Folk først

Vardø restored

Vern gjennom bruk
Artikkel

Vern gjennom bruk

Av ​Ingrid Vedeler Brekkhus

Vern gjennom bruk

Vern gjennom bruk

Vardø Restored er et byutviklingsprosjekt som revitaliserer Vardøs historiske bygningsarv. Drivkraften i prosjektet er lokale vardøværinger med handlekraft til å endre fremtidsbetingelsene i en by preget av forfall og fraflytning. Den kollektive bevisstheten om byens mangfoldige historie gjenopplives, unike kulturhistoriske bygg restaureres og fylles med nytt næringsinnhold.

Det er lys i vinduene i Vardø, og folk i husene. Med innovative lokale aktører og håndverksmessig presisjon vekkes forfalne bygg fra dvalen. Stoltheten over byens fortid restaureres sammen med husene, og gir ny framtidstro, sier Ingrid Vedeler Brekkhus. 

Foto: Ian Cox 2014
Foto: Ian Cox 2014

Mine Sår. Mine Arr. Mine År.

Midt mot det værbitte Barents-havet, der Norge er på sitt nordøstligste, lyser øya Vardø opp med sin fargerike bebyggelse. Mange av byggene har tydelige arr etter nedgangstider. Ved innseilingen, på et av de mange forfalne fiskerianleggene, kan man lese med store bokstaver: “Mine Sår. Mine arr. Mine år”. Teksten oppsummerer de fire siste tiårene av et kystsamfunn i tilbakegang. Årsaken til nedgangen har vært sammensatt. Endringer i fiskeriet og tap av kvoter førte til konkurser. Befolkningen kunne ikke lenger selv høste rikdommen fra Barents-havets fiskefelt, selve eksistensgrunnlaget for Vardø. Den langvarige befolkningsnedgangen resulterte i at byens innbyggertall ble halvert over en førtiårsperiode.1 Resignasjonen kom snikende. Både bebyggelsen og byens kollektive selvbilde ble satt på prøve, og det lokale næringslivet kjempet for å overleve. Å arbeide med byutvikling og kulturminner i en by som er så tydelig merket av nedgang og forfall krever en utvidet faglig tilnærming. Det krever en innlevelse i og forståelse av historiens arr, og av styrken og stoltheten hos de som har valgt å bli boende.

Rådhuset i Vardø er under restaurering i samarbeid med Vardø Restored. Rådhuset ble opprinnelig tegnet av Berner & Evensen og sto ferdig i 1954. I enden av Kirkegata ligger Vardø kirke fra 1958, tegnet av Eivind Moestue. Nybygget ved siden av rådhuset er Valhall flerbrukshus av Lorentz Kielland Arkitekter, som åpnet i 2014 og inneholder badeanlegg og flerbrukssal med kino. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Rådhuset i Vardø er under restaurering i samarbeid med Vardø Restored. Rådhuset ble opprinnelig tegnet av Berner & Evensen og sto ferdig i 1954. I enden av Kirkegata ligger Vardø kirke fra 1958, tegnet av Eivind Moestue. Nybygget ved siden av rådhuset er Valhall flerbrukshus av Lorentz Kielland Arkitekter, som åpnet i 2014 og inneholder badeanlegg og flerbrukssal med kino.

Vardø town hall from 1954 is being refurbished in collaboration with Vardø Restored. At the end of the street is Vardø church from 1958, and the new extension to the town hall is a swimming pool and multi-purpose complex from 2014.

Hvordan bidra som arkitekt i en by preget av fraflytting og nedgang?

Denne problemstillingen var utgangspunktet for Mats Kemppe Johansen og undertegnedes diplomoppgave ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO.2 Vi ønsket å belyse kystsamfunn langs Finnmarkskysten som opplevde utfordringer knyttet til befolkningsnedgang. Oppgaven satt oss på en arkitekturfaglig prøve i planleggingsfagets blindsone. 

Vekstregionene og byene er naturlig nok vanligvis arkitekters og planleggeres boltreplass. Tilrettelegging for økt befolkningsvekst og gjeldende idealer om strategisk og bærekraftig byfortetting er hovedfokus i planfaget. De største byene, der tilflytningen er stor og behovet for boliger er markant økende, er vekstvinnerne. Folk trenger hus, og hus trenger arkitekter. Men hvordan bidra i en situasjon der et nytt bygg ikke nødvendigvis er svaret på utfordringene? Diplomarbeidet førte oss til arbeidet med Vardø Restored.

Kart som viser gjenværende hus etter brenningen av Finnmark under annen verdenskrig. Det sto flere hus igjen i Vardø enn i noen annen by i landsdelen. Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Kart som viser gjenværende hus etter brenningen av Finnmark under annen verdenskrig. Det sto flere hus igjen i Vardø enn i noen annen by i landsdelen.

Map showing the number of buildings remaining after the scorching of Finnmark in the Second World War.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum
“Brodtkorbsjåene” ble oppført 1840-1900, de eies av Vardømuseene og er blant landsdelens eldste bevarte sjøhus. Det største huser Pomormuseet, som dokumenterer russerhandelen i Vardø og kontakten mellom Nord-Norge og Nord-Russland fra 1600-tallet fram til 1917. Foto: Ivan Brodey

“Brodtkorbsjåene” ble oppført 1840-1900, de eies av Vardømuseene og er blant landsdelens eldste bevarte sjøhus. Det største huser Pomormuseet, som dokumenterer russerhandelen i Vardø og kontakten mellom Nord-Norge og Nord-Russland fra 1600-tallet fram til 1917.

Storehouses built between 1840 and 1900, some of the oldest harbour structures in Finnmark. The largest houses the Pomor Museum, which documents the trade contacts between Northern Norway and Northern Russia from the 1600s to 1917.

Foto: Ivan Brodey
Grand Hotel. Bygget som hotell i 1912-14, okkupert som sykehus og politikammer under krigen, og senere brukt som videregående skole og bibliotek. Har nå stått tomt i en årrekke, men eies og restaureres av Bjørn Bertheussen. Hotellet er tenkt brukt til næringsaktiviteter.  Foto: Ivan Brodey

Grand Hotel. Bygget som hotell i 1912-14, okkupert som sykehus og politikammer under krigen, og senere brukt som videregående skole og bibliotek. Har nå stått tomt i en årrekke, men eies og restaureres av Bjørn Bertheussen. Hotellet er tenkt brukt til næringsaktiviteter. 

Grand Hotel, built 1912-14, occupied during the war as a hospital and police headquarters, now being restored for use as business premises.

Foto: Ivan Brodey
Bjørn Bertheussen i trappen inne på hotellet med datteren Maria Bertheussen Skrydstrup og barnebarnet Cornelia Linn Skrydstrup. Foto: Ivan Brodey

Bjørn Bertheussen i trappen inne på hotellet med datteren Maria Bertheussen Skrydstrup og barnebarnet Cornelia Linn Skrydstrup.

Bjørn Bertheussen in the hotel staircase with his daughter and granddaughter.

Foto: Ivan Brodey

Små plasser, rå folk. 

I løpet av diplomarbeidet besøkte vi flere kystsamfunn i Finnmark og snakket med en mengde folk som selv hadde tatt tak i det lokale utviklingspotensialet. Vi erkjente det åpenbare: På fraflyttede steder, der hus er det man har mest av, er det folk i husene som er verdien. Hver innbygger blir ekstra verdifull, et lys i et av husene. I kompakte og sårbare bysamfunn, som Vardø, blir de lokale initiativene lettere synlige. Hver og en er ikke bare en innbygger, men en lokal støttespiller med mulighet til å påvirke det sosiale og kulturelle livet direkte gjennom sine initiativer. Ildsjelene brenner sterkere. En av ildsjelene vi møtte, lokal stedsutvikler Svein Harald Holmen, ble særlig viktig.

Vardøværingen Svein Harald hadde som prosjektleder i Riksantikvarens verdiskapningsprogram i Hamningberg god erfaring med kulturminnebasert stedsutvikling. I Hamningberg hadde møter mellom mennesker og gjensidig respekt vært en nøkkel for gjennomføringen. Flere ulike grupper måtte samles for å få en forståelse av hverandres verdi, og unngå fallgruver og utfordringer. “Vi arrangerte felles møter i en lavvo der alle, både byråkrater, bygdefolket, saksbehandlere og håndverkere, satt sammen. Alle fikk mulighet til å si sine meninger, og lytte til det andre hadde å si. Det var en høring i ordets rette forstand, der man faktisk lyttet til hverandre”, forteller Holmen. I Vardø var målet å videreføre disse erfaringene til et nytt bymessig nivå: et kollektivt løft for Nord-Norges eldste by. 

Fra Strandgata. Alexander Rottem (t.v.) og Eirik Daugaard med snøplogen. 
Huset i bakgrunnen settes i stand som en del av Vardø Restored. Foto: Ivan Brodey

Fra Strandgata. Alexander Rottem (t.v.) og Eirik Daugaard med snøplogen. Huset i bakgrunnen settes i stand som en del av Vardø Restored.

From Strandgata. The house in the background is being refurbished as part of Vardø Restored.

Foto: Ivan Brodey
Vardø, fra Kongensgate. Trym Henriksen er på vei til skolen. Foto: Ivan Brodey

Vardø, fra Kongensgate. Trym Henriksen er på vei til skolen.

Vardø, from Kongensgate street. Trym Henriksen is on his way to school.

Foto: Ivan Brodey
Vardø vidergåendes anlegg for sjømatopplæring. Vardø Restored er involvert i fornyelse av fasilitetene til 
de lokale fiskerne, som har buer og kaiplass i det samme anlegget. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Vardø vidergåendes anlegg for sjømatopplæring. Vardø Restored er involvert i fornyelse av fasilitetene til de lokale fiskerne, som har buer og kaiplass i det samme anlegget.

The buildings housing the seafood section of Vardø secondary school have been refurbished in collaboration with Vardø Restored. Local fishermen have storehouses and moorings along the adjacent quays.

Vardø er unik i Finnmarkssammenheng. 

Det er den eneste byen i Finnmark der man kan oppleve en sammenhengende førkrigsbebyggelse i en tydelig historisk bystruktur. Etter den tyske tilbaketrekningen, med den brente jords taktikk, var så godt som alt av bebyggelse i Finnmark ellers jevnet med jorden. Også i Vardø hadde krigen satt sine tydelige spor etter flere bombeangrep. Men i motsetning til resten av fylkets nedbrente tabula rasa hadde flere hundre bygg på den kompakte øya overlevd krigens brutalitet. Disse byggene vitner i dag om nordområdenes rike kulturhistorie. Om handelsforbindelser mot Russland, fiskerivelstand og modernitet, og om krigens spor og gjenreisning. Vardø Restoreds kartlegging av førkrigsbebyggelsen ble en øyeåpner i en by som sto i fare for å lukke øynene for sin historiske betydning. 

“Vardø er den eneste byen i Finnmark der man kan oppleve en sammenhengende førkrigsbebyggelse i en tydelig historisk bystruktur.”

Mangfoldet av kulturminner sto i grell kontrast til de siste årenes forfall, og byens mangel på reguleringsplaner og vernestrategier.3 Både blant folk flest og lokale myndigheter var holdningen “riv mannskiten”. Utfordrende nedgangsår hadde tåkelagt byens særpreg og historiske mangfold. Den siste reguleringsplanen for Vardø var datert 1947. Ett resultat av dette har vært at byen har beholdt sin opprinnelige karakter fra før og under gjenreisningsperioden. Men en aldrende reguleringsplan og manglede retningslinjer for vern har også gjort det vanskelig å tilrettelegge for nåværende og fremtidige behov. Med det totale fraværet av en kommunal vernestrategi og byutviklingsplan, har byggenes skjebner i stor grad vært overlatt til en håndfull ildsjeler. De vardøværingene som ble igjen på øya mot alle odds, representerte den største lokale ressursen for historisk kontinuitet og utvikling. 

Rasmus Skrydstrup er håndverker i Vardø Restored, utlånt fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR). Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Rasmus Skrydstrup er håndverker i Vardø Restored, utlånt fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR).

Rasmus Skrydstrup is the craftsman of Vardø Restored, on loan from the restoration workshops of the Nidaros Cathedral in Trondheim.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum
Svein Harald Holmen, prosjektleder for Vardø Restored, i døra på kontoret i Husegården.  Foto: Ivan Brodey

Svein Harald Holmen, prosjektleder for Vardø Restored, i døra på kontoret i Husegården. 

Svein Harald Holmen, project manager for Vardø Restored, in the door of his office at the restored Husegården.

Foto: Ivan Brodey

Tettere på folk. Vardø forteller.

Byutviklingsprosjektet Vardø Restored startet derfor med holdningen “folk først”. Utgangspunktet for oss, som nyutdannede arkitekter, ble å komme tettere på folkene i husene. I stedet for å betrakte byggene som en samling kulturhistoriske forfalne fasader, konstruksjoner og bygningsdetaljer, måtte vi helt inn. Inn til folkene, til virksomheten og aktiviteten innenfor veggene. Å forstå byggene innebar å forstå historiene til initiativrike vardøværinger som hadde tatt tak i egen utvikling, den sterkeste drivkraften for å stake ut veien videre. 

“Å forstå byggene innebar å forstå historiene til initiativrike vardøværinger som hadde tatt tak i egen utvikling.”

Forstudien vi gjennomførte våren 2012 løftet fram ti konkrete kulturhistoriske bygg som var under restaurering, med ti ulike historier fortalt av husets eiere.4 Prosjektet skulle være aktør- og aksjonsrettet, med fokus på lokale utviklingsprosjekter med høy gjennomføringsmulighet og gode sjanser for å lykkes. De ti prosjektene hadde alle huseiere med en tydelig vilje til å kombinere revitalisering av kulturhistoriske bygg med lokal næringsutvikling. Hvert enkelt bygg i forstudien belyste i tillegg et viktig stykke historie, også sett i nasjonal målestokk. Samlet representerte prosjektene et felles, og sårt tiltrengt, byutviklingsløft og en kollektiv oppvåkning av byens historie.5

Husegården i Kristian 4.s gate i Vardø ble bygget ca. 1860 og er Finnmark fylkes siste komplette bygård fra Pomortiden. Gården er under restaurering og huser lokale kulturarbeidsplasser, bl.a. Vardø Restored.
 

Husegården i Kristian 4.s gate i Vardø ble bygget ca. 1860 og er Finnmark fylkes siste komplette bygård fra Pomortiden. Gården er under restaurering og huser lokale kulturarbeidsplasser, bl.a. Vardø Restored.

Husegården, the last remaining complete townhouse from the Pomor period, was built around 1860. It is in the course of restoration and houses local cultural businesses.

Innovasjonskraften i folkene selv.

Historien om byens vekst og tilbakegang, krigens brutale spor og gjenreisning, sitter bokstavelig talt i veggene. Tre av byggene i forstudien kan stå som eksempler på prosjektets metode – tre ulike fortellinger. Alle folkene i forstudien er lokale pionerer i Vardøsamfunnet, som gjennom sine restaureringsprosjekter har bevist at prosjekter lar seg gjennomføre. De tre eksemplene er historiske nøkkelbygg med stor overføringsverdi og smitteeffekt, foregangsprosjekter som vitner om stahet, stolthet og utholdenhet. 

Kontorplass i den restaurerte delen av Husegården. Foto: Ivan Brodey

Kontorplass i den restaurerte delen av Husegården.

Office in the restored part of Husegården.

Foto: Ivan Brodey
Heidi Kvernevik, ildsjelen bak restaureringen av Husegården. Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Heidi Kvernevik, ildsjelen bak restaureringen av Husegården.

Heidi Kvernevik, the driving force behind the restoration of Husegården.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Husegården 1865.

I 2009 ble Heidi Kvernevik forelsket. Lidenskapelig, men ikke uproblematisk, falt hun for Vardø og bygningsanlegget Husegården, som da var på randen av komplett forfall. Men bak forfallet skjultes Finnmarks aller siste komplette handelsgård fra Pomortiden, årene der handelsforbindelsen mellom Russland og kysten av Nordnorge var på sitt rikeste.6 I nasjonal sammenheng er bygningen unik som vitne om gullalderen i nord. Husegården var datidens yrende lokale flerbrukshus, som kombinerte handelsvirksomhet og private husvære. Et mangfoldig miljø av ulike mennesker: Forretninger, fotografer og frisører har drevet næring i første etasje, mens nasjonalforfører Agnar Mykle baserte sine bøker på eskapader med rikmannsdøtrene på loftet. Det har vært over et århundre med butikk og romantikk i alle etasjer.

“På loftet har Heidi i dag kontorplass, med utsikt mot Russland på skyfrie dager.”

På loftet har Heidi i dag kontorplass, med utsikt mot Russland på skyfrie dager og Putin-propaganda på veggen. Det har vært hennes mål å gjenskape et mangfoldig miljø, med flerbruk og kreativitet, parallelt med en omfattende totalrenovering av hele bygningsanlegget. “Husegården skal være et miljø der vi samler små foretak, for å ha nytte og glede av hverandre. Dette gjør at vi sammen tør å sette i gang med prosjekter som vi aldri hadde turt å gjøre hver for oss. Husegårdmiljøet i seg selv betyr mye for Vardø, det er nesten ingen initiativer uten at Husegårdmiljøet er innblandet”, sier Kvernevik.

Bjørn Bredesen eier og driver Nordpol Kro. Nå vil han sette i stand gjesterommene i annen etasje som et overnattingstilbud for tilreisende. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Bjørn Bredesen eier og driver Nordpol Kro. Nå vil han sette i stand gjesterommene i annen etasje som et overnattingstilbud for tilreisende.

Bjørn Bredesen, the owner of the North Pole Pub. He hopes to refurbish the upstairs guest rooms and restore the pub to its former glory as an inn.

Vern gjennom brukerne.

Husegården er i dag et levende eksempel på vern gjennom bruk. Eller mer presist vern gjennom brukerne. Bygget huser i dag et mangfold av små kulturarbeidsplasser og er samlingspunktet for all kreativ næring i byen. Det er naturlig nok også prosjektbasen for Vardø Restored, hvor prosjektleder Holmen samler ulike lokale og tilreisende krefter på sitt kontor. Her får lokale huseiere oppfølging, og restaureringsråd fra håndverkere med spesialkompetanse. Restaureringshåndverker Rasmus Skydstrup bor i leilighetsdelen av Husegården. Skydstrup er utlånt fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR), og jobber til daglig i Norges største kompetansemiljø for restaurering. Denne satsningen på høy håndverksfaglig kompetanse viser den nasjonale verdien av Vardøs bygningsarv; en samling uslepne juveler. 

Nordpol Kro er Nord-Norges eldste kro, den har vært i kontinuerlig drift siden 1860-tallet og var Fridtjof Nansens siste stoppested før ferden ut i Nordishavet med Fram i 1898. 
 

Nordpol Kro er Nord-Norges eldste kro, den har vært i kontinuerlig drift siden 1860-tallet og var Fridtjof Nansens siste stoppested før ferden ut i Nordishavet med Fram i 1898. 

The North Pole Pub has been open since the 1860s and is the oldest pub in the north of Norway.

Nordpol Kro 1886. 

En annen forsamling uslepne Vardødiamanter kan alltid møtes bak (og foran) bardisken til Bjørn Bredesen på Nordpol Kro. Stedet har vært i kontinuerlig drift siden 1860, og regnes som Nord-Norges eldste kro. Kroen har tiltrukket seg både skrønemakere og ekte polfarere i over et århundre, og var Fridtjof Nansens siste tappekran og overnattingssted før ekspedisjonen “Fram 2” fortsatte videre over åpent hav mot Nordpolen i 1893. Vardø gjorde inntrykk på Nansen: “Deres prægtige festivitetslokale, hvor vi forestillede oss alle disse bravle karer. Jeg saa straks at jeg her var kommet til et samfund fylt med Aand og Kraft”.7 

Dagens eier Bjørn Bredesen ble bokstavelig talt født inn kroen, og betegner seg selv som en kriger som aldri gir opp. Med stødig hånd har han styrt Nordpol gjennom skiftende farvann og beinharde år, og videreført kroens særpreg. Et mål nå er å tilbakeføre andre etasje av kroen som et overnattingstilbud for tilreisende, slik kroen fungerte på Nansens tid. Dagens kro har gitt Vardøsamfunnet en ny scene der festivalene “Blues i Vintermørket”, “Komafest” og fortellerfestivalen “Tenning” arrangeres. Ved å stadig gjenoppfinne seg selv, med respekt for fortidens arv, har Bredesen overlevd fuktige kvelder og beinharde år. Nordpol Kro oppleves som et mikrokosmos av øya, robust i møtet med historiens opp- og nedturer. “Æ gir ikke opp. Det ekke naturlig for mæ å gi opp på noe som helst vis, og æ har bestandig hatt en klokkertro på at det blir lysere tider. Nordpol er en trygghet, et kontinuerlig treffpunkt for folk. Folk har vokst opp og dødd med den her plassen. Æ føle en viss stolthet over den her plassen, og at vi har greid å drive den i så mange år. Æ trur Nordpol vil eksistere i 120 år til, det e æ overbevist om, med eller uten mæ”, sier Bredesen.

Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Jorunn Henriksen og Heidi Kvernevik blander sement. Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Jorunn Henriksen og Heidi Kvernevik blander sement.

Vardø Restored are working on all levels and are very much part of the local community.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum
Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Benn Mikalsen fra Norsk fartøyvernsenter og fisker Alfred Eide.  Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Benn Mikalsen fra Norsk fartøyvernsenter og fisker Alfred Eide. 

Vardø Restored are working on all levels and are very much part of the local community.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum
Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Student Kristján Breidfjörd og Janike Kampe-vold Larsen fra AHO snakker med Arthur Andreassen, fisker fra Vestervågen. Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Student Kristján Breidfjörd og Janike Kampe-vold Larsen fra AHO snakker med Arthur Andreassen, fisker fra Vestervågen.

Vardø Restored are working on all levels and are very much part of the local community.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum
Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Rasmus Skrydstrup fra NDR og Andrei Torn fra Finnmark Entreprenør. Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Vardø Restored arbeider på alle nivåer og er en del av lokalsamfunnet. Rasmus Skrydstrup fra NDR og Andrei Torn fra Finnmark Entreprenør.

Vardø Restored are working on all levels and are very much part of the local community.

Foto: Vardø Restored / Varanger museum

Historisk kontinuitet, omstillingsevne og stahet

er kjennetegn for flere av eierne av historiske bygg i Vardø. Dette er folk som med stor fallhøyde og personlig økonomisk risiko har holdt liv i kulturhistoriske bygg. Det er imidlertid de senere årenes økte bevissthet om byggenes kulturverdi som har gitt økonomisk ryggrad for å realisere robuste restaureringsprosjekter med lang livstid videre. Gjennom midler fra Norsk kulturminnefond og Riksantikvarens verdiskapningprogram, i kombinasjon med eiernes private midler, har man klart å sikre byggenes fremtid videre.

“Det er de senere årenes økt bevissthet om byggenes kulturverdi som har gitt økonomisk ryggrad for å realisere robuste restaureringsprosjekter.”

Dette gjelder også Bjørn Bangsund som driver butikk i Strandgata, en handlegate i rendyrket gjenreisningsstil i den delen av Vardø sentrum som ble totalødelagt under bombingen i 1944. Fasadene mot den brede handlegata var tidsmessig detaljert, med store vindusflater som i nedgangsårene ble stadig mer tømt for innhold. Da industrien gikk konkurs, ble også handelen rammet. “Vi vurderte å legge ned, og telt på knappan i et forfallent utleielokale og var på nippet til å legge ned. Men hvilke signal vil vi da sende til våre barn? Og ikke bare til familien, men også til byen? Vi valgte å kjøpe dette gjenreisningsbygget til butikken, og ønsket å føre bygget videre som verdi og sentrumshistorie. Å holde det ved like er viktig. Det e jo identiteten våres”, sier Bangsund. 

Vardø brenner. Russerne bombet Vardø i 1944. Foto: Varanger museum

Vardø brenner. Russerne bombet Vardø i 1944.

Vardø in flames. The Russians bombed the town in 1944.

Foto: Varanger museum
Vardø etter krigen. Foto: Varanger museum

Vardø etter krigen.

Vardø after the war.

Foto: Varanger museum

Smitteeffekten i byen.

I en tradisjonell kulturhistorisk kartlegging og restaurering beskrives gjerne bystruktur, bygningsdetaljer og konstruksjonsprinsipper. Bygget analyseres og settes i en historisk kontekst, mens menneskene, særlig dagens eiere og beboere, er fraværende. Brukermedvirkning brukes eventuelt som et honnørord når anledningen byr seg for vernemyndigheter og restaureringsarkitekter, mens folkene som selv lever med byggene ofte føler seg umyndiggjort. I arbeidet med Vardø Restored er brukerne selve nøkkelen i arbeidet. 

“I arbeidet med Vardø Restored er brukerne selve nøkkelen i arbeidet.”

Prosjektet arbeider i skala 1:1 med folk, bygg og historier. Utgangspunktet har vært møter preget av gjensidig respekt, der huseierne ble møtt på egen banehalvdel, i sine egne kulturhistoriske bygg. Arbeidsmetoden for forprosjektet var tidvis kaotisk og i stor grad improvisert, men med skisseblokk og -kamera kom vi tett på hver enkelt av huseierne. Inne i historiske handelsgårder og båtslipper, over kaffekopper og fiskekaker, bak bardisker med Mackøl og nachspiel med hjemmebrent og reinsdyrhjerter, kom Vardø Restored tettere og tettere på kjernen av byens kulturhistorie, gjennom konfrontasjon med huseiernes pågående prosjekter.

Men målsettingen til Vardø Restored er større enn de enkelte huseierne og bygg. Det er en samlet byutviklingsstrategi for å sikre helhetlige og levedyktige restaureringsprosjekter og bymiljøer. Kulturminnebasert byutvikling og framheving av byens historie blir en kollektiv oppvåkning. Gjennom Vardø Restored følges folk i byen opp med veiledning, håndverksfaglig kompetanse og arkitektbistand, til å se byen sin med et skjerpet og positivt blikk. Det skapes en kollektiv stolthet over egen by, der folk snakker hverandre og byen sin opp i en positivt smittende spiral. Holdninger som “Riv Mannskiten!” og en beklagende holdning på vegne av sin egen bys rykte og forfall erstattes med bevisstheten om en stolt historie. 

Bjørn Bangsund driver butikk i Strandgata. Strandgata ble bygget opp igjen etter bombingen i 1944 og er i dag en unik gjenreisningsgate. Nå er butikken mer enn bare et hus, og driften mer enn bare økonomi. Den er et framtidstegn. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Bjørn Bangsund driver butikk i Strandgata. Strandgata ble bygget opp igjen etter bombingen i 1944 og er i dag en unik gjenreisningsgate. Nå er butikken mer enn bare et hus, og driften mer enn bare økonomi. Den er et framtidstegn.

Bjørn Bangsund runs one of the few shops in Strandgata, a main street completely rebuilt after the 1944 bombing.

I løpet av de to årene som er gått siden forprosjektet har Vardø Restored vokst seg større, prosjektgruppen har økt og det merkes allerede et betydelig oppløftende taktskifte i byen. Prosjektleder Svein Harald Holmen og håndverkerne gjennomfører på huseiernes initiativ tilstandsvurderinger og prosjektbeskrivelser på løpende bånd. Kapasiteten er sprengt i en by som virkelig har fått øynene opp for verdien av egne bygg. Over tretti historiske bygg fra perioden 1830-1960 er under restaurering, og holdningene til egen by er markant endret. Også ulike samarbeidsmiljøer utenfor Vardø ser nå initiativet som blomstrer i byen. Prosjektet samarbeider med Landskapsstudiene ved Arkitektur-og designhøgskolen i Oslo og Universitetet i Tromsø som bruker bydelen Vestervågen som case for sin byutviklingskartlegging, og studentarbeidet og innspill fra ulike miljøer skal danne et grunnlag for en kulturminneplan for Vardø slik at byen blir helhetlig ivaretatt.8 

Fortroppen av ildsjeler som har gått foran med vellykket gjenbruk av historisk bebyggelse, har gitt både huseierne og bybefolkningen en styrket selvtillit. Man kan ane konturene av en langvarig smitteeffekt, som kan føre nye kapitler til i den kontinuerlige fortellingen om Vardø. 

Gjenreisningsgård som huser Bjørn Bangsunds butikk. Gården er restaurert i samarbeid med Vardø Restored. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Gjenreisningsgård som huser Bjørn Bangsunds butikk. Gården er restaurert i samarbeid med Vardø Restored.

Postwar reconstruction building housing Bjørn Bangsund’s shop. The building was repaired in collaboration with Vardø Restored.

Noter
  1. I 1970 hadde Vardø 4187 innbyggere. I 2010 var innbyggertallet 2124 (Statistisk sentralbyrå 2013). Fra 2011-14 har byen opplevd en svak tilflytning, og folketallet har økt til 2128 (SSB, januar 2014).
  2. Diplomoppgaven Peripherial Agencies ble levert ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, januar 2012.
  3. Den siste reguleringsplanen for Vardø er fra 1947 og resultat av etterkrigstidens idealer og Brente Steders Regulering.
  4. Arbeidet ble utført av Ingrid Vedeler Brekkhus, Mats Kemppe Johansen og Svein Harald Holmen i samarbeid med flere (se faktaboks).
  5. Komafest fungerte i samspill med Vardø Restored som en øyeåpner for å skape nysgjerrighet omkring de forfalne byggene. Der Vardø Restored har som ambisjon å ha en langsiktig bevaringsstrategi for nøkkelbygg i byen, fungerte Komafest som en instant vekkelse fra en kollektiv koma: Gå ut i byen og se dere rundt!
  6. Årene fra 1740 fram til den Russiske revolusjonen i 1917 er perioden da Pomorhandelen var på sitt mest aktive. Denne handelen pågikk over store deler av kyst- og fjordområdene i Nord-Norge, mellom den norske befolkningen som bodde her og Pomorer, russere som kom fra kyststrøkene rundt Kvitsjøen.
  7. www.finnmarken.no/nyheter/article5235344.ece. Artikkel av Hege Stavseth.Nansen kommenterer her festen i arbeiderforeningens sal, der Frams avreise ble feiret i 1893.
  8. Samarbeidspartnere: Vardø Kommune, Finnmark Fylkeskommune og Husbanken.
Fakta
Vardø Restored

Prosjektets hovedmål har vært å utvikle en nasjonal modell for stedsutvikling med utgangspunkt i næringsaktører som eier kulturminner. Alle tiltakene er bygget opp rundt de lokale næringsaktørene med målsetting om å styrke deres virksomheter. Hovedoppgavene er bistand av næringsaktører som eier kulturminner, oppfølging av restaureringsarbeid, formidling av prosjektet digitalt og muntlig, samt å være samtalepartnere og bindeledd mellom ulike deltakere. Prosjektet har generert årlige investeringer på mellom fem og åtte millioner kroner, avhengig av framdrift hos eierne. Prosjektet jobber for at tiltakene skal gi kulturell, sosial, miljømessig og økonomisk verdiskapning. Eierne har selv finansiert restaureringsarbeidene, i samarbeid med Norsk kulturminnefond, Stiftelsen Uni, Riksantikvaren og Norsk kulturarv. 

Eier: Varanger museum IKS
Prosjektperiode: 2012-2016
Budsjett: 1 400 000 NOK årlig
Samarbeidspartnere: Varanger museum IKS, Vardø kommune, Finnmarks fylkeskommune, Riksantikvaren, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, forskningsprosjektet Future North, Direktoratsamarbeidet for kystkultur (Riksantikvaren, Kystverket, Fiskeridirektoratet og Kulturådet),  Nasjonale festningsverker og Norsk kulturminnefond

Prosjektteam

Prosjektledelse: Svein Harald Holmen og Monica Dahl
Håndverkere: Rasmus Skrydstrup og Kjell Odin larsen
Arkitekter: Ingrid Vedeler Brekkhus og Mats Kemppe Johansen
Webutviklere og design: Torill Andreassen, Bernd Hacker og Serena Vittoria Nitti
Filmproduksjon: Kai Hagen 
Styringsgruppe: Stian Sørensen, Hallgeir Sørnes, Ørjan Jensen, Heidi Kvernevik, Christer Hurti Karlsen, Bjørn Bertheussen, Monica Dahl og Svein Harald Holmen
Eiere og tiltakshavere: Prosjektet jobber med over 30 ulike restaureringsprosjekter i Vardø kommune. Byggene er fra ulike tidsperioder fra 1830 fram til 1960. Prosjektet jobber også sammen med kunstneren Pøbel og Komafest med å bruke kunst til å aktivere bygninger som ikke har aktive eiere eller bruk
www.vardørestored.com

English Summary

Vardø Restored – Everything is a story

Article by Ingrid Vedeler Brekkhus

Vardø Restored is a local development project that aims to revitalize Vardø’s historical buildings. The town is unique within the Finnmark region, being the only town in the county with a coherent set of pre-war buildings; almost all other buildings in Finnmark were ruined by the Germans’ scorched earth policy. In the years following the war, Vardø lacked city planning and strategies, and the historical buildings were poorly maintained. After decades of dilapidation, many of the inhabitants, as well as the local authorities, seemed to think it better to tear the structures down. But then something changed, Ingrid Vedeler Brekkhus writes.  She and Mats Kemppe Johansen wanted to use their diploma project at AHO to explore how -architects can contribute positively in a town struggling with depopulation and decline. This brought them to Vardø, and local activist Svein Harald Holmen.

The driving forces behind the Vardø Restored project are local people like Holmen who wish to alter the future of their city. And as the buildings are being -restored, new businesses are emerging and old businesses are being brought back to life. Through this work, local pride and optimism towards the future is being restored as well.

Vern gjennom bruk
​Ingrid Vedeler Brekkhus
Ingrid Vedeler Brekkhus er Arkitekt MNAL, utdannet fra AHO. Hun driver IVB Arkitektur i Bergen, og er tilknyttet prosjektteamet til Vardø Restored.
Vern gjennom bruk
Publisert på nett 27. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Husene som våknet fra koma
Artikkel

Husene som våknet fra koma

Av Don Lawrence

Fra Kristan 4.s gate. Den polske kunstneren Vhils laget bildet, som er basert på et gammelt foto av en lokal fisker, ved å hakke vekk den malte pussen. Foto: Ian Cox
Foto: Ian Cox
Artikler / Kunst

Husene som våknet fra koma

Når folk flytter står husene tomme tilbake. “Riv skiten”, var gjennomgangstonen i Vardø etter hvert som husene forfalt. Men etter street art festivalen Komafest i 2012 er ikke de tomme husene lenger noe man prøver å overse.

“Selskapene som kjøpte opp fiskefabrikkene tjente mer på å stenge dem og selge delene til Kina og Nederland enn de betalte for dem i utgangspunktet! Det er galskap”, forklarer street art-kunstneren som går under pseudonymet Pøbel. Han forteller historien om hva som førte til fraflyttingen i Vardø. De siste 30 årene har Vardø opplevd et dramatisk fall i innbyggertallet på grunn av kollapsen i fiskeindustrien og nedleggelsen av statlige kontorer som tidligere holdt til i byen.

Resultatet ble at flere andre bedrifter la ned virksomheten, hundrevis av mennesker mistet jobben og innbyggertallet sank fra 4200 i 1970 til omtrent 2100 i 2010. Tilbake lå det en by med rad på rad med tomme hus.

Så, sommeren 2012, inntok en gruppe street art-kunstnere Vardø, tolv kunstnere fra flere nasjoner. De spredte seg ut i gatene og gjorde de falleferdige fasadene og forlatte fabrikkene til sine lerret. Resultatet var et fargerikt spetakkel som gjorde byen til et yndet reisemål for street art-entusiaster verden rundt. Hva hadde hendt?

Stuntet var et kunstprosjekt, “Komafest”, igangsatt og organisert av Pøbel med støtte fra Nordnorsk kunstnersenter og KORO (Kunst i offentlige rom).1 Pøbel forteller om sin rolle i street art-bevegelsen og begynnelsen på Vardø-prosjektet.

Hvalskjelett på lagerbygg i Vardø havn, vestre molobruk. Frihåndsmaleri av kunstneren Roa fra Belgia. Foto: Ian Cox
Foto: Ian Cox

Hvalskjelett på lagerbygg i Vardø havn, vestre molobruk. Frihåndsmaleri av kunstneren Roa fra Belgia.

Whale skeleton on warehouse in Vardø harbour. Free hand painting by the artist Roa from Belgium.

Street art

Graffiti og street art er historiske fenomener. I sin nåværende form oppstod det i t-banesystemene i storbyer som New York, Paris og Berlin. Graffitiens hovedelement er bokstaver, men street art har utviklet et større visuelt spenn. For omtrent 30 år siden, da bevegelsen begynte å komme til Norge, dukket den først opp ved togskinner og i indre bystrøk. 

“Du kunne se ungdommer som skrev på betongveggene”, sier Pøbel “og når de tok bilder og dokumenterte jobben, så gjorde de det sånn at man ikke kunne se hvor bildet var tatt. Det så ut som det kunne vært midt i en gate i New York. De inkluderte ikke omgivelsene, og når de en sjelden gang gjorde det, var det alltid et bilde fra storbyen, som Oslo.

Men vi lever i Norge; vi har ikke så mye brede gater og urbane omgivelser. Det var ikke helt oss. Så i stedet for å forsøke å kopiere storbyen tenkte vi det ville være mer interessant å gjøre det på vår egen måte.

Roa. Foto: Ian Cox
Foto: Ian Cox

Roa.

Roa.

Det interessante med Norge, spesielt hvis du kommer fra utlandet, er at vi har fjorder og fjell som bakteppe – ikke handlegater som på Manhattan. Jeg ble trukket mot det; jeg ønsket å gjøre dette på en annen måte, jeg ville gå inn i skogen og komme meg så langt vekk fra gata som mulig.”

“– Det interessante med Norge er at vi har fjorder og fjell som bakteppe,  ikke handle-gater som på Manhattan, sier Pøbel.”

Men dette var ikke det eneste som drev Pøbel vekk fra street art-miljøet i byen. Han irriterte seg også over kommersialiseringen av bevegelsen.

“Street art-strategien er ikke veldig annerledes enn språket i kommersiell reklame”, forklarer han. “Grunnkonseptet er å assosiere en idé med et bilde som limer seg fast i hjernen. For eksempel, hvis du vil selge tannkrem, så viser du et bilde av tannkremen din og en naken dame, og da selger produktet ditt. Hvis du har en idé som du vil formidle i street art så gjør du det samme, bare at du reklamerer for en idé, ikke for tannkrem – noen mennesker driver med politikk, andre gjør andre ting, det avhenger av hvem du er. Men da alt dette begynte å bli akseptert av gallerier og pengeaspektet kom inn, ble alt forandret. Noen kunstnere begynte å male bilder som var ren egenreklame; deres agenda var å øke verdien og markedsvennligheten på sine egne arbeider. Ideene ble dårligere, og til slutt betydde de ingenting. Til slutt ble også reklamen som var basert på en reklame som ikke var en reklame, en reklame. Så for meg var ikke street art og maling i gata så interessant lenger.”

“Flyttebussen”, som tidligere hjalp folk å flytte fra byen, ble parkert for godt under Komafest. Pøbel, Norge. Foto: Pøbel
Foto: Pøbel

“Flyttebussen”, som tidligere hjalp folk å flytte fra byen, ble parkert for godt under Komafest. Pøbel, Norge.

The removal bus that used to assist people leaving the town was parked for good during Komafest. Pøbel, Norway.

Lofoten – kunst som lokkemiddel

For å komme vekk flyttet Pøbel til Lofoten i 2005 og ble der i noen år. Det var her han så avfolkning for første gang: ikke bare i politikken, men også de visuelle konsekvensene av det. “Å se på alle disse forlatte husene, det gjør noe med deg. Det får deg til å føle deg som et barn igjen, ikke sant, fordi alle elsker forlatte hus”, mimrer han.

“På den tiden jobbet jeg med en annen maler, Olav Kvalnes – som nå er arkitekt – og vi bestemte oss for å gjøre et prosjekt av dette. Vi kjørte rundt og fotograferte disse tomme husene og begynte å snakke med folk om hvorfor bygningene var forlatt. Her har du et av de vakreste stedene i verden; landskapet er helt utrolig, og plutselig er husene forlatt? Hvorfor, hvorfor her? Det gir ikke mening, det er ikke som i Detroit hvor det var en kraftig økonomisk nedgangsperiode: Lofoten klarte seg ganske bra.” 

I 2006 malte de for første gang på de små forlatte bygningene, og la fort merke til hvor annerledes det var å male på de forfalne treoverflatene sammenlignet med urbant murverk. 

Sitat fra Herman Melvilles Moby Dick på tørrfiskskjå på Guldringneset. E.B. Itso fra Danmark.  Foto: Ian Cox
Foto: Ian Cox

Sitat fra Herman Melvilles Moby Dick på tørrfiskskjå på Guldringneset. E.B. Itso fra Danmark. 

Quote from Herman Melville’s Moby Dick on stockfish warehouse at the edge of town. E.B. Itso from Denmark.

Prosjektets mål skulle være å sette søkelys på problemene ved fraflytting, å bruke maleriene som et slags lokkemiddel for å få folk til å komme og se på bygningene og spørre “Hvorfor?” Det interessante var ikke først og fremst å vise at dette var vakre bygninger, eller vakre malerier for den saks skyld, men at folk skulle se at de var et symbol på noe mye større. Olav og Pøbel forsto at hvis prosjektet skulle ha noen innvirkningskraft så måtte det gjennomføres i en større skala, og mye raskere – ellers ville oppmerksomheten bli rettet mot kunstneren Pøbel, kunstverkene og etter hvert føre til en kommersialisering av arbeidene. En bedre idé ville være å gjennomføre en festival, og få alt gjort i én omgang, for å få større innvirkning.

Da Olav dro for å gå på arkitekturskole, slo Pøbel seg sammen med en annen street art-kunstner, Dolk. Sammen begynte de å forberede en street art-festival i Lofoten. Dette viste seg å være vanskeligere enn de hadde sett for seg: Det tok mye tid å dokumentere bygningene, husene lå langt fra hverandre, og det var en utfordring å få tillatelser fra eierne siden mange av dem bodde i andre byer. Det ble desto vanskeligere fordi de forsøkte å planlegge det hele i hemmelighet, slik at det ikke skulle nå pressen og kunstnerne kunne forbli anonyme.

Mellom 2007 og 2010 dro de to opp til Lofoten sammen i tre-månedersperioder – en kombinasjon av ferie, planlegging, forarbeid og noe maling på hus for å prøve ut ideer. Men arbeidene deres ble lagt merke til; de kom i lokalavisen og folk begynte å forvente at de skulle dukke opp. I 2010 revurderte de prosjektet og dets mål og konkluderte med at det ikke var mulig å gjennomføre det slik de ønsket, og dermed la de det ned.

Bestemor er klar til å stikke til havs. Fra kaia i nordre våg. Pøbel, Norge. Foto: Pøbel
Foto: Pøbel

Bestemor er klar til å stikke til havs. Fra kaia i nordre våg. Pøbel, Norge.

Grandma is heading out to sea. From the Vardø quayside. Pøbel, Norway.

Fra kaia i Vestervågen. Ken Sortais, Frankrike. Foto: Ian Cox

Fra kaia i Vestervågen. Ken Sortais, Frankrike.

From the western quay. Ken Sortais, France.

Foto: Ian Cox
Veggmaleri på Slippen, nordre våg. Conor Harrington, Irland. Foto: Ian Cox

Veggmaleri på Slippen, nordre våg. Conor Harrington, Irland.

Mural at the boatyard, northern harbour. Conor Harrington, Ireland.

Foto: Ian Cox

Vardø – street art festival

Noen år senere, i 2012, ble Pøbel invitert på besøk til Vardø av Kristin Risan ved Nordnorsk kunstnersenter i forbindelse med et annet, urelatert prosjekt. Dette var Pøbels første møte med byen, og han ble forbløffet. Slik han så det var alle problemene i Vardø ti ganger verre enn det Lofoten sto overfor. Her var det samme avfolkningsproblemet, men effekten var mye mer alvorlig. I kontrast til Lofoten hvor det var en bygning tom for hver fjerde kilometer, sto nesten annenhver bygning i Vardø tom.

For Pøbel var dette en perfekt anledning til å realisere festivalen han hadde brukt så mange måneder på å planlegge i Lofoten. Her lå husene tettere og tilstanden var mer intens, noe som gjorde planleggingen og organiseringen av festivalen mye enklere på flere nivåer.

“Da Pøbel la fram ideen om å male på husene til folk, var mange av dem skeptiske, men mottakelige.”

Ikke bare det, men timingen kunne ikke vært bedre: I 2012 var innbyggertallet i Vardø for første gang siden 1970-tallet høyere enn året før. Det var mye optimisme og entusiasme blant beboerne. Folk snakket om å fikse husene og få i gang nye prosjekter. Hvis “broken window”-teorien er basert på oppfatningen om at knuste vinduer og andre tegn på forfall tilsier at ingen bryr seg og fører med seg økende forfall og kriminalitet, så var dette det stikk motsatte – kall det “restored window”-teorien.2

Da Pøbel la fram ideen om å male på husene til folk, var mange av dem skeptiske, men mottakelige. Den første han fikk kontakt med i Vardø, som fungerte som prosjektets lokale produsent, var Heidi Kvernvik, som satte ham i kontakt med lokale krefter. En av de lokale ildsjelene var Svein Harald Holmen, en aktivist som hadde jobbet i årevis for å beskytte, bevare og utvikle Vardøs historiske bygninger. Både Kvernvik og Holmen skulle spille en helt nødvendig rolle for at Pøbel til slutt fikk tillatelse til å male på mange av bygningene.

Bioteatret i Søndre Langgate. Den gamle kinoen ble satt i stand og åpnet under Komafest. Veggmaleri ved Husk Mit Navn, Danmark. Foto: Ingerid Helsing Almaas
Foto: Ingerid Helsing Almaas

Bioteatret i Søndre Langgate. Den gamle kinoen ble satt i stand og åpnet under Komafest. Veggmaleri ved Husk Mit Navn, Danmark.

The old cinema was restored and opened during Komafest. Artist: Husk Mit Navn, Denmark.

Ida Pernille Ulle rydder skrot ut av den gamle kinoen. Foto:  Vardø Restored/Varanger museum

Ida Pernille Ulle rydder skrot ut av den gamle kinoen.

Ida Pernille Ulle clearing out the old cinema.

Foto: Vardø Restored/Varanger museum
Fra åpningsforestillingen. Foto: Ian Cox

Fra åpningsforestillingen.

From the opening show.

Foto: Ian Cox

På tur rundt i byen

“I en større skala ville vi sette søkelys på fraflytting i nord”, sier Pøbel, “men med dette prosjektet i Vardø ville vi også sette søkelys på de individuelle bygningene, og fortelle deres historier.

Ved å male på husene håpet vi at særlig yngre mennesker ville se husene på en ny måte og begynne å snakke om husenes historie; å spørre om hva de ble brukt til, hvorfor de ble forlatt og hvorfor de ikke er tatt i bruk siden. Forhåpentligvis vil det gjøre dem interessert i det politiske ved situasjonen og hjelpe dem å oppdage nye muligheter for disse byggene. Vårt hovedmål er å se noen av disse bygningene restaurert. Det handler ikke bare om å male på vegger.”

Festivalen fikk navnet Komafest: disse forlatte bygningene sover bare, de er i koma. Festivalen var et forsøk på å vekke dem. En av de første tingene som ble gjort var å organisere lokalbefolkningen i frivillige grupper. Dette var ikke naturlig for Pøbel:

“Da jeg møtte Svein Harald for første gang fortalte jeg ham at jeg ønsket å være anonym”, forklarer Pøbel. “I alle mine år som street art-kunstner, har jeg alltid vært anonym og det er slik jeg ønsker å gjøre det. Han sa rett ut: ‘Ikke faen! Det kommer ikke til å funke her, du må møte folk’. 

Torsken er grunnlaget for mye av norsk velstand og kultur. Av Stephen Powers, USA. Foto: Ingerid Helsing Almaas
Foto: Ingerid Helsing Almaas

Torsken er grunnlaget for mye av norsk velstand og kultur. Av Stephen Powers, USA.

Cod is the basis for a lot of Norway’s wealth and culture. By Stephen Powers, USA.

Tor-Emil Sivertsen er kokk på Vardø hotell. Han tar torsken på alvor. Foto:  Ivan Brodey

Tor-Emil Sivertsen er kokk på Vardø hotell. Han tar torsken på alvor.

Tor-Emil Sivertsen, chef at Vardø Hotel, takes cod seriously.

Foto: Ivan Brodey

Han fortalte meg om heksemonumentprosjektet – et monument tegnet av Peter Zumthor, med en prislapp på 80 millioner kroner. ‘Ingen har noe forhold til det’, sa han, ‘ikke fordi det er et fælt verk eller noe – det er faktisk ganske vakkert – folk kommer fra hele verden for å se det. Problemet er at de, bortsett fra installasjonen av et gassrør, ikke involverte noen som bor her. De hentet inn en egen arkitekt fra Sveits, en kunstner fra USA, til og med egne snekkere fra Tyskland og egne musikere til åpningsseremonien. Det var som om et romskip landet her – det hadde ingenting med lokalbefolkningen å gjøre. Så vi må gjøre alt annerledes, vi må involvere folk og vi må gjøre det fra bunnen opp’. På en måte var dette prosjektet som et barn for meg”, sier Pøbel. “Jeg ville gjøre det på riktig måte, så jeg sa ja. Vi satt i bilen hans da vi snakket om det, og plutselig roper han: ‘Rull ned vinduet ditt!’ Så ropte han: ‘Tor! Kom hit… møt Pøbel. Pøbel, dette er kokken på restauranten. Tor, kan du hjelpe til med mat til festivalen?’ Vi kjørte noen meter videre ned veien, og så ropte han ut igjen: ‘Kjetil, kom hit, du må møte Pøbel! Pøbel, Kjetil er tømrer; du burde snakke med ham…’ Den dagen møtte jeg sikkert hundre mennesker. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å se dem igjen, men det var ikke sånn, alle ble en del av festivalen på en eller annen måte, og det var ikke sånn at den ene av dem var mer viktig enn den andre. Det var akkurat som med Askeladden og hjelperne hans – alle vi møtte spilte sin egen rolle i historien.”

Kunstens kraft

De involverte så mange folk som de kunne gjennom frivilliggruppene. En av de beste delene av prosjektet, ifølge Pøbel, var frivilliggruppa som hadde fått ansvar for ryddejobben. De var blant annet ansvarlige for opprydningen i den gamle bygdekinoen; bygget for over 100 år siden, og en av de eldste kinoene i Norge. Den ble bygget som en kino som fiskere kunne besøke på fritiden, men var brukt som varelager de siste 30 årene, full av søppel fra gulv til tak. Holmen tenkte at dette kunne være det perfekte stedet å ha filmvisninger under festivalen, så Pøbel lagde et utkast til en plakat som viste ideen. Da eierne i Tromsø hørte om det, kjøpte de øyeblikkelig flybilletter til Vardø og ble med på ryddejobben. På festivalens åpningsdag ble bygningen brukt til sitt opprinnelige formål for første gang på tre tiår.

“Det er litt for tidlig å si, men dokumentasjonen som nå sirkulerer på internett gir et godt grunnlag for turister til å komme og se byen og omgivelsene”, sier Pøbel når jeg spør ham om innvirkningen prosjektet har hatt på byen. “Folk kommer for å se maleriene – så det er noe turisme – ikke i stor skala, men alle monner drar. Turister kommer hit og spiser i restaurantene og bor på hotellene. Men det viktigste er at folk også utenfor Vardø ser bygningene nå, ser historien, og konsekvensene av politiske avgjørelser. Det er også fint å høre at lokalbefolkningen nå viser fram sine gamle forlatte bygninger til turister med stolthet.”

Fra Kristan 4.s gate. Den polske kunstneren Vhils laget bildet, som er basert på et gammelt foto av en lokal fisker, ved å hakke vekk den malte pussen. Foto: Ian Cox
Foto: Ian Cox

Fra Kristan 4.s gate. Den polske kunstneren Vhils laget bildet, som er basert på et gammelt foto av en lokal fisker, ved å hakke vekk den malte pussen.

From Kristian 4.s gate. Polish artist Vhils made the image, based on an old photo of a local fisherman, by chipping away the painted render.

Komafest

Komafest 2012 var et kunstprosjekt med ti internasjonale kunstnere som tok i bruk 55 vegger i Vardø.

Komafest 2013 var et prøveprosjekt i regi av kunstneren Pøbel der et tomt butikklokale i Vardø sentrum ble gjort om til et galleri – Galleri Pøbel. Tema for utstillingen var ”Blood Bank”, som spiller på hvordan Vardøsamfunnet er blitt tappet for livgivende blod gjennom tap av næringer og innbyggere. Hovedmålet var å bruke kunsten til å sette søkelys på fraflytting og vise at moderne kunst ikke bare er et storbyfenomen. 150 hvite lerreter og rød sprittusj ble delt ut til vardøværinger som hver laget sitt eget bilde til utstillingen. Prosjektet var en test for å skape engasjement og forståelse for Komafest 2016. Verket kan fortsatt beskues gjennom vinduet i galleriet, men tar en i døra for å ta kunsten nærmere i øyesyn så er den låst. Utstillingen vil stå til huseier trenger lokalet til annet formål. Kirkenes Eiendom stilte lokaler til disposisjon og betalte for strøm til galleriet. En lokal dugnadsgjeng på 8-10 personer var med på ”alt”; de lånte ut verktøy og utstyr, og ryddet og pusset opp lokalet både innvendig og utvendig for å klargjøre det til Galleri Pøbel. 

Fra Blodbank, pilotprosjekt for Komafest 2016. Svein Harald Holmen fra Vardø Restored. Foto: Nima Taheri

Fra Blodbank, pilotprosjekt for Komafest 2016. Svein Harald Holmen fra Vardø Restored.

From Blood Bank, pilot for Komafest 2016. Svein Harald Holmen from Vardø Restored.

Foto: Nima Taheri
Lila Amundsen, datter av Tormod Amundsen, Biotope. Foto: Nima Taheri

Lila Amundsen, datter av Tormod Amundsen, Biotope.

Lila Amundsen, daughter of Tormod Amundsen, Biotope. 

Foto: Nima Taheri
Fra åpningen. Rød løper.  Foto: Nima Taheri

Fra åpningen. Rød løper. 

From the opening. Red carpet.

Foto: Nima Taheri
Fra åpningen. Rød løper.  Foto: Nima Taheri

Fra åpningen. Rød løper. 

From the opening. Red carpet.

Foto: Nima Taheri

Komafest 2016 blir til i krysningspunktet mellom kunst, stedsutvikling, kulturminnevern og en ramsalt kommentar til politiske rammevilkår. Vardø er dimensjonert for 4500 innbyggere og flere tusen gjestefiskere, men er i dag bare en blek skygge av hva byen en gang var. Salg av fiskekvoter og nedlegging av offentlige arbeidsplasser har rammet byen med stor kraft. Den kunstneriske rammen for Komafest 2016 er de tomme og forfalne butikklokalene i Vardøs hovedgate. Hver av disse har sin historie. Ti kunstnere skal lage nye arbeider, der målet er at gaten og butikkene skal våkne til liv. Kunstverkene vil kunne leve sine individuelle liv, men skal ende opp som ett samlet verk, som innbyggerne føler seg som en del av og kan identifisere seg med. Prosjektet skal kunne by på overraskelser og leses på flere nivåer. Målet er å redde kulturminner, gjøre byen attraktiv, ivareta den lokale entusiasmen og engasjere voksne og barn i arbeidet. Barna skal lage sitt eget prosjekt i Hus nr. 11. 

Komafest er et samarbeid mellom konseptutvikler, kurator og kunstner Pøbel, Nordnorsk Kunstnersenter og ROM for kunst og arkitektur, Vardø Innovasjon, Varanger museum og Vardø Restored.

Komafest 2012

Street artists: Pøbel (NO) Horfe (FR) Remed (FR) Ken Sortais (FR) Ethos (BR) Roa (BE) Vhils (PO) E.B Itso (DK) Stephen Powers (USA) Atle Østrem (NO) Husk Mit Navn (DK) Conor Harrington (IE)

Fra installeringen av Blodbank. Foto: Nima Taheri
Foto: Nima Taheri

Fra installeringen av Blodbank.

From the hanging of Blood Bank.

Blodbank. Pøbel Galleri er det første prosjektet i Komafest 2016, som skal omskape de tomme butikklokalene i sentrum til utstillingsvinduer for kunst. Blodbank består av 150 lerreter tegnet med rød sprittusj av store og små i lokalmiljøet. Foto: Nima Taheri
Foto: Nima Taheri

Blodbank. Pøbel Galleri er det første prosjektet i Komafest 2016, som skal omskape de tomme butikklokalene i sentrum til utstillingsvinduer for kunst. Blodbank består av 150 lerreter tegnet med rød sprittusj av store og små i lokalmiljøet.

Blood Bank. Pøbel Gallery is the first project of Komafest 2016, which will transform the empty shop windows in the centre of Vardø into venues for installation art.

Fakta

Oversatt fra engelsk av Solveig Nygaard Langvad.

English Summary
The houses that came out of a coma

Article by Don Lawrence

During the summer of 2012, a multi-national team of twelve street artists descended on Vardø and spread out across its streets, turning the decaying façades and abandoned factories into substrates for their work. The result was a colorful spectacle that turned the town into a destination for street art aficionados the world over. The stunt was an art project, “Komafest”, initiated and organized by street artist Pøbel and the North Norwegian Art Center, with support from the Art Center and KORO (Public Art Norway). In this article, Pøbel tells architect Don Lawrence about his involvement with the street art movement and the lead-up to the project in Vardø. When Pøbel proposed the idea of painting their houses to some of the townsfolk, a lot of them were skeptical, but nevertheless receptive. With the help of local community activists Pøbel was given permission to paint many of the buildings. “On a bigger scale we wanted to highlight the depopulation in the north”, says Pøbel, “but with this project in Vardø, we also wanted to highlight these buildings as individuals; bring out their story and their history.” Komafest 2016 will take place in the empty shops of Vardø’s main street.

Husene som våknet fra koma
Don Lawrence
Don Lawrence er en jamaica-amerikansk arkitekt MNAL, basert i Oslo. Han er utdannet ved Cooper Union i New York og AHO. Siden…les mer
Husene som våknet fra koma
Publisert på nett 27. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Lundefugler som slåss i hekketiden. Hornøya. Foto: Tormod Amundsen, Biotope
Artikkel

Arkitekter med luft under vingene

Av Tormod Amundsen

Tormod Amundsen i fjæra. Foto: Biotope
Foto: Biotope

Arkitekter med luft under vingene

Biotope er verdens første fuglekikkerarkitektkontor. De har skapt en egen nisje for sin virksomhet ved å koble kunnskaper som vanligvis ikke møtes. Tormod Amundsen forteller om arbeidet som fuglekikkerarkitekt i Varanger.

Da vi i 2009 bestemte oss for å flytte til Vardø for å starte et arkitektkontor ble vi utelukkende møtt med advarsler og skepsis. Som om det ikke var vanskelig nok å starte eget arkitektfirma, skulle det i tillegg gjøres fra en liten kommune lengst vekk i Norge. Vi spurte mange om råd, både arkitekter og forretningsfolk, og alle var klare på at dette var en dårlig idé. Ikke bare var det langt unna “alt” – Vardø kommune hadde i tillegg i 2009 blitt kåret til Norges dårligste kommune å etablere bedrifter i. Rangert på en lite flatterende 430. plass i NHOs årlige nærings-NM. Men her er vi også ved kjernen i vårt prosjekt: å utvikle muligheter andre ikke har sett. Vi var overbeviste om at man i Varanger satt på en uutnyttet ressurs som ingen enda hadde tatt skikkelig tak i.  

Lundefugler som slåss i hekketiden. Hornøya. Foto: Tormod Amundsen, Biotope
Foto: Tormod Amundsen, Biotope

Lundefugler som slåss i hekketiden. Hornøya.

Puffin fight club. Hornøya.

Praktærfugl. Foto: Tormod Amundsen, Biotope

Praktærfugl.

King Eider.

Foto: Tormod Amundsen, Biotope
Stellerand. Stelleranda er en svært sjelden polarfugl. Den har etter hvert blitt en ikonisk art for Varanger og en turistattraksjon. Foto: Tormod Amundsen, Biotope

Stellerand. Stelleranda er en svært sjelden polarfugl. Den har etter hvert blitt en ikonisk art for Varanger og en turistattraksjon.

Steller’s Eider, a very rare arctic bird, now an icon for Varanger and a tourist attraction in its own right.

Foto: Tormod Amundsen, Biotope

Ny klimatenkning i arkitekturen

Det var mot slutten av utdannelsen på Bergen Arkitekthøgskole at ideen om å skape et naturbasert arkitektkontor begynte å ta form. Som student samler man på inntrykk, leser alt man kommer over og blir eksponert for en rekke forskjellige måter å tenke arkitektur på. BAS var en god plass å trene seg på å tenke utenfor boksen. Men den viktigste inspirasjonskilden var det vi savnet å høre mer om. “Starchitects” og en desperat, pompøs “se-på-meg-arkitektur” syntes å være forbildene i alle fagmedia, og vi savnet å høre fra arkitekter som snakket om økologi, biologi, natur og miljøvern på en gjennomtenkt måte.

“Litt for ofte kan det synes som om arkitekters oppfatning av miljøvern stopper ved byggets CO2-regnskap.”

Litt for ofte kan det synes som om arkitekters oppfatning av miljøvern stopper ved byggets CO2-regnskap. Klimatenkning i arkitekturen er selvsagt bra, men det er bare en liten del av mulighetsrommet for å tenke miljø, natur og økologi som en del av arkitekturen. Dette ønsket vi å gjøre noe med: Kort og godt å skape det kontoret vi mente burde finnes. Til å begynne med var ambisjonen å bli et slags miljøvern-arkitektkontor. Men vi skjønte raskt at dersom vi ønsket gjennomslag for nye ideer som omhandlet natur og miljø, måtte vi også bidra til å skape et marked og en arena der dette blir relevant også i et økonomisk perspektiv. Vi måtte bidra til å utvikle naturressursenes næringspotensial. 

Fugleskjul / utsiktsrom, Kongsfjord. Biotope Arkitekter, 2014. Foto: Tormod Amundsen, Biotope
Foto: Tormod Amundsen, Biotope

Fugleskjul / utsiktsrom, Kongsfjord. Biotope Arkitekter, 2014.

Wind shelter / bird hide, Kongsfjord. Biotope Architects, 2014.

Fugleskjul Ekkerøy. Foto: Biotope

Fugleskjul Ekkerøy.

Bird shelter, Ekkerøy.

Foto: Biotope
Planer for fugleskjulene på Ekkerøy, Hornøya, Vestre Jakobselv og Steilnes i Varanger.

Planer for fugleskjulene på Ekkerøy, Hornøya, Vestre Jakobselv og Steilnes i Varanger.

Plans of the bird shelters at Ekkerøy, Hornøya, Vestre Jakobselv and Steilnes in Varanger.

Fuglene: Enorm variasjon blant fuglekikkere

Da vi i 2009 bestemte oss for å flytte til Vardø for å starte et arkitektkontor ble vi utelukkende møtt med advarsler og skepsis. Som om det ikke var vanskelig nok å starte eget arkitektfirma, skulle det i tillegg gjøres fra en liten kommune lengst vekk i Norge. Vi spurte mange om råd, både arkitekter og forretningsfolk, og alle var klare på at dette var en dårlig idé. Ikke bare var det langt unna “alt” – Vardø kommune hadde i tillegg i 2009 blitt kåret til Norges dårligste kommune å etablere bedrifter i. Rangert på en lite flatterende 430. plass i NHOs årlige nærings-NM. Men her er vi også ved kjernen i vårt prosjekt: å utvikle muligheter andre ikke har sett. Vi var overbeviste om at man i Varanger satt på en uutnyttet ressurs som ingen enda hadde tatt skikkelig tak i.  

Fugleskjul på Steilnes. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Fugleskjul på Steilnes.

Bird shelter at Steilnes.

Varanger: Verdens beste arktiske fugledestinasjon

Jeg hørte første gang om Vardø i 1991, i en engelsk bok om sjeldne fugler i Europa. Boken beskrev blant annet hvordan Vardø og Varanger var en av hovedtilholdsstedene for den arktiske andearten stellerand. I fugleverdenen finnes det noen ikoniske arter som nærmest har fått mytologisk status, basert på spesielt utseende eller særegen væremåte, eller gjennom sjeldenhet og utilgjengelighet. Stelleranden er en art som representerer naturens design på sitt beste, i tillegg til å være en art som svært få har sett – den holder jo til i et av jordklodens minst gjestmilde strøk. Når denne arten kommer til Varanger om vinteren er den på sydenferie. Til vanlig holder den til på den Sibirske tundraen. I tillegg finnes en lang rekke andre arter som tilhører den nordlige taigaen, tundraen og den arktiske kysten.

“I Oslo ville vi nok forblitt et lokalt, norsk, lite kontor, mens vi i Varanger er en del av et internasjonalt miljø.”

Da vi som arkitekter ønsket å spesialisere oss på natur og fugler, måtte vi selvsagt gjøre dette et sted der potensialet var størst mulig for å lykkes. Til tross for at man i en årrekke har hatt en del fuglekikkere fra hele verden på besøk i Varanger, har ikke dette vært noe man har tatt tak i lokalt. Fuglekikkerne har nok vært for få i antall, samtidig som man ikke har forstått helt hvorfor de har kommet til Varanger. Fuglekikkerne har vært de litt sære grønnkledde folkene som parkerer midt i veien og står der med store kikkerter og kamera. 

Vi visste at om vi skulle lykkes med å starte nisjekontor måtte vi flytte dit vi ville møte våre likesinnede. I Oslo ville vi nok forblitt et lokalt norsk lite kontor, mens vi i Varanger er en del av et internasjonalt miljø. Basert på våre erfaringer og vårt arbeid i Varanger begynner vi nå å få oppdrag i flere land. Vi har blitt en aktør med en stemme i det internasjonale fuglemiljøet. For regionens del går det fremover, og Varanger promoteres nå som verdens beste arktiske fugledestinasjon.

Varanger er blitt en viktig polardestinasjon for et stort internasjonalt fuglekikkerpublikum. Med seks millioner aktive fuglekikkere bare i Storbritannia, er dette et stort marked.  Foto: Biotope

Varanger er blitt en viktig polardestinasjon for et stort internasjonalt fuglekikkerpublikum. Med seks millioner aktive fuglekikkere bare i Storbritannia, er dette et stort marked. 

Varanger has become an important arctic birding destination. 

Foto: Biotope
Varanger er blitt en viktig polardestinasjon for et stort internasjonalt fuglekikkerpublikum. Med seks millioner aktive fuglekikkere bare i Storbritannia, er dette et stort marked.  Foto: Biotope

Varanger er blitt en viktig polardestinasjon for et stort internasjonalt fuglekikkerpublikum. Med seks millioner aktive fuglekikkere bare i Storbritannia, er dette et stort marked. 

Varanger has become an important arctic birding destination. 

Foto: Biotope

Engasjert stedsutvikling

Til å begynne med ble vi møtt med hoderisting i Vardø og Varanger også. Få hadde tro på at fuglene i regionen kunne være grunnlag for noe nytt. Oppfatningen var nok at her fantes det kun “mås og titting” – noen måker og en og annen småfugl. Jeg har ikke tall på hvor mange møter vi har vært på og hvor mange foredrag vi har holdt, for alt fra lokale politikere, næringslivsfolk, byråkrater, forskere og andre. En solid porsjon stahet har vært viktig. Vi er jo ikke arkitekter som venter på at jobber skal komme til oss og håper på at vi skal få nok å gjøre. Vi initierer prosjekter og finner gode samarbeidspartnere for realisering. De første par årene var ikke dette noen lett jobb. Men nå begynner det å svinge: Vi samarbeider med og jobber for både næringssentre, fylkesmannen, kommuner og private reiselivsaktører. Fuglesatsingen i Varanger er blitt et stort prosjekt der mange aktører bidrar, fra Nasjonale Turistveger til Miljødirektoratet og enkeltbedrifter i regionen.

Biotope er etterhvert blitt kjent i reiselivsnæringen. Tormod Amundsen forbereder materiell til fuglekikkermessen Birdfair i Storbritannia. Foto: Biotope

Biotope er etterhvert blitt kjent i reiselivsnæringen. Tormod Amundsen forbereder materiell til fuglekikkermessen Birdfair i Storbritannia.

Biotope preparing for Birdfair in Britain.

Foto: Biotope
Biotope er etterhvert blitt kjent i reiselivsnæringen. Tormod Amundsen forbereder materiell til fuglekikkermessen Birdfair i Storbritannia. Foto: Biotope

Biotope er etterhvert blitt kjent i reiselivsnæringen. Tormod Amundsen forbereder materiell til fuglekikkermessen Birdfair i Storbritannia.

Biotope preparing for Birdfair in Britain.

Foto: Biotope

Som arkitekter er det viktig for oss å engasjere oss. Vi har en agenda, og jobber i alle sammenhenger for å fremme naturverdier og for at man skal ta vare på unik natur både av økologiske og økonomiske grunner. Selv om fugleskjulene vi tegner er små enheter, står de i en stor sammenheng. Vi er ikke bare arkitekter for bygg, men driver med stedsutvikling. Derfor gjør vi også større stedsanalyser, og utvikler strategiske planer for regionen. Vi jobber med alt fra kompetanseutvikling til bedriftsrådgivning, utstillinger, vitenskapelige prosjekter, kartproduksjoner, PR-materiell, internasjonal markedsføring og så videre. Tradisjonelt har bird hides, eller fugleskjul, bare vært en boks med kikkhull i, etter en engelsk modell som ikke har vært videreutviklet. Det å utvikle nye typer fuglekikkerskjul, fotoskjul og andre rom for naturopplevelser er en svært viktig del av vårt arbeid. Det handler om å forstå hvordan fuglekikkere opererer og bruker arkitektur. For eksempel er det ikke bare å sette inn vinduer som slår utover, da skremmer man gjerne fuglene man vil se. Så må man tenkte på siktlinjer, hvor fuglene flyr, at ulike arter har ulike tålegrenser for mennesker, og så videre. Om en kikkeåpning i et vaderfotoskjul er tre eller åtte centimeter høy er avgjørende for hvor tett på man kommer uten å forstyrre.

“Det finnes en del eksempler på arkitekttegnede fugletårn, der det er tydelig at arkitekten ikke har forstått oppgaven.”

Det finnes en del eksempler på arkitekttegnede fugletårn, der det er tydelig at arkitekten ikke har forstått oppgaven. Det er kanskje ikke så rart, siden kravene gjerne er noe spesielle. I sommer jobbet tre arkitektstudenter fra England på kontoret vårt. Vi hadde over 60 søkere på tre stillinger, og det gikk igjen i deres søknader at vi representerte en måte å jobbe med nisje på som de ikke lærte om på sine skoler. Jeg mener arkitektrollen har mye å gå på ved å utforske nisjer i langt større grad. I dag skal man kunne litt av alt, og arkitekter fremstår ofte som generalister, men det finnes et utall av spesialfelt som kunne tjent mye på dedikerte arkitekter. Etter å ha bodd i Vardø i fem år har vi sett potensialet for at noen burde være arkitekter for fiskere langs norskekysten. Nå har vi valgt vår retning, men det er stort rom for ny kompetanse.

Fugleskjul, Hornøya. Biotope 2013.  Foto: Biotope

Fugleskjul, Hornøya. Biotope 2013. 

Bird shelter, Hornøya. Biotope 2013.

Foto: Biotope
Fugleskjul, Hornøya. Biotope 2013. Foto: Biotope

Fugleskjul, Hornøya. Biotope 2013.

Bird shelter, Hornøya. Biotope 2013.

Foto: Biotope
Flytende fugleskjul, Båtsfjord. Biotope 2014. Foto: Biotope

Flytende fugleskjul, Båtsfjord. Biotope 2014.

Floating bird hide, Båtsfjord, 2014.

Foto: Biotope
Fugleskjul, Kongsfjord. Biotope 2014. Foto: Biotope

Fugleskjul, Kongsfjord. Biotope 2014.

Bird shelter, Kongsfjord. Biotope 2014.

Foto: Biotope

Arkitekt i Vardø: Skepsis til luftslott

En utfordring for oss da vi kom til Vardø og Varanger var faktisk synet på arkitekter. Vi ble møtt med en del skepsis. For var det en ting man hadde sett nok av i Varanger, så var det arkitekter med storslåtte planer om kostbare drømmeslott. Som vi fikk høre flere ganger: “skuffene på kommunehuset er fulle av svært gode planer”. Dette er vel en god blanding av stigma og en helt korrekt virkelighetsoppfatning. Nøkkelen vår har nettopp vært å flytte til Varanger og følge prosjekter helt fra idé til gjennomføring. Vi engasjerer oss i samfunnet og ønsker å bidra, samtidig som vi klarer å skape grunnlag for å drive et såpass spesielt arkitektkontor. Som mange andre gründere har vi kastet oss helhjertet inn i dette.

Tormod Amundsen i fjæra. Foto: Biotope
Foto: Biotope

Tormod Amundsen i fjæra.

Tormod Amundsen birding.

Stedsutvikling, street art og sosiale medier

Da vi kom til Vardø var det mange som ikke så hvordan det plutselig skulle begynne å kry av fuglekikkere i regionen. I stedet for bare å snakke om muligheter, begynte vi derfor like godt å spraye fuglekikkere på vegger rundt i byen. Vi skal kanskje ikke kalle det street art, men det var mange som sperret øyene opp når det plutselig sto fuglekikkere her og der. I samarbeid med aktører innen reiselivet har vi også arrangert en fuglefestival tre år på rad. Lokale reiselivsaktører og destinasjonsselskaper ønsket å bruke oss til å lage en visningstur for fugleturoperatører (en slags Star Tour for fuglekikkere). Vi spurte om vi ikke heller kunne få bruke de samme midlene til å lage en fuglefestival, og så inviterte vi en rekke kjente fugle-bloggere, kunstnere og fotografer til å bidra. I dag er det vel knapt noen i Varanger som ikke vet hva en stellerand er. I tillegg er festivalen Gullfest (gull = måke) blitt et viktig web-event, og et gedigent PR-stunt for Varanger.

“I dag er det vel knapt noen i Varanger som ikke vet hva en stellerand er.”

Sosiale medier er en viktig del av vårt arbeid. Nettsiden vår er i format mer som en fugleblogg enn en ren arkitektside, med historier om fugler, stedsutvikling og prosjekter under utvikling. Vi er veldig bevisste på å kommunisere med de som bruker arkitekturen. Både facebook og twitter og diverse fugleforum er glimrende plattformer for å jobbe både lokalt og internasjonalt. Dersom man bruker oss til for eksempel å få bygget et fuglefotoskjul, får man ikke bare et lite stykke arkitektur, men det blir også en del av en større fortelling som får et svært stort publikum. Et høydepunkt for Biotope var å bli invitert til å holde åpningsforedraget på verdens største fuglefestival, Rutland Birdfair nord for London. Festivalen har over 25 000 besøkende fuglekikkere, og alt som rører seg innen fugleverdenen er der, fra turoperatører til destinasjonsselskaper, optikkforhandlere, miljøvernorganisasjoner – og nå også fuglekikkerarkitekter. 

Fuglekikkerne er blitt en del av Vardø. Foto: Biotope
Foto: Biotope

Fuglekikkerne er blitt en del av Vardø.

Birders have become a part of Vardø.

Fra havna i Vardø. Street art ved Pøbel, Norge. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Fra havna i Vardø. Street art ved Pøbel, Norge.

From the Vardø harbour. Street art by Pøbel, Norway.

English Summary
Biotope – birders and architects

Article by Tormod Amundsen

Biotope is the world’s first architectural office with expertise in the area of birds and birdwatching. Located in the arctic surroundings of Vardø in the very north of Norway, they have created a niche of their own. Starting a new business in a remote location has not been easy, CEO Tormod Amundsen writes. He has been interested in birding since childhood, and the idea of forming a nature-based architectural office was born during his final years at Bergen School of Architecture. He partnered with Elin Taranger and Alonza Garbett to form Biotope. “We missed hearing architects speak about ecology, biology, nature and environmental protection”, Amundsen writes. It seemed to him that architects rarely consider environmental measures beyond the energy consumption or CO2 emissions of the building they are designing. Biotope wanted to start the office they felt ought to exist – a sort of environmental protection architectural office. In order to have an impact, they had to create their own market and an arena where their work would be relevant both environmentally and financially. Biotope designs birdhides, shelters, nature trails and outdoor amphitheatres. They work closely with the local municipalities as wells as private travel companies. Each year they host the birding festival Gullfest in Varanger.

Arkitekter med luft under vingene
Tormod Amundsen
Tormod Amundsen er arkitekt MNAL og daglig leder i arkitektkontoret Biotope AS. Biotope består av tre arkitekter og ivrige feltornitologer (fuglekikkere): Amundsen…les mer
Arkitekter med luft under vingene
Publisert på nett 27. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.