Wenche Selmer

1920-1998

Publisert 11. oktober 2018
Profil 6: Wenche Selmer
Artikkel

Profil 6: Wenche Selmer

Av Elisabeth Seip

Profil 6: Wenche Selmer

En samtale mellom Wenche Selmer, Anne Sæterdal og Elisabeth Seip i august/oktober 1980.

Profil 6: Wenche Selmer
Profil 6: Wenche Selmer
Profil 6: Wenche Selmer
1
Profil 6: Wenche Selmer
Profil 6: Wenche Selmer
2
Profil 6: Wenche Selmer
Publisert på nett 09. juni 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1980. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Egen hytte på Beltesholmen
Prosjekt

Egen hytte på Beltesholmen

Av Elisabeth Tostrup

Soverom på loftet. 

Egen hytte på Beltesholmen

På en egen holme

Hytta ligger i en glove under et stort gammel oretre.

Hytta ligger i en glove under et stort gammel oretre.

The little house sits in a ravine beneath a big old alder tree.

Fra stua mot kjøkkenet. 

Fra stua mot kjøkkenet. 

View from the living room through the kitchen.

 
Soverom på loftet. 

Soverom på loftet. 

Bedroom in the attic.

Plan og kortsnitt gjennom kjøkken.

Plan og kortsnitt gjennom kjøkken.

Plan and Cross section through the kitchen.

Wenche og Jens Selmers sommersted på Store Beltesholmen ved Lillesand svarer til drømmen mange skjærgårdselskere har: skjær og små viker med sandbunn, svaberg og hei, og lenger opp fra sjøen: dyrkbare fordypninger med jord. 

Byggemåten ble i stor grad tilpasset til den stedlige byggmesters kapasitet og dessuten til byggeskikken i området. De økonomiske ressursene satte også begrensninger. 

Huset ligger litt opp fra sjøen, i en glove mot et oretre. Fasaden mot sjøen virker lukket utenfra, men gir lys og åpenhet inne. Vinduenes plassering gjør at man kan se tvers gjennom huset henholdsvis fra tunet på inn­siden og fra sjøsiden. Planløsningen er enkel. Erfaringen med friluftsliv under primitive forhold i koia og i Jens’ lille Colin Archer-skøyte hadde gitt Wenche og Jens viten om hva som er nødvendig, og hva som kan unnværes. 

En nøkkel til stedets kvalitet ligger i hvordan innredningen er utformet for kombinert bruk, noe som gjør det mulig å redusere mengden av inventar. Dette er gjort på en utsøkt og velstudert måte. Klaffebordet er stort nok til måltid for mange personer, til fem kortkabaler og andre spill og beskjeftigelser. Den fire meter lange, brede sofabenken gir soveplass for to personer. Peisens lys og varme når ut i hele rommet. Den står i skillet mellom kjøkken og stue, og har vedovn tilknyttet samme pipeløp på kjøkkensiden. I dette skillet, skjult i veggen mellom stuen og gangen, er også en skyvedør som kan stenge stuen av fra kjøkkenet når noen sover der. 

I annen etasje – loftet – er det to soverom, ett ved hver gavl, og lagerplass i mellomgangen. 

I et så lite hus er kontakten med utelivet viktig. Med dører på tre sider av huset er det alltid mulig å bruke en som er i le for vinden. Sydvesten står hardt på, og holmen egner seg ikke for helårsbebyggelse. Huset er uisolert og brukes bare i sommerhalvåret.

Stedets påfallende kvalitet ligger i spenningen mellom det uanselige og det rikholdige. Dette gjelder det arkitektoniske så vel som opplevelse og bruk. 

Fakta

Teksten (forkortet) og bildene er hentet fra Elisabeth Tostrup : Wenche Selmer: Omtankens arkitektur – en biografi, Gaidaros Forlag 2002.

English Summary
Summerhouse, Beltesholmen 1957

Architects: Wenche Selmer, Jens Selmer

The Selmers’ own summer house fulfils the dream of the Norwegian archipelago: shoals and sheltered coves, sand and smooth rock, heather and fertile soil. The construction was adapted to suit the expertise of a local carpenter. The very small house under the alder tree seems closed, but lets light and air in and through. Everything in the interior can be adapted to different uses. One table, sofas doubling as beds, a sliding door hidden in the chimney breast, two small bedrooms in the attic. This place combines the modest and the rich and varied, in architecture as well as in use.

Summary of original text from Elisabeth Tostrup: Norwegian Wood: The Thoughtful Architecture of Wenche Selmer, Princeton Architectural Press, 2006.

Egen hytte på Beltesholmen
Publisert på nett 15. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Hus bak et gjerde
Prosjekt

Hus bak et gjerde

Wenche Elisabeth Selmer, Jens Andreas Selmer

Hus bak et gjerde

Arkitekt: Wenche Elisabeth Selmer, Jens Andreas Selmer

"Husene i Husebyåsen er mange slags. Det er ikke lett for en utenforstående å treffe tonen i dette moderne strøk. Vi har derfor - med skjønnhetesrådets velsignelse - trukket oss tilbake innenfor et høyt plankegjerde. Der kan vi sitte en deilig aftenstund og drikke kaffe med byggherren i all fred og ro" - Jens og Wenche Selmer, 1957

Hus bak et gjerde
Hus bak et gjerde
Hus bak et gjerde
1
Hus bak et gjerde
Publisert på nett 19. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 1957. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Enebolig i skog
Prosjekt

Enebolig i skog

Wenche Elisabeth Selmer

Enebolig i skog

Arkitekt: Wenche Elisabeth Selmer

Huset føyer seg inn i rekken av hus hvor det er lagt vekt på å skaffe husmoren hyggelige og greie arbeidsforhold med sol på kjøkkenet, som har kontakt såvel med haven som med husets sentrale rom. I stuen kan det spilles piano uten at sovende barn vekkes, og på kontoret kan der konsentreres uten kompleksskapende hindringer av barns trang til utfoldelse.

Enebolig i skog
Enebolig i skog
Enebolig i skog
1
Enebolig i skog
Publisert på nett 19. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 1957. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Enebolig med fotoatelier
Prosjekt

Enebolig med fotoatelier

Wenche Elisabeth Selmer, 1963

Enebolig med fotoatelier

Arkitekt: Wenche Elisabeth Selmer

Oppdragsgiverens intensjon var klar: stue åpen mot kjøkkenet, 4 soverom med bad og dusjrom, hobbyrom, profesjonelt fotoatelier med mørkerom, minst mulig inngrep i tomtens topografi og vegetasjon, størst mulig inne-ute kontakt, et hus som vokser sammen med terrenget.

Enebolig med fotoatelier
Enebolig med fotoatelier
Enebolig med fotoatelier
1
Enebolig med fotoatelier
Enebolig med fotoatelier
2
Enebolig med fotoatelier
Publisert på nett 19. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1978. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stuen i Planetveien.
Artikkel

To hus

Av Elisabeth Tostrup

Stuen i Planetveien.

To hus

– Kontraster på felles grunn

Adolf Loos påpeker at huset, boligen, er et sted for menneskelige handlinger snarere enn en kunstnerisk hendelse, en beholder snarere enn et objekt. Spesielt gjelder det arkitektens eget hus, der formgiveren i høyeste grad har anledning til å uttrykke sin livsfilosofi direkte, som livsform i teori og praksis. Denne artikkelen undersøker to norske arkitekthjem, Arne og Grete Korsmos eget hus i Planetveien og Wenche og Jens Selmers hus i Trosterudstien, begge i Oslo. 

Husene viser to forskjellige tilnærminger til det samme problemet, nemlig det å bygge en arkitektonisk ramme for et hjem som på samme tid er et sted for familieliv og kontor for arkitekt- og designarbeid. Jeg beskriver de arkitektoniske trekk ved hvert bygg for så å belyse forskjeller og likheter mellom dem når det gjelder utforming, liv og kultur. Ordet kultur er problematisk fordi det har vært misbrukt så det nesten er uten mening om man ikke går meget spesifikt inn på det. Jeg vil her nøye meg med følgende elegante formulering av sosiologfilosofen Dag Østerberg: «Det vide kulturbegrepet omfatter all forming av tilværelsen: Skikk og bruk, ritualer og institusjoner av alle slag ... Det snevrere kulturbegrepet omfatter virksomheter og ordninger som gjenspeiler, uttrykker og bedømmer kulturen i den ovennevnte vide forstand.» 

Uansett er kultur noe kollektivt som er felles for en gruppe mennesker utfra sosiale, geografiske eller andre tilhørigheter, og når det gjelder arkitektur: det fagspesifikke som ledd i bredere kulturelle sammenhenger.

De to husene ble bygget i en periode da høymodernismen dominerte norsk arkitektur, Korsmos tidlig, i 1954, og Selmers ni år senere i 1963. Begge ligger i skogkanten nordvest i Oslo, bare 450 meter fra hverandre, og er omtrent like store, rundt 120 kvadratmeter uten garasje. Begge husene er fremstående eksempler på norsk arkitektur fra perioden. Korsmos hus er slående moderne, i stål, glass og hvitmalte plater, mens Selmers hus kombinerer ukonvensjonelle løsninger med referanser til tradisjonell trearkitektur. 

Planetveien fra veien
 

Planetveien fra veien

Korsmos hus

Arne Korsmo (1900-1968) led av astma og ønsket å flytte til et sted med frisk luft, nær naturen. Christian Norberg-Schulz ville gjerne tilby sin kommende kone et moderne hus å bo i. Sammen bygget de tre hus i rekke, og Korsmo flyttet inn i 1954, før huset var ferdig innredet. Arne Korsmo var før krigen særlig kjent for sine funksjonalistiske bolighus, og Grete Prytz Korsmo (1917-2010), designer og gullsmed, var et fremstående medlem av Scandinavian Design-bevegelsen etter krigen. De hadde tilbrakt et år 1949-50 i USA som Fulbrightstipendiater, og var i den tiden blitt kjent med flere av de toneangivende arkitektene i Nord-Amerika. Deres internasjonale orientering var usedvanlig i Norge da nasjonen ennå var fattig og isolert etter krigen. Norberg-Schulz og Korsmo var dypt fascinert av de nye ideene som ble utviklet i USA, og Norberg-Schulz sier at Mies van der Rohe var husets «gudfar». Hva angår Korsmos hus, er slektskapet til Eames’ hus i California også nærliggende. 

Planetveien. 2.etasje, 1.etasje og kjelleretasje
 

Planetveien. 2.etasje, 1.etasje og kjelleretasje

Husene er bygget i rekke, der alle enhetene har betydelig større bredde enn vanlig for rekkehus, nemlig fra 17 til 19 meter. De ligger i en sydvestvendt skråning, nær inntil veien, som gir adkomst fra nordøst. Hver enhet har et hovedvolum i to etasjer og en smalere del i én etasje som lenker disse sammen, slik at anlegget fremtrer vekselvis høyt og lavt, fremskutt og tilbaketrukket. Et rutenett på 122 cm legger rammene for planutformingen og kommer til syne i fasadene, i oppdeling av vegger med vindusfelt og hvitmalte eternitplater med Oregon pine rammeverk. Bærekonstruksjonen er i stål med modul 366 cm, og smekre 8 x 8 cm søyler. Selv om Norberg-Schulz’ hus er publisert og han bodde der i noen år, er det Korsmos hus som er blitt stående som et fremragende eksempel på arkitektonisk formgiving. Dette skyldes i første rekke husets kvalitet og det at innredning og rom danner en helhet. Den måten som Korsmos kone, Grete Prytz Kittelsen, har holdt huset i hevd på og kontinuerlig vitalisert dets mening som et sted for liv og kultur etter at Arne Korsmo flyttet til Trondheim i 1956, er også avgjørende i denne sammenheng.

Arbeidsrom i 2.etg.
 

Arbeidsrom i 2.etg.

Romlig åpenhet, varme og lunhet

Hovedinntrykket av Korsmohuset er en særegen romlig åpenhet og en atmosfære av varme og lunhet. Beskyttet under et lite glasstak, og gjennom en glassdør, kommer man inn i en mellomsone og ser videre ut til terrassen gjennom en ny glassdør. Denne mellomsonen flyter videre over i kjøkken/spiserom til venstre og åpner mot den rommelige stuen (7,3 x 7,3 m) til høyre, som ligger med gulvet fire brede trappetrinn lavere enn inngangssonen. På denne måten blir stuen som en vid og lun brønn, omgitt av et fantastisk utsyn mot trær og himmel. Opake glassfelt mot veien formidler et spill av lys og skygge. Malte, vendbare, 61 cm brede veggpaneler som tjener som skapdører foran hyllene mot naboveggen, og store vindusfelt mot terrassen, trærne og himmelen bidrar alle til stemningen. Ett hundre puter, 60 x 60 x 10 cm, i forskjellige farger, er stablet langs kanten av «brønnen». De kan arrangeres for forskjellig bruk og tilbyr et utall sammensetninger i form og farge.

Nedfellbar trapp til soverommene i 2. etg.

Nedfellbar trapp til soverommene i 2. etg.

Foran peisen ved naboveggen er gulvet ytterligere senket slik at det blir et eget sted å sitte ned rundt et sjenerøst bord av brede teakplanker, maken til trappetrinnene ned fra inngangssonen. Siden stuen ellers er møblert langs veggene, virker rommet åpent og fritt. Glassveggene ser ut som de fortsetter oppover forbi himlingen, som gir inntrykk av å flyte uten understøttelse der den reflekterer variasjonene i lys og farge utenfra. Med smale panelbord av Oregon pine bidrar himlingen også til den varme tonen i rommet. I-bjelkene som bærer gulvet i annen etasje, er skjult i konstruksjonen.

Innredningen gjør rommet

Ansporet av Le Corbusiers systemhus fra 1916 hadde Korsmo utviklet «hjemmets mekano», et tankeverktøy som setter husets ulike systemer, rom og innredning, i direkte sammenheng, og der en kvadratisk modul er referansesystem: «Hjemmets mekano vil si 'units' eller standardenheter som man bygger med i en fri romdisposisjon.» Korsmos oppfinnsomhet når det gjaldt innredningens betydning for den arkitektoniske formgivningen basert på «hjemmets mekano», kommer, foruten i stuen, til uttrykk både i kjøkkenet og i annen etasje. Intet er tatt for gitt. Betydningen av basale funksjoner som å lage mat, vaske og sove er utvidet etter som de blir kjerner i flerfunksjonelle rom og deler plass med ulike andre aktiviteter under mottoet «arbeidshjem». Tilleggsutstyr er lagt til rette i kjelleren: et gullsmedemaljeverksted for Grete med et bredt vindu mot en terrassert hage, og en badstue med tilstøtende dusjbad.

Stuen i Planetveien.
 

Stuen i Planetveien.

Kjøkkenet har tilfredsstillende utstyr for kjøkkenarbeid, og i tillegg en sjarmerende spiseplass ved et bord som felles ned fra skapveggen og åpenbarer en dyp nisje med vindu mot hagen. Når gulvplassen trengs for andre aktiviteter som metall- og treverksted, kan bordplaten slås opp i skapseksjonen. Dessuten kan man folde ned både arbeidsbenk og gulvlem over kjellertrappen.

Romløsningen i annen etasje overlapper de to formålene: sovebekledning og tegnearbeid. Begge typene aktiviteter, og det som knytter seg til dem, nyter godt av lyset og utsikten gjennom glassveggene i det relativt store rommet. Skap, hyller, skuffer og bord er arrangert i samsvar med «hjemmets mekano»-metoden, og tjener som romavdelere i tillegg til at de inneholder utstyr til soveromsbehov og tegnekontor, inkludert en sittegruppe for å møte arbeidsforbindelser. Sengene kan foldes opp i skap om dagen, og skyvedører muliggjør ulike romkombinasjoner. I tillegg til sove-/arbeidsrommet og bad inneholder etasjen også et kombinert omklednings-/gjesterom der en seng kan felles ned fra et veggskap. Mahognifinér er brukt i vegger, skap og skuffer både i kjøkkenet og i annen etasje. Det gir et varmt og forseggjort inntrykk med et lett japansk preg. 

Christian Norberg-Schulz ord om Korsmo får tjene som en oppsummering av denne beskrivelsen: «[Det er] ikke en skjematisk, teoretisk 'internasjonal stil', men en vital arkitektur som fastholder og synliggjør den verden vi lever i.» Huset er et utsøkt eksempel på Korsmos interiørarkitektur.

Trosterudstien fra hagen
 

Trosterudstien fra hagen

Selmers hus

Sobert måtehold er nøkkelord som betegner arkitektparet Selmers eget hus, som de flyttet inn i med sin åtteårige datter i 1963. Wenches sønn fra et tidligere ekteskap studerte medisin i Sveits og hadde et rom i huset når han kom hjem i feriene. Jens Selmer (1911-1995) var utdannet i Stockholm under Gunnar Asplund, og var drillet i funksjonalistiske arbeidsmetoder. Tilbake i Norge gjorde Selmer seg bemerket ved å vinne en rekke arkitektkonkurranser om små typehus i 1940-årene. Han var spesielt dyktig til å lage gode planer og «få mye ut av lite», slik som for eksempel i kunstnerboligene på Ekely. Wenche Selmer var utdannet i Oslo og tilhørte den såkalte Knutsen-skolen, som var opptatt av å videreføre og fornye norsk trehustradisjon. Jens Selmer var engasjert i store boligprosjekter sammen med Preben Krag, Wenche rendyrket sin praksis som småhusarkitekt. Selv om de drev sine virksomheter uavhengig, støttet de to arkitektene hverandre og samarbeidet i flere prosjekter, som i deres eget hus. Deres arkitektur fra den første perioden tilhører etterkrigstidens «nyrealisme», der funksjonalistiske idealer fra 30-årene ble kombinert med tradisjonelle byggemetoder, slik som saltak og trepanel. I slutten av 50-årene eksperimenterte Selmerne tydelig med modernistisk tektonikk i flere oppdrag, en linje de videreførte i sitt eget hus.

Stuen i Trosterudstien mot soverommet.
 

Stuen i Trosterudstien mot soverommet.

Bak en granhekk

Selmerhuset er knapt synlig bak en frodig granhekk mot veien, og atkomsten er gjennom en diskré åpning mellom trærne. Ytterligere beskyttet bak busker og småtrær strekker den lave og rektangulære, tjærebrune bygningskroppen seg i retning sydøst-nordvest, slik at nesten hvert eneste rom vender mot hagen i sydvest. Huset er et utsøkt eksempel på kunsten å redusere og velge ut arkitektoniske virkemidler med tre som hovedmateriale. Inngangen, som er beskyttet under tak, leder inn i forstuen som forbinder de to soverommene til høyre med resten av boligen til venstre. Selmerne kunne ikke fordra tradisjonelle vindfang med støvler og klær man måtte snuble over. De ville ikke kaste bort areal på noe som ikke var vakkert, og minimaliserte vindfanget til 100 cm bredt og 60 cm dypt, slik at det fyller sin rolle og stenger kald luft ute. Yttertøyet fikk sin plass innenfor, i en nisje i forstuen. Et stort vindu i dørhøyde ved siden av vindfanget gir akkurat den overskuddsfølelsen som gjør at rommet fortjener å bli kalt «forstue», som det står på tegningen.

Åpent mot hagen i Trosterudstien.

Åpent mot hagen i Trosterudstien.

Åpent rom og spesielle steder

Fra forstuen er det fritt utsyn i hele husets lengde gjennom et sammenhengende rom som omfatter spiseplass og kjøkken, det kombinerte oppholdsrom og arkitektkontor, og inn til hovedsoverommet. Forholdet mellom størrelsen på vinduer og åpninger og rommet innenfor er balansert effektivt slik at de faktiske romstørrelsene kan være små. Spiseplassen har en nisje, bare 2,4 m bred, med et vindu som gir panoramablikk over hagen. Utstyr og innredning for bestemt bruk er lagt til siden i den åpne romsonen, på spesielt definerte steder. Kjøkkenet, lite og effektivt, har et avlangt vindu som gir lys til kjøkkenbenken og utsikt til trærne i nord. I stuen gjør store glasskyvedører hagen utenfor til en del av interiøret, og de rødbrune gulvflisene fortsetter halvannen meter utenfor huset til de møter gresset. Plenen er som en eng med blomster, bær, løv, fugler, ekorn og skiftende himmel.

Stuen mot forstue og barnerom i Trosterudstien.
 

Stuen mot forstue og barnerom i Trosterudstien.

Stuevinduet Trosterudstien tildekket.

Stuevinduet Trosterudstien tildekket.

Peisen i mørk, hardbrent tegl med grove fuger former skillet mellom sofakroken og tegnekroken. Begge krokene nyter godt av det åpne rommet og de store åpningene til hagen. Dessuten har sofakroken vindu innfelt i veggen sammen med en bokhylle, og tegnekroken har to store vinduer mot nordøst, som kan blendes med gardiner av 2 mm tykke håndhøvlete furu-spiler. Romsuiten avsluttes med hovedsoverommet, som ligger to trinn høyere enn resten av huset. Dette samsvarer med en lav fjellknaus på tomten, samtidig som bevegelsen dempes og romforløpet intimiseres. Skyvedører er plassert strategisk flere steder i huset slik at man kan lukke av seksjoner ved behov. Hele huset er utformet så effektivt at det virker mye større enn det faktisk er – rikere også, takket være oppfinnsomheten og omtanken som har styrket kvaliteten ved hvert enkelt lille sted. 

Norsk tre

Kvaliteten i Selmerhuset avhenger av den konsekvente materialbruken som høyner syntesen av det moderne og det tradisjonelle: ubehandlet furu og rødbrune klinkerfliser. Vanlig stenderverk er satt sammen med stolpe-/bjelke konstruksjoner der de doble hoveddragerne spenner over bygningen i en viss takt og de overliggende åsene forsterker perspektivet i husets lengderetning. Disse konstruktive bygningsdelene blir ornamenter, forskjønnende elementer, i den ellers nakne tektoniske komposisjon. I tillegg til romløsningen vitner de store glassflatene, skyvedørene og anti-listverkholdningen om det 20. århundrets idealer, mens den røffe bruken av tre har en lang og utbredt historie i norsk byggetradisjon. Det har også behandlingen av treverket med linolje/terpentin der det trengs beskyttelse innvendig, og et tretjæreprodukt utvendig. De forskjellige bygningsmessige elementer skaper – sammen med den sparsomme møbleringen – en spesiell rikholdig kvalitet der enkelthetene uttrykker seg effektivt og gledesfylt innenfor det selvpålagte måteholdet. 

Plan og snitt, Trosterudstien
 

Plan og snitt, Trosterudstien

En sammenligning

Den mest opplagte forskjellen på de to husene ligger i formspråk og materialbruk. Korsmohuset fra 1954 er et eksempel på den internasjonale stil med stålkonstruksjoner, flatt tak og modulisert tektonikk med store glassflater og hvite veggpaneler. Utformingen presset grensene for hva det var mulig å bygge i Norge i en tid preget av materialknapphet, restriksjoner og «norskhet». Huset representerer et kraftig fremstøt for sin tid. Variasjonen og nyhetsverdien i materialene gir en komposisjon som er unik i mangfold og integritet. Sett som et kunstnerisk uttrykk er arkitekturen i harmoni med de abstrakte maleriene av vennen Gunnar S. Gundersen som finnes omkring i huset, både frittstående og i form av et stort veggmaleri langs trappen til annen etasje.

Gunnar S. Gundersens skisser av livet i Planetveien.

Gunnar S. Gundersens skisser av livet i Planetveien.

Gunnar S. Gundersens skisser av livet i Planetveien.

Gunnar S. Gundersens skisser av livet i Planetveien.

Mens prefabrikkerte standardenheter var et ideal i Korsmos tenkning, var Selmerne opptatt av å videreutvikle norsk byggehåndverk. Det å fornye trehustradisjonen og begrense antallet materialer var et mål for Wenche og Jens Selmer, og deres hus er et utsøkt eksempel på slike bestrebelser. Ikke desto mindre er arkitekturen slående moderne sammenlignet med de fleste hus som ble bygget på den tiden. Nye materialer som takpapp, ulike isolasjonstyper, materialer som muliggjorde lette konstruksjoner sammen med et nytt utbud av glassprodukter og beslagvarer, gjorde det mulig for dem å fornye bruken av kjente materialer og konstruksjonsteknikker for å oppnå en ny småhusarkitektur. 

Detalj Trosterudstien: Vindu/gesims
 

Detalj Trosterudstien: Vindu/gesims

Detalj Planetveien: Glassinnfestning/gesims

Detalj Planetveien: Glassinnfestning/gesims

Mens Korsmo utviste en utadvendt, internasjonal mentalitet og var begeistret for ny teknologi og nye materialer, forfulgte Selmerne sin hengivenhet for norsk trehustradisjon, som de fornyet ved å integrere viktige trekk fra den internasjonale modernisme. Lang erfaring fra liv under primitive forhold i skog, fjell og i skjærgården hadde lært dem å sette pris på enkelhet. Måtehold var et ideal: «Hva kan dere unnvære?» var et standardspørsmål til oppdragsgivere, og på den måten tolket de det modernistiske slagordet «Less is more» i en personlig arkitektur.

Felles arkitektoniske trekk

Sett i et annet lys har de to husene grunnleggende arkitektoniske trekk felles. De deler en absolutt rektangulær firkantethet i form, med designprinsipper som favoriserer en geometrisk og strukturell rasjonalitet som tillater fri og asymmetrisk plassering av volumer og åpninger. I begge tilfelle uttrykker eksteriørene beskjedenhet og nøytralitet, uten ytre formale fremhevelser av noen art; i tråd med rådende norske likhetsidealer.

Videre er det tydelige likheter i den romlige organisasjon, i graden av romlig åpenhet som samler tradisjonelt atskilte aktiviteter. Det å minimalisere inngangssonen er et trekk som bidrar til åpenheten i begge tilfelle. Den konsekvente avvisning av standard inventar og møbler er også et felles trekk, noe som minner om at både Korsmo og Jens Selmer var erfarne møbeltegnere. Mens Korsmo, idealistisk, betraktet sine skapinnredninger som ledd i et universelt system, var Selmerne mer pragmatiske og bygget dem inn som ledd i de faste romdelende konstruksjoner.

Til sist er evnen til å avvike fra systemene på en fornuftig og artistisk måte et felles trekk i begge husene. «Hjemmets mekano»-innredningen i Korsmohuset følger ikke rutenettet for konstruksjonene, men utgjør sitt eget system av variabler tilpasset de enkelte situasjoner. For Korsmo var rommets kvaliteter det viktigste. Derfor øket han dimensjonene i takkonstruksjonen over stuen så han kunne unngå den søylen som ellers ville stått midt i rommet, i rutenettets krysspunkt. I Selmerhuset er for eksempel det ellers flate taket vippet opp over tegnekroken og gir større luftighet ved de store, nordvendte vinduene. 

Stuen mot inngangspartiet i Planetveien med trapp til 2.etg
 

Stuen mot inngangspartiet i Planetveien med trapp til 2.etg

Stuen i Planetveien med tavlevegg.

Stuen i Planetveien med tavlevegg.

Putesystem

Putesystem

Husene som arbeidshjem

Begge husene er «arbeidshjem», et ord som Korsmo brukte om huset i Planetveien. «Stuen skulle være rammen om vårt arbeid,» sa Korsmo, et sted der de kunne ha møter med foredrag, tegne på tavlen og ha utstillinger. Veggpanelene foran hyllene på naboveggen har en hvit side hvor lysbilder kan vises, og baksiden er malt med sort tavlemaling. Dessuten kan inngangspartiet og kjøkkenet fungere som scene for opptreden henvendt til publikum i stuen. Begge trappene kan fjernes: den brede ned til stuen skyves inn under inngangspartiet, og den andre, laget av aluminium, heises opp i taket ved hjelp av en liten elektromotor. Tanken om at det profesjonelle livet totalt gjennomsyrer og deler plass med livet i sin alminnelighet preger på denne måten arkitekturen i Korsmohuset.

Trosterudstien, arbeidskrok

Trosterudstien, arbeidskrok

Wenches arbeidsplass.

Wenches arbeidsplass.

Selv med begrenset plass avsatt til formålet var det å gi rom for profesjonelle aktiviteter også et hovedmål i Selmerhuset. Tegnekroken er plassert sentralt, som en veldefinert del av det åpne oppholdsrommet. Dessuten er det et verksted i kjelleren og et mørkerom der Jens Selmer drev fotoarbeid. Wenche Selmer hadde sitt arkitektkontor midt i familielivets hovedrom. Hun pleide å stå opp tidlig og satt ved tegnebordet når Jens og datteren spiste frokost i den andre enden av rommet. Etter skoletid fikk barn, og senere barnebarn, være og leke i stuen mens Wenche satt ved tegnebordet. Tegninger og modeller lå fremme, også når gjester kom på besøk.

I Selmerhuset har de forskjellige aktivitetene sin bestemte plass og resten av arealene tjener som utvidelse uten at det forstyrrer innredningen som for øvrig er beregnet for vanlig familieliv. I Korsmohuset er innredningen utformet som et middel til å transformere rommene slik at de kan tilfredsstille et overraskende spekter av forskjellige aktiviteter. Det at Selmerne hadde barn og Korsmos ikke, kan til en viss grad forklare de forskjellige syn på husene som kombinert arbeidsplass og hjem i de to tilfellene. Men det ligger også ulike mentaliteter under valgene. Mens Selmerne søkte en allsidig brukbarhet med enkle og ganske permanente midler, var foranderlighet et hovedtema i Korsmohuset, selv om mange av innretningene ikke ble benyttet etter som årene gikk. 

Planetveien: Verksted

Planetveien: Verksted

Planetveien: Arne Korsmo i verkstredet

Planetveien: Arne Korsmo i verkstredet

Planetveien: Vaskerom

Planetveien: Vaskerom

Planetveien: Grete Prytz Kittelsen i vaskerommet

Planetveien: Grete Prytz Kittelsen i vaskerommet

Steder for menneskelig frigjøring

Det er bemerkelsesverdig at kvinnene i begge husene var yrkeskvinner, Grete som designer og Wenche som arkitekt. De var eksepsjonelle kvinner i en tid da samfunnet fremhevet idealet om husmoren som skulle oppdra barn og stelle hus under det rådende «hygieneevangeliet», som historikeren Knut Kjeldstadli kaller det. Sammen med demokratiseringen hadde inneboende hushjelper forsvunnet fra de fleste middelklassehjem på 1960-tallet. Et hus som var lett å stelle og som stimulerte differensiering og deling av aktiviteter innen huset, var av stor betydning for yrkeskvinner. Sammenligner man med førkrigsmodernismen, og også med Knut Knutsens hus, ser man at kvinneaspektene kommer mye tydeligere frem både i Korsmohuset og Selmerhuset. Grete sier at hun insisterte på å ha kjøkkenet i Planetveien i åpen forbindelse med stuen så hun ikke ble isolert når hun lagde mat. Wenche Selmer «oppfant» det spesielle Selmer-vindfanget, og var helt fra starten av sin karriere opptatt av å forbedre forholdene for arbeid i huset. Som formgivere var de begge to i stand til å formidle sine synspunkter i utformingen av husene. Den åpne planløsningen i de to husene uttrykker idealer for familieliv som var svært kontroversielle på den tiden, men som etter 40 år er blitt allment godtatt.

 
«Selmervindfanget».

«Selmervindfanget».

Naturens betydning

Ingen av de to husene kan assosieres med begrepet «organisk» i en betydning som henspiller på organisk eller anorganisk morfologi i naturen. Likevel spiller naturen en avgjørende rolle for husenes utforming og livet i dem. Begge familiene fremhever spontant hvor viktig samspillet mellom interiøret og uterommet er. Som nevnt i beskrivelsene foran er det særlig de sydvestvendte veggene som gir de mest varierte måtene å nyte naturen på. Store og små åpninger i veggen gjør det lett for beboerne å gå ut i naturen og ta del i den, eller å oppleve synet av dens skiftende belysninger og farger innefra. Store glassflater i faste vinduer eller skyvedører gjør at man oppfatter naturen utenfor som en del av innerommet. I tillegg har begge husene ett lavt horisontalt vindu som gir en egen form for utkikkspanorama og lys ved spisebordet. Selmerhuset har også vinduer som gir nøye utvalgte lysinnslipp og blikk i bakveggen mot nordøst.

Spisekrok på kjøkkenet i Plantveien

Spisekrok på kjøkkenet i Plantveien

Inngangspartiet i Planetveien

Inngangspartiet i Planetveien

Spisekrok i Trosterudstien.

Spisekrok i Trosterudstien.

I det norske klimaet er utendørs hjemmeliv mest tillokkende på steder der det er sol og varme. Det å kunne bevege seg uanstrengt mellom inne og ute, og i særlig grad benytte skjermete, solfylte uterom, er et felles anliggende i begge husene. Korsmo-huset har en stor usjenert terrasse og skrånende naturtomt mot sydvest på den motsatte siden av inngangen, der det for øvrig er lagt til rette for en sosial situasjon med sittebenk ved adkomstveien, som er en blindvei. Selmerhuset ligger tilbaketrukket fra veien der en frodig granhekk skaper den ønskede skjerming av hagen foran huset. 

I norske hus er forholdet til naturen en funksjon av det kalde klimaet, og preges av årstidenes dramatiske forandringer i temperatur og lys, vegetasjon, vind, regn og snø. Tradisjonelle norske hus inkluderer ikke naturen i sin bokvalitet på den måten som er mulig i våre dager, takket være moderne teknologi. Naturopplevelser verdsettes høyt i norsk samtidskultur. Når folk bruker mye mer tid innendørs, er derfor forholdet mellom huset og omgivelsene ofte et hovedtema både med hensyn til hverdagslivets kvaliteter og til eksistensens mer poetiske dimensjoner. Denne doble betydningen av naturen er bevisst og omhyggelig tatt hånd om både i Korsmohuset og Selmerhuset; i begge tilfelle utgjør naturen et fascinerende aktivum i utformingen.

Trosterudveien
 

Trosterudveien

Regionale tolkninger av en moderne verdenskultur

Om forskjellene eller likhetene mellom husene blir sett som viktigst, avhenger av hvilket perspektiv man legger på saken. På den ene siden er de arkitektoniske forskjellene tydelige og representerer ulike personligheter og profesjonelle tilhørigheter. På den andre siden er likhetene betydelige, spesielt når det gjelder å tolke husene som sted for liv og kultur. Både som eksponenter for en yrkeskultur – arkitektkulturen – og i en videre sammenheng fremmer husene et sett av felles verdier. De representerer moderniteten forstått som en hegemonisk verdenskultur, som blant annet omfatter det 20. århundrets demokratiseringsprosesser. Regionale tolkninger av denne verdenskulturen kommer til uttrykk i at man søker en enkel, nesten nøysom arkitektur med fornuftige ordensprinsipper som ramme om en moderne, nordisk livsform. 

Terrassen, Planetveien
 

Terrassen, Planetveien

Noter
  1. Se International conference «One-hundred Houses for One-hundred Architects of the XX Century», conference session 1, «The house as a place of life and culture», i Milano høsten 2001, www.meamnet.polimi.it.
  2. Dag Østerberg 1997. Fortolkende sosiologi II, Oslo: Universitetsforlaget, s. 11.
  3. Christian Norberg-Schulz 1986. Arne Korsmo, Oslo: Universitetsforlaget, s. 73.
  4. Modulen er oppgitt i fot: 4 fot og 12 fot. Arne Korsmo og Christian Norberg-Schulz 1955. «Tremanns-bolig ved to av dem», Byggekunst 1955, s. 172.
  5. Arne Korsmo 1952. «Hjemmets mekano», Bygge-kunst 1952, s. 6-7, 112.
  6. Norberg-Schulz 1986, s. 69.
  7. Sitert i Norberg-Schulz 1986, s. 75.
  8. Knut Kjeldstadli 1990. Den delte byen, fra 1900 –1948, Oslo bys historie, 4, Oslo: Cappelen, s. 341.
  9. «Den moderne kultur er en hegemonisk verdenskultur, og rommer tidlig også ikke-moderne innslag – kineserier, persiske tepper, tyrkisk janitsjarmusikk, orientalsk hasjisj og opium, bengalsk belysning ... Men dette rokker ikke med modernitetens hegemoni. Det er heller en side ved det dialektiske modernitetsbegrepet; moderne kultur vil gjøre seg kjent med alt.» Østerberg 1997, s. 31-2.
English Summary
TWO HOUSES – opposites on common ground

Elisabeth Tostrup

Adolf Loos states that the house, the dwelling, is a place for human actions rather than an artistic event, a container rather than an object. This article examines two homes, one designed by and for Arne and Grete Korsmo and the other by and for Wenche and Jens Selmer, both located in the same part of Oslo, and both combining the features of a family home with the functions of a design office. Both were built during the period of high modernism in Norwegian architecture, the Korsmo house in 1954 and the Selmer house in 1963. Both are outstanding examples of the architecture of their time.

Korsmo’s house

Arne Korsmo (1900-1968) was famous for his pre-war functionalist houses and strongly influenced by the new ideas developed by architects like Mies van der Rohe and the Eames’. Grete Prytz Korsmo (1917-) was a designer and goldsmith, a prominent member of the Scandinavian Design movement. Their house was one unit in a row of three, built on a southwest-facing slope on the edge of the suburban forest. The houses are designed on a strict grid, with a steel main structure clad in glass and white asbestos sheet framed in Oregon pine. The main impression of the Korsmos’ house is a spaciousness combined with a warm and sheltered atmosphere. From the glazed entrance zone the house opens into a large sunken living space with a view of trees and sky. A pine ceiling emphasises the warm tone. The house is furnished according to Korsmo’s principles of a “Meccano for the home”, a design tool for integrating furniture using standard units. Basic functions such as cooking, bathing and sleeping are only the cores for the multifunctional rooms of a “working home”, where the little kitchen-dining room can be transformed into a workshop, and the upstairs bedroom doubles as a studio. Beds and tables fold away, shelves, drawers and sliding panels work as room-dividers as well as for storage. 

The Selmers’ house

Jens Selmer (1911-1995) trained in Stockholm under Gunnar Asplund, and was a skilled housing planner. Wenche Selmer (1920-1998) belonged to the so called “Knutsen school”, and was important in developing Norwegian timber house traditions, and their architecture combines functionalist ideals with traditional building methods. Their house is a rectangular, single storey timber volume, hidden from view by a spruce hedge and opening towards the southwest-facing garden. From the entrance space there is a view through the whole house, living space, dining area and design office, right to the door of the master bedroom, two steps up. The rooms are small, but the full-height glazing, which gives onto the garden, visually extends all main spaces. The house is very effectively planned and seems larger than it actually is. The construction is timber throughout; the only ornamentation is in the exposed structural solutions, where the individual elements are effectively and joyously articulated. 

A comparison

The most obvious differences between the two houses lie in their formal expression and in their use of materials. The Korsmo house pushes the limits of what was possible in Norway in 1954, and the variety and novelty of the materials result in a unique composition. The Selmers limited the number of materials to a minimum, but nonetheless make use of many contemporary solutions such as roofing felt and modern insulation. But the houses also share basic architectonic traits, such as a regular rectangular form, a modest exterior and a geometrical and structural rationality. Both base their architecture on an active relationship between inside and outside, and both treat furniture as fixed parts of the interior. More importantly, however, both houses are “working homes”. Korsmo’s living room was designed as a place for lectures, exhibitions and discussions, with doublesided white and blackboard panelling for slide projection and drawing sessions. When the retractable staircase is pulled up, the entry space doubles as a stage: Professional and private lives share the same spaces. In the Selmer house, too, the design office forms part of the living room. Children and grandchildren played alongside Wenche while she worked. In the Selmer house all activities are given their own designated space, but the functions can extend freely into each other. While the changeability of the Korsmo house hinges on operative devices, the Selmer house offers flexibility through generality of space. 

The shared traits of the two houses are particularly important for the interpretation of the buildings as places for life and culture. Both houses display a shared professional culture as well as a wider set of values, an understanding of modernity as a world culture expressed through a simple, modest architecture framing a modern, Nordic way of life. 

To hus
Publisert på nett 16. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Eget hus i Trosterudstien, Oslo
Prosjekt

Eget hus i Trosterudstien, Oslo

Wenche Elisabeth Selmer, Jens Andreas Selmer, 1962

Eget hus i Trosterudstien, Oslo

Arkitekt: Wenche Elisabeth Selmer, Jens Andreas Selmer

Wenche og Jens Selmers eget hus slik det ble presentert i Byggekunst nr. 4 1965

Eget hus i Trosterudstien, Oslo
Eget hus i Trosterudstien, Oslo
Eget hus i Trosterudstien, Oslo
1
Eget hus i Trosterudstien, Oslo
Eget hus i Trosterudstien, Oslo
Publisert på nett 16. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 1965. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
2
Husbankfinansierte tvillinghus
Prosjekt

Husbankfinansierte tvillinghus

Wenche Elisabeth Selmer, 1967

Husbankfinansierte tvillinghus

Arkitekt: Wenche Elisabeth Selmer

I en gammel hage med et stort brunmalt hus med spissvinklet tak og små rutete vinduer var oppgaven å bygge et hus med to boliger for enslige. For å ikke redusere utsikten fra det gamle huset ble løsningen på oppgaven å bygge to små frittstående bygninger, forbundet med en levegg. Husbankfinansiering, enkel utførelse og rimelige materialer var også et kriterium. 

Husbankfinansierte tvillinghus
Husbankfinansierte tvillinghus
Husbankfinansierte tvillinghus
1
Husbankfinansierte tvillinghus
Publisert på nett 19. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1978. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Poetisk realisme?
Bokomtale

Poetisk realisme?

Av Siri Skjold Lexau

Poetisk realisme?
  • Tittel: Wenche Selmer. Omtankens arkitektur – en biografi
  • Forfatter: Elisabeth Tostrup
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Gaidaros forlag Oslo
  • Antall sider: 206

En viktig del av nyere norsk arkitekturhistorie er trukket frem gjennom Elisabeth Tostrups vakre bok om arkitekt Wenche Selmer. Det fine med denne boken er at den kan leses på mange forskjellige måter, og med ulikt utbytte. 

Boken er delt i to hoveddeler. Den første gir et biografisk riss av Wenche Selmers liv og virke, sett i historisk og teoretisk perspektiv. Den gir også et godt innblikk i faktorer som kan ha vært med på å forme Selmer som medmenneske og fagperson. Den andre og største delen gir en individuell og mer dyptpløyende analyse av 14 utvalgte bygg. Boken er forsynt med skisser, arbeidstegninger og instruktive fotos. Dette gjør den til inspirasjonskilde og fagbok med potensielt nedslagsfelt langt utenfor arkitektfaget. Selv er Tostrup professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo og tidligere kollega av Wenche Selmer. Tostrup er opptatt av arkitektstandens selvforståelse, og står for en flerspektret og tverrvitenskapelig kontekstualisering av den arkitektoniske produksjon.

Wenche Selmer – kvinne og arkitekt

Mange kvinner som har tatt ansvar for sine nærmeste, har i stor grad måttet kombinere arbeidsliv og familieansvar, noe som også preget Wenche Selmers yrkeskarriere. Disse forholdene er inngående skildret av Tostrup, med en forståelse som kanskje bare en kjønnsfrende kan ha. Dette fremholdes også som grunnen til at Selmers produksjon var relativt beskjeden, og primært viet bolighus og hytter. Men den grundige utforskningen av arealknappe planløsninger med god romfølelse kunne ha vært overført til kostnadseffektiv boligbygging i større skala, for det springer verdifulle erfaringer fra tilsynelatende pragmatiske og trivielle omstendigheter. Etter at Selmer åpnet egen «hjemmepraksis» i 1954, fløt det en jevn og kompromissløs produksjon fra hennes tegnebord. Omgivelsene er tolket på en måte som fremhever og understreker topografi, vegetasjon og lyskvalitet. Husene etablerer sammenhenger der det er sanselig inspirerende å oppholde seg. I tillegg har Selmer mange steder, spesielt på Sørlandet, tatt utgangspunkt i lokal byggeskikk og materialbruk. Slik fungerer hennes byggekunst som en forlengelse av de natur- og kulturgitte forholdene.

Tostrup karakteriserer Wenche Selmers arkitektur som poetisk realisme, etter min mening et ganske dekkende begrep. Kaster en et historiografisk blikk på etterkrigstidens teoriproduksjon, er det klart at den til dels bygger på profilerte «highlights», en lineær fremstilling av hovedverk inspirert av internasjonale strømninger. Det er gjerne her eksperimenteringen med konstruksjonsteknikker og materialbruk har foregått, koblet med at stadig nye funksjonelle og estetiske krav skulle imøtekommes. Skal man fortelle en historie, er det også nærliggende å trekke frem arbeider som befinner seg «avant garde». Men det er også her Tostrups bok er et viktig bidrag til forskningen. Hun fokuserer på en sterk tendens innen norsk arkitektur fra slutten av 1930-tallet, et utfyllende korrektiv til oversiktsverkenes «hall of fame». Også Helge Waalers hovedoppgave fra 1999, Villaarkitektur på Østlandet 1945-1955, peker på den relativt store produksjonen av trevillaer med tradisjonell husform i denne perioden. Byggekunst hadde eksempelvis et temanummer om hytter og fjellstuer i 1939, der modernistiske løsninger vises parallelt med fritidshus og fjellstuer tuftet på veletablerte norske trehustradisjoner. Et karakteristisk trekk er den nære forbindelsen mellom hus og omgivelser, og gruppering av ulike rektangulære huskropper med saltak. Ofte ble også boenhetene splittet i mindre volumer, godt integrert i stedets topografi. Tostrup viser også til Byggekunsts villapresentasjoner fra 1939 og 1940, dominert av tradisjonelt pregede villatyper med saltak og langstrakte bygningskropper. Skal man prøve å trekke opp kontraster til den mer internasjonalt pregede modernismen, må det være at Selmer, også inspirert av sin lærer Knut Knutsen, bygger hus som etablerer en poetisk og «innlevd» relasjon til omgivelsene. Samtidig er de rasjonelle, både konstruktivt og funksjonelt, og basert på arealøkonomisering og kostnadseffektivitet.

Innlevelse og opplevelse

Forsiden på boken om Wenche Selmer gir en god indikasjon på hva det dreier seg om – dette bildet finnes også tre steder i boken. Den «figurskårne» sammenstillingen av bryggens gråtonede planker, svabergenes form og struktur og det skiftende speilet i vannflaten gir en umiddelbar, taktil erfaring. Boken formidler på en overbevisende måte den «fingerspitzgefühl» som Wenche Selmer må ha hatt overfor sine byggeprosjekter. Det sies at hun ofte overnattet i sovepose på stedet der et nytt hus skulle føres opp, og at hun tok seg god tid til dialog med oppdragsgiverne. Hun var genuint interessert i å skape hus som eierne skulle ha det godt i, og dette skulle gjøres på omgivelsenes premisser. 

Dette forarbeidet slo spesielt positivt ut i produksjonen fra 1960- og 70-årene. I tillegg ble gjennomarbeidede tekniske og funksjonelle løsninger utviklet i nært samarbeid med livsledsager og arkitektkollega Jens Selmer. Wenche Selmers arbeider representerer etter min mening noe av det beste som er gjort innen boligarkitektur i tre i denne perioden. Prosjekter som det er naturlig å trekke frem, er eget hus på Gråkammen i Oslo fra 1963 (s. 131), hus i Skådalen, Oslo fra 1967 (s. 143), hus på Øvre Tåsen (s. 185) og hus på Gråkammen i Oslo (s. 157), de sistnevnte fra 1978. I tillegg bør hytte i Brunlanes fra 1968 (s. 105) og hytte ved Vassfaret fra 1974 (s. 119) nevnes. Denne bokens fortrinn er at den på forbilledlig vis evner å formidle kvalitetene som kommer til uttrykk gjennom rommenes og konstruksjonenes proporsjoner, materialenes taktile kvaliteter og lysets betydning. At dette kommer så tydelig frem, skal også fotografene ha æren for, spesielt Frode Larsen. I tillegg bidrar tegningsmaterialet til at man kommer Selmers metodikk og tenkning nærmere inn på livet.

Analytisk tilnærming

Elisabeth Tostrups analyser tar utgangspunkt i en beskrivelse av stedet, koblet med den potensielle beboerens forutsetninger og forventninger. Videre går hun inn på byggemåte og materialbruk, og hvordan topografi, vegetasjon og lys knyttes til aktivitetene som skal utfolde seg i og rundt husene. Ofte gjengis familieinterne betegnelser på gjenstander og aktiviteter. Det demonstreres tydelig hvordan Selmer med enkle midler oppnår effektfulle virkninger i samspillet mellom bygning og omgivelser. 

Produksjonen dekker egentlig to faser i periodens trearkitekturhistorie. Den første trekker i sterkere grad veksler på tradisjonell, folkelig byggeskikk. Den andre viser en modernistisk arkitektur som går tett på naturen, formet og konstruert på treverkets premisser. Det vi ser av modernistisk trearkitektur i andre land, er ofte murarkitekturens formspråk overført til tre. Tendensen kan sees som et uttrykk for den motstandsarkitektur som Leon Krier og Maurice Culot ropte på i 1960-årene, uten at de fikk så mange gode svar. Men den rasjonelle trearkitekturen som kom til uttrykk gjennom Knutsenskolen og prosjekter som fikk Treprisen i 1970-årene, en syntese mellom internasjonal modernisme, nordisk byggeskikk og norsk husflid, er det all grunn til å skrive bok om.

Poetisk realisme?
Publisert på nett 11. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.