Sted

Hva er et sted?

Publisert 19. januar 2017
Aldo Rossi: City with cupola and towers, 1978, fra Aldo Rossi – buildings and projects. Rizzoli 1985
Artikkel

Stedets tyranni

Av Mari Hvattum

Nordeuropas romantiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: genius loci, s. 49.

Stedets tyranni

Forestillingen om at et «sted» består av en samling kvaliteter man kan forsyne seg av i utformingen av det nye, har dype røtter i norsk og europeisk arkitekturtradisjon. Mari Hvattum tar for seg stedsbegrepet.

Aldo Rossi: City with cupola and towers, 1978, fra Aldo Rossi – buildings and projects. Rizzoli 1985

Aldo Rossi: City with cupola and towers, 1978, fra Aldo Rossi – buildings and projects. Rizzoli 1985

Aldo Rossi: City with cupola and towers, 1978

I sin legendariske og rabulistiske Learning from Las Vegas advarte Robert Venturi mot det han kalte ‘rommets tyranni’: «Perhaps the most tyrannical element in our architecture now is space. Space is contrived by architects and deified by critics» slo Venturi fast, under den polemiske overskriften «Space as God».1 Mot modernismens fetisjering av rommet – definert som arkitekturens essens og modernismens kjernebegrep av en hel generasjon teoretikere fra Sigfried Giedion til Bruno Zevi – framholdt Venturi viktigheten av formen. Utover 1970-tallet kom en hel rekke teoretikere til å følge Venturis eksempel. Modernismens fokus på abstrakt romlighet skulle erstattes med konkrete og kvalitative størrelser som form, figur og – viktigst av alt – sted. Dreiningen fra abstrakte rom til konkrete steder var en del av etterkrigstidens modernismekritikk, men innebar mer enn en kritikk av modernismen som arkitektonisk formspråk. Modernismekritikken var tuftet på en modernitetskritikk, og stedet, forstått som en kvalitativt ladet størrelse, skulle erstatte modernitetens kvantitativt definerte rombegrep, ofte beskrevet som ’kartesiansk’ etter opplysningsfilosofen René Descartes. ’Place’ erstattet ’space’ som kjernebegrep, og stedet overtok rommets hegemoniske posisjon i arkitekturdebatten. Om man bytter ut ’space’ for ’place’ i Venturi-sitatet ovenfor får man en relativt presis beskrivelse av situasjonen i de siste tiårene – prøv det den som vil. Arkitekters nesten automatiserte tro på stedet som nøkkel til arkitektonisk formgiving gjør det kanskje betimelig å lansere en ny Venturi’sk advarsel, ikke mot rommets, men mot stedets tyranni. Det følgende kan betraktes som et forspill til en slik kritikk.

Dreiningen mot sted snarere enn rom ble stadig tydeligere utover 1960- og 1970-tallet. Aldo Rossis studier av byens historisitet, Kevin Lynchs «mental mappings» og Kenneth Framptons kritiske regionalisme representerte radikale omdefineringer av arkitekturens grunnleggende betingelser, der stedets historiske og opplevelsesmessige dimensjoner kom i fokus. Blandt etterkrigstidens arkitekturteoretikere var det allikevel Christian Norberg-Schulz (CNS) som sto for den tydeligste utmeislingen av en stedsteori. For ham var det maktpåliggende å gjenskape et autentisk forhold mellom det bygde og det naturgitte – arkitekturen og stedet. Det gjensidig forbundne forholdet mellom arkitektonisk form og lokale, stedlige forhold ble ikke bare sett på som et estetisk anliggende, men som et eksistensielt vilkår: det dreide seg ikke kun om vakrere omgivelser, men om en mer meningsfull verden. På samme måte som sin lærer Sigfried Giedion, så Norberg-Schulz et helbredelsespotensiale i arkitekturen; den var – eller kunne bli – en kur for det fremmedgjorte moderne mennesket og et botemiddel for modernitetens stedstap. Men mens Giedion grep fatt i den nye romligheten som arkitekturens fremste virkemiddel, var det for CNS stedets særegne kvaliteter som skulle garantere omgivelsenes mening. Som han skrev: «Architecture means to visualize the Genius Loci, and the task of the architect is to create meaningful places, whereby he helps man to dwell.»2 Ved å kroppsliggjøre ’stedets ånd’ og oversette det naturgitte stedets karakter til kulturell form, kunne arkitekturen bidra til å skape en meningsfull verden.

 
Christian Norberg-Schulz: Stedskunst. Omslag fra boka. Gyldendal norsk forlag 1995.

Christian Norberg-Schulz: Stedskunst. Omslag fra boka. Gyldendal norsk forlag 1995.

Christian Norberg-Schulz: Stedskunst.

Sitatet over er fra Genius Loci: towards a phenomenology of architecture, utgitt i 1979. Boka inneholder – sammen med Stedskunst som kom nesten tjue år seinere – den mest fullstendige presentasjonen av Norberg-Schulz’ stedstenkning. Han identifiserte tre overordnede steds- og landskapstyper: Nordeuropas romantiske landskap, preget av en kompleks og differensiert topografi der myriader av ulike steder eksisterte side om side; ørkenregionenes kosmiske landskap med horisonten som en allestedsnærværende absolutt, og det klassiske middelhavslandskapet, med sine harmoniske og balanserte landskapsformer. Fra denne tredelingen utviklet han en hel kulturhistorie. Monoteismen oppstod i ørkenlandskapets ubønnhørlige enhetlighet, fortalte CNS, mens det nordiske landskapets myriader av individuelle steder ga opphav til en polyteistisk tradisjon av tusser og troll, åser og alver.3 Det klassiske landskapet ga grobunn for en antropomorf religion der guder og mennesker opererte side om side. De menneskeskapte omgivelsene utgjorde en viktig del av Norberg-Schulz’ topografisk betingede kulturhistorie. I en tredelt case-studie av den romantiske arkitekturen, den kosmiske arkitekturen og den klassiske arkitekturen presenterte CNS arkitektur som en visualisering av stedets iboende genius. Mens ørkenbyen Khartoum med sin aksekorsplan representerer en streng kosmisk orden, manifesterer Praha det romantiske landskapets variasjon og mystikk: «... the buildings of Prague gather and condense the genius loci, and make the city appear as a place which is saturated with locally rooted meaning. [...] Its mystery is nothing artificial but a reflection of a given natural environment» skrev Norberg-Schulz.4 Roma tjente som eksempel på den klassiske arkitekturen, igjen sett som en oversettelse av naturgitte betingelser: «Here, nature itself reveals its hidden order, and only asks man to make it more clearly manifest through building.»5 Som caput mundi samlet imidlertid Roma alle landskapstyper i seg, og utgjorde således et verdig klimaks i Norberg-Schulz’s stedsteoretiske manifest.

Ørkenregionenes kosmiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: Genius loci, s. 48.

Ørkenregionenes kosmiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: Genius loci, s. 48.

The cosmic landscape of the desert regions.

Ørkenregionenes kosmiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: Genius loci, s. 48.

Ørkenregionenes kosmiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: Genius loci, s. 48.

The cosmic landscape of the desert regions.

Nordeuropas romantiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: genius loci, s. 49.

Nordeuropas romantiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: genius loci, s. 49.

The romantic Scandinavian landscape.

Nordeuropas romantiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: genius loci, s. 49.

Nordeuropas romantiske landskap. Fra Christian Norberg-Schulz: genius loci, s. 49.

The romantic Scandinavian landscape.

Hos Norberg-Schulz ble naturlandskapet, med sin topografi, vegetasjon og klima, et sentralt premiss for arkitektonisk form. Arkitektur kan sees som en oversettelse av naturgitte forhold i fysisk form. «... the man-made genius loci ought to correspond closely to that of the natural place», slo CNS fast.6 Ikke bare utgjør landskapet et absolutt vilkår for menneskelig gjøren og laden, men det naturgitte stedet sees som en direkte «produsent» av arkitektonisk form, gjennom dets terreng, værforhold og materialvilkår. Det komplekse landskapet i Frankrike presenteres for eksempel som en direkte mulighetsbetingelse for middelalderens gotiske katedraler,7 mens det romantiske norske landskapet fikk sin konkrete manifestasjon i norske trebygningstradisjoner: «In Norway [...] the Nordic character culminates in the eminently romantic structures of the stave-church and the loft, and in the white-painted houses which concretizes the luminosity of the Nordic summer night.» Ved å gi form til stedets iboende genius loci bidrar arkitekturen, slik Norberg-Schulz ser det, til å gjøre verden forståelig.8

DEL I: Geografisk determinisme og (u)kritisk regionalisme: Stedstenkningens forhistorie

Etterkrigstidens interesse for det stedegne var et produkt av voksende misnøye med modernismens universaliserende ambisjoner – ’the international style’. Ikke minst var man sjokkert over etterkrigstidens sjelløse omgivelsesproduksjon, som til tross for gode intensjoner hadde resultert i «mile upon mile of organized nowhere, and nobody feeling he is ’somebody living somewhere’», som Aldo van Eyck sa det i 1968.9 At stedstenkningen brøt med sine umiddelbare faglige forgjengere betyr imidlertid ikke at den står uten historisk presedens. Tvert imot er tanken om et intimt slektskap mellom land, folk og byggeskikk en svært gammel idé, virksom allerede i antikken. Norberg-Schulz hentet da også genius loci-begrepet fra antikkens Roma der det ble brukt, fortalte han, om steders eller tings særegne vesen.10 Allerede hos den greske historieskriveren Herodotus finner vi spekulasjoner omkring sammenfallet mellom landets og folkets karakter.11 Denne tankefiguren fikk sin moderne artikulering i opplysningtiden, da tenkere som Montesquieu fastslo at menneskelig kultur var betinget av landskapsform og værlag. Montesquieu brukte denne innsikten til å forklare alt fra forskjeller i drikkevaner til variasjon i rettspraksis. Topografisk og klimatisk variasjon ga ham en rasjonell forklaringsmodell for å forstå kulturell forskjell, nå betraktet som et naturlig resultat av visse naturgitte betingelser.12 I arkitekturtenkningen kom denne tankefiguren til å bli særdeles operativ mot slutten av 1700-tallet. Johann Joachim Winckelmann, for eksempel, mente at den klassiske kunstens overlegenhet kom av at den var frambragt under ideelle forhold: det mildeste klima, de beste naturforhold og de edleste menn.13 Ved å forankre den klassiske kunsten i lokale snarere enn universelle forhold ga Winckelmann den gamle ideen om den klassiske kulturens uovertruffenhet en helt ny legitimitet. Det klassiske er ikke et allmengyldig ideal fordi det er a priori perfekt, men fordi det er det lykkelige resultatet av de best tenkelige forhold. Denne relativiserende argumentasjonsformen kom til å bli viktig for fortåelsen av arkitektur. Den borget for en sammenheng som det stilforvirrede 1800-tallet søkte og lengtet etter; en sammenheng mellom tid, sted, og uttrykk – en bestemt tidsalder, et særeget sted og en spesifikt kunstnerisk form. 

Hans Ditlev Franciscus von Linstow (1787-1851). Etter en tegning av Flintoe. Foto: fra byggekunst 1922 s. 99.

Hans Ditlev Franciscus von Linstow (1787-1851). Etter en tegning av Flintoe.

Hans Ditlev Franciscus von Linstow (1787-1851).

Foto: fra byggekunst 1922 s. 99.
Hans Ditlev Franciscus von Linstow: Grue kirke, 1825 Foto: olaerle 2005/wikimedia commons

Hans Ditlev Franciscus von Linstow: Grue kirke, 1825

Hans Ditlev Franciscus von Linstow: Grue church, 1825

Foto: olaerle 2005/wikimedia commons

Dersom opplysningstiden leflet med ideen om ulike regioners relative karakter, kom romantikken til å opphøye denne ideen til et prinsipp. Johann Gottfried Herder skrev om Volksgeist og Zeitgeist: hvert enkelt kultursamfunns og hver enkelt epokes særegne karakter.14 I Norge kom den tyske romantikkens vokabular til å forme flere generasjoners arkitektur- og samfunnsdebatt. «Har ikke Scandinavien en egen eiendommelig Bygningsmaade, passende efter Climatet og charakteristisk?» spurte H. D. F. Linstow i 1820 – et spørsmål som ble gjentatt igjen og igjen i løpet av 1800-tallet, kun med den variasjon at ’Scandinavien’ etterhvert byttes ut med ’Norge’.15 Hva var det særegne som skulle definere den nye norske nasjonen? En måte å svare på var å se etter: å reise ut og kartlegge det norske i alle sine framtredelsesformer. Slik kom geologen Balthazar Keilhau til å vandre på kryss og tvers av landet for å kartlegge norsk geologi og topografi, landskapsmaleren J. C. Dahl til å måle opp de norske stavkirkene, og hans kolleger Wilhelm Maximilian Carpelan og Johannes Flintoe til å saumfare det norske landskapet.16 Ivar Aasen kartla det norske språket slik det, ubesudlet av dansk innflytelse, hadde overlevd i bygdenorge, mens P. A. Munch skrev det norske folks historie, Asbjørnsen og Moe samlet de norske folkeeventyrene, og Eilert Sundt kartla norske levekår og norsk byggeskikk.17 

“En sentral idé som lurket under mange av disse nasjonale kartleggingsprosjektene var forestillingen om at jord og folk – geografi og kultur – var ett.”

En sentral idé som lurket under mange av disse nasjonale kartleggingsprosjektene var forestillingen om at jord og folk – geografi og kultur – var ett. På samme måte som den nasjonale naturen kunne kartlegges og beskrives som et særpreget resultat av naturkreftenes utviklingsforløp, kunne kulturen også forstås som et slags naturprodukt – et organisk resultat av stedsspesifikke vilkår. Dikteren Asmund Olavsson Vinje uttrykte det klart i et foredrag fra 1869. I en slags omvendt parallell til Winckelmann utropte Vinje norsk klima og topografi til en ideell grobunn for kulturell vekst. Alt vokser bedre i kalde og fjelllendte egne, også vett og kultur, mente han. For Vinje var nordens overlegenhet et naturvitenskapelig faktum, ikke en sjåvinistisk påstand: «... etter desse Fyreord fæler eg meg ikke for, at nokon Mann med Grunn skal kalla meg for Patriot, naar eg her kjem med Ros om mit Land og Folk. Det er, som sagt, eit Naturproduct eg synar fram.»18 Kulturelle frambringelser – nasjonen selv til og med – kunne forstås som et naturprodukt: en frukt av det norske jordsmonnet som bokstavelig talt kunne spas opp av bakken.19

Johannes Flintoe: Bjønnstigvarden, Aurlandsdalen. 1820. Foto: Nasjonalmuseet

Johannes Flintoe: Bjønnstigvarden, Aurlandsdalen. 1820.

Johannes Flintoe: Bjønnstigvarden, Aurland Valley. 1820.

Foto: Nasjonalmuseet
J. C. Dahl: Lyshornet ved Bergen, 1836 Foto: Nasjonalgalleriet/wikimedia commons

J. C. Dahl: Lyshornet ved Bergen, 1836

J. C. Dahl: Lyshornet near Bergen, 1836

Foto: Nasjonalgalleriet/wikimedia commons

Ideen om jordsmonn kom ikke bare til å få en metaforisk, men også en høyst reell betydning i debatten om nasjonal identitet og nasjonaluttrykk, ikke minst gjennom 1800-tallets trendvitenskap fremfor noen, geologien. For om den norske nasjonalismen var påvirket av tysk romantikk, kom den til å preges vel så mye av den nye naturvitenskapelig funderte regionalismen som vokste fram, ikke minst i Tyskland, mot midten av 1800-tallet. Som Nils Messel har vist, utgjorde geologene og landskapsmalerne uadskillelige par i den tidlige kartleggingen av landet.20 Senere på 1800-tallet kom forbindelsen til å få nye uttrykksformer, ikke minst som en idé om en intim forbindelse mellom geologisk struktur og kulturelt nivå. I den norske populærpressen tryktes artikler av vitenskapsmenn som Bernhard Cotta; en tysk geolog som argumenterte for – som tittelen på hans 1859-artikkel i Illustreret Nyhedsblad sier det – «Jordbundens Betydning for Nationalcharacteren».21 

Ivar Aasen tegnet av Olav Rusti (1850–1920) Foto: Ivar Aasen: reise-erindringer og reise-indberetninger 1842–1847, 1917/wikimedia commons

Ivar Aasen tegnet av Olav Rusti (1850–1920)

Ivar Aasen drawn by Olav Rusti (1850–1920)

Foto: Ivar Aasen: reise-erindringer og reise-indberetninger 1842–1847, 1917/wikimedia commons

Om man leser Cottas hovedverk Deutschlands Boden, sein geologischer Bau und dessen Einwirkung auf das Leben des Menschen (1854-58) ser man at det ikke bare er nasjonalkarakteren som betinges av de lokale geologiske forhold, men også det meste annet, såsom religion og kunst, politikk og filosofi: «Jorden, som vi mennesker bebor, er ingenlunde uten innflytelse på våre tilstander og skikker, den er en av årsakene til den særegne nasjonale utvikling, og tillike den mest betydningsfulle. En mengde av det menneskelige og statlige livs røtter strekker seg dypt inn i jordens indre, og tilbake til forlengst forgangne tider.»22 I en slående parallell til Norberg-Schulz over hundre år senere, bruker Cotta denne innsikten til å formulere en eksistensielt orientert arkitekturteori: 

«Husenes byggeskikk er ... i mange henseende avhengig av den indre jord-strukturen [Bodenbau], til dels direkte, gjennom materialtilgang og grunnforhold, tildels indirekte, gjennom jordoverflatens former. ... Husene har anpasset seg jordens form, og har ofte tatt opp i seg særdeles forskjelligartede materialer som var for hånden og som syntes egnet for den spesielle lokalitet. Boligens ... utvikling har sikkerlig ikke vært uten betydning for beboernes åndelige og gemyttelige utvikling.»23

Cotta var ikke alene om å dyrke forestillingen om en intim forbindelse mellom naturvilkår og kulturuttrykk. Den tyske kulturhistorikeren Wilhelm Heinrich Riehl – en av den tyske sosiologiens grunnleggere og visstnok mannen som introduserte begrepet ‘kulturlandskap’ – var en annen flittig bidragsyter til denne debatten på 1860-tallet.24 Hans viktigste verk er det bindsterke Naturgeschichte des Volkes als Grundlage einer deutschen Social-politik (1851-69), der Riehl identifiserer tre distinkte europeiske landskapstyper, hver med sine særegne kulturelle forutsetninger. Frankrikes åkerland, Englands parker og Tysklands skoger var for Riehl nøkkelen til å forstå kulturell forskjell, men også til å forklare (og forsvare) det han så som den unike tyske nasjonalkarakteren. Riehl’s kulturgeografiske betraktninger kom ikke minst til å bli innflytelsesrike i mellomkrigstiden, da han ble en viktig inspirasjonskilde for den tyske Heimatschutzbevegelsen.

P. A. Blix: Tegning for 2. klasses stasjonsbygning mellom Koppang og Støren, 1874. Fra NSBs arkiv. Foto: Norges kunsthistorie, bind 5: nasjonal vekst. Stephan Tschudi-Madsen: «veien hjem. norsk arkitektur 1870-1914», s. 63. utsnitt som i boka.

P. A. Blix: Tegning for 2. klasses stasjonsbygning mellom Koppang og Støren, 1874. Fra NSBs arkiv.

P. A. Blix: Design for a 2nd class station between Koppang and Støren, 1874. From the archives of NSB.

Foto: Norges kunsthistorie, bind 5: nasjonal vekst. Stephan Tschudi-Madsen: «veien hjem. norsk arkitektur 1870-1914», s. 63. utsnitt som i boka.
Paul Due: Typetegning for stasjonsbygning på Gjøvikbanen, 1897. Fra NSBs arkiv. Foto: Norges kunsthistorie, bind 5: nasjonal vekst. Stephan Tschudi-Madsen: «veien hjem. norsk arkitektur 1870-1914», s. 63. utsnitt som i boka.

Paul Due: Typetegning for stasjonsbygning på Gjøvikbanen, 1897. Fra NSBs arkiv.

Paul Due: Typical design for a station on the Gjøvik rainway, 1897. From the archives of NSB.

Foto: Norges kunsthistorie, bind 5: nasjonal vekst. Stephan Tschudi-Madsen: «veien hjem. norsk arkitektur 1870-1914», s. 63. utsnitt som i boka.
Paul Armin Due, sønn av Paul Due: Verdal Stasjon på Nordlandsbanen, 1902. Foto: Lars Røed Hansen, 2007/wikimedia commons

Paul Armin Due, sønn av Paul Due: Verdal Stasjon på Nordlandsbanen, 1902.

Paul Armin Due, son of Paul Due: Verdal Station on the Nordlandsbanen railway, 1902.

Foto: Lars Røed Hansen, 2007/wikimedia commons
 
Arnstein Arnebergs vinnerutkast til Dombås stasjon. Juryen besto av Paul Due, B. Lange og Carl Berner. Foto: Arkitektur og dekorativ kunst, 1912, s. 25.

Arnstein Arnebergs vinnerutkast til Dombås stasjon. Juryen besto av Paul Due, B. Lange og Carl Berner.

Arnstein Arneberg‘s winning entry in the design competition for Dombås station. The jury consisted of Paul Due, B. Lange og Carl Berner.

Foto: Arkitektur og dekorativ kunst, 1912, s. 25.

I arkitekturtenkningen kom denne jordsmonnsnasjonalismen til å bli viktig, ikke minst utover 1870-tallet, da et markant generasjonsskifte bragte spørsmålet om nasjonalt uttrykk til hjertet av arkitekturdebatten. Det er ikke uten grunn at Stefan Tschudi-Madsen valgte ’Veien hjem’ som overskrift for sitt kapittel i Norges Kunsthistorie om norsk arkitektur i perioden 1870-1914. Norske arkitekter forlot i denne perioden en kontinentalt orientert historisme og forpliktet seg, som Herman Major Schirmer skrev i 1880, til «omhyggeligt at undersøge, rydde og dyrke vor egen Grund, istedetfor kun at have Blikket rettet mod Udlandet...». Kun slik kunne en «national Stil i vor Bygningskunst» gjenoppstå –»præget af det særegne baade i Form og Substants, ... udviklet paa vor Maade og i vort Materiale.»25 Mari Lending påpeker at det er en særegen form for hjemlengsel som er drivkraften i denne diskursen: lengselen etter et umiddelbart forhold mellom sted og stil, mellom jordsmonnet og dens kulturelle frambringelser, som en gang for alle kunne fri arkitekten fra stilvalg ved å etablere hjemstedet som arkitekturens uimotsigelige og sanne kilde.26

“Klassisismens pussarkitektur var impregnert med assosiasjoner til 400 års dansketid. Man lette etter et annet materiale som kunne representere og -iverksette den nye norske nasjonen.”

1800-tallets arkitektoniske hjemlengsel ble mer enn noe annet til en diskusjon om materialer. Klassisismens pussarkitektur var impregnert med assosiasjoner til 400 års dansketid. Man lette etter et annet materiale som kunne representere og iverksette den nye norske nasjonen – gi form til vårt her og nå. Om nasjonalismen var en drivkraft, var denne letingen informert vel så mye av klimatisk-regionale som av politisk-nasjonale argumenter. Som antikvar Nicolay Nicolaysen skrev: «Thi ligesom den stil, der råder i en vis tid, ikke tilhører noget enkelt land, men tildels er fælles for hele tiden, således kan der også tales om en zonernes arkitektur. Er materialet, de klimatiske forhold, leveskikken og visse traditioner nogenlunde de samme i flere lande, ... så vil også bygningerne få en stor indbyrdes lighed.»27 For Norges vedkommende, var denne ’zonernes arkitektur’ først og fremst å forstå som trearkitektur, og løsningen på samtidens stilkrise var, i følge Nicolaysen, å fornye denne ur-nordiske byggetradisjonen. Ved å bygge i tre hoppet man elegant over dansketiden og søkte tilbake til norges glansperiode som selvstendig nasjon. I samme slengen kvittet man seg med en hel del stilhistorisk ballast, ettersom treet ikke innbød til stilhistoriske parafraser på samme måte som pussarkitekturen.28 Tre var ikke bare et naturprodukt med helt bokstavelige røtter i norsk grunn, det var også et materiale som kunne utnyttes konstruktivt til å skape et helt nytt arkitektonisk uttrykk. Det var denne materialverismen – insisteringen på et ’sannferdig’ forhold mellom konstruktive materialer og arkitektonisk uttrykk – som gjorde at en så åpenbar import som for eksempel sveitserstilen kunne forsvares som en ’norsk’ arkitektur.29

Etterhvert som den ’norsk-norske’ purismen grep om seg utover 1870-tallet var sveitserstilen imidlertid ikke norsk nok. «Det er et saart faktum» beklaget Schirmer, «thi vor egen gamle paa hjemlig Grund fremvoxede Treæarkitektur kan fuldt maale sig med den, man forefandt i Schweiz.»30 Schirmers berømte oppmålingsturer var nettopp et forsøk på å bøte på dette såre faktum. Gjennom å studere rotekte norsk trearkitektur ubesudlet av ’utlændighed’ kunne man finne fram til en ny norsk arkitektur – en fordring som som kjent ga seg uttrykk i århundreskiftets dragestil og tømmerromantikk.31 Carl Berners utbrudd ved synet av Magnus Poulsons tegninger til Norges Vels boligkonkurranse er betegnende: «Da jeg som juryformand fik se hans serie utkast til landarbeiderhjem, gikk det en sterk uro gjennom mig. De var som selve naturen, faste, enkle og tilforladelige».32 Arkitektur ble her forstått som representasjon av norsk natur i menneskeskapt form. En nasjonal arkitektur skulle springe fra naturlandskapet som en plante – rotefestet til stedet med hele dets geografiske spesifisitet. Alt annet vil, som H. J. Sparre sa, «alltid vedblive fremmed», siden det ikke var «runden av vor egen rod». Den innerste og dypeste berettigelse kan kun det få som «allerede som frø har spiret i vor egen jordbund og ... har vokst sig sterkt og sundt i den inderligste samklang med vor egen nationale kultur.» En ny norsk arkitektur måtte altså finne tilbake til stedets – nasjonens – naturgitte forutsetninger, «thi vi havde endnu uafskårne rødder, der førte dypt ned i grunden og sugede næring fra ældre tiders rige og egenartede kultur.»33

 
Herman Major Schirmer (1845-1913), arkitekt og riksantikvar. Foto: Arkitektur og dekorativ kunst, 1922, s. 66.

Herman Major Schirmer (1845-1913), arkitekt og riksantikvar.

Herman Major Schirmer (1845-1913), architect and chief conservation officer. 

Foto: Arkitektur og dekorativ kunst, 1922, s. 66.

Om treverk stilte i særklasse som nasjonalt materiale, bød det norske landskapet på flere naturprodukter. Grunnfjellet selv var en kilde til stedsekte bygnings- materiale. Den finske arkitekturhistorikeren Sixten Ringbom har studert natursteinskulten i skandinavisk 18- og 1900-tallsarkitektur i boka Stone, Style & Truth: the vogue for natural stone in nordic architecture, 1880-1910.34 Gjennom et nitidig kildestudium viser Ringbom framveksten av en arkitekturforståelse der materialer investeres med etisk og estetisk ladete forestillinger om nasjon, natur og sannhet. En byggeoppgave som ga god anledning til å praktisere en slik stedsforankret materialbruk var jernbaneutbyggingen. Her ble den nye trearkitekturen lansert allerede på 1850-tallet, og her ble naturstein tatt i bruk omkring århundreskiftet. Bergensbanens høyfjellsstasjoner bygget i råkopp og bindingsverk syntes for samtidige å ha sprunget ut fra det norske grunnfjellet: «Høifjeldsstationerne viser, hvor brilliant dette materialet gaar sammen med naturen omkring, og den raahugne sten gir disse enkle, fordringsløse bygninger et monumentalt præg, som fester sig i erindringen blandt de ting, som er denne bane egen.»35 Arkitekten for disse høyfjellsstasjonene, såvel som for en mengde andre norske jernbanestasjoner på sent 18- og tidlig 1900-tall, var Paul Due – en ivrig talsmann for en stedlig, naturmimetisk arkitektur. Hans anekdote fra byggingen av Sætesdalsbanen er mye sitert: «Ved planlægningen af Stationsbygningerne for Sætesdalsbanen, en Dal der har bibeholdt Landsens Dragter i Befolkningen, skrev Ingeniøren for Banen, nuværende Driftsbestyrer i 7de Distrikt, Lysgaard, til mig: ’Naar Du planlegger Stationsbygningerne for Sætersdalen, da må Du give disse karakteren af det nationale, som endnu er tilovers i Sætersdalen.’ Men da jeg spurgte ham, hvilke Bygninger jeg skulde tage til Model, svarede han ved at sende mig et Fotografi af et Stabbur med nogle af Bygdens Folk i sine Nationaldragter og sagde: ’Tag du til Model baade af Stabburet og af Folket, det er et kraftigt Folkeslag.’»36

“Stedstenkningen har en tendens til å redusere arkitekturen til en slags illustrasjon av allerede eksisterende (visuelle) forhold, ikke en aktiv -skaper av nye.”

Arkitektur forstås her som et naturprodukt hvis oppgave det er å manifestere stedlige karaktertrekk – stedets ånd. Etterkrigstidens stedstenkning, enten det er CNS’s genius loci eller Framptons kritiske regionalisme, springer altså ut av en lang tradisjon for å sammentenke topografi og byggekunst – en overbevisning om at arkitekturens oppgave er å oversette lokale naturforhold – klima, vegetasjon, topografi – til arkitektonisk form. Det er lett å forstå dette tankegodsets appell i etterkrigstiden, da kombinasjonen av bolignød, ressursknapphet og modernismens internasjonale ambisjoner, effektivt hadde tatt knekken på lokal stedskvalitet. Men stedstenkningens geografiske determinisme er ikke uproblematisk. Den tenderer mot en statisk forståelse av stedet som noe ’ferdig’ – noe som allerede har sin genius loci fastlagt en gang for alle – klar for iverksettelse i bygget form. Den synes dessuten å legge overveldende vekt på ett enkelt aspekt ved stedet, nemlig det visuelle. For på tross av interessen for materialitet og rotekthet, koker diskusjonen ofte ned til stedets visuelle særtrekk – ikke minst i etterkrigstidens stedstenkning. Er dette fruktbare innfallsvinkler? Er ikke arkitektur med på nettopp å skape steder, like mye som den synliggjør gamle? Og er ikke stedet definert vel så mye av hva som foregår og har foregått der, som av hvordan det ser ut? Stedstenkningen har en tendens til å redusere arkitekturen til en slags illustrasjon av allerede eksisterende (visuelle) forhold, ikke en aktiv skaper av nye. Det ligger en essensialisme i dette tankegodset som er problematisk, ikke minst i lys av de senere tiårenes utpregede skepsis til forestillinger om ekthet og opphav.

Del II: Stedet i samtidsarkitekturen

For: hvorfor diskuterer vi dette nå, i 2009? Etter et par tiår preget av globaliseringsteori og en intenst begrepsorientert poststrukturalisme, skulle man tro at stedet helt hadde mistet sin rolle som arkitektonisk grunnpremiss. 1990-tallets oppvåkning til den digitale revolusjonen produserte bøker som William Mitchell’s City of Bits: profetier om stedets forsvinnen til fordel for et sted- og tidsløst ’world wide web’. Når vi kan jobbe i Tokyo og bo i New York – når vi kommuniserer mer med venner på den andre siden av jorden enn vi gjør med våre egne naboer – da har det lokale og stedlige utspilt sin rolle, mente Mitchell.37 Rem Koolhaas’ polemiske The Generic City gikk et skritt videre. Kapitalismens verden er en verden der alt er likt, og der stedlige særegenheter kun er igjen som et markedsføringspotensiale. Den eneste måten man kan skjelne for eksempel europeiske flyplasser fra hverandre, er ved å besøke souvenirbutikken: der kan man raskt identifisere enten Eiffeltårn-miniatyrer eller vindmøllemodeller, og således vite om man er i Frankrike eller Holland. For Marc Augé viste flyplassen den postmoderne stedsløsheten i et nøtteskall – et desidert ikke-sted, blottet  for menneskelig engasjement eller tilhørighet.38 For Koolhaas er den tradisjonelle byen et ikke-sted ’in disguise’. I de historiske bysentraene – i det som Koolhaas med en elegant ondsinnethet kaller ’Lipservice’ – selges ’autentisk’ bykultur til turistene som en forsteinet karikatur. Stedlig identitet, skriver Koolhas «is like a mousetrap in which more and more mice have to share the original bait, and which, on closer inspection, may have been empty for centuries.»39 Horder av turister (og i den generiske byen er alle turister) «in a perpetual quest for ‘character’, grinds successful identities down to meaningless dust».40 I et utspekulert tankeeksperiment feirer Koolhaas denne karakterløse byen: «The generic city is the city liberated from the captivity of centre, from the straitjacket of identity.»41

Fra souvenirbutikk, Dubai International Airport. Foto: Uran Awak. from sanabisdailyphoto.blogspot.com.

Fra souvenirbutikk, Dubai International Airport.

From a souvenir shop, Dubai international Airport.

Foto: Uran Awak. from sanabisdailyphoto.blogspot.com.
Rem Kolhaas (1944–). Foto: www.pritzkerprize.com.

Rem Kolhaas (1944–).

Rem Kolhaas (1944–).

Foto: www.pritzkerprize.com.

Etter Koolhaas’ velrettede skyts ville det ville være nærliggende å tro at det globale hadde tatt rotta på det lokale en gang for alle, ihvertfall i arkitekturdiskursen. Etter Mitchell og Koolhaas, McLuhan og Augé – hva kunne være igjen av stedets ånd? Vel, en hel del, ifølge samfunnsgeografen David Harvey. I essayet «From space to place and back again» peker han på hvordan det stedlige og lokale paradoksalt nok får en enda viktigere funksjon i et globalisert samfunn: «It might be that the elaboration of space-bound identities has become more rather than less important in a world of diminishing spatial barriers to exchange, movement and communication.»42 Harvey er allikevel mistenksom overfor den nye interessen for stedlighet, blant annet fordi den oftest drives av kommersielle interesser. Arkitektur og byplanlegging i den postmoderne verden, skriver han, «is precisely about the selling of place as part and parcel of an ever-deepening commodity culture.»43 Den eneste veien ut av uføret er ifølge Harvey å insistere på at stedet er en kulturell konstruksjon snarere enn en naturgitt betingelse, og at ethvert forsøk på å ’fryse’ stedet som en uforanderlig genius loci er dømt til å mislykkes.

“Etter Koolhaas’ velrettede skyts ville det være nærliggende å tro at det globale hadde tatt rotta på det lokale en gang for alle, ihvertfall i arkitektur-diskursen.”

Harveys pendel har slått tilbake minst én gang til siden han skrev «From Space to Place and back again» i 1993. I dag, vel femten år senere, kan vi nok en gang konstatere en fornyet interesse for det stedlige.44 I samtidsarkitekturen er denne interessen voksende, selv om den antar varierte og tildels motstridende former. Den mest gjenkjennelige av disse fortsetter på sett og vis 1800-tallets debatter om materialautentisitet og regional tilhørighet. Når Peter Zumthor gjør et stort poeng ut av at badet i Vals er bygget med bærevegger i lokalt brutt skifer, skriver han seg inn i en slik 1800-tallsdiskurs. Snøhetta er faretruende nær å gjøre det samme når de investerer den 14 meter høye og 120 tonn tunge granittskiven i den norske ambassaden i Berlin – hugget ut i ett stykke og anbragt som bygningens fondmotiv – med nasjonal og ikonisk betydning.45 Materialfetisjismen gjennomsyrer forøvrig hele det nordiske ambassadeanlegget i Berlin og utgjør en beklemmende fortsettelse av den nasjonalromantiske materialdiskursen som Ringbom beskriver så godt. Denne postmoderne varianten av 1800-tallets materialverisme er særlig problematisk fordi den fordrer et transparent 1:1 forhold mellom materiale og meningsinnhold. Mens samtidsarkitekturen forøvrig utforsker materialer som en inngang til rike, varierte, og høyst ikke-representerende forståelsesformer, blir materialene i disse nasjonalikoniske prosjektene låst fast i én fortelling – fortellingen om et steds eller en nasjon allerede fastlagte genius loci. Snøhetta ristet seg forøvrig løs fra denne tradisjonen da de motstod mediapresset om norsk stein i den norske operaen – deres mål var det vakre og ekstraordinære, mens det nasjonale og ’sanne’ i den norske granitten var dem revnende likegyldig.46 Om Snøhetta har et ambivalent forhold til sted og materialitet, blir norsk og nordisk samtidsarkitektur ikke desto mindre ofte presentert som et slags ubesudlet naturprodukt i internasjonal arkitekturpresse. Det blonde treverket og den rustikke natursteinen karakteriseres som ’naturlig’ og ’stedlig’ – en autentisk motvekt til det globale og generiske.47 Spørsmålet er imidlertid om ikke denne ’naturlige’ arkitekturen blir som souvenirene på Koolhaas’s flyplass: kommodifiserte identitetsmarkører som nettopp i kraft av sin foregitte stedlighet kan fungere som ’brands’ i et globalt marked. Som Harvey sier det: «The quest for authenticity, a modern value, stands to be subverted by the market provision of constructed authenticity, invented traditions and commercialized heritage culture.»48 Det ’autentiske’ stedet blir en salgsvare – bundet til sitt eget image, som et produkt til sin logo.

Peter Zumthor: Termiske bad, Vals Foto: métempsychose/www.flickr.com

Peter Zumthor: Termiske bad, Vals

Peter Zumthor: Thermal baths, Vals.

Foto: métempsychose/www.flickr.com
Snøhetta: Den norske ambassaden i Berlin, 2001. Foto:  Jiri Havran

Snøhetta: Den norske ambassaden i Berlin, 2001.

Snøhetta: The Norwegian embassy in Berlin, 2001.

Foto: Jiri Havran
Snøhetta: Fra operaen i Oslo, 2008. Ark: Snøhetta. Foto:  Ivan Brodey

Snøhetta: Fra operaen i Oslo, 2008. Ark: Snøhetta.

Snøhetta: Oslo opera, 2008. Architects: Snøhetta.

Foto: Ivan Brodey

Nordisk modernisme som et autentisk alibi i en fremmedgjort verden er ikke en ny konstruksjon – den oppstod med Giedions beundring for Alvar Aalto, og har siden blitt reprodusert i uttallige bøker, tidsskrifter og utstillinger.49 En langt mer overraskende versjon av geografisk nydeterminisme finner man imidlertid i globaliseringsteoriens egen arkitektur.

“Parallelt med globaliseringsretorikkens kjølige og polemiske analyser vokser det fram en helt annen type stedstenkning – en ny stedsfundamentalisme forkledt som miljøbevissthet.”

I kjølvannet av Rem Koolhaas har særlig hollandsk samtidspraksis lenge målført en globaliseringsretorikk, der arkitektur ikke sees som et lokalt men som et globalt fenomen. På polemisk og usentimental manér kartlegger de situasjoner – ikke utifra lokale, geografiske eller topografiske forhold, men utifra verdensomspennende krefter av økonomisk, politisk, eller demografisk art. MVRDV har vært en særlig tydelig eksponent for denne holdningen, og har undersøkt alt fra spansk turisme-statistikk til hollandsk svinekjøttproduksjon og fra europeisk søppelhåndtering til globale CO2-utslipp. Analysene bruker de til å tenke nytt omkring arkitektonisk og urban form. Ved hjelp av nitidig datainnsamling og analytiske kart avdekkes nye sammenhenger mellom globale krefter og fysisk form, sammenhenger som trolig er ment å fri oss fra Koolhaas’ «straitjacket of identity». I lys av ’mapping-skolens’ selverklærte stedsfrihet er det imidlertid interessant å merke seg at denne globaliseringsdiskursen er gjennomsyret av sin egen helt særegne form for geografisk determinisme, like dogmatisk som den stedsteorien den tar avstand fra. For hva er ’mapping’ annet enn en reduksjon av omverdenen til noen få, kvantifiserbare faktorer som kan gripes og illustreres? Reduksjonen illuderer ekspansjon, idet man utvider kriteriene fra lokale til globale faktorer. Begge posisjoner reduserer imidlertid arkitektur til et produkt av allerede definerte faktorer – det være seg stedets ånd, eller høykapitalismens markedskrefter.

Det nasjonale grunnfjellet. Her fra Tyskland. Foto: fra Bernhard Cotta: Deutschlands boden: sein geologischer bau und dessen einwirkungen auf das leben der menschen. 1854

Det nasjonale grunnfjellet. Her fra Tyskland.

The national bedrock. From Germany.

Foto: fra Bernhard Cotta: Deutschlands boden: sein geologischer bau und dessen einwirkungen auf das leben der menschen. 1854

Parallelt med globaliseringsretorikkens kjølige og polemiske analyser vokser det fram en helt annen type stedstenkning – en ny stedsfundamentalisme forkledt som miljøbevissthet. Den europeiske landskapskonvensjonen, EUs samforente policydokument for landskapsvern, kan sies å være preget av en slik geografisk determinisme med økologisk fortegn. Når  medlemslandene forplikter seg til å  «conserve and maintain the significant features of landscape», hva betyr det egentlig?50 At landskapets karakter er noe allerede gitt for tid og evighet? 

Estetisk veileder for Steinkjer, 2006. Foto: fra Steinkjer kommune

Estetisk veileder for Steinkjer, 2006.

Aesthetic guidelines for building in Steinkjer, 2006.

Foto: fra Steinkjer kommune

At landskapet er som et storskalamuseum, der forlengst avlagte driftsformer skal fortsette å betinge landskapsform og -uttrykk? I Norge er vi godt kjent med slik determinisme fra diverse estetiske veiledere brukt av sentrale og lokale myndigheter. «Utbyggingsområder skal avgrenses slik at de underordner seg hovedtrekkene i landskapet. Bebyggelsens volum og høyder tilpasses stedlige referanser» slår Estetisk veileder for Steinkjer fast, samtidig som den ganske riktig påpeker at «I plan- og bygningsloven er estetikk-begrepet særlig knytta til visuelle kvaliteter i bygninger og fysiske omgivelser.»51 Veilederen følger plan- og bygningsloven lojalt, og presenterer nettopp en visuell analyse som redskap for å gripe Steinkjers genius loci. Kommunen er ikke alene. En rask gjennomlesning av norske kommuners estetiske veiledere – pliktskyldigst utarbeidet i henhold til Miljøverndepartementets T-1179 – viser en overveldende defaitisme der det vordende konsekvent underlegges det værende. Interessant nok gjelder dette uansett om det eksisterende vurderes som godt. I tettstedet Sætre på Hurumlandet, for eksempel, beskrives sentrumsbebyggelsen som «mangfoldig og broget», blottet for «klar logikk i fellesskap, uttrykk, form eller høyde. Plassering av enkeltbygg fremstår tilfeldig og uten å være styrt av noe overordnet planmål.» På tross av denne negativt ladete beskrivelsen nøler ikke veilederen med å oppfordre ny bebyggelse til å mime den gamle: «I videre fortetting i Sætre sentrum er det vesentlig å beholde den oppbrutte målestokken i den eksisterende bebyggelsen.»52  Stedstenkningens mimetiske arkitekturforståelse framstår her i nærmest karikert form. Uavhengig av hvorvidt det er godt eller dårlig, skal det som er legge føringene for det som skal komme.

Dette er en tankevekkende strategi. Bare allerede eksisterende karaktertrekk anses som legitime formgivningsreferanser. Muligheten for at noe nytt kan finne sted er tilsynelatende utelukket. I et historisk perspektiv er dette interessant, ettersom så mye av den kanoniske kulturarven vi i dag forsøker å bevare er resultat av radikal kulturell import. Den romerske byen, med sitt ubønnhørlige rutenett, mimet ikke lokal topografi. Tvert imot tilførte den noe helt nytt, og skrev det lokale inn i en ny kulturell meningssammenheng. 

Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas: Haugesund Rådhus, 1932. Foto:  Jiri Havran 2006/www.arkifoto.no

Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas: Haugesund Rådhus, 1932.

Gudolf Blakstad and Herman Munthe-Kaas: Haugesund town hall, 1932.

Foto: Jiri Havran 2006/www.arkifoto.no

Grekerne på Sicilia, maurerne i Spania, eller for den del de irske munkene i Norge, gjorde det samme – introduserte radikalt fremmede former og handlingsmønstre, som med tiden kom til å transformere de kulturene de infiltrerte. Identitet er ikke noe som kan spas opp av bakken som en garanti for rotekthet og autentisitet. Identitet er noe konstruert – bokstavelig talt noe bygget – som aldri står i et direkte eller et opplagt forhold til det som finnes fra før, hverken det naturgitte eller det kulturelle som har avleiret seg over tid.

Del III: Stedet som handling

Om samtidsarkitekturen stadig vekk preges av en beklemmende form for geografisk determinisme, finnes det også forsøk på å utvikle en ikke-tyrannisk stedstenkning der det stedlige tilskrives betydning uten å bli essensialistisk eller tvingende. Kulturgeografene har kommet et stykke mot en slik forståelse av stedet. Steder er først og fremst konstituert av menneskelig samhandling over tid, skriver geografen John Urry, som plent nekter å redusere et sted til dets fysiske eller visuelle kjennetegn.53 Fokus på praksis snarere enn form, og handlingsrom snarere enn visuelt uttrykk, er da også et definitivt kjennetegn ved de siste årenes humanistiske og samfunnsfaglige forskning. 

“Identitet er noe konstruert – bokstavelig talt noe bygget – som aldri står i et direkte eller et opplagt forhold til det som finnes fra før.”

Vi som jobber med det bygde kan til tider synes at denne tanketradisjonen mangler forståelse for betydningen av fysisk form og materialitet. Ikke desto mindre er det viktige ting å ta med seg her. Å forstå stedet som et dynamisk handlingsrom, snarere enn en statisk form, kan være befriende og bidra til nytolkning, snarere enn avskriving av det stedlige. Tenkt slik, kan et sted være konstituert av handlinger og minner vel så mye som av fysisk form, slik en slagmark kan være et betydningsfullt lokus uten at ett eneste spor etter krigshandlingene er tilbake. Forholdet mellom handling og fysisk form er mangslungent, og på tross av Norberg-Schulz deterministiske stedslesninger er det sjelden en opplagt årsakssammenheng mellom naturgitte, visuelle og kulturelle forhold. Alternativet til geografisk determinisme er dermed ikke stedsløshet, og ’stedlig tilknytning’ betyr ikke at arkitekturen på død og liv skal mime eviggyldige, naturgitte forhold. Steder skaper ikke arkitektur, ihvertfall ikke helt av seg selv. Ofte forholder det seg faktisk motsatt: arkitektur skaper steder – slik Blakstad og Munthe Kaas’ ekstravagante rådhus omskapte småbyen Haugesund, og slik Nidarosdomen, som en skala-sprengende dinosaur, må ha gitt middelalderbyen ved Nidelva en helt ny karakter. 

MVRDV, Five minute city.

MVRDV, Five minute city.

MVRDV, Five minute city.

Ingrid Book og Carina Hedén: Auditoriet ved Statens Kunstakademi, Oslo 1 & 2, 1995

Ingrid Book og Carina Hedén: Auditoriet ved Statens Kunstakademi, Oslo 1 & 2, 1995

Ingrid Book and Carina Hedén: the auditorium at the Academy of Fine Arts, Oslo 1 & 2, 1995

Kunstnerduoen Book & Hedén avholdt nettopp utstillingen Stedene selv på Preuss fotomuseum i Horten. Disse kunstnerne har et meget reflektert forhold til stedet som kilde til mening, men vokter seg vel for å henfalle til nostalgi eller essensialisme. Gjennom nitidig dokumentasjon av ulike steders glemte eller underkjente kvaliteter  – billysene langs E6, vaklevorne plaststoler foran et lysbildelerret på kunstakademiet i Oslo, eller svenske villplommetrær transportert til Polen – fanges stedsspesifikke stemninger det er lett å kjenne seg igjen i. Book & Hedén har øye for stedets betydning både som estetisk og eksistensielt fenomen, men stedene de velger seg framstilles allikevel aldri som avsluttede eller ferdige komposisjoner. Som i bildet fra kunstakademiet, tatt umiddelbart etter en skjelsettende forelesning av Boris Groys, viser fotografiene til handlinger, minner, bevegelser og prosesser i stadig forvandling. I katalogessayet refererer Susanne Sæther til de amerikanske kunstteoretikerne Lucy Lippard og Miwon Kwon; tenkere som insisterer på betydningen av det lokale, men som samtidig advarer mot å fetisjere stedet som en uforandelig størrelse.54 Denne advarselen står i slektskap med Robert Venturis tanker om rommets tyranni. Alle som har studert Venturis arkitektur vet at han har en eksepsjonelt velutviklet sans for romlige kvaliteter. Ikke desto mindre advarer han mot å gjøre rombegrepet til et udiskutert premiss for arkitektonisk formgiving. Samtidstenkere som Miwon Kwon har gjort tilsvarende vurderinger på vegne av stedet. I sin diskusjon av det umulige valget mellom postmoderne stedsrelativisme og førmoderne jordsmonnstenkning skriver Kwon: «...it is not a matter of choosing sides – between models of nomadism and sedentariness, between space and place, between digital interfaces and the handshake. Rather, we need to be able to think the range of the seeming contradictions and our contradictory desires for them together».55 Vi må med andre ord være på vakt overfor stedstenkningens nasjonalistiske og essensialistiske understrømninger, samtidig som vi uopphørlig utforsker, tolker, beskriver og bygger ’stedene selv’.

 
Herman Major Schirmer med to av sine elever på gården Heringstad i Heidal, 1899.  Foto: fra Øystein Parmann: Herman Major Schirmer og tegneskolen. Et stykke norsk arkitekturhistorie. Dreyers forlag as 1986. s. 42

Herman Major Schirmer med to av sine elever på gården Heringstad i Heidal, 1899. 

Herman Major Schirmer with two of his students surveying Heringstad farm in Heidal, 1899. 

Foto: fra Øystein Parmann: Herman Major Schirmer og tegneskolen. Et stykke norsk arkitekturhistorie. Dreyers forlag as 1986. s. 42
Noter
  1. Robert Venturi, Denise Scott Brown, Steven Izenour. Learning from Las Vegas: The forgotten symbolism of architectural form. Cambridge Mass.: MIT Press 1972, s. 148.
  2. Christian Norberg-Schulz: Genius Loci: Towards a Phenomenology of Architecture, London: Academy Editions, Preface, s. 5
  3. ibid. chp. II: «Natural Place».
  4. ibid. s. 101 og 108.
  5. ibid. s. 165
  6. ibid. s. 58
  7. «We have already mentioned the «fertile desert» of the French campagne, where cosmic, romantic and classical properties unify to form a particularly meaningful totality, a landscape which made Gothic architecture possible, and hence a particularly complete interpretation of the Christian message.» ibid. s. 47
  8. For en nyansert lesning av Norberg-Schulz’s stedsteori, se Gro Lauvlands PhD-avhandling Verk og Vilkår: Christian Norberg-Schulz’ stedsteori i et arkitekturfilosofisk perspektiv. Oslo: AHO 2007.
  9. Aldo van Eyck sitert i Team Ten Primer, ed. A. Smithson, Cambridge Mass.: MIT Press 1968, s. 44.
  10. Genius Loci s.18-19
  11. Skrevet omkring år 440 f .Kr. På engelsk med tittelen The Histories, Harmondsworth: Penguin Classics 2003
  12. Charles-Louis de Secondat, baron de Montesquieu, De l’Esprit des Lois (1748). Eng. oversettelse The Spirit of the Laws, Chicago: Chicago University Press 1952
  13. Johann Joachim Winckelmann, Geschichte der Kunst des Alterthums (1764). Eng. oversettelse: History of the Art of Antiquity, Santa Monica: Getty, 2006, Chapter 1: «The Origin of Art and the Reasons for Its Diversity among Peoples».
  14. Se for eksempel Herders Auch eine Philosophie der Geschichte zur Bildung der Menschheit (1774). Stuttgart: Reclam 1990.
  15. H. D. F. Linstow, tale til Tegneskolens ettårsjubileum, 1820. Gjengitt i A. Krogvik, Fra den gamle Tegneskole, Kristiania: Steenske forlag, 1918.
  16. Keilhaus kartleggingsreiser foregikk fra 1827 til 1850 og resulterte i Gaea Norvegica som utkom i årene 1838–50. J. C. Dahl: Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens, Dresden 1837, Johannes Flintoe og W. M Carpelan: Voyage pittoresque aus Alpes Norwegiennes, Partie 1-3, Stockholm 1821-23. Flintoe viste sine ‘Norske prospekter’ som et kosmorama på 1830-tallet i Christiania, ledsaget av en trykket fortegnelse fra 1837. Se Nils Messel. «Da fjellet ble oppdaget» i utstillingskatalogen Oppdagelsen av fjellet, red. N. Messel og M. Yvenes. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2008, s. 52-55.
  17. Ivar Aasen utga Det norske Folkesprogs Grammatik første gang i 1848, etter en omfattende kartlegging av norsk språkbruk og grammatikk. Peter Andreas Munch utga sin første norgeshistorie i 1842, med tittelen De nyeste Tiders Historie. Peder Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe utga sin samling norske folkeeventyr i perioden 1841-44. Eilert Sundt studerte alt fra bryllupsskikker til drikkevaner, og utga sine i mange studier i perioden 1850 til 1873, deriblandt den glitrende arkitekturstudien Bygningsskikken paa Landsbygden i Norge, fra 1862.
  18. «Om Klimatisme», foredrag i Bergen, 25. november 1869. Trykket i Skrifter i Utval, red. O. Midttun, bind III: Talar, Kristiania: Cappelen 1919, s. 220-237.
  19. Mari Lending drøfter inngående jordsmonnsestetikkens betydning for 1800-tallets norske arkitekturtenkning i Omkring 1900: kontinuiteter i norsk arkitekturtenkning, Oslo: Pax 2007, særlig i kap.5: ‘Det Nasjonale’. Barry Bergdoll kartlegger bl.a. geologiens betydning for 1800-tallets arkitekturforståelse i artikkelen «Of Crystals, Cells and Strata: Natural History and Debates on the Form of a New Architecture» Architectural History, vol 50, 2007.
  20. Messel, op.cit.
  21. Cotta, «Jordbundens Indflydelse paa Nationalcharakteren» Illustreret Nyhedsblad nr. 43, 1859
  22. «Der Boden, den wir Menschen bewohnen, ist nie ohne Einfluss aus unsere Zustande und Sitten, er ist eine der Ursachen besondere nationaler Entwicklung, und zwar eine der unveränderlichsten. So reichen denn eine Menge Wurzeln des menschlichen und des staatlichen Lebens tief hinab in das innere des Erde und zurück in längst vergangende Zeiten...» Cotta, Deutschlands Boden, ‘Einleitung’ s. 4.
  23. «Die Bauart der Häuser ist ebenfalls in mancher Beziehung abhängig von innern Bodenbau, theils unmittelbar durch das dargebotene Material und die Art des Baugrundes, theils mittelbar durch die Formen der Oberfläche. [...] Sie [die Häuser] haben sich der Form des Bodens angeschmiegt und oft auch sehr verschiedenartiges Material in sich aufgenommen, je nachdem er sich darbot und für die specialle Localität geeignet erschien. [...] Diese individuelle oder gleichformige Entwicklung der Wohnungen bleibt sicher nicht ohne alle Rückwirkungen auf die geistige und gemühtliche Entwicklung der Bewohner. ibid., § 889, s. 600-601. Se også note 54 s. 244, del II.
  24. Riehl dukker også opp i norsk presse, bl.a. med artikkelen «Den væxlende Sands for Naturskjønhed», Illustreret Nyhedsblad, 1860 XXX
  25. Herman Major Schirmer, «Hvad er national stil i vor bygningskunst og hvorledes fremkommer den?» Den norske ingeniør- og arkitekt forenings organ, 1880, s. 110. Schirmers egne uthevinger.
  26. Lending, op. cit., kap. III, avsnitt «Norsk arkitekturtenknings lengselsdiskurs», s.98-101.
  27. Nicolay Nicolaysen, «Hvorledes det norske beboelseshus av træ får et nationalt præg» Norsk Teknisk Tidsskrift, 1884, s. 114-122.
  28. Pussdebatt og pusskritikk raser i norsk arkitekturdebatt helt fra 1850-tallet. Pusskritikken som ærlighetsdiskurs var influert særlig av Hannover-professoren Conrad Wilhelm Hase, hvis motto «Putz ist Lüge» utgjorde et mantra for to generasjoner norske arkitekter. Se f.eks debatten i Polyteknisk Tidsskrift 1866 s. 56-65 og artikkelen «Om vore bygværker» (usignert) i Den Norske Ingeniør og Arkitektforenings Organ 1879 s. 77-79.
  29. Se bl.a. Jens Christian Eldal, Historisme i tre: «sveitserstil», byggeskikks-romantikk og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet. Oslo: Scandinavian University Press 1998.
  30. . Herman Major Schirmer, : «Hvad er national stil i vor bygningskunst og hvorledes fremkommer den?» Den norske ingeniør og arkitekt-forenings organ 1880, s. 107-110.
  31. Uttrykket er Carl Berners, som i sin flengende historismekritikk fra 1912 sukket: «Hvad denne utlændighet har kostet os, det skal vi helst ikke snakke om». «Brytninger i norsk Arkitektur. Fortiden.» Kunst & Kultur hefte 1, 1911-12 s. 37
  32. Carl Berner «Brytninger i norsk Arkitektur» del II, Kunst & Kultur hefte 3, 1911-12, s. 174
  33. «Norsk arkitektur, dens nuværende standpunkt og dens fremtidsudsigter», foredrag ved Lands-teknikermødet i Kristiania, 1901, trykket i Teknisk Ugeblad nr 45, 7. Nov. 1901
  34. Helsinki: Finska Fornminnesföreningens Tidsskrift 91, 1991.
  35. Usignert artikkel, Teknisk Ukeblad 1909 s.145
  36. «Om de norske Jernbanestationsbygninger og deres Plananordning» i Jernbanebladet, Tidning för Sveriges, Norges och Danmarks Jernbanor, 1902, nr. 20 s. 122.
  37. William J. Mitchell, The City of Bits: Space, Place and the Infobahn. Cambridge Mass.: MIT Press 1995.
  38. Marc Augé, Non-Places: introduction to an anthropology of supermodernity. London: Verso, 1995.
  39. «The Generic City: a Guide». I SMLXL, Rotterdam: 010 Publishers 1995 s. 1248
  40. ibid., s. 1248
  41. ibid., s. 1250
  42. David Harvey: «From space to place and back atain: reflections on the condition of postmodernity» i Bird et.al. (red) Mapping the Future: Local cultures, global change. London: Routledge 1993, s. 4.
  43. ibid. s. 8
  44. Dette gjør seg gjeldende i fenomenologisk orientert kulturgeografi knyttet til bl.a. Edward Relph, men også i den nye interessen for materialitet og materiell kultur som forbindes med Bruno Latour og andre.
  45. Se prosjektbeskrivelse på Snøhettas hjemmeside, http://www.snoarc.no/#/project...
  46. På tross av Berlin-prosjektets panegyrikk er Thorsen og Dykers gjennomgående skeptiske til stedstenkningen. Som de sier i et intervju: «...landscape can hardly be interpreted as something given. Landscapes are created, interpreted, manipulated. Genius Loci is often invoked as a catchphrase in contemporary architectural discourse, neglecting the important fact that architecture is more a mediation between society and context than the expression of the relation of nature to built form». «Text: Kjetil Torsen & Craig Dykers interviewed by Mari Lending» i Conditions. Snøhetta Architecture. Interior. Landscape. Baden: Lars Müller Publishers 2007, s. 61.
  47. Se for eksempel A+U’s spesialnummer ‘Norwegian architecture’, no 12, Dec. 2004.
  48. Harvey op.cit. s. 12
  49. Sigfried Giedion promoterte nordisk modernisme som et ‘naturlig’ alternativ til ‘the International Style’ i Space, Time and Architecture (Harvard: HUP 1954, 3rd ed.), en idé som har blitt forfulgt av bl.a. Colin St John Wilson’s The other tradition of modern architecture, (London: Academy 1995) og Peter Blundell Jones’ Gunnar Asplund, (London: Phaidon 2006).
  50. «European Landscape Convention» Florence 2000. Article 1 point d. Konvensjonen finnes i sin helhet på http://www.coe.int/t/dg4/cultu...
  51. http://www.steinkjer.kommune.no/estetisk-veileder.456672-74012.html.
  52. http://www.hurum.kommune.no/of...
  53. John Urry, «The Place of Emotions within Place», i Davidson, Bondi, and Smith (red.) Emotional Geographies, Aldershot: Ashgate, 2005, s. 79.
  54. Susanne Ø. Sæther, «Vet vi hva sted betyr?» i utstillingskatalogen Stedene Selv, Horten: Preuss Museum 2009. Lucy Lippard har skrevet mye om stedet, med The Lure of the Local: sense of place in a multicentered society (New York: Norton 1997) som hennes mest kjente bidrag. Miwon Kwons One Place After Another: site-specific art and locational identity (Cambridge Mass.: MIT Press 2002) drøfter samtidskunstens forhold til det stedlige.
  55. Kwon op. cit. s. 166
English Summary
The tyranny of place

By Mari Hvattum

The starting point for this critical essay on the role of place in architectural theory and practice, is Robert Venturi’s polemical critique of the tyranny of space in modernist architecture. As a remedy for this fetishizing of an abstract concept, Venturi and his followers proposed form, figure and place. After a decade of debate, place came to occupy the position of hegemony formerly held by space. Today, many architects hold the idea of place as a key to architectural design, reinforced by theorists like for example the late Christian Norberg-Schulz.

But Mari Hvattum traces the origins of geographical determism, latent in so much of the discourse on place, back along a long historical line from Herodotus through Montesquieu to the thinkers of the European national romantic movement of the 19th century. The land and its people were one, and the task of the arts, including architecture, was to give expression to this unity. The use of materials was a central toll in thins expression, giving precedence to stone and timber – materials with roots right down into the bedrock of the nation. Arriving in contemporary architectural discourse, where the idea of place has come under some heavy fire from globalists like Rem Kolhaas, the quest for the authenticity of place still goes on, says Hvattum. The trouble is, people are looking backwards for it, into the perceived or illusory qualities of existing environments, thereby grinding to a halt the continuous change that is at the very heart of the development of authentic tradition. But what if we regarded place as a locus of action? Of practice rather than of form?

Stedets tyranni
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Stedets tyranni
Publisert på nett 20. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
CNS i Telemark 1989. Foto: Anne Marit Vagstein
Artikkel

Stedets ånd og det flerkulturelle samfunn

Av Ole Møystad

Stedets ånd og det flerkulturelle samfunn

– om hvordan Christian Norberg-Schulz utviklet ‘sted’ som arkitektonisk grunnbegrep og som nasjonalt, kulturpolitisk instrument

Begrepet ’sted’ har slått dype røtter i norsk arkitekturforståelse og byggesaksbehandling gjennom de siste 20–25 år. Hvordan bygger vi steder som ikke bare er gode, men også meningsfulle for mennesker? I denne artikkelen gjennomgår Ole Møystad det arbeidet Christian Norberg-Schulz gjorde med å definere ‘mening’ i arkitekturen, som for CNS endte i stedsbegrepet.

Men det er en motsetning mellom en stedsutvikling bygget på det hjemlige og et stadig mer flerkulturelt og mobilt samfunn. Møystad peker her på vesentlige uløste knuter i forlengelsen av CNS’ arbeid, som blir stående som sentrale teoretiske utfordringer for norsk arkitektur.

Styret i OAF for 2005 har som tittel på sin programerklæring: «Å bygge kultur». Arkitekturtriennalen 2006 planlegges under slagordet «Arkitektur som kulturbærer». Triennalens programkomite viser til det flerkulturelle samfunn, og spør «Hvordan skal man planlegge og bygge for å bevare og forsterke byens identitet, samtidig som man skaper rom for de ulike kulturene – og subkulturene?»

Når vi bygger vår arkitektoniske omverden, bygger vi vår kultur. Arkitekturen er en refleksjon av vår økonomi, vår politikk, våre drømmer, våre tanker, de verdier vi identifiserer oss med – vår arkitektur er med andre ord en refleksjon av hva vi som sivilisert samfunn oppfatter som meningsfylt her i verden.

Sandaker, Oslo. Foto: Ole Møystad

Sandaker, Oslo.

Sandaker, Oslo.

Foto: Ole Møystad

I 1993 utarbeidet Miljøverndepartementet en veileder i ‘Stedsananlyse’. supplert med fire eksempler på anvendt stedsanalyse. Veilederen og de fire analysene bygger på en fenomenologisk tilnærming, basert på stedsbegrepet slik Christian Norberg-Schulz utviklet og etablerte det som grunnbegrep i arkitekturfenomenologien. Veilederen anbefaler at stedsanalyse legges til grunn når norske kommuner utarbeider kommunedels-, regulerings- og bebyggelsesplaner, og den fastslår at «Stedsanalyse kan også brukes som grunnlag for politiske retningslinjer som skal anvendes ved senere vurdering av tiltak innenfor planområdet.» I det følgende vil jeg diskutere hvorfor og hvordan Christian Norberg-Schulz utviklet stedsbegrepet, og hvordan begrepet siden er blitt brukt. 

Bakgrunnen for stedsbegrepet var et spørsmål om mening: Hva er mening, og hvordan bygger vi meningsfulle omgivelser? Dette er et semiotisk spørsmål, et spørsmål om hvordan noe kan stå for noe annet. Hvordan kan et hus være et fysisk objekt og samtidig ha en kulturell betydning – og – hva er forbindelsen mellom dette objektet og den tilhørende kulturelle betydningen, hvis det overhodet finnes noen slik forbindelse? Har vi som arkitekter noen som helst kontroll over hvilken kulturell betydning vi produserer når vi bygger hus, byer og tettsteder?

For å forstå bakgrunnen for stedsbegrepet må vi med andre innom litt semiotikk. Med et par semiotiske grep kan vi vise hvordan CNS forsøkte å forbinde objekt og betydning, først ved hjelp av intensjonsbegrepet og deretter ved hjelp av sitt ‘arkimediske punkt’, før han introduserte ‘stedet’ som den eneste kilde til arkitektonisk mening – ‘stedets ånd’. Til slutt vil jeg forsøke å peke på noen sider ved begrepet ‘stedets ånd’ som meningsbærer for norsk arkitekturpolitikk.

Meningen som forsvant

Ned gjennom historien har religion og politikk sammen vært kilder til samfunnets meningsfylde. Med fremveksten av den moderne vitenskap ble imidlertid kirkens enerett på sannheten og meningen utfordret. Da Galileo rettet kikkerten mot himmelen, viste det seg snart at jorden verken var flat eller universets sentrum, slik kirken hevdet. Man spurte seg rimeligvis også hvordan Gud kunne ha skapt den i sitt bilde, hvis den bare var et støvkorn i universet.

Etter hvert viste vitenskapen sin overlegenhet over religionen når det gjaldt å forandre verden. Det var vitenskapen og ikke religionen som førte til den industrielle revolusjon. Og det var vitenskapen, ikke religionen, som ble påkalt som redskap for å løse de problemene den industrielle revolusjonen skapte. Da modernismen omsider nådde arkitekturen, var det ikke lenger guddommelige – eller kongelige – idealer, men moderne, vitenskapelige sannheter den skulle reflektere.

Vel halvveis i det 20. århundre sto Europa temmelig desillusjonert tilbake med to verdenskriger bak seg og en arkitektonisk fremtid foran seg som bare hadde ‘form follows function’ og ‘ny saklighet’ å bygge på – en filosofi som ikke hadde tjent til annet enn å redusere arkitekturen til et av den moderne kapitalismens industriprodukter. Hvilken ny fremtid kunne man bygge med en arkitektur som ikke hadde annen mening å formidle enn at ‘denne konstruksjonen er laget av betong’, eller at ‘dette er et boligområde, og det er planlagt og bygget med de mest moderne industrielle metoder’?

CNS med studenter i Telemark, 1984.  Foto: Anne Marit Vagstein

CNS med studenter i Telemark, 1984. 

CNS with students in Telemark, 1984.

Foto: Anne Marit Vagstein

Dette er i korte trekk bakgrunnen for at man i arkitekturen fra 1950-tallet og fremover begynte å stille spørsmålet om arkitekturens kulturelle og filosofiske betydning igjen. Da Christian Norberg-Schulz publiserte sin doktoravhandling Intentions in Architecture i 1963, traff den et skrikende behov for ny tenkning og ny forståelse av hva som er mening i arkitekturen.

Intensjoner

Med sin doktoravhandling Intentions in Architecture startet CNS sitt livslange arbeid med problemet ‘mening’ i arkitekturen. Problemet springer ut av det forhold at noe (arkitektur), utover å ‘være noe’ også kan ‘bety noe’ – for noen. Det samme stykke arkitektur kan til og med bety noe for noen – og noe annet for noen andre. Problemet er semiotisk – ikke språksemiotisk, men arkitektursemiotisk1.

Litt enkelt kan vi si at spørsmålet om ‘hvordan noe kan bety noe’ er et semiotisk problem, mens spørsmålet om ‘hva noe er’ er et fenomenologisk problem. En semiotiker vil her hevde at svaret på det fenomenologiske problem bare kan nås via det semiotiske. Semiotikeren vil således hevde at når fenomenologen spør hva for eksempel et sted er, spør han ikke bare om det er et veikryss, et tettsted eller et byrom. Han spør ikke bare om hva stedet er, men også hva det betyr – hvilken mening det gir den som oppholder seg der. Og dette, vil semiotikeren si, er ganske nøyaktig hva arkitektursemiotikk handler om: nemlig trekantforholdet mellom betydningen/meningen, det objekt (stedet) som representerer meningen, og det subjekt (brukeren) som opplever eller erfarer den.

Fenomenologen på sin side vil nå hevde at den semiotiske analysen stenger for den fenomenologiske erfaring. Han vil si at semiotikeren fratar subjektet (brukeren) den sanne og umiddelbare opplevelse ved å legge et slør av vitenskapelig logikk over fenomenet. På denne måten vil fenomenologen hevde, tildekker semiotikeren sannheten om hvordan tingene virkelig er. 

I sitt doktorarbeid leser CNS arkitekturens klassikere, men han arbeider seg også gjennom tidens fremste nye vitenskapelige områder: semiotikk2(C. Morris), persepsjonspsykologi (Piaget, Brunswick), gestaltteori (Wertheimer, Bollnow) og sosiologi (Parsons) og kombinerer dem med filosofi (Cassirer, Wittgenstein) og med kunsthistorie (Panovski, Gombrich, Sedlmayr).

Han leter etter de strukturer og modeller som formidler meningsinnhold, eller betydning, mellom oss og våre arkitektoniske omgivelser. Han er klar over semiotikkens studier av tegnbegrepet, av språket som betydningsbærer og av kommunikasjonsteorien. Han leser den semiotiske klassikeren Charles Morris3. Språktegnet har en uttrykksside: det betydende (ordet), og en innholdsside: den betydning som uttrykkssiden henviser til (tanken/ideen). Svakheten ved denne tegnstrukturen er imidlertid at den ikke har noen sterk forbindelse mellom ordlyden ‘hus’ og konseptet ‘hus’ i form av en iboende referanse til det fysiske fenomenet ‘hus’. 

“Med sin doktoravhandling Intentions in Architecture startet CNS sitt livslange arbeid med problemet ‘mening’ i arkitekturen.”

Etter Intentions søkte CNS derfor en vei utenom det semiotiske problem og spørsmålet om ‘hvordan’ arkitekturen kan bety noe. Han satset alt på at fenomenologien ville bringe ham rett til meningen ved å avdekke ‘hva’ arkitekturen er.

CNS ser tidlig den lingvistiske semiotikkens og semantikkens begrensede brukbarhet i en konkret arkitekturanalyse. I gestaltteorien finner han figuren ‘hus’, og i persepsjonspsykologien en forbindelse mellom huset og det persiperende subjekt.

Det semiotiske problemet, ‘hvordan noe kan bety noe’, forutsetter imidlertid en formidling av betydningen: et tegn. Hos Brunswick finner CNS begrepet ‘mellomgjenstand’. Mellom-gjenstanden er et begrep for en gjenstand slik den oppfattes av et subjekt. Det vil si at den er en virkelig persepsjon av en virkelig gjenstand, men altså uten å være selve gjenstanden. Ved å analysere mellomgjenstanden ved hjelp av persepsjonspsykologi og å sammenholde denne analysen med den virkelige gjenstanden, ville man altså – i teorien – kunne nærme seg det semiotiske problem uten å gå seg vill i alle språktegnets mulige tolkninger. ‘Intensjonen’ knytter seg til den intenderte oppfatning (mellomgjenstand) av det virkelige objekt4. Jeg skal komme tilbake til intensjonsbegrepet og hvor CNS hentet det fra.

I sitt doktorarbeid var CNS tett på den logiske, stabile og fenomenbaserte tegnstrukturen som Charles Sanders Peirce hadde utarbeidet et halvt århundre tidligere, og som siden har vist seg å levere et solid svar på det meningsproblemet CNS kjempet med5. Dessverre var Peirces Collected Papers I-VIII lite kjent da CNS skrev sin Intentions6. De ble utgitt utover femtiårene og ble alminnelig kjent ti til tjue år senere. Historiens ironi er imidlertid at Peirces etterlatte papirer var arkivert nettopp på Harvard, der CNS satt og skrev, og der Peirces elev Charles Morris underviste i 1950 årene. Hvordan ville CNS’ arbeid ha utviklet seg hvis han, mens han satt på Harvard og leste Morris’ Foundations of the Theory of Signs, hadde gått ned i kjelleren på biblioteket og sjekket primærkilden?7

Det gjorde han ikke, og jakten på meningen gikk seg fast i det tilfeldige språktegnet. Et ord kan som kjent brukes og misbrukes som bærer av nesten en hvilken som helst betydning. CNS innså tidlig – når vi sammenligner med Charles Jencks og de andre som kastet seg på den lingvistiske vendingen rundt 1970 – at hus ikke oppfører seg som ord. Dermed valgte han å forkaste hele representasjonen. Han kan ha tenkt noe slikt: Arkitektur er ting, og hus representeres ikke, de presenterer seg for oss – som hus. Etter Intentions søkte CNS derfor en vei utenom det semiotiske problem og spørsmålet om ‘hvordan’ arkitekturen kan bety noe. Han satset alt på at fenomenologien ville bringe ham rett til meningen ved å avdekke ‘hva’ arkitekturen er.

Under arbeidet med Intentions hadde Norberg-Schulz studert Hans Sedlmayrs verk. Han nevnes som spesielt viktig i forordet til Intentions, og han fortsetter å være sentral i CNS’ jakt på et stabilt fundament for den arkitektoniske mening. I årene etter Intentions kommer CNS seg ikke ut av det semiotiske problemet. Han søker en fast referanse utenfor forholdet mellom tegnet eller representasjonen på den ene side og det betegnede eller den representerte mening på den annen. Sedlmayrs tolkningsmetode i «Zu einer strengen Kunstwissenschaft» ser for CNS ut til å være et skritt i riktig retning. Ved å flytte fokus fra innhold (content) til intensjon (intent) introduserer Sedlmayr iverksetteren som referanse og sannhetsvitne. Iverksetteren må her ikke forståes personlig, som den individuelle kunstner. Med iverksetteren sikter Sedlmayr til kunsten som institusjon. Problemet med Sedlmayrs vending av fortolkningens referanse fra verk til iverksetter er at fortolkningens stabilitet blir avhengig av hvor stabil kunsten som institusjon er. Dette er igjen et spørsmål om hvor stabil den stat og den statsbærende ideologi er som kunsten er institusjon innenfor. I siste ende føres altså meningens problem tilbake til den statsbærende autoritet. 

Det eksistensielle rommets struktur. Foto: Fra Christian Norberg-Schulz:  The concept of dwelling, s. 23.

Det eksistensielle rommets struktur.

The structure of existential space.

Foto: Fra Christian Norberg-Schulz: The concept of dwelling, s. 23.

I teksten «The Fixation of Belief»8 beskriver C. S. Peirce fire metoder for å komme fra løs antagelse til fast overbevisning: vedholdenhet, autoritet, a priori sannheter og vitenskapelig undersøkelse. Peirce viser til at autoritet som grunnlag for ‘Fixation of Belief’ alltid vil følges av grusomheter, «… and when it (the method of authority) is consistently carried out, they become atrocities of the most horrible kind in the eyes of any rational man.»

Året etter at Sedlmayr hadde skrevet sin «strenge kunstvitenskap», meldte han seg i 1932 inn i det østerrikske nazipartiet. Han forble medlem av partiet til 1945 og gjorde en rask akademisk karriere i Wien. Der nøt han en av de høyeste profiler en kunsthistoriker kunne få i det tredje rike, mens han så flere av sine jødiske venner og kolleger tvunget på flukt fra regimet. I 1945 tvang de allierte ham til å forlate stillingen i Wien. Han flyttet da til Bayern, og i 1948 utgav han sitt teoretiske verk om moderne kunst: Verlust der Mitte. I dette verket, som CNS støtter seg sterkt på både i Intentions og sine påfølgende arbeider, kritiserer Sedlmayr den moderne kunsten for å oppløse og undergrave kunsten som institusjon, og å føre kulturen ut i kaos og meningsløshet. Dette verket ble av samtidige kritikere9 kalt for en «… structural reaction to what is still referred to as ‘degenerate’, in the same sense in which the Nazis used the term …». 

Punkt

Inspirert av Sedlmayr og skuffet over moderne vitenskap følger CNS sin egen vending fra betydning mot væren. Han leser persepsjonspsykologiske studier av hvordan vi oppfatter rommet. Han søker etter de punkter der denne oppfattelsen er forankret. Han leser gestaltfilosofen Otto Friedrich Bollnows studier av hvordan mennesket forstår rommet og gjør det meningsfylt ved å innta det gjennom bruk og bevegelse (gestaltning), og at det sentrale punkt i det persiperte rom («Nullpunkt des Sehraums») sitter et sted mellom øynene «… in der Gegend der Nasenwurtzel…»10.

Forbindelsen mellom arkitektur og ‘sted’ synes umiddelbart mer nærliggende enn mellom arkitektur og ‘punkt’. En naturlig følge av Heideggers fusjon av mening og væren er at CNS omarbeider den abstrakte, logiske størrelsen ‘punkt’ til det langt mer konkrete, fenomenologiske ‘sted’.

Det fenomenologiske problemet kan imidlertid ikke løses subjektivt. CNS så at spørsmålet om hva arkitektur ‘er’ må rettes mot noe utenfor subjektet og dets individuelle forhold til objektet. Hans søken etter faste referanser blir derfor en søken etter det arkimediske punkt. Det arkimediske punkt impliserer imidlertid en semiotisk logikk. På samme måte som et tegn er en formidler mellom betydningen og representasjonen av den, er vektstangen en formidler mellom det arkimediske punkt og det fenomen man søker å begripe eller å innvirke på. Da Arkimedes ropte: «Gi meg et fast punkt, så skal jeg bevege verden,» siktet han til at han med en vektstang teoretisk sett kunne løfte hva som helst – gitt at han hadde et fast punkt å legge den an mot. Han ville si noe om teknologiens muligheter og begrensninger.

I løpet av 1960-tallet, på veien fra Intentions til Existence, Space and Architecture (1971)leser CNS seg opp på Heidegger. Her finner han en fenomenologi som tilsynelatende smelter sammen det semiotiske problem med det fenomenologiske, eller mening med væren.

Heideggers begrep ‘das Gevierte’ viser til krysningspunktet mellom to eksistensielle akser; nemlig den mellom menneske og væren, eller dødelig/guddommelig, og den mellom jord og himmel. Krysningspunktet mellom disse to aksene danner ifølge Heidegger sentrum (‘die Mitte’) i det eksistensielle rom. ‘das Gevierte’ symboliseres med en sirkel gjennomskåret av en horisontal og en vertikal linje; som det gamle norrøne solhjulet. 

Forbindelsen mellom arkitektur og ‘sted’ synes umiddelbart mer nærliggende enn mellom arkitektur og ‘punkt’. En naturlig følge av Heideggers fusjon av mening og væren er at CNS omarbeider den abstrakte, logiske størrelsen ‘punkt’ til det langt mer konkrete, fenomenologiske ‘sted’.

 
CNS i Telemark 1989. Foto: Anne Marit Vagstein

CNS i Telemark 1989.

CNS in Telemark 1989.

Foto: Anne Marit Vagstein

Sted

I 1969 publiserer CNS artikkelen «The Concept of Place» første gang.11 I denne artikkelen viser CNS til Arkimedes og hans faste punkt. To år senere utgir han boken Existence, Space and Architecture. Her trekker han de første grunnleggende konsekvensene av sin Heidegger-lesning og gjennomfører den teoretiske sammensmeltningen av arkitekturens betydning og dens væren. Han redegjør for den fenomenologiske sammensmeltningen av punkt og sted, og han etablerer sitt grunnbegrep om det eksistensielle rom basert på stedsbegrepet. Og som for å understreke sin vending fra tegn til ting, viser han igjen til Arkimedes, men denne gangen roper CNS’ Arkimedes: «Gi meg et sted å stå, og jeg skal bevege verden!12» Vektstangen er ute av historien, og med den teknologien og formidlingen. Tilbake står fenomenet (verden) og stedet. Mellom sted og verden finnes bare ‘jeg’. Spørsmålet om hvilke midler eller krefter som skal sette ‘jeg’ i stand til å bevege verden er lagt stille.

CNS viser også gjerne til språkbildet om at når livet leves, sier vi at «livet finner sted». Problemet med denne tankekonstruksjonen er at den også impliserer at den som behersker et sted, behersker meningen.

Stedsbegrepet kommer med andre ord inn i CNS’ vitenskapelige forfatterskap allerede etter hans første bok. ‘Stedet’ er fra og med artikkelen «The Concept of Place» fra 1969 et grunn-begrep i resten av CNS’ forfatterskap. Alt han senere bygger av begreper og teori, er basert på stedsbegrepet.

En logisk følge av denne operasjonen er at mening er noe som kan inntas, eller finnes, slik et sted kan det. CNS viser også gjerne til språkbildet om at når livet leves, sier vi at «livet finner sted.» Problemet med denne tankekonstruksjonen er at den også impliserer at den som behersker et sted, behersker meningen. 

Denne heideggerske tenkemåten har mye til felles med den Sedlmayr baserte sitt meningsbegrep på, og Heidegger var, som Sedlmayr, medlem av nazipartiet fra tidlig på 30-tallet (1933). Man kan spørre seg om det er relevant å grave frem slikt i en diskusjon av arkitektur-teori. Til det vil jeg si at Sedlmayr og Heidegger er filosofer. De arbeidet ikke med rakettmotorer, som Werner von Braun gjorde. De arbeidet med tanker om hva en meningsfull tilværelse er, og hvordan den kan erobres, formes og bygges, og de tok aldri avstand fra sin støtte til nazismen. Det er vanskelig å ikke trekke noen forbindelse mellom deres ideer og deres politiske engasjement. Og det er vanskelig å se bort fra dette tankegodset når det legges til grunn for aktuell norsk arkitektur og planlegging. Diskusjonen om Heidegger og hans forhold til nazismen levde i Europa i alle år etter krigen, og den blusset voldsomt opp da Victor Farias kom med boken Heidegger et le nazisme i 1987. I Norge nådde diskusjonen aldri utover det filosofiske miljøet og et særnummer av tidsskriftet Agora i 1988/8913, og fire år senere lå Miljøvern-departementets veileder i stedsanalyse på bordet i norske kommuner landet rundt.

Konsistens

Norberg-Schulz fulgte i alle år våkent med i sin samtids arkitektur, og han anskueliggjorde alltid sine tekster ved å vise til både historiske og aktuelle eksempler. Da bølgene rundt postmodernismen gikk høyt, og CNS kastet seg inn i striden til støtte for det han så som ‘en figurativ arkitektur’, ble den gamle modernist beskyldt for å være en værhane som knirker høyt hver gang vinden snur. Dette var en uberettiget kritikk. Tankene om det figurative har CNS hatt med seg fra figurbegrepet i gestalts- og persepsjonspsykologien via Kevin Lynch’ The Image of the City og Venturis Complexity and Contradiction til Charles Jencks’ The Language of post-modern Architecture. Når CNS på åttitallet interesserer seg for postmodernistisk arkitektur, er dette ikke opportunisme. CNS hadde aldri bekjent seg til noen isme. Han fulgte bare våkent med. Han så noe interessant i det meste, men det hindret aldri at stedsbegrepet i hans arbeid forble grunnlaget for all mening i arkitekturen fra og med artikkelen «The Concept of Place».

Innvandrerkultur nevnes for eksempel ikke som verken problem, som fenomen eller som relevant ‘stedskunnskap’ i noen av stedsanalysene, til tross for at for eksempel Brumunddal i 1990–91 opplevde en bølge av rasistiske opptøyer.

Meaning in Western Architecture (1975) prøvet han ut stedsbegrepet sitt som analyseredskap på den europeiske arkitekturhistorien. I Genius Loci (1979) utdyper han stedsbegrepet videre og etablerer en arkitekturfenomenologi på det. Med basis i denne fenomenologien hamrer han så ut en arkitektonisk bearbeidelse av Heideggers begrep ‘wohnen’ i boken The Concept of Dwelling, som kom ut i 1984. 

Fra stedets ånd til stedskunst

CNS forble tro mot sitt prosjekt, nemlig å etablere en arkitekturfenomenologi så konkret og så anvendbar at den nærmest kunne brukes som håndbok i hvordan vi skal bygge meningsfylte omgivelser. Han utvidet begrepsapparatet med ord som ‘stedsforståelse’, ‘stedsanalyse’ og ‘stedstap’. Det siste er en tilpasning av Sedlmayrs slagord ‘Verlust der Mitte’. ‘Stedstap’ betegner selvfølgelig ikke at man taper et sted slik man i krig kan tape en høyde eller et brohode. Det betyr at et sted, gjerne et tettsted eller en småby, gjennom vettløs modernisering eller veibygging har fått ødelagt sammenhengen, helheten og skjønnheten i sine arkitektoniske omgivelser slik at de ikke lenger oppleves som meningsfulle. Med andre ord: Stedstap betyr altså meningstap. ‘Mening’ er med andre ord erstattet med ‘sted’.

CNS i Oslo 1997. Foto: Anne Marit Vagstein

CNS i Oslo 1997.

CNS in Oslo 1997.

Foto: Anne Marit Vagstein

Norberg-Schulz formidlet sitt budskap om arkitekturens grunnleggende kulturelle betydning så samvittighetsfullt, så vedholdende og så tydelig at han nådde helt inn i Kulturdepartementet. Estetisk kvalitet ble satt på den politiske dagsorden, og ved begynnelsen av 1990-tallet nedsatte KD en arbeidsgruppe for å utarbeide et notat om hva norsk omgivelsesestetikk skulle være. I notatet skriver gruppen bl.a. at «opplevelsen av våre fellesrom er mer og mer forbundet med en følelse av fremmedhet forstått som en trussel…». Gruppen peker videre på at stedene er viktige fordi de er «våre orienteringsrom», og at det er viktig «å se stedet ut fra et sosialt innhold som for eksempel ‘hjemsted’, ‘et sted å være’, ‘åsted’ eller ‘tilstedeværelse’ …). Slik ser vi stedsbegrepet bære den nye departementale estetiske interesse og orientering frem til den innsikt at «Stedskrisen er en forvaltningsmessig utfordring»14. For å tydeliggjøre dybden i denne innsikten minner jeg om at ‘sted’ i denne terminologien har erstattet ‘mening’.

I forlengelsen av denne politiske interesse for estetikk ble Norsk Form opprettet (1992) som nasjonal spydspiss for å ‘gi retning’ til arbeidet med den estetiske oppgradering og utvikling av norske tettsteder og småbyer, heretter kalt ‘stedsutvikling’. Denne ambisjonen ble konkretisert ved at Miljøverndepartementet i 1993 utga heftet Stedsanalyse – innhold og gjennomføring. Veileder. Veilederen ble supplert med fire eksempler på stedsanalyse: Hokksund, Halden, Sykkylven og Brumunddal. Eksemplene representerer en viss variasjon i de konkrete analysemetoder, men de er alle basert på veilederens retningslinjer. Alle fire eksempler på stedsanalyse er basert på ‘stedet’ som grunnlag for relevant forståelse både av historiske forutsetninger og anbefalte retningslinjer for fremtidig utvikling. Innvandrerkultur nevnes for eksempel ikke som verken problem, som fenomen eller som relevant ‘stedskunnskap’ i noen av stedsanalysene, til tross for at for eksempel Brumunddal i 1990–91 opplevde en bølge av rasistiske opptøyer.

I 1997 følges stedsanalysen opp med Estetisk veileder, rettet mer direkte mot hvordan det enkelte byggverk best og mest meningsfylt kan tilpasses stedet.

Forbindelseslinjene fra Sedlmayrs ‘strenge kunstvitenskap’ til CNS’ ‘stedstap’ er ikke til å overse.15

Mens Kulturdepartementet stiftet Norsk Form, og Miljøverndepartementet skrev veiledning om stedsanalyse, skrev CNS Nattlandene (1993). I dette verket trekker CNS på mange måter den logiske konsekvens av sin fenomenologiske insistering på å betrakte liv og sted som én helhet. Fra å bruke hele den europeiske kulturarv som empirisk materiale i utviklingen av stedsbegrepet og arkitekturfenomenologien, ‘hjemliggjør’ han den i Nattlandene. Nattlandene handler om nordisk landskap og byggekunst. Her presiserer CNS at ‘stedet’ er en geografisk størrelse. Mening/sted er én ting i Norden og én annen i Syden. Spørsmålet man kan stille seg er hva som skjer med meningen når man flytter fra Norden til Syden, slik mange nordmenn gjør for tiden, eller den andre veien, slik mange innvandrere til Norge har gjort16.

Nå har CNS altså etablert stedsbegrepet. På det har han bygget sin arkitekturfenomenologi, som han så har anskueliggjort med den europeiske arkitekturhistorie i Meaning in Western Architecture, utdypet med The Concept of Dwelling og hjemmeliggjort i Nattlandene. Med Stedskunst (1995) la Norberg-Schulz siste hånd på verket. Her oppsummerer han tanker og begreper fra sitt arbeid og finsliper dem en siste gang, før han tar frem språkanalogien igjen. Men nå er den renset for semiotiske spørsmål. CNS gjør et forsøk på å beskrive hva arkitekturens elementer er, så presist at man ikke lenger trenger å tolke dem. Han kaller resultatet ‘grunnspråket’.

Problemet

Både politikere og byggherrer er nå innforstått med at arkitektur ikke er en sær og privat interesse. Arkitekter mistenkes ikke lenger automatisk for å ville mele sin egen kake når de argumenterer for at arkitektonisk kvalitet er viktig. Det kan være liten tvil om at Norberg-Schulz har gjort en helt grunnleggende innsats for å etablere denne forståelsen og den politiske viljen til arkitektonisk kvalitet som har nedfelt seg blant annet i institusjonen Norsk Form, og i Miljøverndepartementets veiledere i stedsforming og estetikk.

Broen i Mostar, viktig for byens og innbyggernes identitet, angrepet og  bombet i 1993.  

Broen i Mostar, viktig for byens og innbyggernes identitet, angrepet og  bombet i 1993.  

The bridge in Mostar, important for the identity of the city and its inhabitants, attacked and bombed in 1993.

Kjernen i denne forståelsen er at arkitektur er en grunnleggende refleksjon av vår kultur og ikke bare en pynt utenpå. Det vil si at arkitektur ikke bare er noe vi lager, arkitektur er også noe som lager oss. Når vi bygger arkitektur, bygger vi også vår egen kultur – som mennesker. Da former vi oss selv, vårt samfunn, hvem vi er og hva vi blir til. Derfor er det viktig hvilket tankegods vi baserer vår arkitektur på. Og her er vi ved det punkt som vi kanskje burde vende tilbake til og diskutere nå når veilederne i stedsanalyse og i estetisk utforming ligger på kontorpultene i alle landets kommuner.

Til grunn for dette som nå er i ferd med å bli en felles norsk kulturarv, ligger den oppfatning at meningsfulle omgivelser bare kan formes ut fra stedet: at problemet er stedstapet, og at løsningen er stedsutvikling basert på stedsanalyse, stedskunnskap og stedsforståelse.

I Genius Loci (stedets ånd) understreker CNS at menneskets identitet kommer fra stedets identitet. Det er stedet som en geografisk størrelse, som gir menneskene identitet. Ens identitet er en gjenspeiling av den man anser seg for å være og den posisjon man anser seg for å ha i sin tilværelse. Når en meningsfylt tilværelse baserer seg på et sted, vil man, som CNS peker på i Stedskunst, kunne identifisere seg som for eksempel ‘trønder’: «Jeg er trønder». Da vil, ifølge stedsteorien, tilværelsen oppleves som meningsfylt når trønderen er hjemme i Trøndelag og omgir seg med trøndersk arkitektur og – implisitt – med andre trøndere.

Mens CNS skrev Genius Loci og The Concept of Dwelling, pågikk borgerkrigen i Libanon. I den krigen kjempet opptil 17 ulike etniske og religiøse grupper mot hverandre, og kampene gikk ut på å rense egne territorier for mennesker med annen identitet. Etter krigen var hundretusener drept; hundretusener i diaspora og 60 % av de som overlevde i Libanon, var flyktninger i eget land – alt som følge av at identitet og sted ble knyttet til hverandre. I boken Identitet som dreper skriver forfatteren Amin Maalouf om sin egen bakgrunn. Han vokste opp som kristen og araber i Libanon. Etter å ha opplevd å bli bombardert fra nabolandsbyen i Chouffjellene, tok han sin familie med til Frankrike for å unnslippe den etniske rensing som fulgte. I Frankrike etablerte Maalouf seg som fransk forfatter. Hans språklige identitet er arabisk. Denne identiteten deler han med en milliard muslimer. Hans religiøse identitet er kristen. Den deler han med den vestlige verden. Hans identitet som forfatter er fransk. Og fortsatt, forteller han, begynner han å skjelve når folk spør ham hvor han egentlig føler seg hjemme. «For meg avslører de (spørsmålene om en dyptliggende, egentlig identitet) et svært utbredt menneskesyn som i mine øyne er farlig.»17 Maalouf viser til Rwanda, Balkan, til den spanske historien, til det belgiske spørsmål, til Nord-Irland, til sikher, hinduer, tyskere, tyrkere, etc.: «Hvis de opplever at ‘de andre’ utgjør en trussel mot deres opprinnelse, tro eller nasjon, opplever de også alt som kan gjøres for å fjerne denne trusselen, som absolutt legitimt,» skriver han.

Det er en innebygget motsetning mellom en stedsutvikling bygget på det hjemlige (Heimat), og på geografisk bestemt identitet som grunnlag for lokalt stedstilpassede omgivelser på den ene side, og et stadig mer flerkulturelt og mobilt samfunn på den annen.

Også i Norge har vi problemer knyttet til samiske krav om eiendomsrett til land og vann, og selv kan vi jo tenke på Kulturdepartementets arbeidsgruppe, som var bekymret over at «opplevelsen av våre fellesrom er mer og mer forbundet med en følelse av fremmedhet forstått som en trussel…».

I Mensch und Raum stiller Bollnow forholdet mellom sted, mening og det eksistensielle rom opp slik:»Den ene kan bare vinne rommet (Raum), ved å ta det fra den annen. Kampen for livsrom (Lebensraum) stammer fra den generelle kamp for tilværelsen hvorved man kun kan seire på den annens bekostning.»18

Mens Europa diskuterte Heideggers forhold til nazismen og CNS skrev Nattlandene, tok Balkan fyr, og samtidig med utgivelsen av Stedskunst renset Radko Mladic den bosnisk-serbiske byen Srebrenica for muslimer (1995).

Kanskje er det melodramatisk å sammenstille fremveksten av en norsk stedbasert arkitekturforståelse og etableringen av en nasjonal institusjon som spydspiss og retningsgiver for stedsutviklingen med begivenhetene i Midtøsten og på Balkan. Men vi skal også huske at i løpet av de samme årene vokste innvandringen til Norge kraftig. Mange var flyktninger fordi de var ofre for etnisk rensning i sine hjemland, og mange kom på jakt etter et bedre og mer meningsfylt liv. Når fremtidens arkitektoniske omgivelser skal formes her i landet, er det et flerkulturelt samfunn som skal bygges. En telling fra i sommer (2005) viser at Oslo nå beboes av 22,3 % innvandrere. Det er en innebygget motsetning mellom en stedsutvikling bygget på det hjemlige (Heimat), og på geografisk bestemt identitet som grunnlag for lokalt stedstilpassede omgivelser på den ene side, og et stadig mer flerkulturelt og mobilt samfunn på den annen.

I en mobil og multikulturell verden vil tamiler i Balsfjord og pakistanere på Tøyen med andre ord true den hjemlige og meningsfylte tilværelsen til balsfjordingen, og (den innfødte?) tøyenbeboeren. Tenk på protestene mot imamens rop fra minareten i Åkebergveien i Oslo. Kanskje kan man kreve at pakistaneren, tamilen eller dansken lærer seg norsk, men kan man også kreve at de bygger på norsk, bor på norsk, at de blir ‘etnisk’ norske og identifiserer seg ved å si «Æ e trønder»? Og hva hvis de ikke vil, eller ikke kan19? Er vi villige til å la sikhene i Holmestrand importere sine arkitektoniske vaner? Skal vi kreve av spanske myndigheter at nordmenn i Marbella får bygge det de opplever som meningsfulle omgivelser, basert på sin stedsforståelse fra Hokksund?

Når CNS insisterer på stedet og identiteten, virker det mot slutten av forfatterskapet som om verden har løpt litt fra ham. I sine iakttakelser og beskrivelser derimot er Norberg-Schulz lynskarp og til dels fremadskuende. Hans mål har selvsagt aldri vært å forfekte noen Blut und Boden-ideologi, hva han også selv skriver i innledningen til Nattlandene. Han ønsket aldri å sitte i et elfenbenstårn med sine opphøyede innsikter. Tvert imot arbeidet han i alle år for at vi alle, også tamiler, somaliere, pakistanere og dansker, asylsøkere så vel som immigranter på jakt etter et bedre liv, skulle være velkomne og finne gode omgivelser for et meningsfylt liv. Jeg tror CNS ville nikke anerkjennende om vi nå tenkte på nytt igjennom hvordan vi kan utvikle arkitekturen som kulturbærer for et flerkulturelt og mobilt samfunn, og hvilke begreper og forståelsesformer vi baserer vår arkitektur på.

Noter
  1. Intentions in Architecture listes fortsatt opp i arkitektursemiotiske bibliografier og regnes som et av arkitektursemiotikkens mest banebrytende verker. På dette området erobret CNS en betydning som på mange måter er underkjent.
  2. Lingvistisk semiotikk var den eneste allment kjente semiotikken på den tiden.
  3. Mens han satt på Harvard, har han antakelig også hatt anledning til å treffe Morris personlig.
  4. Begrepet ‘intensjon’ hos CNS er inspirert av Sedlmayrs teoretiske manifest «Zu einer strengen Kunstwissenschaft». Dette manifestet skrev Sedlmayr i 1931 – året før han meldte seg inn i det Østerrikske nazipartiet. I manifestet fremlegger Sedlmayr en fortolkningsmetode rettet mot å utlede verkets estetiske intensjoner. Ifølge Sedlmayr var det ikke i verkets innhold, men i dets intensjoner nøkkelen lå til å forstå kunstens betydning og forhold til samfunnet. CNS utvikler så Sedlmayrs intensjonsbegrep videre ved hjelp av perspsjonspsykologien og getstaltteorien.
  5. Den franske oversettelsen av Intentions in Architecture heter sogar Système logique de l’architecture.
  6. Riktignok kom den klassiske innføringen Philosophical Writings of C.S. Peirce, redigert av Justus Buchler, i 1950, mens Collected Papers I-VIII kom på Harvard University Press fra 1931 til 1958.
  7. I dette semiotiske hovedverket tilegnet Morris seg mange av Peirces ideer og tilpasset dem til sitt eget arbeid. Peirces betydning for Morris' tanker er fortsatt lite anerkjent. Se for eksempel: http://www.nd.edu/~ehalton/Pei...
  8. Philosophical Writings of C. S. Peirce, 1955, s. 13.
  9. Friedrich Stadler. Se artikkel i også kunstbiblioteket ved Duke University Libraries. Lastet ned fra: http://www.lib.duke.edu/lilly/...
  10. Otto Friedrich Bollnow, Mensch und Raum, Stuttgart 1963, s. 56.
  11. Den kommer først på italiensk i tidsskriftet Controspazio nr. 1, 1969. I 1988 kommer den på engelsk i samlingen Architecture, Meaning and Place på Electa/Rizzoli.
  12. Norberg-Schulz, Existence, Space and Architecture, 1971, s. 19.
  13. Agora nr. 4–88/1–89: «Heidegger og nazismen».
  14. Pløger 2003, s. 30.
  15. NFs rolle ligger nær en institusjonell sikring av normer for estetisk kvalitet, eller i John Pløgers ord: «… en praktisk iscenesettelse av diskursiv makt». Pløgers notat for NIBR kan lastes ned fra: http://www.google.com/search?q... 15 Se OMs anmeldelse av Nattlandene i Arkitektnytt, nov. 1993.
  16. Amin Maalouf, Identitet som dreper, Pax 1999, s. 8.
  17. Bollnow, Mensch und Raum, 1963, s. 257: «Der eine kann nur Raum gewinnen, indem er diesen dem andern wegnimmt. Im Zusammenhang des allgemeinen Kampfs ums Dasein entsteht der Kampf um den Lebensraum, bei dem der eine nur auf Kosten des andern gewinnen kann.»
  18. Mange vil sikkert huske passkontrollen på Fornebu der det var identifikasjon god nok å si «norsjk».
English Summary
The spirit of place in a multicultural society

Ole Møystad

– How Christian Norberg-Schulz developed ‘place’ as a basic term in architecture and the use of that term as an instrument of national cultural policy

When we build our architectonic surroundings, we build our culture. Architecture is a reflection of our economy, our politics, our dreams, thoughts, the values we identify with – in other words, a reflection of what we, as a civilised society, consider to be meaningful in this world.

In 1993, the Norwegian Ministry of the Environment developed a set of guidelines for «Place analysis», based on a phenomenological approach and on the concept of place as established by Christian Norberg-Schulz. The guidelines recommend that an analysis of the local sense of place is the basis for developing local area plans, and is also used in the consideration of subsequent development proposals. This article discusses how Norberg-Schulz developed his concept of place, and how this concept has come to be used.

The background of the concept of place was the question of meaning. What is meaning, and how do we build meaningful surroundings? This article discusses the possible semiotic connections between object and significance, and how Christian Norberg-Schulz tried to construct such a connection – first by the introduction of a concept of intention, and then by his ‘Archimedean point’, before landing on the concept of ‘place’ as the only source of architectonic meaning – the Genius Loci.

Norberg Schulz’s life-long labour was concerned with the problem of meaning in architecture. How can architecture not only ‘be something’, but also ‘mean something’, to someone? In working on his doctoral thesis, CNS looked for the structures that convey a meaning between us and our architectonic environment. He realises the limited usefulness of semiotics and semantics in a concrete analysis of architecture – houses do not behave like words – and he discarded the idea of linguistic representation as a way forward, turning instead to phenomenology to find meaning in the answer to the question of what architecture is. With reference to the works of Hans Sedlmayr, CNS is able to shift the focus from content to intent, bringing in the idea of the initiator. The interpretation of Seldmayr’s initiator, however, depends on a fixed external ideology for its stability – the kind of authority that, according to C.S. Peirce, results in acts that «…become atrocities of the most horrible kind in the eyes of any rational man». Sedlmayr joined the Austrian Nazi party in 1932, and after the war he went on to write his theoretical work on modern art, Verlust der Mitte, a central reference for CNS both in Intentions and in later works.

However, CNS realised that the question of what architecture ‘is’ has to be directed at something outside of the subject and its individual relation to the object. His search for fixed references becomes a search for the Archimedean point, the fixed point from which one can, in the words of Archimedes, «move the entire world». During the 1960’s, CNS reads Heidegger, finding in Heidegger’s work a phenomenology which seemingly manages to unite meaning with being, allowing CNS to move from the abstract idea of a logical ‘point’, to a concrete, phenomenological ‘place’. And between the place and the world, there is only the ‘I’. From the moment CNS’ article ‘The Concept of Place’ is published in 1969, this becomes the basis of all his later works.

A logical conclusion of this operation is that meaning is something that can be occupied, or found, like a place can be occupied. In CNS’ words, «life takes place». The problem of this construction is, however, the implication that whoever dominates a place, dominates its meaning.

Pointing to the Nazi connections of both Sedlmayr and Heidegger may seem irrelevant to an architectural discussion, but it is difficult to disregard the connection between their ideas and their political engagements when these thoughts become the basis of contemporary Norwegian architecture and planning. The discussion of Heidegger’s Nazi sympathies never reached beyond the philosophical academia and a special issue of the magazine Agora in 1988/89, and four years later the guidelines on analysis of place from the Ministry of the Environment were issued to municipal planners all around the country.

Throughout his long line of works, CNS remained faithful to his project, namely to the idea of establishing a phenomenology of architecture so useable that it could almost become a handbook for how to build meaningful environments. He increased his conceptual vocabulary to include ‘understanding of place’, ‘analysis of place’ and ‘loss of place’, which is what happens when a village or small town has been developed beyond all recognition and lost all sense of coherence, unity and beauty, its architectonic meaning. In other words: Loss of place means loss of meaning. ‘Meaning’ has been replaced by ‘place’. His argumentation penetrated national bureaucracy to the extent that the Ministry of Culture appointed a working group to define good environmental aesthetics. In its report, this group states that «the experience of our communal spaces is increasingly associated with a sense of alienation, understood as a threat…». This newfound political interest in aesthetics led to the founding of Norsk Form in 1992 to promote the aesthetic improvement of Norwegian towns and cities, and the guidelines formulated by the Ministry of the Environment in 1993. These guidelines never once mention the immigrant culture as a factor in establishing an understanding of place.

In Nattlandene (1993), CNS reiterates that a ‘place’ is a geographical entity. Meaning varies from the North to the South. What happens, then, when Norwegian move South, as many are doing? Or move North to Norway, as many immigrants have done?

There can be no doubt that Christian Norberg-Schulz have made a decisive effort in establishing a public understanding and a political will to achieve and improve the architectonic quality of the Norwegian built environment, and understanding that architecture is an expression of our culture. And this leads us to a question that needs to be discussed: Current opinion is based on the understanding that meaningful environments can only be based on the specifics of the place.

In Genius Loci, CNS emphasises that human identity springs from the identity of a place, and existence is only truly meaningful when you are at home. While CNS wrote Genius Loci, there was civil war in Lebanon, a war where up to 17 ethnic and religious groups fought to clear their own territories of people with differing identities. Reference the report from the Ministry of culture working group, who were worried that a sense of the alien posed a threat to our experience of communal space…

Perhaps the comparison is melodramatic. But the fture of Norway is multicultural. Immigrants make up 22,3% of the population of Oslo. This fact is not compatible with a definition of architectural meaning as something defined by a geographically determined identity, where Tamils in Balsfjord and Pakistanis at Tøyen will pose a threat to the identity of the indigenous population.

It seems as if the world has somehow left the late CNS somewhat behind. His aim has obviously never been to promote any Blut und Bodenideology, but for everybody in search of a better life to be welcome and find good surroundings for a meaningful life. And I believe that he would approve the rethinking of how architecture can be developed as the cultural expression of a multicultural and mobile society.

Stedets ånd  og det flerkulturelle samfunn
Ole Møystad
Ole Møystad er post doktor-stipendiat ved senter for eiendomsutvikling og -forvaltning ved NTNU. han har tidligere undervist på AUB i Beirut og underviser…les mer
Stedets ånd  og det flerkulturelle samfunn
Publisert på nett 19. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2005. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Flor ved bolig i Ovågen.
Artikkel

Å bo i et vestlandsklima

Av Bertram D. Brochmann

Nøstemiljø i Staven.

Å bo i et vestlandsklima

Kan man lære noe av fortidens byggteknologi, eller har fremskrittet lagt alle tidligere lure løsninger bak seg? Bertram Brochmann ser på landskaps- og klimatilpasningen i den ofte oversette Vestlandsarkitekturen, og retter skytset mot dagens passivhusreform: Er det sikkert at det er så lurt å bygge helt likt over hele landet?

Den eldre Vestlandsarkitekturen er et eksempel på hvordan byggeskikken gjennom flere tusen år har tilpasset seg en klimasituasjon hvor den fuktige, varme og bevegelige havluften over Golfstrømmen møter land, og den livsformen dette har gitt. Måten denne byggeskikken har utviklet seg på kan være en inspirasjon i planlegging og bygging i forhold til de energi- og økologiske utfordringene vi står overfor i dag.

Ytre Fosse. Fra Litleskares oppmålinger. Tunene er formsvar på lokal topografi og klima.

Ytre Fosse. Fra Litleskares oppmålinger. Tunene er formsvar på lokal topografi og klima.

From the original survey. Different responses to local landscape and climate.

Øvre Kvamme. Fra Litleskares oppmålinger. Tunene er formsvar på lokal topografi og klima.

Øvre Kvamme. Fra Litleskares oppmålinger. Tunene er formsvar på lokal topografi og klima.

From the original survey. Different responses to local landscape and climate.

Den glemte arkitekturhistorien

I begynnelsen av 1900-tallet målte lokalhistorikeren Johan Litleskare opp 22 husgrender i Lindås og rekonstruerte dem slik de var før utskiftingen i 1880-årene. Disse oppmålingene har aldri vært publisert, men de gir et godt bilde på hva det er å bo i et Vestlandsklima, og supplerer de mer kjente eksemplene Agatunet og Havråtunet.1 

“Den vestlandske byggeskikken som her er vist, er hittil en forsømt del av vår arkitekturhistorie”

Alle de 22 grendene, tunene, hadde gangstiforbindelse seg i mellom i et lite geografisk område på begge sider av en åsrygg, mellom Radsundet (Alverstraumen) og Lurefjorden i Lindås kommune. Hver grend har utviklet seg forskjellig i forhold til familienes vekst, topografien, vannsig, innmark/utmark, tilgang til sjøen, lokalklima på stedet, osv.

Oppmålingen og den beskrivende teksten viser det funksjonelle innholdet en gårdsbruksenhet måtte ha for å overleve. Funksjonene og funksjonselementene er de samme for hvert bruk. Dette måtte vestlandsbonden ha som ”redskap” for å kunne høste til livets opphold, i et ”ressurssnitt” fra sjøen (båt og fiske) til utmark (lyngheiene med villsau og torvopptak) og innmark (gress, korn, poter). Denne Lyngheikulturen, med de samme jordbruksmetodene, strakte seg langs hele Atlanterhavskysten fra Portugal i syd til Vesterålen i nord. Og fiskerbøndene var sine egne herrer (ikke leilendinger) og hadde gjennom båten en stor bevegelsesfrihet.

Oppmålingene viser den anonyme Vestlandsarkitekturen med sin nøkterne bruk av trematerialer som en beskyttelse utvendig, enkle laftekasser, store grindverkskonstruksjoner og smekre båter med avansert bruk av tremateriale. Disse arkitektoniske kvalitetene overgår på mange måter den oppskrytte treutskjæringsarkitekturen på Østlandet, som har fått status som den såkalte ”norske byggeskikk”.

 
Orginalplantegning Store Okse av Joh. Litleskare. 

Orginalplantegning Store Okse av Joh. Litleskare. 

Original survey with notes of the Store Okse farmstead.

Hva er Vestlandsarkitekturen?

Vestlandet ligger helt ut mot havet, mot den varme Golfstrømmen, som gir et stabilt mildt og varmt klima året rundt med fuktig luft som til stadighet kommer inn med lavtrykk som gir vind og 2000 mm nedbør på takene i løpet av et år – og tilsvarende 2000 mm vann horisontalt på veggene i visse utsatte vindretninger. 

For å kunne leve og bo i dette klimaet har mennesker i tusener av år laget seg et ”shelter”, en ”værhud”, for å få en ”luftlomme”, en brukssone med tørr luft, adskilt fra det våte og vindfulle ute. Denne værhuden besto av liggende trekledning, steinvegger mot slagregnsretningen og brakekledning der det var behov for mer lufting. Inne i den innvendige klimasonen ble en rekke av gårdsbrukets (tunets) funksjoner samlet under samme tak, til et ”sammenbygd hus”. 

Å bo i et vestlandsklima
Å bo i et vestlandsklima
Å bo i et vestlandsklima
Å bo i et vestlandsklima

Her var en laftekasse, med åpne ”røkstuer” med ild og røk midt i rommet. ”Stova” var brukets viktigste oppholdsrom, hvor maten ble tilbredt og hvor folk satt og hvor de sov sammen etter lange dager ute. Ved innføring av jernovnen på 16- og 1700-tallet ble laftekassen påbygd og det ble bygget inn et gulv, en ”lem” til å sove på som indirekte ble oppvarmet nedenfra. 

Den andre laftekassen, ”Bud”, var uten ildsted og ble brukt som sovekammer, sengebud for gjester og for lagring av tørrmat som korn og mel (stabburfunksjon). 

En tredje laftekasse var ”Floren”, hvor kuene var om natten og om vinteren og holdt varmen ved egenvarme. Floren kunne være bygget som en direkte forlengelse av de andre funksjonene, med mennesker og dyr under samme tak som et ”langhus”, eller den kunne være som en egen laftekasse inne i grindverksløen, eller som et eget frittstående hus.

Det luftige mellomrommet mellom laftekassene Stova og Bud ble brukt til åpen grue (eldhus) til større koking, tørking av korn m.m. 

Svalganger på sidene av laftekassene ble brukt som lager og trafikkareal under tak eller som sauefjøs og stall. I gavlene kunne det være bygget lagerrom, ”Skjykke”.

Til lagring av høy, som måtte ha gjennomlufting for ettertørking, var det behov for større volum, som ble bygget opp av slanke grindverkskonstruksjoner for å holde vegger og tak oppe. Grindverkskonstruksjoner ble også brukt i de største nøstene. Hvert bruk hadde sitt nøst der de smekre trebåtene kunne stå luftig og beskyttet mot sol og regn – robuste båter til bruk på havet, og lettere og hurtigere båter for å seile lengre avstander.

Den vestlandske byggeskikken som her er vist, er hittil en forsømt del av vår arkitekturhistorie – strilene med sine hus var for simple og anonyme. De var ikke estetisk interessante nok, selv om de elegante båtene var en del av strilenes arkitektur. 

Langhus på Natland i Fana. Akvarell av J.F.L. Dreier, 1806.

Langhus på Natland i Fana. Akvarell av J.F.L. Dreier, 1806.

Long house at Natland in Fana. Watercolour by J.F.L Dreier, 1806.

Flor ved bolig i Ovågen.

Flor ved bolig i Ovågen.

Barn by house in Ovågen.

Bolig i Ovågen.

Bolig i Ovågen.

Barn by house in Ovågen.

Plan og oppriss. Bolighus i Ovågen. Oppmåling av eksempler på sammenbygd hus, løe, nøst og båt som viser elementbruken i den gamle Vestlandarkitekturen. Foto: Bertram D. Brochmann.

Plan og oppriss. Bolighus i Ovågen. Oppmåling av eksempler på sammenbygd hus, løe, nøst og båt som viser elementbruken i den gamle Vestlandarkitekturen.

House in Ovågen. Elevation and plan.

Foto: Bertram D. Brochmann.
Bolighus i Ovågen. Snitt Foto: Bertram D. Brochmann.

Bolighus i Ovågen. Snitt

House in Ovågen. Section

Foto: Bertram D. Brochmann.
Sauehus i Øygarden.

Sauehus i Øygarden.

Sheep stable in Øygarden

Nøstemiljø i Staven.

Nøstemiljø i Staven.

Boat sheds at Staven.

Nøst i Staven. Foto: Bertram D. Brochmann.

Nøst i Staven.

Boat house in Staven.

Foto: Bertram D. Brochmann.
Nøst i Staven. Foto: Bertram D. Brochmann.

Nøst i Staven.

Boat house in Staven.

Foto: Bertram D. Brochmann.
Nøst i Staven. Foto: Bertram D. Brochmann.

Nøst i Staven.

Boat house in Staven.

Foto: Bertram D. Brochmann.
Flor, løe på Lo. Snitt Foto: Bertram D. Brochmann.

Flor, løe på Lo. Snitt

Barn at Lo. Section

Foto: Bertram D. Brochmann.
Flor, løe på Lo. Plan Foto: Bertram D. Brochmann.

Flor, løe på Lo. Plan

Barn at Lo. Plan

Foto: Bertram D. Brochmann.
Båten, Oselveren, er også en del av arkitekturen. Foto: Bertram D. Brochmann.

Båten, Oselveren, er også en del av arkitekturen.

The Oselver boat is a part of the architecture.

Foto: Bertram D. Brochmann.
Båten er mobil arkitektur. 

Båten er mobil arkitektur. 

The boat is mobile architecture.

Men det nyanserte bildet av en vestnorsk byggeskikk som tegner seg her, med de større og mindre arkitektoniske elementer som en måtte ha for å leve i samspill med Vestlandsnaturen og Vestlandsklimaet, er et svært relevant eksempel i forhold til en måte å tenke miljøriktig planlegging på i vår tid.

Så kom ”Passivhusreformen"

Fra år 2010 skal vi arkitekter og arkitektstudenter forholde oss til en ny sentralstyrt og detaljert norm over hele Norge, som tilsier at alle hus skal ha 30-50 cm tykke gulv, vegger og tak, at vinduene skal være så små som mulig, at vegger skal tapes og fuges mot luftlekkasjer, og som krever balansert ventilasjon med varmeveksling. Vi skal spare energi.

Klimaforskjeller i Norge

I EU, der passivhusstandarden har hentet sine forbilder fra, er det tatt hensyn til klimaforskjeller mellom syd og nord. Men i Norge skal vi ikke ta hensyn til klimaforskjellene mellom øst og vest, hvor det er store variasjoner i vind, nedbør og varme.

Rubbhall under bygging. Rådalslien omsorgsboliger bygges i massivtre og med passivhusstandard, Arkitektgruppen Cubus.

Rubbhall under bygging. Rådalslien omsorgsboliger bygges i massivtre og med passivhusstandard, Arkitektgruppen Cubus.

Rubbhall under construction. Rådalslien sheltered housing, Arkitektgruppen Cubus.

Lukket rubbhall. Eksempel på et "beskyttelseshus”. Rådalslien omsorgsboliger bygges i massivtre og med passivhusstandard, Arkitektgruppen Cubus.

Lukket rubbhall. Eksempel på et "beskyttelseshus”. Rådalslien omsorgsboliger bygges i massivtre og med passivhusstandard, Arkitektgruppen Cubus.

The finished rubbhall. An example of a protective structure for the safe construction of superinsulated timber houses. Rådalslien sheltered housing, Arkitektgruppen Cubus.

Vi har fått samme reform for hele landet. Å lage klimasoner, slik det blir gjort for dimensjonering av tak, er tydeligvis blitt for komplisert. Den nye reformen skal gjøres enklere for byggebransjen (som jo egentlig har dataprogrammer som kan håndtere forskjeller). Men en energireform som tar utgangspunkt i et Østlandsklima vil ikke ha samme energibesparende effekt på Vestlandet.

“For å unngå påfølgende råte og soppskader, må heretter hus på Vestlandet bygges under tak, inne i et annet hus, en ”Rubbhall”, til store kostnader.” 

Innbygging av fuktighet 

Å bygge hus i Vestlandsklima betyr at vegger og tak med stor sannsynlighet vil bli utsatt for regn i byggeperioden. Om de 30-50 cm tykke vegger/tak som passivhusstandarden krever blir nedfuktet, vil de ikke kunne tørke ut. For å unngå påfølgende råte og soppskader, må heretter hus på Vestlandet bygges under tak, inne i et annet hus, en ”Rubbhall”, til store kostnader. 

”Pustende” vegger

Mange (blant andre GAIA arkitekter) mener at diffusjonsåpne vegger vil kunne gjøre husene sunnere å leve i. Diffusjonsåpne vegger, sammen med damp- og fuktregulerende materialer, bidrar til en desentralisert fuktvandring (en slags varmeveksler-effekt) som vil kunne gi gunstig luftkvalitet for lunger og for hud.

I de senere årene har ikke SINTEF lenger samme tro på et 100% ”dampsperreskikt”, og godkjenner nå ”dampbrems” i stenderverksvegger. Den innvendige dampbremsen må da være tettere enn den utvendige ”vindsperren”. Det blir en desentralisert fuktvandring i veggene, som ”puster”, samtidig som det skjer en ”uttørking” av veggen.

Passivhus, Oslo. Stein Stoknes.

Passivhus, Oslo. Stein Stoknes.

Passive energy house, Oslo. Stein Stoknes.

På Vestlandet har det tidligere innførte dampsperreskjiktet av plast vært helt unødvendig, da temperaturforskjellen ute og inne uansett er relativt liten, slik at slik fuktvandring aldri har vært påvist å ha gjort noen skade. Men i den nye standarden er veggene så tykke og kompakte at fuktigheten vil bli værende inne i veggen og vil kunne gi grobunn for organisk vekst om den ikke blir stoppet av et dampsperreskjikt (plastfolie) på innsiden. Overganger til dører og vinduer blir tapet og fuget etter alle kunstens regler, og det hele etterprøves med trykkmåling for å unngå selv den minste lekkasje, som vil kunne få store konsekvenser. Passivhus må være ”potte tette”, uten noen mulighet for å ”puste”, selv om SINTEF nå godkjenner ”dampbremsmetoden”.

Ingen begrensninger i bebygget areal

Dagens regelverk er slik at vi kan bygge hus og hytter så store vi måtte ønske, bare de blir bygget med passivhusstandard. Husbanken hadde engang en arealbegrensning på 120 kvm.

En slik arealbegrensning, og arealeffektivisering, vil kunne være et virkemiddel til å få redusert energiforbruket både i drift og i bruken av bygningsmaterialer.

Den strenge reformen har gitt dispensasjon til bygging av hytter med 20 cm tykke eksponerte tømmervegger, selv om hyttene vanligvis ligger i en klimasone som er mange ganger kaldere enn på Vestlandet. Å fullisolere og kle inn tømmerhyttene ville nemlig bryte med ”den norske byggeskikktradisjonen”. Men slike tømmerhytter vil ikke overleve i klimaet på Vestlandet.

Ild uønsket som varmekilde

I årtusener har vi i Norge brukt ild til å varme opp husene våre. I en periode krevde Husbanken at alle boliger skulle ha et ildsted til varme og koking, eller vise at et ildsted kunne bygges siden, om det skulle komme en energikrise. 

Nå har vi fått en standard hvor ildsted ikke lenger har samme mening, da ovnsvarme vil gjøre boligen for varm og vil lage uønskede trekkforhold i forhold til den pålagte mekaniske ventilasjonen.

Vi skal heller ikke lenger utnytte biobrensel, som vi har så mye av rundt oss. Biobrensel blir nå i stor grad erstattet av ”luft til luft”-varmepumper. Fjernvarmen som enkelte kommuner har innført passer ikke lenger inn i passivhusreformen, og passivhuseiere må søke dispensasjon for å slippe fjernvarmetilkobling.

Direkte passiv solvarme er uønsket 

Standarden stimulerer til bruk av utvendig installerte solfangere til oppvarming av varmtvann. Men det å bruke direkte strålevarme fra solen inne i huset er uønsket, da husene blir for varme. Solen må derfor skjermes vekk med avanserte automatiske markiser og utvendige gardiner.

Løsninger med halvklimatiske glassbygg, ”vinterhager”, som åpner opp mot omgivelsene, tar opp solvarmen og lagrer den passivt, er heller ikke lenger aktuelle. Boligene blir for varme, og en kan ikke helt stole på at brukerne ikke varmer dem opp vinterstid. Slike halvklimatiserte soner, som i mange tiår har gitt spennende løsninger, passer ikke inn i passivhuskonseptet. 

Det å bo gjøres avhengig av maskiner

Vi skal leve med den nye standarden i mange år fremover. Vi skal bo i luft og puste inn luft som blir bearbeidet av en elektrisk drevet maskin, med forvarmet friskluft, filtrering, fuktregulering, varmegjenvinning og lyd.

Hvor mange år holder en slik maskin? Hvor lett er det at de billigste og dårligste maskinene blir valgt? Hva skjer med luften når service uteblir, filter tettes til eller maskinen blir slått av?

Et passivhus vil nærmest fungere som en ”kunstig lungemaskin”, hvor all luft skal bearbeides før vi inhalerer den. Vi lever innendørs med samme bearbeidede luft, med samme fuktighet og temperatur, dag, natt, sommer og vinter, i barnehager, skoler og kontorer. Skal vi trene er det samme luften i treningsstudioet også.

Lungene er skapt for å kunne fungere i forskjellige klimasituasjoner fra –40 til +40 grader. Dette får de ikke trening i med en konstant temperatur og fuktighet. Hva skjer med lungene våre når vi har levd et helt liv i denne ensformige luftkvaliteten? Kan noen av de økende folkesykdommer som astma, allergi og dårligere immunforsvar ha sin årsak i et slikt inneklima?

Vi skal leve med innebygget støy

Luftmaskinen vil gi en konstant lavfrekvent lyd, som i en bolig må betraktes som uønsket støy. Mange hører så godt at de reagerer på støyen, og den eneste måten å komme vekk fra støyen på er å slå av maskinen. Det er ikke godt nok å si at støyen er så liten i forhold til annen støy vi omgir oss med at det ikke betyr noe, eller at den er under et tillatt støynivå. Hva med blinde og svaksynte, som er avhengig av ”stille” omgivelser for å oppfatte lydreflekser fra veggene? Den svake lavfrekvente lyden fra luftmaskinene ødelegger ”synet” til de blinde. Passivhusstandarden har ikke løst kravet til ”universell utforming” på dette punktet. 

Campingvogn Hokksund båt og camping Foto: Hokksund båt og camping
Foto: Hokksund båt og camping

Campingvogn Hokksund båt og camping

Campingvognfolket

Men reformen har ikke klart å nå ”campingvognfolket”, som med sine faste tomter på ca 70 kvm tydeligvis finner kvaliteter i det å leve i forhold til naturen og klimaet på en variert måte, med lys, luft, regn og varme. Hver sone av campingplassen har sin bruk i forhold til værsituasjon og dagsrytme. 

Kunne vi la oss inspirere av campingvognfolket, og bygge videre på ideen om å bo/leve i forskjellige soner i forhold skiftninger i været og årstidene? Med en indre kjerne som kunne ha passivhusstandard (med varmegjenvinning), som vi trakk oss inn i i den kalde årstiden, og en sone som vi kunne leve i i den varmere årstiden (med bruk av naturlig ventilasjon)? På denne måten kunne vi leve i våre omgivelser i de forskjellige årstidene, og fremdeles spare energi slik man har gjort tidligere, for eksempel i Store Okse.

Campingvognfolket.
Planskisse:
1. Selve campingvognen, som er isolert, har gassvarme, en stille sone, sovenisje, minikjøkken, spiseplass, fjernsyn – alt funksjonelt plassert innenfor et minimalt areal (16 kvm).
2. Fortelt (12 kvm) med sitteplasser gir beskyttelse mot vind og regn, og får lys og passivsolvarme gjennom teltduken.
3. Treplatting med rekkverk.
4. Tak båret av fire søyler, en oppholdsplass beskyttet mot sol og regn.
5. Liten lun gressflate for lek og soling mot syd og vest.
6. Inngangsone mot øst, morgensol, sykkelparkering, og pratebenk.
7. Felles vannpost, toalett- og dusjanlegg med sentralt renseanlegg. Foto: Bertram D. Brochmann.

Campingvognfolket.

Planskisse:

1. Selve campingvognen, som er isolert, har gassvarme, en stille sone, sovenisje, minikjøkken, spiseplass, fjernsyn – alt funksjonelt plassert innenfor et minimalt areal (16 kvm).

2. Fortelt (12 kvm) med sitteplasser gir beskyttelse mot vind og regn, og får lys og passivsolvarme gjennom teltduken.

3. Treplatting med rekkverk.

4. Tak båret av fire søyler, en oppholdsplass beskyttet mot sol og regn.

5. Liten lun gressflate for lek og soling mot syd og vest.

6. Inngangsone mot øst, morgensol, sykkelparkering, og pratebenk.

7. Felles vannpost, toalett- og dusjanlegg med sentralt renseanlegg.

Foto: Bertram D. Brochmann.

Hva er egentlig målet?

Målsettingen med den nye nasjonale reformen er å få redusert klimagassutslippet (CO2), ikke egentlig å spare energi. Men da må reformen endres og utvides, og vi må ikke bare regne på energi, luftlekkasjer, kuldebroer osv. Vi må i tillegg lage et regnskap i forhold til byggets totale klimagassutslipp. Hvor stor belastning skal hvert enkelt bygg tillates å ha? Til dette regnestykket hører transport, materialenes egenskaper, naturlig ventilasjon, størrelsen på det vi bygger osv. Byggingen av de kompakte passivhusene kan fort være en klimabelastning i seg selv. 

Det er mulig at reformen er en god begynnelse på hvordan vi skal tenke hus på fremover, men da må den forenkles og åpnes opp for flere måter å lage ”klimaaktive” hus med naturlig ventilasjon på. Det må gjøres lettere å videreutvikle de preaksepterte løsningene. I dag kan vi få dispensasjon fra forskriftene med utførlig dokumentasjon, men en slik øvelse er det ikke rom for innenfor et vanlig arkitekthonorar, og det er blitt vanskeligere for de mindre kontorene å ha oversikt over de nye forskriftene og det tilhørende skjemaveldet. Det ligger an til at de store arkitektkontorene med juridisk kompetanse blir de som dominerer markedet. Dette er en “lukket arkitekturreform” som er et komplisert, sentralstyrt diktat, som må utvikles til en mer “åpen reform”. Den må gjøres mer demokratisk, så både arkitekter og brukere igjen kan få glede av å bygge, og kan bygge mer nyansert i forhold til det lokale miljøet.

Energiparadokset

Det er et stort paradoks at vi i Norge, som har mer enn nok fornybar og ren energi til eget bruk, skal iverksette en ny kostbar reform for å spare energi, slik at Statkraft og andre energihandlere kan tjene store penger på å selge den ”rene og fornybare energien” ut i det store kraftmarkedet, for at de skal være mindre avhengige av forurensende kullkraft. Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete har som målsetting at alle nye hus om ti år skal bygges med passivhusstandard og at vi på den måten får redusert vårt nasjonale energibruk med 10TWh, og utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker om at Norge skal være EU sitt batteri med fornybar energi.

Ved innføring av passivhusreformen skal vi på denne måten indirekte være med på å redusere CO2-utslippene også andre steder enn her i Norge. Men er det det som kommer til å skje?

“Kan vi bruke den tankegangen som ligger til grunn for ”den norske Vestlandsarkitekturen” som en inspirasjon til å utvikle passivhusreformen til en ”aktivhusreform?”

Nå er det såkalt ”energikrise” på Vestlandet (jfr. saken om kraftlinjer i Hardanger) fordi oljeindustrien trenger store mengder fornybar energi. Nå skal passivhusreformen indirekte brukes til å få pumpet nok gass til Europa for å få brent den av der.  Hvor er det da blitt av vår målsetting om å oppnå reduserte globale klimagassutslipp?

Hvordan kommer vi ut av denne ”tvangstrøyereformen”? Hvordan skal vi komme videre med mer åpne løsninger, som kan gå inn i en større og økologiske sammenheng? Kan vi bruke den tankegangen som ligger til grunn for ”den norske Vestlandsarkitekturen” som en inspirasjon til å utvikle passivhusreformen til en ”aktivhusreform”, realisert gjennom differensierte konstruksjoner i forhold til region, bruk, årstid og klima?

Noter
  1. Oppmålingene til Joh. Litleskare er gjort som ”Kulturgeografiske oppmålinger på Vestlandet” og ligger nå i Fylkesarkivet i Hordaland. Joh. Litleskare skrev om oppmålingene i artikler om ”Gamle bunadshus i Nordhordland” i Årsskrift for Nord- og Midthordland sogelag 1918-1921. Først en mannsalder senere ble dette materialet trukket inn i en bredere analyse av den funksjonsdelte byggeskikken på den norske vestkysten, i artikkelen om ”Samanbygde hus i Hordaland” av Nils Georg Brekke i Fortidsminneforeningens årbok i 1982, på bakgrunn av de senere års kulturgeografiske registreringer og arkeologiske utgravinger av gardsanlegg fra middelalderen. Det er dette helhetsperspektivet på ”resursnittet” i landskap og bosetting som Lyngheisenteret på Lygra bygger på.
Fakta

Utdrag av beskrivende tekst til oppmålingstegning av Store Okse utført av Joh.Litleskaret:

Bruk nr. 1 (Lensmannsbruket 1):

  • 1. Stova av gamalt 10-12” brukt rundtimber. Seinere innlagt lem, med nyere glasljore. Kokeomn i stova.
  • 2. Eldhus – kjøk. Gamalt rundtimber, seinare innbygd lem der dei hyste (lagra) ølkjørel og bryggegreidor, saltkasse m.m. Eldhuset var gruva, tørkhella, steingolv.
  • 3. Gang av gamalt timber – ”stubbar”.
  • 4. Litlabu. Gamalt rundtimber av millomaldersk snitt. Lem seinare innbygd. Budi var upplagsrom: Kodnbøra, mjølkespann og andre kjørl.
  • 5. Storebu. 10 alner lang, stort millomaldersk rundtimber. Lem seinare innbygd (i samband med eit par små umfar uppåbygnad både på Litlebu og Storebu). Budi var gjesterom til ”Nystova vart bygd ved tid 1820. Vart då (og hadde tidlegare) arrestrom.
  • 6. Skjykkja av mur (halvtekkja)
  • 7. Nystova med lem og kokeomn
  • 8. Kammer
  • 9. Gong – kjøk. Alt av svakt runda timber, 1820 åri.
  • 10. Langsval av mur
  • 11. Floren av gamalt timber, høylem med sige (stige) upp. Standarverk langsval til sauehus.
  • 12. Løda av stav med små utsvaler.

Bruk nr. 2:

  • 13. Eldhus – kjøk. Steingulv, gruva, tørkhella. Rommet (sidevegjer) av reisverk, lem yver.
  • 14. Stova av stort rundtimber.
  • 15. Gong timbra i eit med stova.
  • 16. Bud med sidekleve
  • 17. Bud med sidekleve
  • 18. Floren av timber
  • 19. Skjykkje
  • 20. Stallen av timber
  • 21. Stavløda
  • 22. Langsval av reisverk. Ved x er ei dør.

Bruk nr 3:

  • 23. Bud av gamalt rundtimber. Lem innl. i nyare tid
  • 24. Eldhus – kjøk, med gruva, tørkhella og steingolv. Videvegger (sidevegger) av reisverk.
  • 25. Stova med timber med 1700 tals snitt. Stort og bra timber.
  • 26. Gong
  • 27. og 29. Litlabu av gamalt rundtimber
  • 28. Skjykkja av mur mønetak avdelt med orgeved.
  • 30. Lauhus av mur
  • 31. Stallen av uthustimbring
  • 32. Floren uthustimbring
  • 33. Stavløda avdelt med orgeved?
  • 34. Grisehus timbra. Gamalt rundtimber

Bruk nr 4:

  • 35. Stova av gamalt rundtimber. Lem. Kokeomn
  • 36. Kleve
  • 37. Eldhus – kjøk med gruva og steingolv.
  • 38. Litlebu
  • 39. Storebu – alt av gamalt rundtimber. Eit par smaa umfar upprebygnad og lem – alt i seinare tid.
  • 40. Skjykkje av mur
  • 41. Stavløda avdelt med orgeved
  • 42 og 44. Floren av stort rundtimber
  • 43. Tilbygg av reisv. lauvsval – sauehus
English Summary
Living in a Western Norwegian Climate

By Bertram D. Brochmann

Through the millennia, the traditional architecture of the Western coast of Norway has adapted to a climatic situation where the warm, humid and moveable sea air above the Gulf Stream meets land. There is inspiration to be had from the way these old buildings were organised, says Bertram Brochmann.

A detailed analysis of the functional and structural organisation of a number of old farmsteads on the west coast reveals a Norwegian vernacular that is often ignored. In the first decades of the 1900’s, local historian Johan Litleskare surveyed and reconstructed 22 homesteads. These surveys have never been published, but show a modest but varied architecture based on timber materials as exterior protection from wind and driving rain, with simple log cores and large timber frame outer structures. The elegant timber boats were another part of the architecture for the local fishermen farmers. The variation in this architecture is in many ways subtler than the more homogenous log-based structures of the inland vernacular, which has so far dominated our idea of Norwegian “traditional buildings”.

Brochmann then goes on to discuss the recent introduction of passive energy standards for house building. These standards, and the technical solutions they prescribe, take no account of regional climatic variations, argues Brochmann, and they dictate the use of a type of construction which is not suited for a wetter climate, where the sealed, super-insulated structure have an increased risk of rot and humidity problems.

Perhaps the functional differentiations and careful climatic zoning of buildings complexes, such as in the West coast vernacular, has something to teach us, Brochmann concludes.

Å bo i et vestlandsklima
Bertram D. Brochmann
Bertram D. Brochmann er siv.ark MNAL på Vestlandet.
Å bo i et vestlandsklima
Publisert på nett 23. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Brit Andresen er professor ved 
University of Queensland og partner i Andresen O’Gorman.
Artikkel

Det norske huset – intervju med Brit Andresen

Av Ingerid Helsing Almaas, Einar Bjarki Malmquist

Det norske huset – intervju med Brit Andresen

Antakelig kan man ikke snakke om ”det norske huset” så veldig mye lenger. Siden begynnelsen av modernismen er verden blitt mindre og mindre, mens menneskene er blitt flere og flere, og flytter seg mer og mer rundt. Samtidig deler vi interesser og idealer på tvers av natur- og kulturgrensene – og det er kanskje ikke noe som har påvirket norsk boligarkitektur mer de siste 100 årene enn ønsket om å kunne bygge tynt og lett, i nær kontakt med vakre naturomgivelser. Brit Andresen har kunnet gjøre det.

Brit Andresen er professor ved 
University of Queensland og partner i Andresen O’Gorman.

Brit Andresen er professor ved University of Queensland og partner i Andresen O’Gorman.

Men de universelle idealene, den såkalte ”internasjonale stilen”, blir raskt problematisk i et nordeuropeisk klima, og mer problematisk jo lenger nord man kommer. Etter et århundre med en generalisert, homogenisert tilnærming til arkitektonisk form og teknologi, begynner miljø- og energiproblematikken å trekke byggestrategiene innenfor ulike klimasoner i ulike retninger igjen. I Norge trenger vi nå ikke bare byggeløsninger, men en arkitektur som relaterer seg til de kvalitetene som ligger i vår spesielle situasjon.

Brit Andresen, professor ved University of Queensland og partner i Andresen O’Gorman, er født, delvis oppvokst og utdannet i Norge, og bor i Australia. Hun er norsk statsborger med australsk oppholdstillatelse.

– Du kjenner til det norske klimaet og du har blitt foret med de skandinaviske modernistiske idealene gjennom utdanningen din. Og så har du bodd og praktisert i 30 år i Australia, i Queensland, i et klima hvor alle disse idealene plutselig kan bli realisert. Når du ser på disse to virkelighetene, hva tror du norsk arkitektur kunne være hvis vi endelig snudde ryggen til de gamle drømmene om åpenhet? 

Brit Andresen: Rent intuitivt er ikke glassboksen med det flate taket noen åpenbar bygningsform verken for det subtropiske Australia eller for Norge.

Men det ligger noen reelle muligheter i en arkitektur som kan uttrykke en sameksistens mellom motsetningsfylte forutsetninger. Vi ser jo at den menneskelige appetitten søker en balanse mellom ulike ekstremiteter – vi lengter for eksempel etter noe søtt når vi har fått for mye av det bitre og omvendt. Denne analogien kan utvides til å gjelde hvordan vi opplever omgivelsene, så vi lengter etter lyset når vi har vært for lenge i mørket, eller etter kjølig skygge der det er for hett. På sammen måte kan man søke etter de intime rommene i en storskalert arkitektur, og åpne rom der interiørene blir for trange.

Andresen O‘Gorman: Rosebery House, Highgate Hill, Queensland, Australia 1997.

Andresen O‘Gorman: Rosebery House, Highgate Hill, Queensland, Australia 1997.

Andresen O‘Gorman: Rosebery House, Highgate Hill, Queensland, Australia 1997.

Modernismen strevde etter å oppnå en kontinuitet mellom innside og utside, og en frihet fra konvensjonene som fulgte med fortidens tradisjoner. På sitt mest ekstreme kan man si at modernismen forviste interiøret, og at kunsten å skape ”en interiør-verden” gikk tapt – den modernistiske kontinuitetens arkitektur var ikke lenger engang avhengig av å ha et definert interiør. Men allikevel er det det definerte interiøret, ”verden der inne”, som konfronterer oss med de avgjørende arkitektoniske spørsmålene om shelter, ly. Interiøret peker også mot nye måter å se verden der ute på – hvordan det innvendige rommet forholder seg til og åpner seg mot sin motsatte tvilling, eksteriøret.

Det å konstruere disse forholdene – sameksistensen mellom motsetninger – er en arkitektonisk søken. Alvar Aalto, for eksempel, foreslo at det finske huset kunne ha både et vinteransikt, innvendig, og et sommeransikt ute, for eksempel i en åpen veranda eller terrasse.

Rosebery House, snitt

Rosebery House, snitt

Rosebery House, section

På en måte er denne motsetningenes sameksistens i en norsk arkitektur noe som kunne ta opp i seg både de ”trehulene” og den ”verden av gjennomtrengelige lag” som Christian Norberg-Schulz snakker om.1 

I arkitekturen kunne man også forsøke å få til en mer balansert sameksistens mellom det poetiske og det pragmatiske i hvordan vi utformer hjemmene våre, bygningene våre og byene våre.

IHA: Jeg mener at utsikten har vært det som har reddet mye av norsk modernistisk arkitektur. Utsikten mot et storslått landskap, eller deler av et, i både små og store bygninger, tar oppmerksomheten vekk fra det likegyldige interiøret. Men sammenlignet med for eksempel den japanske tradisjonen for ”lånte landskaper”, er ikke dette veldig velutviklet, verken konseptuelt eller kulturelt. En annen referanse er Adolf Loos. Han var besatt av de intrikate relasjonene i interiøret, selv om han betraktes som en del av den tidlige modernismens opprør mot konvensjonene. 

Rosebery House, Kjøkken

Rosebery House, Kjøkken

Rosebery House, kitchen 

EBM: Det finnes ikke noen avsløring i norske hus. Ingenting man kan oppdage gradvis. Man presenteres alltid for det store bildet umiddelbart. Opplevelsen av utsikten, nesten uansett hva det er utsikt til, blir satt foran alle andre opplevelser. 

BA: Ja, det er en kunst å ramme inn de virkelig viktige delene av en utsikt eller bare å sette et vanlig vindu inn i en vegg, slik for eksempel Ann Cline beskriver det så fint i A Hut of One’s Own.2 Det subtile som forvandler det dagligdagse, slik som plasseringen av Clines vindu, springer ut av to muligheter. Den første er muligheten for å skape flere samtidige lesninger, eller flere lag av mening (ikke bare/men også), og den andre er muligheten til å skape interaksjon.

Når man tar bort utsikten fra et modernistisk interiør er det ofte veldig lite igjen som kan kompensere for den romlige opplevelsen som er borte. Men tenk på en arkitekt som John Soane – huset hans i London har veldig få men helt bestemte åpninger mot utenverdenen, mens opplevelsen av det helt konstruerte interiøret er inviterende, uforglemmelig.

Det å konstruere en opplevelse av utsikten, av verden utenfor, kunne inkludere det å stige ut, en mer gradvis romlig opplevelse.

Portiko, Villa Algiano, Montalcino.

Portiko, Villa Algiano, Montalcino.

Portiko, Villa Algiano, Montalcino.

IHA: Det høres særlig interessant ut som en strategi i forhold til et kaldt klima. Hva mener du med å stige ut? Har det et konstruksjonsmessig aspekt, eller er det først og fremst et spørsmål om den umiddelbare, sanselige opplevelsen? 

BA: Hvis vi ser på den italienske portikoen, et rom man kan gjøre delvis lukket, eller det engelske drivhuset, eller Aaltos verandaer – ser dette for meg ut som steder som kunne formidle overgangen mellom inne og ute. Tradisjonelt har man hatt vindfanget, men det har en begrenset funksjonalitet. Man har også svalgangen, men det er også først og fremst et sirkulasjonsrom. Disse rommene konkurrerer selvfølgelig med de indre rommene om lyset – men det disse terskel-rommene tilbyr er veldig betydningsfullt, og kunne også være det i det ekstreme nordiske klimaet. 

I Architectural Reflections peker Colin St John Wilson på det faktum at vi til enhver tid “…bare kan være inne eller ute, eller på terskelen imellom. Det finnes ingen andre steder å være.”  Denne reduksjonen til bare tre steder sier noe om arkitekturens potensial, som er både poetisk og pragmatisk. 

Verandaen, portikoen eller søylegangen er steder der arkitekturen kan finne frem til disse imellom-kvalitetene. Et halvveis innelukket mellomsted for mottakelser, hjemkomster, nøling, for å forlate det trygge interiøret, som gir en potensiell ramme rundt sosiale ritualer og som formidler overgangen mellom kontraster i omgivelser og klima.

 
Frokostrommet, Sir John Soanes hus, London.

Frokostrommet, Sir John Soanes hus, London.

Breakfast room, Sir John Soane‘s House, London.

IHA: Ekstreme temperaturer, spesielt kulde, gjør det utfordrende å skape slike rom i Norge. Glassverandaer og svalganger har en tendens til å utvide husets interiør i de årstidene da man uansett kan oppholde seg utendørs. Mannen min, som er britisk, sier at norske hus egentlig trenger det motsatte; de burde være større om vinteren enn om sommeren. Dette er naturligvis en stor og svært interessant arkitektonisk utfordring.

BA: Vel, det er også en mulighet for nye løsninger og uttrykk.

EBM: Og du må gjøre det innenfor et redusert rom. Når det gjelder miljømessig bærekraft er det viktigste arkitekter – og byggherrer – kan gjøre å redusere det totale bygde arealet, som i Norge er det samme som det totale oppvarmede arealet. Selv om vinteren står de fleste oppvarmede rom tomme det meste av tiden, mens vi beveger oss fra det ene oppvarmede rommet til det andre, og tilbringer noen timer her og der med å sove på soverommet, spise i spisestua osv. Men en gjeninnføring av de mellomliggende rommene, med referanse til det australske huset, kunne bidra til nytenkning også rundt dette. Et hus er ofte svært statisk. Det er liten forskjell i konstruksjon og struktur mellom sommer og vinter, lite man kan gjøre for å modifisere omgivelsene, og dermed er det behov for mye teknologi for å gi nødvendig kontroll. 

“I Norge trenger vi nå ikke bare byggeløsninger, men en arkitektur som relaterer seg til de kvalitetene som ligger i vår spesielle situasjon.”

BA: Det å trimme huset, nesten som en seilbåt, med flyttbare elementer som kan gi variasjoner i åpninger, skygge osv., er enklere i et klima som ikke er så ekstremt som det i Norge. Brisbane har for eksempel et temperert kystklima – med vintertemperaturer fra +10 til +25 oC, og sommertemperaturer fra +25 til +35oC. Selv innenfor akseptable marginer for våre tålegrenser kan man campe ute hele året. Australske arkitekter som Peter Stutchbury, Richard Leplastrier og Glenn Murcutt, for eksempel, har utnyttet dette på svært vakre måter, spesielt i åpne landskap. Disse arkitektoniske ”leirplassene” er selvfølgelig på privilegerte steder, men klimaets vind og varme lar seg moderere ved å lufte og skygge med persienner, spiler og sjalusier, lagdelte luftede tak og vegger osv. Denne typen ”camping” er jo ikke for alle, men de arkitektene og byggherrene som velger denne måten å leve på får en veldig følsomhet for sine naturlige omgivelser.

IHA: Kan du fortelle noe om din bakgrunn fra NTH, den tekniske høyskolen i Trondheim? Du må ha gått der mens universelle løsninger var i fokus? 

BA: Byggteknologi var selvfølgelig relatert til et norsk klima, og fokuserte på varmetap, isolering, og kuldebroer, og ga nok et nyttig grunnlag for å forstå kjerneprinsippene  i ethvert klima. 

Professor Arne Korsmo var en av våre mange lærere. Jeg syntes undervisningen hadde en tendens til å legge vekt på det pragmatiske, og den var god på det. Jeg husker en introduksjon til modernismen, med glass og betong og bilder av livet ute i lys og luft, i det fri. 

Og jeg husker tydelig professor Erling Gjones forelesninger om norsk trearkitektur før 1800-tallet, med gårdsbygningene og stavkirkene. En sommer målte vi opp en rekke trehus, og fikk en mer intensiv forståelse av materialer og konstruksjon.

Etter at jeg var ferdig, fikk jeg et norsk-nederlandsk stipend og flyttet til Nederland. Det ene tok det andre, og jeg ble i utlandet, jeg praktiserte aldri i Norge. På 1970-tallet praktiserte jeg i Cambridge, der jeg var en del av det teamet som vant konkurransen om Burrell Museum i Skottland. Da prosjektet ble lagt midlertidig på hylla, dro jeg til Australia for å undervise til økonomien tok seg opp.

IHA: Det må ha vært en veldig annerledes klimatisk kontekst?

BA: Og et nytt landskap, med subtropiske planter og dyr. Men ja, jeg måtte lære mye bygningsteknikk på nytt de første årene. Peter, min mann og partner, hadde jobbet som snekkerassistent mens han studerte og kjente til de australske hardtreslagene, særlig eucalyptusartene. Australske hardtreslag har veldig forskjellige egenskaper fra norske treslag, og kan ikke brukes på samme måten som nordamerikanske eller europeiske bartreslag.

Vi skrev om dette: ”De fleste australske hardtreslagene er utmerkede materialer til husbygging. De er sterke og bestandige og kan spille en stor rolle i det arkitektoniske uttrykket. Seigheten i det australske hardtrevirket gjør vanligvis at de må brukes mens de er ”grønne”, og har et høyt vanninnhold, slik at man lettere kan arbeide med dem. Materialene sages ut av stokker med markert spiralvekst og stor variasjon i fuktighet fra kjerneved til ytterved, og det fortsetter å tørke selv etter at det er satt opp i bygningen. Dermed fortsetter treet å krympe ujevnt, og bøyer, vrir og kurver seg. Dette har vært en av grunnene til at man er kritiske til hardtrebyggeriet: hardtreet forblir et aktivt materiale selv etter at bygningen står ferdig.”

Svalgang, Maihaugen. 
 

Svalgang, Maihaugen. 

Long porch, Maihaugen

Men når det får stå åpent, slik at man kan dra nytte av bestandigheten og styrken i det, kan hardtreet være en del av bygningens uttrykk i tillegg til sin konstruktive rolle. Trekonstruksjonen slipper ut av innpakningen i en vanlig stendervegg, og skaper med én gang flere arkitektoniske muligheter.

IHA: Den muligheten er ikke til stede i Norge. 

BA: Da må du se etter andre uttrykksmuligheter. 

EBM: Det er en rekke nye tekniske muligheter som åpner seg med utviklingen av massivtreet, hvor du kan arbeide med trevirke som en masse.

BA: Tre er et fantastisk materiale. Treet, med sitt hierarki av deler og store kapasitet for varierte dimensjoner, inspirerer til et utall ulike måter å bygge på, fra å veve med fibre eller lag av kvister og spiler, til rammer og porter av stolper og dragere, til lafting med hele stokker.

EBM: I Norge fører energibevaringsprogrammet til at man ofte ender opp med et opprinnelig tre-konsept for en rammekonstruksjon, som deretter dekkes til med det nødvendige tykke laget av isolasjon. Dette er en utfordring når man har sett for seg at arkitekturen springer ut av en ramme.

Men du sa at du måtte lære en rekke ting på nytt. Var det noe du allerede hadde lært i Norge som var gyldig eller interessant i Australia?

BA: Mange av de arkitektoniske prinsippene vi ble introdusert for i Norge gjelder fremdeles. Det er også noen få enkeltløsninger vi har inkludert i det vi har gjort i Australia, som den innebygde sengen, den tradisjonelle sovealkoven fra gamle trehus.

EBM: Hva med det motsatte? Finnes det australske måter å gjøre ting på som vi kan lære av i Norge? Solavskjerming for eksempel, eller lavteknologiske løsninger for naturlig kjøling?

BA: I subtropiske strøk, som der jeg arbeider, brukes flyttbare eller fastmonterte utvendige skjermer av trespiler til å skjerme vegger og vinduer fra varmeinnstråling og blending fra lav morgen- og aftensol. Dette er jo elementer som er basert på enkle og velkjente prinsipper.

Men jeg forestiller meg at det tøffe klimaet i Norge trenger en grundigere lokal kjennskap til materialer, teknikker og detaljering – slik man enkelte ganger kan gjenfinne i tradisjonelle byggeløsninger.

Noter
  1. Norberg-Schulz, Christian: “ Treverk,” i Arkitekturhefte 1, utgitt av Trelastindustriens Landsforening, Oslo,1998, s. 8. “The Nordic people still dream of wooden caves, while the Japanese live in a world of penetrated layers.”
  2. Cline, Ann: A Hut of One’s Own – Life Outside the Circle of Architecture, MIT Press, Cambridge, 1998, ps. 28.
  3. St. John Wilson, Colin: Architectural Reflections, Butterworth Heinemann, Oxford, 1992, s. 6.
Fakta

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen

English Summary
The Norwegian House

– Interview with Brit Andresen

By Ingerid Helsing Almaas and Einar Bjarki Malmquist

What is a “Norwegian” house? It is an idea that will probably not make sense much longer. Since the dawn of modernism, the world has been shrinking; there are more and more people, a lot of them on the move. We share interests and ideals across the borders of nationality and culture.

For a pdf of the full English version see www.arkitektur-n.no

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N siden 2004.
Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og fagredaktør i Arkitektur N.
Det norske huset – intervju med Brit Andresen
Publisert på nett 24. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Oaxaca, Mexico. Santo Domingo-kirken. Foto: Bob Krist/corbis
Artikkel

Byen er ikke et postkort: Problemet med Genius Loci

Av Alberto Pérez-Gómez

Oaxaca, Mexico. Santo Domingo-kirken. Foto: Bob Krist/corbis
Foto: Bob Krist/corbis

Byen er ikke et postkort: Problemet med Genius Loci

Problemet med Genius Loci var en oppgave Christian Norberg-Schulz gjorde til sin, og begrepet er blitt sentralt i norsk arkitektur og planlegging, både i teori og praksis. I denne artikkelen tar professor Alberto Pérez-Gómez fenomenologien og språkets praksis i bruk for å bringe denne viktige diskusjonen videre. Denne forelesningen ble presentert på Sverre Fehn-symposiet på Hamar i mai 2006.

Et sentralt spørsmål for en etisk samtidsarkitektur er hvordan arkitektur og byforming kan ta opp i seg de kulturelle særtrekkene vi forbinder med et steds identitet. Dette er ikke noe enkelt spørsmål å utrede – etter mitt skjønn er det grunnleggende sett flertydig. I motsetning til det mange arkitekter og kritiske teoretikere kanskje tror, er ikke kontekstualisme noen opplagt operasjon, spesielt ikke når det gjelder det vi kan kalle en poetisk praksis. Kunstneriske produkter fra svært ulike kulturer berører oss på grunn av sin paradoksale universalitet; de tilhører en tid og et sted samtidig som de overskrider dem, de bidrar til vår selvforståelse uansett hvilken kultur vi selv tilhører.

De vanskelighetene som omgir dette spørsmålet er resultatet av et typisk moderne kulturelt dilemma, nemlig den utfordringen som ligger i å forestille seg og realisere en meningsfull menneskelig orden i en verden som fremdeles befinner seg i den kartesiske dualismens grep. Denne verdenen gjorde den globale landsbyen mulig – en verden der realitetsbegreper og forestillinger om fremskritt næres av teknologiens tilsynelatende suksess når det gjelder å kontrollere og dominere omgivelsene. I denne vitenskapsdominerte verdenen gjenspeiler de aller fleste bygninger ikke stort annet enn inngrodde, antatt objektive og nytelsessyke verdier som økonomi og effektivitet, eller de fremstår som bilder på finansiell eller politisk makt.

Et miljø er ikke et bilde

For å kunne formgi og bygge en poetisk verden, der mennesker kan delta på en meningsfull måte uten a redusere bygninger til bokstavelige tegn, en verden som både er grunnet på en kultur og som overgår den, må vi sette spørsmålstegn ved en del fastsatte forestillinger. For det første er arkitekturen ikke bare en manipulasjon av form eller rom, den er ikke en kunstart, men heller ikke en vitenskap, i den snevre betydningen av de to begrepene. Hvis vi forstår vår profesjon på en slik måte kommer vi aldri til å begripe hva som hører hjemme på en tomt, eller hva som er en fornuftig visjon for et byggeprogram. Verdienes relativitet er uomgjengelig dersom arkitekturen reduseres til et spørsmål om estetikk. Å ta stilling for eller imot viktigheten av, eller fortrinnene til, et gitt kulturmiljø er like feilslått dersom man forstår dette miljøet som et bilde, eller som en materiell, død samling fysiske trekk, objekter eller bygninger. En slik «kontekst» kan aldri gi opphav til meningsfulle arkitektoniske idéer eller bygde verk.

Casa Mila, Barcelona. Antoni Gaudí. Foto: Lehtikuva/Kimmo Taskinen/imap
Foto: Lehtikuva/Kimmo Taskinen/imap

Casa Mila, Barcelona. Antoni Gaudí.

Casa Mila, Barcelona. Antoni Gaudí.

Ønsket om å relatere den nye byarkitekturen enten til landskapet, til en bestemt historisk tradisjon, eller begge deler, som en reaksjon på en banal teknologisk modernisme, er et edelt mål. Men en forståelse av kontekst som en tingliggjort bildeaktig livløs form, som skissert ovenfor, er langt fra synonymt med natur eller kulturarv, og kan ikke gi utgangspunkt for sterkere røtter i arkitekturen.

Fortellingenes betydning

For å forstå betydningen av både den naturgitte verden og våre historier som grunnlag for en tydelig arkitektur, må vi se disse fenomenene som sammenvevde, som noe som bare kan forstås gjennom fortellinger som fører frem til en arkitektonisk selvforståelse. Dette er det eneste sikre grunnlaget for en arkitekt som vil artikulere sitt prosjekt som en politisk posisjon, basert på en forståelse av hva som er fornuftig her og nå. Nøkkelen til dette problemet ligger i språket. I motsetning til hva de fleste arkitekter tror, er språket avgjørende for en poetisk og etisk praksis. Språket er forestillingenes substans, og det avgjørende grunnlaget for å bygge det alminnelige. Språket er utgangspunktet for phronesis, på engelsk prudence, tilbakeholdenhet, Aristoteles praktiske filosofi, det kulturgrunnlaget som også er grunnen for de betydningsfulle menneskelige sannheter, inkludert det gode og det skjønne. Moderne arkitekter har en tendens til å hoppe bukk over språket, de drømmer om at fantasien, skaperevnen og prosjektet kan leve i en slags universell verden som skal gjøre det allment tilgjengelig. Slik er det at vi tenker oss i stand til å sitte i New York og tegne en skole for Uganda, ettersom det hele ser ut til å dreie seg om et internasjonalt formspråk, muliggjort av en universell teknologi. Men det er fortellingene som er det avgjørende for en etisk praxis. Historien og «konteksten» er aldri noe gitt, de er ikke faste objekter; vi må skape dem igjen og igjen i hvert enkelt øyeblikk. Vi vever dem inn i nåtiden gjennom våre egne ønsker, i en stadig utveksling med den kulturen vi skal bygge i. Bare når vi stiger ut av det dypt rotfestede språket i en bestemt kultur kan vi artikulere en fornuftig posisjon, en stillingtaken som kan resultere i et byggeprogram og til slutt et fornuftig arkitekturprosjekt. Fordi historien er autentisk kunnskap (og ikke vitenskapsfiksert pseudo-kunnskap eller informasjon), krever den at vi tar stilling. Historien er vår fulle arv, både sammensetningen av det mentale rammeverket som har sine røtter i vestlig tradisjon (for dagens teknologiske verden har sitt utspring i denne tradisjonen), og de lokale arkitekturgjenstandene som er de virkelige kultursymbolene, fordi vi har laget dem, og som kan gi oss hint om en orden som gjør at vi kan orientere oss i samtiden. De grunnleggende strategiene for et poetisk liv finner vi i gjenstandene, i historien og i de fiksjonene som ligger bak den. Og dette er naturligvis noe langt mer enn en oppfordring til å gå tilbake til tradisjonene.

 
Tuberkulosesanatorium, Paimio. Alvar Aalto. Foto: IHA

Tuberkulosesanatorium, Paimio. Alvar Aalto.

Tuberculosis sanatorium, Paimio. Alvar Aalto.

Foto: IHA

Verket eksisterer ikke utenfor sin kontekst

La meg forfølge en annen av de feilslåtte antakelsene om kontekst for å understreke mitt poeng. Virkelige daglige erfaringer (til forskjell fra våre allestedsnærværende logiske tankemønstre) viser at oppfattelsen av bestemte farger eller dimensjoner i den empiriske verden er bundet til spesifikke kulturer gjennom språket. Inuittfolket i polarørkenen oppfatter mange farger der vi bare ser hvitt. Men oppfattelsen, persepsjonen av disse bestemte fargene, hvordan den nå oppstår, er et sekundært fenomen, mens det primære er selve opplevelsesstrømmen. Ren rødfarge eller rent hvitt er aldri empiriske fakta i vår opplevde oppfattelse, på samme måte som en vertikal dimensjon alltid oppfattes som større enn den samme kvantitative dimensjonen i horisontal utstrekning. Vi overvurderer alltid hvor langt et fallende tårn vil rekke, fordi vertikal avstand oppleves som lenger enn horisontal avstand. Det vi oppfatter som det primære er alltid en elastisk tid eller elastiske avstander, avhengig av for eksempel om vi kjører hjem fra jobben på sykkel eller i en rask bil, avhengig av om vi er sultne eller kjeder oss. Avstanden som måles på kilometertelleren er i den forstand en sekundær abstraksjon.

Hvis vi forestiller oss Peterskirken i Roma, kan vi velge å objektifisere den, slik historikerne ofte gjør, og si at proporsjonene faktisk er ganske klønete og flattrykte, hadde det ikke vært for at Berninis store forplass gjør at det hele ser riktig ut. Denne typen intellektualiserende objektifisering av arkitekturen er et farlig feilgrep. Legg merke til at det er den objektifiserte, kontekstløse bygningen som tas for å være den virkelige bygningen, og det er dette som gir kritikeren anledning til å felle slike knusende dommer. Peterskirken er det den er på det stedet den er. Verket eksisterer ikke utenfor sin kontekst, selv om vi ønsker å forestille oss det som et atskilt geometrisk objekt i vår egen kartesiske tankeverden. Videre er det heller ikke en objektifisert ”tomt” som utgjør bygningens kontekst og som er så viktig for dens identitet. Vi må konkludere med at konteksten er avgjørende for arkitekturens mening, men den må oppfattes i en videre forstand, som ”verkets verden”. Derav følger også at utviklingen av fornuftige arkitektoniske idéer på en bytomt eller på et annet felt i den moderne verden er et komplekst problem som er avhengig av en god forestillingsevne, som kan forsone det gitte med det mulige, og dermed åpne for muligheten av poetisk væren. Dette er dermed et metaforisk problem, som må løses med retorisk og politisk tankegang og ikke instrumentelle eller stilistiske slutninger. Bare en arkitekt med bred kulturell forståelse og røtter i humanistisk vitenskap har en sjanse til å få dette til. Og som vi vet er ikke dette forutsetninger som har spesielt høy prioritet i dagens arkitektskoler eller profesjonelle organisasjoner.

Verden er et viljesfenomen

Den moderne verden har en spesifikk realitet som ikke eksisterer uavhengig av våre tanker. Verden er i seg selv et viljesfenomen, og vår verden fordrer at våre gjerninger ikke hemmes av en reaksjonær aksept av tradisjonenes slaveri, når disse tradisjonene ikke lenger har noe innhold. Martin Heidegger – som var med på å vekke den fenomenologiske bevisstheten som ligger til grunn for mine tidligere bemerkninger om viktigheten av å forstå en tomt som et sted – skriver også: «Flukten inn i tradisjonen, som skyldes en kombinasjon av ydmykhet og fordring, kan ikke i seg selv gi noe annet enn selvbedrag og blindhet i forhold til det historiske øyeblikk.»1

Arkitekturhistorikere har bidratt til en vrangforestiling når de feilaktig har forsøkt å forklare arkitekturens utvikling som en gradvis, organisk endringsprosess. Den store arkitekturen som vi nå betrakter som vår tradisjon, er blitt til gjennom arbeidet til opplyste individer, som i sine svært personlige og fantasifulle synteser aldri forholdt seg til noen «kontekst» i vår smale, moderne forståelse av ordet. Disse verkene var ledende i kulturen den gangen de ble skapt. De er en del av kulturen og de naturlige omgivelsene, ikke fordi de er «underdesignet» eller har en «formal sammenheng», men fordi deres identitet – den som verkene representerte, og den som gav bygningsarbeiderneog beboerne en dyp følelse av gjenkjennelse – er resultatet av den individuelle arkitektens vide og dype kulturelle røtter i sin egen tid og sitt eget rom. Dette er selve kjernen i arkitektonisk mening: arkitekturens deltakende rolle, som i sine mangfoldige historiske uttrykk har gjort det mulig for mennesker på ulike steder i historien og i alle kulturer å være en del av en institusjonell helhet, og å forstå livet som et sammenfall av motsetninger; et liv som får mening i den poetiske glød som viser livet (mangfoldet) og døden (helheten) ikke som motsatte poler (orden og kaos) men som en potensiell enhet.

 
La Tourette. Le Corbusier. Foto: IHA

La Tourette. Le Corbusier.

La Tourette. Le Corbusier.

Foto: IHA

Å gjenerobre stedet er et kritisk prosjekt

Jeg har ofte skrevet at vår tradisjonelle forståelse av et sted eller locus er blitt avbrutt av vår tro på det teknologiske, isotropiske, geometriske rom som det reelle virkefeltet for våre handlinger i verden. Vår tid har en nesten blind tro på anvendt vitenskap, en tro som i økende grad er internasjonal og transkulturell, og som næres av mer og mer effektive systemer for kommunikasjon og informasjon. Tradisjonelle grenser viskes ut, og med dem de kvalitetene som finnes i spesifikke steder og som fremdeles kunne være tilstede i det moderne dagligliv. Dette er en realitet som arkitekter og byplanleggere må ta inn over seg. Å gjenerobre stedet er et kritisk prosjekt. Det er ikke nok å se ut på en verden eller et område som er omgjort til et bilde, den vakre solnedgangen over fjellene i Oaxaca: kulturelle verdier og et forhold til stedet kommer inn i arkitekturen gjennom personlig søken, ved en etisk forestillingsevne som arbeider, ikke gjennom pastisj eller statistikk. Det er naivt å forvente at man kan isolere regionale eller kulturelle særtrekk og gjenspeile dem i arkitekturen gjennom en bevisst, eksternalisert operasjon. Ønsket om å gjenskape et nostalgisk «offentlig byrom» er like nytteløst: Et parallellogram med fire små trær er ikke en plass, og postmoderne simuleringer gir ikke noen moderne utgave av det locus der den tradisjonelle arkitekturen oppfylte sitt intersubjektive kulturelle løfte om å bli et kosmisk rom, som ved en opplevelsens undring ga grunn og retning til våre korte liv. Denne formen for kontekstualisme, regionalisme eller gjenopplivningsforsøk har ikke klart å produsere virkelig meningsfull arkitektur, selv når den kappes med de surrogatene for kulturell deltakelse som vi finner i media, i cyberspace eller på TV.

Så hvilke alternativer har vi? Fra modernismens historiske bane har vi også arvet en reell evne til reaksjon og til personlig forsoning. Denne alternative poetiske epistemologiens historie begynte med romantikkens fødsel og fortsatte inn i det 20. århundre, i hovedsak gjennom surrealisme og fenomenologi. Dersom man vil skape en arkitektur ut fra ønsket om å erkjenne lokal identitet, må man prioritere kroppsliggjøring og våre forbindelser til den naturlige verden. Allikevel er verken verden eller kroppen gitte, uforanderlige størrelser eller essenser. I sine meditasjoner over en kunstig innsjø som byplanleggerne har plassert midt i Dallas, demonstrerer Ivan Illich  hvor vanskelig det er for H2O , et moderne flytende stoff som siden slutten av 1700-tallet har hatt «sirkulasjonen» som sin hovedoppgave, å fremstå som vann i en slik situasjon, som den mytiske væsken som ikke bare er grunnlaget for liv, men som lar oss både huske og glemme. For eksempel i tørre områder, der det er lite vann, er dette en avgjørende innsikt. For mens det er avgjørende å spare på H2O og å skaffe seg de mengdene av det som man trenger av praktiske grunner, så er det enda viktigere å huske på at vannets symbolske verdi bare kan gjenerobres gjennom forestillingsarbeid, gjennom forskyvninger og metaforer. Man må unngå å sløse, men problemet løses ikke ved å skru av noen få fontener, og livet blir verre dersom potensialet for virkelig poesi blir borte.

 
Barcelona-paviljongen (1929) med statuen av Georg Kolbe. Rekonstruksjon fra 1986. Mies van der Rohe.  Foto: Solà-Morales, Cirici, Ramos: Mies van der Rohe – Barcelona Pavilion. Editorial Gustavo Gili, 1993.

Barcelona-paviljongen (1929) med statuen av Georg Kolbe. Rekonstruksjon fra 1986. Mies van der Rohe. 

The Barcelona pavilion (1929) with statue by Georg Kolbe. Reconstruction from 1986. Mies van der Rohe.

Foto: Solà-Morales, Cirici, Ramos: Mies van der Rohe – Barcelona Pavilion. Editorial Gustavo Gili, 1993.

Etter at det «klassiske» bildet av verden og kroppen tok slutt tidlig på 1800-tallet, kan man ikke løse en konkret, kvalitativ stedsarkitektur gjennom en enkel ekstrapolering fra historiske eller lokale tradisjonelle bygninger. Funksjonalistisk teori var åpenbart et feilslag, og ble offer for sine egne reduksjonistiske besettelser. Allikevel, til tross for hva arkitektene selv har sagt eller skrevet om sine arbeider, er eksempler på en sann moderne arkitektur blitt produsert, en arkitektur som ikke er identisk med teknologisk byggeri. Enkelte moderne arkitekturverk har en enorm symbolkraft, og de er svært forskjellige – fra Gaudìs Casa Mila til Aaltos Paimio sanatorium eller Villa Mairea, fra Mies Barcelona-paviljong til La Corbusiers La Tourette eller Ronchamp. Uavhengig av «stil» eller mer eller mindre figurative eller abstrakte kvaliteter, åpner denne arkitekturen for kulturell gjenkjennelse; den åpner for våre drømmer, den representerer våre verdier på en måte som til syvende og sist ikke lar seg redusere til en parafrase. I motsetning til det vi vanligvis antar, er denne arkitekturen så dypt meningsfull nettopp fordi den ikke har én betydning, som en firmalogo eller en annen avgud, og den motsetter seg alle dogmatiske eller ideologiske reduksjoner. Kanskje vi skulle legge ennå sterkere vekt på dette: Luis Barragans arkitektur representerer ikke nasjonalstaten «Mexico». Det samme kan sies om Aalto og Finland, eller Le Corbusier og Frankrike. Denne sammenkoblingen er en av de mest problematiske misforståelsene av regionalismen. Nasjonalstatene er moderne påfunn, et produkt av unntakstilstander og politimakt. Sann arkitektur overvelder alltid slike enkle signalfunksjoner og leker med makt; nettopp derfor er den så avgjørende for at menneskene skal overleve.

Bøtkerens hus sett fra direktørboligen. La Saline Royale D‘Arc-et-Senans, 1774-1779. Claude-Nicolas Ledoux (1736-1806).  Foto: La Saline Royale D‘Arc-et-Senans, 1774-1779. Claude-Nicolas Ledoux (1736-1806). Fra Michel Gallet: Ledoux, Deutsche Verlags-Anstalt 1983.

Bøtkerens hus sett fra direktørboligen. La Saline Royale D‘Arc-et-Senans, 1774-1779. Claude-Nicolas Ledoux (1736-1806). 

The cooper‘s house, seen from the director‘s villa. La Saline Royale D‘Arc-et-Senans, 1774-1779. Claude-Nicolas Ledoux (1736-1806). From Michel Gallet: Ledoux, Deutsche Verlags-Anstalt 1983.

Foto: La Saline Royale D‘Arc-et-Senans, 1774-1779. Claude-Nicolas Ledoux (1736-1806). Fra Michel Gallet: Ledoux, Deutsche Verlags-Anstalt 1983.

Stedet kan ikke oppdages, det må oppfinnes, på nytt og på nytt

Vi forventer å føle oss hjemme i byene våre, å dele en følelse av ikke bare fysisk, men eksistensiell trygghet. Allikevel må vårt kollektive hjem ha en utopisk dimensjon som følger med modernitetens sanne verdier: muligheten for virkelig historisk utvikling og for vår selvhevdelse som individer, for å legge bak oss fortidens avskyelige fordommer og heve oss over både diktatur og anarkisme. Derfor må vi ta imot utopienes positive aspekter, samtidig som vi er åpne for det våre kulturelle regioner har å gi, særlig i form av de mange gjenstander kulturen manifesterer seg i, både litterære og kunstneriske. Jeg vil hevde at vi blant disse poetiske gjenstandene, utført i ulike media, kan finne fornuftige strategier som kan internaliseres og testes av arkitekten. Abstrakte arkitektoniske ideer står i fare for alt for lett å bli assimilert inn i de dominerende teknologiske mål. Den moderne arkitektens fremstillingsmakt i produksjonen av gjenstander, derimot, skal ikke undervurderes. De store verkene i moderne arkitektur er i verden og tilhører kulturen på samme måte som gester, eller mat, men de er likevel relativt frie fra de tradisjonelle begrensningene og assosiasjonene ved en bestemt tomt. Dette betyr ikke at disse verkene ignorerer tomtene sine; tvert imot, den vellykket arkitekturen avdekker en stedsfølelse og presenterer den for oss som noe som alltid har vært gitt, som selve gaven. Bare ved å akseptere at dette er vår virkelighet og møte den rett på, kan vi heve oss over de farene den har i seg.

La meg gjenta: man kan naturligvis ikke skape noe ex nihilo. En fenomenologisk forståelse av mening viser helt klart at verden kommer før oss. I den forstand avdekker kunstneren den som ikke er navngitt gjennom et poetisk bilde, i vår menneskelige verdens usynlige og skjulte dype virkelighet. Men for oss moderne mennesker kommer denne virkeligheten bare til syne i den villede verden: vi skaper den. Den inngrodde dualistiske distinksjonen mellom natur og kultur er ambivalent. Den strukturen som består av «jord, himmel og horisont», som poeten og arkitekten må hentyde til, er alltid tilstede, men i vår moderne verden kan ikke stedet lenger bare oppdages, det må oppfinnes på nytt og på nytt. Denne operasjonen er først og fremst språklig, heller enn bare et spørsmål om bilder.

Rothko-kapellet, eksteriør med Barnett Newmans skulptur «The Broken Obelisk». Foto: Hickey-Robertson. the Rothko chapel, Houston

Rothko-kapellet, eksteriør med Barnett Newmans skulptur «The Broken Obelisk».

The Rothko Chapel, exterior with Barnett Newman‘s sculpture «The Broken Obelisk».

Foto: Hickey-Robertson. the Rothko chapel, Houston
Rothko-kapellet, Houston, Texas. Interiør med malerier av Mark Rothko. Arkitekter: Rothko samarbeidet med Philip Johnson om planene. Howard Barnstone and Eugene Aubry ferdigstilte bygget i 1971. Foto: Hickey-Robertson. the Rothko chapel, Houston

Rothko-kapellet, Houston, Texas. Interiør med malerier av Mark Rothko. Arkitekter: Rothko samarbeidet med Philip Johnson om planene. Howard Barnstone and Eugene Aubry ferdigstilte bygget i 1971.

The Rothko chapel, Houston, Texas. Interior with paintings by Mark Rothko. Architects: Rothko collaborated with Philip Johnson on the plans. Howard Barnstone and Eugene Aubry completed the building in 1971.

Foto: Hickey-Robertson. the Rothko chapel, Houston

Å antyde at vi kan kjenne igjen rent materielle kvaliteter – typologiske, topologiske eller morfologiske – i en av de mange målestokkene en arkitekt eller planlegger arbeider i, og dermed bygge en figurativ bygning eller by på et antatt identifiserbart «sted» med sin særegne genius loci, er en illusjon. Å bo i begynnelsen av det tredje årtusen krever at man på nytt finner frem til en grunn for arkitekturen ved å identifisere et fornyet, ikke-kartesisk kroppsbilde, og dette bildets særegne og nødvendigvis fragmenterte erindring av det å være. Ved en innadrettet søken i form av den selverkjennelse man oppnår gjennom å lage noe, kan arkitekten forvente å kunne skape en orden som er fornuftig for en bestemt oppgave og tomt, uten å måtte gi opp ønsket om figurasjon. Dette er en personlig søken, og på den måten intimt forbundet med hvordan en maler, forfatter eller musiker arbeider: alltid orientert ut fra en følelse for historien, ved å identifisere en grunnleggende tradisjon. Som i Rothkos mørke lerreter i Houston, er kroppsliggjøringen av det arketypiske landskapet i dag kanskje nærmere det universelle enn arbeidene til en maler på 1700-tallet, men den er likevel unikt konkret, umiddelbart transformerende, og like umulig å parafrasere.

La meg avslutningsvis vende tilbake til språkets avgjørende rolle i alt dette, til poesiens språk, naturligvis, som en «motvekt» til prosaens konvensjonelle konnotasjonskraft, et språk som kan uttrykke den virkelige essensen i et sted, en by eller en region, men også fortellingenes språk, det språket som kan artikulere ulike livsformer, menneskelige forhold, ulike former for samhandling og ikke minst, etiske spørsmål. Dette er historiene vi finner i de tradisjonelle, historiske boformer, men også i fremtidens boformer, de som finner form i de programmene som arkitekter og byplanleggere legger frem, som gir mulighet for nye former for kollektiv deltakelse i fremtidens by. Denne siste formen for språkbruk er en del av det arkitektoniske og urbane prosjekt, like viktig, vil jeg hevde, som de tegningene som gir prosjektet form; en språkbruk som har røtter tilbake til de tidlige arbeidene til Ledoux og Lequeu. Dette språket er overhodet ikke algoritmisk, det handler ikke om funksjoner men om en visjon for et poetisk liv, for en idealisert byggherre, som dermed er relatert til sin kontekst. Det er de humanistiske vitenskapenes språk, ikke den harde vitenskapens. Og det er med fullt overlegg et narrativt, et fortellende språk, med tanke på Merleau-Pontys påminnelse om at vår fiksering på kalkulasjon og på et universelt språk er en sikker måte å drepe det sanne menneskelige uttrykk på. Programmet for den nye byen som respekterer kulturell identitet er et løfte; det må være et løfte om skjønnhet og rettferd, begreper som Elaine Scarry har vist oss ikke er motsetninger, men peker i retning av de samme verdier. Det bæres ut av arkitektens ansvarlige, personlige forestillingsevne, gjennom medfølelsen for den andre, som et prosjekt for et felles gode.

Oaxaca, Mexico. Santo Domingo-kirken. Foto: Bob Krist/corbis

Oaxaca, Mexico. Santo Domingo-kirken.

Oaxaca, Mexico. Church of Santo Domingo.

Foto: Bob Krist/corbis
Noter
  1. Martin Heidegger, «The Age of the World-Picture», The Question Concerning Technology (New York: Garland Publishing, 1977), 136. Overs. fra Pérez-Gómez‘ engelske manus av IHA.
Fakta

Oversatt av Ingerid Helsing Almaas

English Summary
The City is not a Post-Card: The Problem of Genius Loci

By Alberto Pérez-Gómez

The issue of Genius Loci was a problem dear to Christian Norberg Schulz, and the term has become central to the theory and practice of architecture and planning in Norway. In this article, professor Alberto Pérez-Gómez engages phenomenology and the use of language as a means to further the conversation on this important topic.

A central question for an ethical contemporary architecture is how architecture and urban form may acknowledge the specific cultural particularities that we associate with the identity of a place. This question, however, is very difficult to unpack, it is inherently ambiguous, argues Pérez-Gómez. Contrary to what many architects and critical theorists may think, contextualism is not an obvious operation.

«Suggesting that we can recognize purely material qualities – typological, topological, or morphological – at each one of the different scales addressed by the planner or architect, in order to build a figural building or city, in a supposedly identifiable «place» with its particular genius loci, is a delusion. Dwelling in the early third millennium demands a reinvention of the ground of architecture.»

Alberto Pérez- Gómez is Saidye Rosner Bronfman Professor of History and Theory at McGill University School of Architecture in Montreal. He is the author of several reference works of architectural theory, such as Architecture and the Crisis of Modern Science, Architectural Representation and The Perspective Hinge (with Louise Pelletier), and Built upon Love: Architectural Longing after Ethics and Aesthetics. This lecture was delivered at the Sverre Fehn Symposium at Hamar in May 2006.

A full English version of this text is available on www.arkitektur-n.no.

Byen er ikke et postkort: Problemet med Genius Loci
Alberto Pérez-Gómez
Alberto Pérez-Gómez er Saidye Rosner Bronfman professor i teori og historie ved arkitektskolen på Mcgill university i Montreal. han har skrevet flere…les mer
Byen er ikke et postkort: Problemet med Genius Loci
Publisert på nett 25. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Kenneth Frampton er ware professor i arkitektur ved columbia university, New York
Artikkel

Kulturell bærekraft – intervju med Kenneth Frampton

Av Ingerid Helsing Almaas, Einar Bjarki Malmquist

Kulturell bærekraft – intervju med Kenneth Frampton

Når man skal beskrive et lands arkitekturaktiviteter, dukker et spørsmål uunngåelig opp: Finnes det i det hele tatt noen nasjonal identitet? Er det mulig å sammenfatte og regulere en formenighet som kan gi denne identiteten et varig uttrykk, for eksempel i et sett av lover og forskrifter?

Kenneth Frampton er ware professor i arkitektur ved columbia university, New York

Kenneth Frampton er ware professor i arkitektur ved columbia university, New York

Kenneth Frampton is Ware Professor of Architecture at Columbia University, New York.

Etter utgivelsen av Modern Architecture – A Critical History, er Kenneth Frampton blitt et referansepunkt i den internasjonale arkitekturdiskursen. I Norden er det særlig hans essay «Towards a Critial Regionalism»1 fra 1983 som har fått betydning. I denne teksten bygger Frampton videre på Liane Lefevre og Alexander Tzonis begrep ’kritisk regionalisme’2, et begrep som tilsynelatende gjør de nordiske landene til eksempler på en arkitektur som har fått internasjonal betydning fordi den representerer et stedlig alternativ til rådende internasjonale trender. Det ser imidlertid ut som om det blir vanskeligere og vanskeligere å holde liv i slike stedlige røtter. Både internasjonale regulativer og en internasjonalisert byggeindustri presser frem en homogenisering av byggfremstillingen. Samtidig strekkes de ulike landenes nasjonale kulturer til bristepunktet i forsøket på å gi rom for voksende innvandrede befolkninger. Hvor finner vi den kjernen som driver utviklingen av dagens arkitektur? Ingerid Helsing Almaas og Einar Bjarki Malmquist traff Kenneth Frampton i Oslo.

Ingerid Helsing Almaas: La oss starte med stedsbegrepet. Den betydningen som for eksempel Christian Norberg-Schulz tillegger Genius Loci, særlig i sine senere tekster, har hatt dyptgripende konsekvenser her i Norge. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en forenklet tolkning av dette begrepet som ligger til grunn for det som nå er blitt en del av vår byggelovgivning, nemlig ideen om at man kan sikre det bygde miljøets estetiske kvaliteter ved å referere til lokale, tradisjonelle bygningsformer.3 For å si det banalt: Du kan bygge hva du vil, så lenge det har skråtak. En ting er den konserverende effekten dette har på arkitekturen i et lite land, men det har også en annen, politisk konsekvens: Norberg-Schulz knytter sted tett sammen med identitet, både individuell og nasjonal identitet. Nå har Norge hatt fred i over 50 år, og vi er en rik nasjon. I et par generasjoner har det ikke vært særlig problematisk at hvor du kommer fra er med på å definere hvem du er. Men du skal ikke se særlig langt før en slik sammenbinding blir direkte livsfarlig. Se på forholdet mellom serbere, kroater og bosniere i det tidligere Jugoslavia, for eksempel.

Er et slikt tilbakeskuende stedsbegrep, som baserer seg på hva et sted har vært til nå, overhodet i stand til å ta opp i seg den økende folkeflyttingen verden over, det vi kaller globalisering? Hvordan kan man utvikle et stedsbegrep som gir rom for de mange ulike livserfaringene som er realiteten i de fleste land i Europa i dag?

Säynatsalo rådhus. Alvar Aalto 1952

Säynatsalo rådhus. Alvar Aalto 1952

Kenneth Frampton: Da Modern Architecture – A Critical History først kom ut i 1980, anbefalte den tsjekkiske arkitekturteoretikeren Dalibor Vesely at jeg skulle lese et essay av Paul Ricoeur, «Universal Civilisation and National Cultures»4, som til en viss grad er en diskusjon av identitetskrisen i de tidligere koloniserte nasjonene, men som også tar for seg de utfordringene landene i den såkalte første verden står overfor. Ricoeur definerer den universelle sivilisasjonen som universell teknologi. De nasjonale kulturene karaktiserer han som menneskehetens etiske og mytiske kjerne. Det er et visst ubehag i forholdet mellom disse to, en spenning.

En av reaksjonene på moderniseringen av et samfunn er at man forsøker å overkomme følelsen av utrygghetsom oppstår i et samfunn i rask endring. Det gjennomsnittlige forstadshuset, med saltaket og så videre, opprettholder forestillingen om at vi fremdeles er et jordbruksfolk. Folk føler seg trygge i forhold til en slik ikonografi. Vanlige mennesker, og byråkratene på deres vegne, føler at det er nødvendig at disse ikonene beholder sin status for at vanlige mennesker skal kunne føle en viss grad av psykologisk trygghet. Selv om det bare betyr at man velger saltak fremfor flatt tak.

Dette forklarer hvorfor Alvar Aalto for meg er den viktigste arkitekten i det 20. århundre, og også i det 21. århundre. Han er en av de svært få arkitektene som har klart å skape en arkitektur som gir vanlige mennesker en følelse av trygghet ved sin subtile bruk av form og materialer.

Prefabrikertsammenføyningssystem. Konrad Wachsmann, 1939. Fra Gilbert Herbert: The Packaged House, 1984

Prefabrikertsammenføyningssystem. Konrad Wachsmann, 1939. Fra Gilbert Herbert: The Packaged House, 1984

Einar Bjarki Malmquist: I ditt essay ”On Reading Heidegger” fra 1974 virker det som om du introduserer en annen stedsdefinisjon, basert på tektonikk og på den faktiske produksjonen av bygninger. I forhold til vår diskusjon om stedsbegrepet, hvordan ville du snakke om stedsforståelse på en annen måte?

KF: De siste to eller tre årene er jeg blitt mer og mer opptatt av landskap, og av topografi. Fra et polemisk standpunkt er jeg en kategorisk motstander av ideen om bygget som et frittstående objekt. Og da blir spørsmålet om sted et spørsmål om hvordan bygget møter og går ned i bakken, i forhold til Gottfried Sempers fire grunnleggende elementer i arkitekturen: 1. ildstedet, 2. jordverket, 3. skjelettet/takverket og 4. den omsluttende membranen,  så er det for meg jordverket som er det fundamentale for bygget, kanskje enda mer enn takverket. Det er merkelig at de estetiske forskriftene legger så stor vekt på taket, når jordverket er så mye mer betydningsfullt.

IHA: Hvordan kan din interesse for jordverk overføres til en bysituasjon?

KF: Man skal alltid sette bygget ned i bakken. Da blir spørsmålet hvordan bakken behandles, hvordan du går fra eksisterende grunn over på byggets nye fundament. Jeg tror en av de tragiske sidene ved moderniteten er at det er et konstant press mot å gjøre bygd form til en vare. Det frittstående objektet nærmer seg selvfølgelig allerede varen. Et objekt som er integrert i grunnen, derimot, har en mulighet til å yte motstand mot denne vareoppfatningen. Og det vil være tilfelle enten det er inne i byen eller utenfor den.

En annen viktig ting er kroppens opplevelse. Vi lever i en moderne verden, som bombarderer oss med bilder og har en tendens til å gjøre folk mindre oppmerksom på andre, mer tradisjonsrike kulturinntrykk, men den taktile opplevelsen av bygget er kanskje viktigere enn det visuelle.

IHA: Hvis vi går litt tilbake til det trygghetsbehovet du refererte til for å forklare våre estetiske retningslinjer... Kan man tenke seg at denne felles fysiske opplevelsen, arkitekturens fenomenologiske nivå, kan erstatte skråtakets visuelle trygghet? Tror du at dersom vi var mer oppmerksom og mer eksplisitt på et fenomenologisk nivå, at det kunne være en måte arkitektene kunne kommunisere med det allmenne publikum på?

KF: Jeg tror det. Jeg tror at et av problemene for arkitekter i dag er den ubehagelige motsetningen mellom kitsch på den ene siden, og en slags selvforsterkende neo-avantgardisme på den andre. Jeg mener at begge disse posisjonene er like negative. Neo-avantgardismen er en endeløs streben etter originalitet, som egentlig ikke har noe å tilby vanlige folk. På den andre siden nærmer det seg kitsch når populærestetikken reduseres til hvorvidt bygget har skråtak eller ikke: Man er ikke bare ute etter de billige tegnene som folk er villige til å betale for.

Sentralbiblioteket i Seattle. OMA 2004.

Sentralbiblioteket i Seattle. OMA 2004.

Dette med sosiale assosiasjoner diskuteres så å si aldri på arkitektskolene i dag. Problemet er jo hvordan man kan bygge boliger, for eksempel, som er tilgjengelige for en generell middelklasseidentitet, uten at det blir kitsch. Hvorfor middelklasseidentitet? Hva skulle vi ellers bli? Selv om våre foreldre er født i Pakistan, forsøker våre barn å bli middelklassenordmenn, hvis det er her de bor. Og da blir problemet for arkitektene: Hvordan kan du lage omgivelser for middelklassen som er moderne, men ikke kitsch?

Men et av de særegne aspektene ved den moderne verden er at menneskene kan tåle en god del schizofreni. På noen områder av livet vil de ha bekreftelse, på andre områder vil de overraskes. I et gjennomsnittlig oppholdsrom i et vestlig hjem finner man både falske antikviteter og det siste innen elektronikk. Menneskene er splittede vesener. Dette bringer oss tilbake til trygghetsdiskusjonen, fordi jeg tror at denne splittelsen bare ligger på et underbevisst nivå, men selv om folk flest ikke er bevisst denne delingen er deres trygghetssøken likevel en måte å overkomme splittelsen på.

Guggenheim, 
Bilbao. Frank Gehry 1997.

Guggenheim, Bilbao. Frank Gehry 1997.

IHA: Tror du virkelig denne splittelsen er så ubehagelig for folk? Er de ikke ganske fornøyd med å akseptere at livet har flere deler? Er opplevelsen av å stå med en keramikkkopp i den ene hånden og en mobiltelefon i den andre virkelig så uutholdelig?

KF: Vel, dette er jo ubevisst, men jeg tror behovet for bekreftelse er reelt. Hvis du ser på – vel, nå nærmer vi oss jo ganske raskt politikken...

IHA: Ja, la oss trekke inn politikken.

KF: Vel, hvis du ser på Oscar-utdelingen for eksempel, og dens popularitet. Hollywood tilbyr folk en drømmeverden, som gjør at de kan klare sin egen vanskelige, kjedelige, fremmedgjorte tilværelse, opprettholde seg selv. Thomas Frank skrev en bok etter at Bush ble gjenvalgt, som heter What’s the matter with Kansas?. Kansas er en svært fattig stat, men de stemte på det republikanske partiet. Spørsmålet er hvorfor disse menneskene stemte på et parti som så altfor tydelig er de super-rikes regjering?

Det er ikke noe lett spørsmål å besvare – forsøker de å kompensere for sin fattigdom ved å identifisere seg med makten, med de rike, vakre og berømte?

IHA: Det er merkelig hvordan enkelte ting ekskluderes fra den jevne samtalen mennesker imellom – sex naturligvis, og penger – men det er rart at folk ofte virker like forlegne når samtalen dreier inn mot politiske saker.

KF: Det er en slags fortrengning, en ubevisst fortrengning. Hva skulle det ellers være? Det er som om folk føler at dersom samtalen kommer inn på et politisk spor vil det måtte lede til smertefulle sannheter og enda mer smertefulle konflikter.

Men arkitektur kan ikke reduseres til bare et spørsmål om politikk. Jeg tror virkelig komplekst arkitekturverk må ha mer enn ett lag, det må forholde seg til behovet for å gjenspeile både en klasseidentitet og en nasjonal identitet, uten at det samtidig reduseres til bare det. Men de estetiske forskriftene i bygningslovgivningen dreier seg per definisjon mot det reduktive.

IHA: Men å utvikle og realisere et slikt mangesidig arkitekturverk, et verk med flere lag eller dimensjoner – er det bare et spørsmål om personlig talent? Eller er det noe man kan gjøre på arkitektskolene som kan gi arkitekturen en rikere referansebakgrunn å trekke på?

KF: Jeg tror det er ting man kan gjøre på arkitektskolene, men man må virkelig arbeide med det. Jeg tror det er mye av dagens arkitekturteori som har en tilslørende effekt... Og så er det en annen del av teorien som er ultrateknologisk, som tenderer mot en universell sivilisasjon, for å sitere Ricoeur igjen. Den trenden kjennetegnes i dag av bruken av digitale tegneredskaper, og enda mer, digital formgenerasjon. Jeg tenker meg også at dette er et ubevisst forsøk på å legitimere arkitektur ved å vise til teknologi, på samme måte som den modulbaserte prefabrikkerte bygningsproduksjonen på 1960-tallet.

Ferdighusmodell «Aurora» fra Nordbohus. En av bestselgerne.

Ferdighusmodell «Aurora» fra Nordbohus. En av bestselgerne.

IHA: med utgangspunkt i Ricoeurs «Universal Civilisation and National Cultures» har du ofte trukket frem ideen om å yte motstand mot en universell sivilisasjon, og du siterer Ricoeur, som sier at en av forutsetningene for en nasjonal kultur er økonomisk uavhengighet. At en nasjon som er økonomisk avhengig av en annen nasjon, aldri vil være i stand til å hevde en egen kulturell identitet. Norge er et rikt land, men jeg mener det kan diskuteres hvorvidt vi er kulturelt selvhevdende – innflytelsen fra angloamerikansk kultur, for eksempel, har vært sterk gjennom hele den siste halvdelen av det 20. århundre. Samtidig har byggeindustrien blitt mer standardisert, og domineres for en stor del av internasjonalt tilgjengelige produkter. På den annen side, hvis man ser på hvordan Norge markedsføres som turistprodukt, så bli det klart at den offentlige kulturen faller tilbake på det tradisjonalistiske – kitsch, for å bruke ditt begrep. Det virker klart at penger ikke er nok. Så hva mer skal til for å kunne motstå presset fra det universelle? Det er alltid fristende for arkitekter å tenke at har man bare nok penger, så kan du få til arkitektonisk kvalitet. At hvis du kan betale for polert gips og massiv messing og japansk nøyaktighet i forskalingsarbeidet, så vil du få til de ekte kvalitetene i arkitekturen. Men hva mer er det som skal til?

KF: Et nøkkelord her er maksimering. Jeg føler mer og mer at på den ene siden må arkitekturen møte utfordringene fra økologien, om bærekraftighet, innebygd energi og så videre, mye mer samvittighetsfullt, for å motvirke presset fra ønsket om å maksimere teknologien. Selve begrepet ’maksimere’ er problematisk; fra ønsket om å maksimere profitt til maksimeringen av forstedene.

IHA: Så det er ikke nok å ha nok?

KF: Jeg tror vårt forhold til naturen er det helt fundamentale. Det talende dyrets holdning har alltid vært å få maksimalt utbytte av de naturlige ressursene. Men det er klart at naturen får siste ord i dette spillet. Den har allerede begynt å reagere på vår grådighet.

IHA: Det er interessant at du sier at naturen vil vinne: Mange naturvernere ville si det motsatte, at naturen er den tapende part, at den blir ødelagt.

KF: Naturligvis. Naturen taper, men vi går ned med den. På den måten er det jorden som vil få det siste ord.

EBM: Mange arkitekter og ingeniører ser ut til å håpe at fremtidig bærekraftighet kan finnes i høyteknologien, at bedre, mer avanserte systemer vil gjøre det mulig for oss å opprettholde vårt nåværende forbruksnivå.

IHA: Argumenterer du for en slags kulturell selvpålagt avholdenhet?

KF: Ja, og for en mer kompleks holdning til naturen, eller til grensesnittet mellom natur og kultur. Teknologi er ikke nok. Du kan ikke gjøre en bestemt maksimumsløsning – bestemte isoleringskrav, vindustykkelser, glassarealer osv. – til et forskriftskrav uten å se på de kulturelle konsekvensene. 

Rekkverk, Videseter foss. Plan. Jensen og Skodvin Arkitekter.

Rekkverk, Videseter foss. Plan. Jensen og Skodvin Arkitekter.

Jeg sier av og til til mine studenter at bygningskulturen er anakronistisk, og at det er dens styrke. Når du graver et hull i bakken, eller setter et bygg på en tomt, så er det ingen avansert teknologi i spill. Grunnen rotes opp, du må bruke våte materialer, betong... det er like primitivt som da de satte byggene i bakken på romernes tid. Og jeg tror at dette samvirket mellom ulike teknologier i arkitekturen viser at enkelte teknikker, veldig gamle teknikker, fremdeles er tilgjengelige; vi trenger ikke nødvendigvis å investere bare i den siste oppfinnelsen. Vi er alle ofre for en teknologisk ideologi som forhindrer oss fra å velge løsninger ut fra for eksempel kulturelle forhold. Jeg tror man må ha en mer aktiv og diskuterende holdning til de valgene man tar i byggeprosessen, uten at man dermed avskjærer fordelene ved avansert teknologi.

IHA: I flere av dine siste tekster gir du byggherren en stor del av ansvaret for arkitekturen. I Norge føler mange arkitekter seg ofte svært alene om å kjempe for kvalitet, mot de overveldende økonomiske argumentene for eksempel. Samtidig betyr dagens prosjekteringspraksis og kontraktsforhold at planleggingen og gjennomføringen av stor bygg i økende grad er et samarbeidsprosjekt, på alle plan. Ville det vært en fordel om den offentlige diskusjonen om arkitektur og planlegging lå på et høyere nivå?

KF: Paradokset er at arkitekturen nå får mer oppmerksomhet i media enn tidligere. Den spektakulære delen av arkitekturen får mye oppmerksomhet. Men jeg har ikke noe svar på spørsmålet ditt om den offentlige diskusjonen. Kanskje det dreier seg om hvor mye man legger vekt på miljøspørsmål i grunnskoleutdanningen, og spesielt på bygningsmiljø. Dette burde være en del av den offentlige utdanningspolitikken.

IHA: Hvis du utvidet ideen om et arkitekturpensum i grunnskolen til å omfatte hele det ytre miljø, snarere enn bare det bygde miljøet, kunne det potensielt gi en helt ny offentlig interesse for arkitektur. «Miljø», snarere enn «bygningsmiljø», er jo allerede et tema som står sentralt i offentligheten. En slik vinkling kunne gi arkitektur, og arkitekter, en ny offentlig rolle, dersom de var villige til å påta seg den.

EBM: Så spørsmålet er om arkitekter har noen misjon i dagens moderne verden? Er ditt motstandsbegrep arkitektenes misjon?

KF: Dette har også en politisk dimensjon. Selv om det kan virke som en for lengst tapt kamp, er jeg en av dem som mener at selv om Sovjetunionen var en totalitær stat, var det en ulykke at den falt. Ikke for russerne, men for oss, fordi det betød den globale kapitalismens, det ene systemets triumf.

IHA: Vel, det betyr at det ikke eksisterer noen alternativer.

KF: Det at det ikke er noen «annen» vei fremover er svært negativt for den nåværende historiske situasjon. Kanskje kan vi bare bevege oss videre herfra dersom vi legger vekt på kompleksiteten i alle forhold, på kompleksiteten i forholdet mellom natur og kultur. Miljøspørsmålet er allerede i ferd med å bli en tapt kamp – det ser ut til å være økende bevis for at om ting ikke endres i løpet av de neste ti årene, eller fem, så når vi et såkalt tippepunkt. Dersom man skal tro vitenskapen kommer pol-isen da til å smelte, med konsekvenser vi knapt kan forestille oss. 

Og med referanse til vår tidligere samtale om vanlige mennesker og deres ubevisste behov for å fortrenge enkelte upassende sannheter, så tror jeg at dette er noe folk virkelig ikke klarer å ta inn over seg. Emnet kommer opp i avisene fra tid til annen, men ingen vet hva de skal gjøre med det.

På et eller annet tidspunkt vil noen tvinges til å gjøre noe, selv om det er litt for sent, og kanskje vil det politiske klimaet endre seg. For ideen om at vi kan fortsette med dagens ressursforbruk er helt åpenbart feil. Og kanskje det da endelig går an for en kollektiv bevissthet å begynne å manifestere seg. Og dersom arkitekturen da har utviklet de redskaper som skal til for at arkitektene kan ta fatt på de virkelig komplekse problemene, kunne vi igjen være en reell avantgarde.

Kenneth Frampton er ware professor i arkitektur ved columbia university, New York

Rekkverk, Videseter foss, Strynefjellsvegen. 
Jensen & Skodvin Arkitektkontor 1997.
 

Rekkverk, Videseter foss, Strynefjellsvegen. Jensen & Skodvin Arkitektkontor 1997.

Noter
  1. Frampton, K. (1983): ”Towards a Critical Regionalism: Six points for an Architecture of Resistance” i The Anti-Aesthetic: Essays on Post-Modern Culture, red. Hal Foster, Port Townsend, Washington: Bay Press, s. 17
  2. Lefaivre, L. og Tzonis, A. (2003): Architecture and Identity in a Globalized World, Prestel Verlag
  3. Plan- og bygningsloven (1985), kap. XIII §74. Se www.lovdata.no
  4. Ricoeur, P. (1992): History and Truth. Northwestern University Press
  5. Frampton, K. : ”On Reading Heidegger” in Oppositions no. 4, 1974
  6. Frampton, K. (1995) Studies in Tectonic Culture. The Poetics of Construction in Nineteenth and Twentieth Century Architecture. MIT Press, Cambridge, Massachusetts
English Summary
Cultural sustainability – an interview with Kenneth Frampton

By Ingerid Helsing Almaas and Einar Bjarki Malmquist

In Scandinavia, Kenneth Frampton’s essay «Towards a Critical Regionalism» from 1983 has been particularly important, as it seemed to hold up the Nordic countries as examples of an architecture that had international value because it represented a locally rooted alternative to current international trends. Nourishing these local roots, however, seems increasingly difficult. 

In this interview, Kenneth Frampton comments on the Norwegian building legislation that favours a practice of formal references to existing built environments. – One of the reactions, at a psychological level, to the modernisation of societies, says Frampton, – is to deal with the problem of psychological security by trying to pretend nothing has happened. Frampton points to the Finnish architect Alvar Aalto as an architect who has been able to build a model world, but at the same time to provide security for ordinary people, through his use of form and material. 

The way a building meets the ground is as important as the shape of its roof, argues Frampton. – The building that is conceived and experienced as a freestanding object is more easily regarded as a mere commodity. The object that is integrated into the ground has the capacity to resist that commodification. One of the predicaments for architects today is the uncomfortable opposition between kitsch, on the one hand, and neo-avantgardism on the other. The problem is how to make an architecture that would be accessible to a generalised middle class identity and not be kitsch. 

In Norway, the high level of general welfare makes the middle class aspirations of the whole of society, even immigrants form other cultures, a very obvious challenge. But despite the wealth of the nation, the level of independent cultural expression is not always impressive. If money is not enough, what else does it take?

– The question of our relationship to nature is fundamental, says Frampton. – The maximisation of technology in architecture, for example, is very problematic if the only aim is the maximum consumption of natural resources. We need to develop a more complex attitude towards nature, or towards the interface between nature and culture. This is where architecture, if it could deal with the problems facing society in general at the necessary level of complexity, could really present an avant-garde.

Kenneth Frampton is Ware Professor of Architecture at Columbia University, New York.

The full English text of this article is available on www.byggekunst.no.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N siden 2004.
Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og fagredaktør i Arkitektur N.
Kulturell bærekraft – intervju med Kenneth Frampton
Publisert på nett 08. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.