Norske turistveger

Publisert 24. januar 2018
Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.
Artikkel

Natur og kultur

Av Ingerid Helsing Almaas

Artikler / Leder

Natur og kultur

Det virker så opplagt. Natur og kultur. To aspekter av verden, to ulike arenaer for menneskelig utfoldelse: Naturen der ute, med sin uforutsigbarhet, sitt ufattelige mangfold og sin yrende detaljrikdom; og kulturen her hjemme, alt menneskene former og foretar seg, som vi bygger, produserer og kontrollerer. Natur og kultur: to aspekter av menneskelivet, vevd sammen i språket, i samfunnets kollektive selvbilde og i dagliglivets små og store handlinger. ”Menneskenaturen”, sier vi for eksempel, og ordet klinger både av tidligere århundrers kamp mot sine egne instinkter og av dagens forskning innen biologi eller psykologi. ”Ut i naturen”, sier vi i Norge, ”vi må jo ut i naturen”, og så forbereder vi oss på å forlate noe, hjemmet, det byggede, og gå inn i noe annet, et annet rom, andre omgivelser som krever noe annet av oss. Turklær. Sportsutstyr. Men selv om natur og kultur henger sammen i de flestes liv, vil begrepene ”naturmenneske” og ”kulturmenneske” for de aller fleste kalle fram svært forskjellige bilder.

Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.

Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.

Det er mange grunner til at dette skillet har oppstått, historisk og, vel, kulturelt, særlig i vestlige samfunn. En hovedårsak er antakelig byenes reduserte kontakt med landbrukets ”naturlige prosesser”. Hvis du ikke er direkte avhengig av jorda lenger, som en konkret fysisk substans som skal fø deg og din familie, øker avstanden til klodens grunnleggende biologiske miljø. Du retter ryggen, går inn, setter deg i en vakker stol og ser ut av vinduet. Og så en dag er åkeren og skogen blitt et landskap. Kanskje fylles du, som Caspar David Friedrichs vandrer, av en ubestemmelig lengsel etter noe der du ser utover tåkeheimen. En avstand til noe. Noe som tidligere satt fast på støvlene dine og under neglene dine og fulgte med deg inn, blir igjen der ute. Du kaller det der ute for ”naturen”, og når du kommer inn er det bare bildet av det du tar med deg. Bildene har du fått tid til å tenke på, de bearbeides i din store, aldri hvilende hjerne. Kanskje blir de til et vakkert maleri. Eller en artig fortelling. Og skillet mellom natur og kultur vokser, og fester seg i tankene dine som en sannhet.

Men så er det jo ikke sånn.

Selv om de fleste i vesten er mindre møkkete enn før, er biologien den samme, i oss og rundt oss. Vi er like avhengige av klodens matjordlag som vi alltid har vært, selv om vi ikke graver i det selv. Og med den globale befolkningsøkningen og ressursknapphet på mange områder, har vi igjen fått vår biologiske virkelighet bokstavelig talt tett innpå livet. Naturen rykker nærmere. Klimaendringer og villere vær bringer naturen inn i stua vår igjen. Muggen vokser for eksempel oppetter veggene i de mange, veldig mange, husene i New York som ble oversvømmet av stormfloen til orkanen Sandy. Vi har flere bakterieceller enn egne celler i kroppene våre, minner forskeren Rachel Armstrong oss på.  Det betyr ikke at vi er syke, eller invadert av fremmedelementer: Det er sånn vi er. Det er dette som er oss. 

“Naturen er ikke et ”sted” du kan besøke. Naturen er noe som finner sted, overalt. Naturen er noe som skjer.”

Naturen er ikke der ute. Naturen er ikke et ”sted” du kan besøke. Naturen er noe som finner sted, overalt. Naturen er noe som skjer, i alle klodens biologiske prosesser. Hittil har vi hatt råd til å konstruere et bilde av virkeligheten der skillet mellom natur og kultur gjorde oss tilsynelatende uavhengige av våre biologiske omgivelser og sammenhenger. Den arkitekturen vi hittil har produsert, har vært en del av dette. Bygningene våre har vært konstruert for å stoppe biologien, de har vært statiske redskaper for å skape og opprettholde grenser. En vegg er et skille. Konseptuelt har vi tenkt veggen som en evig ting: når regnet og sola bryter veggen ned, er den ødelagt og eksisterer ikke lenger for oss. Det har tjent oss godt å tenke slik, og vi har bygget riktig pene og solide vegger.

Men nå står vi i en ny situasjon. Det vi kaller ”klimautfordringene” er intet mindre enn den byråkratiske betegnelsen på en ny fase i menneskehetens historie. Og dagens påtrengende problemer må løses med nye måter å tenke på. Rachel Armstrongs ”våte teknologi”, der konstruksjoner og elementer bygger seg selv, åpner et lite vindu inn i en ny verden.

Den biologiske naturen. Rachel Armstrongs algeboblesuppe.

Den biologiske naturen. Rachel Armstrongs algeboblesuppe.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Natur og kultur
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892. Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum
Artikkel

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk

Av Runar Døving

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012. Foto: RRA
Foto: RRA
Artikler / Essay

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk

Det turistiske blikket presses i én retning: mot det som blir oppfattet som vakkert. Og veien fører turistene fram. I Norge hyller en romantisk norsk turistkultur og veienes attraktive arkitektur ”fjellet” og ”naturen”. Men fjellet har ikke alltid vært pent, sier Runar Døving. Og kommer kanskje ikke alltid til å være det heller.

For noen år siden fikk en god venn og jeg det for oss at vi skulle dra til Hamar for å se på VM i banesykling. I en pause gikk vi en tur ut for å ta en liten joint. Utenfor sto et slags gigantisk fuglereir laget av tømmerstokker. Vi klatret opp og hadde glitrende utsikt til den omvendte prammen andre tunger kaller “Vikingskipet”. Mens vi satt der begynte det å lukte hvitvin. Det ble gjort i stand til vernissage. 

Det viste seg å være åpningen av et stort utendørs kunstprosjekt i anledning OL ‘94, der åtte kunstnere hadde laget hvert sitt verk. Fuglereiret vi satt i var laget av japaneren Takamasa Kuniyasu. Ordfører og kulturråd holdt taler. Så skulle vernissagen gå fra verk til verk. Vi fulgte etter. 


Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993. Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993.

Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993.

Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika
Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993. Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993.

Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993.

Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Siden vi var de eneste utenforstående fikk vi flere nysgjerrige spørsmål om årsaken til vår tilstedeværelse. Vi svarte som sant var, at vi var publikummere på sykkel-VM som hoppet av for å følge denne utstillingen i stedet. Det gjorde oss umåtelig populære. Kunsten hadde tatt to tilskuere fra VM, stjålet publikum fra selveste sporten! For oss var valget enkelt: Med kunst følger kanapeer og mer hvitvin. At vi samtidig kunne bidra til kulturlivets eksistensberettigelse var en fortreffelig motytelse.  

Det andre verket vi kom til var den finske kunstneren Lauri Astalas forgylte ramme på omtrent 3x4 meter, som sto vendt mot Åkersvika. På den forgylte siden var det plassert et rutenett av den typen malere brukte for å tegne landskap på 1600- og 1700-tallet. En skjematisk måte å etterlikne naturen på. Tolkningen av verket ved Mjøsa er for så vidt enkel. Rammen med grid’et styrer hva man skal se, og viser til en kunsthistorisk endring, formulert i en periode der den fotografiske gjengivelsen kanskje har vært idealet. Samtidig peker rammen mot alt man ikke ser når man retter blikket i én retning. Og det forgylte markerer hvilket blikk som er det høyverdige. 

Slik er også turistene. De er indeksikale. De ser, slik man oppfordrer barn til å se: “Se, der er en stein som ser ut som en rose!”, og alle turistene ser ut av vinduet. “Ja se, en stein som ser ut som en rose!”, sier turistene. Og så går de ut av bussen og tar bilder av steinen som ser ut som en rose. Turistene følger ordre som man følger pilene på gulvet på IKEA. Studier viser at turisters fotografering er tilsvarende rituell. Fotoalbumene er like. De viser den samme utsikten, den samme solnedgangen, bare med andre søsken, venner og foreldre på bildene. 

Det turistiske blikket presses i én retning, skilter og rasteplasser blir bygget med mer eller mindre artikulerte mål om å styre turistenes blikk mot det som blir oppfattet som vakkert. I Norge hylles norsk kultur og veienes arkitektur skal ramme inn og hylle fjellet og naturen. Men fjellet har ikke alltid vært pent. 

Carl Larsson: “Blomsterfönstret”, ca. 1894. Foto: Wikimedia Commons

Carl Larsson: “Blomsterfönstret”, ca. 1894.

Carl Larsson: “The Flower Window, c. 1894.

Foto: Wikimedia Commons
Harald Sohlberg: “Vinternatt i fjellene”, 1911-14. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Harald Sohlberg: “Vinternatt i fjellene”, 1911-14.

Harald Sohlberg: “A winter‘s night in the mountains”, 1911-14

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Anders Zorn: “Badande kullor i bastun”, 1906. Foto: Wikimedia Commons
Foto: Wikimedia Commons

Anders Zorn: “Badande kullor i bastun”, 1906.

Anders Zorn: “Women bathing in the sauna”, 1906.

Da fjellet ble pent 

Før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt. Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men tenk deg for eksempel at du er vietnameser. Det vakreste du vet er dypgrønne rismarker med masse mennesker i arbeid. En dag får du bind for øynene og blir fraktet til et ukjent sted. Det er ikke ubehagelig, for du stoler på din gode norske venn som skal bringe deg til stedet han har fortalt er det vakreste på jord. Ta-ta-ta, fanfare: ”Nå kan du åpne!” Du gnir deg i øynene, det skinner i hvitt. Helt øde, iskaldt. Du har hørt om kristendommen og trodde helvetet var varmt. Den gale mannen ved siden av deg smiler og sier på bergensk: ”Er det ikkje skjønt!” Du har havnet på det norske fjellet. 

“Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt.”

Han forteller ivrig om slekta, slår hull i isen for å hente vann. Han viser deg utedoen, der du stirrer måpende på falmende bilder av Carl Larssons pedantiske familieidyll, Sohlbergs ”Vinternatt i Rondane” og Zorns nakne blondiner. En falmet kylling i gul papp står i vindusposten. Du vet at de ikke kommer til å tro deg hjemme når du forteller at de synes dette er pent. 

Ut fra teorien om at det er menneskenes ervervsgrunnlag som danner grunnlaget for kulturers estetikk, er det lett å skjønne hvorfor det var slettene på Østlandet som for noen hundre år siden sto øverst i det norske smakshierarkiet. Men Norge har aldri vært en øy utenfor verdens motehus. Frankrikes solkonge styrte smaken også her, og i barokkhagen var symmetri, fullkomne sirkler og kvadrater de perfekte formene, selv om det i Norge bare var noen herregårder i Østfold som kunne måle seg med det europeiske idealet. 

Blikket til vår første turist, Aasmund Olavsson Vinje, var ennå fylt av disse idealene da han sommeren 1860 vandret gjennom landet. Han skrev om fjellbygdenes armod der det ”knapt fannst ei veite i den kaldsure jord, og det var so det urde og krudde av skjer i kvar einaste aakerleppe, og paa den steinutte eng var der mest berre sjølvsaatt gras som i gamle dagar, for jordi var arm og vatnsjuk”. Enda skulte man i Norge stygt på fjellet, dette heslige massiv for vetter og utstøtte. Og norske kunstnere reiste ut av landet for å finne vakre steder å male. 

“Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge.”

Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge. De norske kunstnerne vendte hjem, fjellsetra ble plutselig fin, ordet ”pittoresk” ble oppfunnet på norsk og troll ble fortryllende. Så kom engelskmennene for å oppleve det ville skjønne. I begynnelsen så nordmannen dumt på dem; han holdt frem hånda og tok imot betaling for å frakte dem opp til toppen, og lo i smug av deres galskap. Men sakte og sikkert internaliserte også nordmenn lengselen mot naturen. Det ville, fjellet, isødet, havet, fikk nå estetiske kvaliteter. Det sublime: det skjønne og det storslått dramatiske i forening. 

I 1866 tok Vinje og Thomas Heftye initiativ til en norsk turistforening. Nordmenn ble også smittet av tanken på å bruke tid ute i vinternaturen – for moro skyld! Rundt det forrige århundreskiftet gikk Nansen på ski, og under OL i 1994 Viste Vi Verden Vinterveien, mens turistforeningen passerte 100 000 medlemmer. Galskapen er blitt en inngrodd del av den kulturelle ryggmargen, så vi faktisk mener at fjellet er objektivt pent. 

Estetiske selvbedrag er interessante. Smaken er som kemneren og 17. mai – noe du ikke kan slåss mot. Har du først begynt å nynne på ”nu ser jeg atter slike fjell og daler”, får du den aldri ut av hodet. 

Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892. Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum
Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum

Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892.

Tourists gather at Røysheim Inn in the Bøverdalen valley, 1892

Turismens indeksikale kringler 

Nå kommer turistene til Norge på grunn av “naturen”, mens nasjonen, eller snarere landets private aktører, tjener penger på hotell- og restaurantdrift, showbiz og transport. Det er derfor en kamp om å få turistene til å stoppe

Det er ikke tilfeldig at det er korrupsjon i turistbransjen. Turistene skal styres. Veien fører turistene fram. Hvis du driver et mindre spisested på Vestlandet, vil det koste ti millioner å drive reklame på tysk tv, uten særlig effekt, mens du for noen få tusenlapper kan få bussjåføren til å ta en ekstra svingom. Det kjempes dermed også om hvem som skal ha rett til å føre turistene til attraksjonene – og nettopp her er det Statens Vegvesen som har påtatt seg ansvaret. 

For å kapre de som kommer langs veien, vil enhver ordfører ha et skilt til sin ”severdighet” eller ”attraksjon”. En lokkekringle. Da går det fort inflasjon i kringleskilt på norske veier. Det er mange som har stoppet bilen i ferien, fulgt et kringleskilt, og lurt på hva som var det severdige i akkurat den grøfta. Statens vegvesen bygger rasteplasser og viser vei. De rydder også opp i nasjonens skiltbakeri. Hos Vegvesenets skiltbyråkrater gjelder for tiden forskjellen mellom brune og blå kringler.

De blå skiltene med kringlen kalles ”632 severdighet”. Vegdirektoratet har gitt følgende bestemmelser for anvendelsen av dette servicesymbolet: ”Symbol 632 kan brukes for severdighet som er betydningsfull eller interessant – for eksempel museum, fortidsminne, historisk byggverk, spesielt naturfenomen m.m. Skiltingen bør være tilrådd av vedkommende myndighet eller turistorganisasjon.” Brunt har imidlertid etablert seg som en ”turistfarge” for trafikkskilt i Europa. I Norge har man derfor satt opp en del brune service- og vegvisningsskilt for ”særlig viktige severdigheter”.

Her gjelder det å holde jussen rett i munnen: Brunt er en virkelig attraksjon, blått er bare en simpel severdighet. Men Norge er fullt av kommunale kverulanter, som mener at deres blå severdighet egentlig er en brun attraksjon. Så har vi det gående. Klagebunkene vokser. Det går inflasjon også i brune skilt. Men Statens Vegvesen er hevet over slike estetiske problemer. De brander Nasjonale turistveger med både firkant og kringle. Og veien taler sitt eget språk.

Serviceskilt 613.1 Rasteplass. Foto: Statens vegvesen

Serviceskilt 613.1 Rasteplass.

Service sign 613.1 Rest stop.

Foto: Statens vegvesen
Serviceskilt 640.10 Severdighet. Foto: Statens vegvesen

Serviceskilt 640.10 Severdighet.

Service sign 640.10 Attraction.

Foto: Statens vegvesen

Turistens vei 

Veiene ligger der midt i glaninga, men de fleste veier har hittil vært utenfor arkitekturens og turistnæringens betraktninger, overlatt til samferdselens teknokrati. Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Et nettverk som binder Kaupanger til Rom. De største gårdene fikk æren av å få veien lagt over gårdstunet. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret. Mange sluttet å stoppe, de ville reise fort igjennom. Med den eventyrlige veksten i bilparken ble presset for stort for de små stedene. Det ble utrivelig og farlig å ha tusenvis av biler rasende igjennom tunet. Derfor besluttet lokale så vel som sentrale myndigheter å legge veien utenom. Slik ble veiene egenmektige. De fikk navn etter broer og tunneler, og ikke lenger etter stedene de engang forbandt. Veien ble et “ikke-sted”, som Marc Augé kaller det, et sted som eksisterer løsrevet fra stedene. 

“Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret.”

Etter at bilen ble større enn mennesket, ble veien en fiende. I naturvernets tidsalder mener vi at veien lager “arr” og “sår” i naturen, mens tunnelen skåner landskapet. Men forestillingen om sår eller arr viser til en tatt-for-gitthet om det uberørte landskapets verdi. Med andre ord at naturen er gitt, mens kulturen ikke skal synes. 

Veibygging har en staselig historie. I Norge er det vanskelig å bygge vei i bratta, så både rallaren og ingeniøren har høy status. Den første veien som raste ned fra Filefjell mot Lærdalsøyri, som nå kalles en ”scenic route”, var storslått ingeniørkunst i det som nå ble forstått som storslått natur. Og turistene kom. Til slutt gikk nordmenn med på det selv. Jo da, fossen er fin den, kunne de si, når de fikk tenkt seg om. Og så løftet de nye øyne mot Trollveggen og satte Geiranger på frimerke. 

Fjellet og fjorden ble attraksjoner. Og med turistene ble en næring skapt. Fjordene gikk for fullt, snekkere bygget sveitserhoteller og lokale jenter fikk på seg hvitt forkle. Men i den norske nasjonalromantiske kulturen skjedde det flere ting samtidig. Velstand skulle også bygges med kraft og industri. Ingeniørene bygde også kraftstasjoner, aluminiumsverk og lærte å bore i fjell. To konkurrerende næringer vokste fram, med ulik oppfattelse av veiens estetiske betydning. 

Atlanterhavsvegen. Fra en annonse for Mercedes Benz.
 

Atlanterhavsvegen. Fra en annonse for Mercedes Benz.

The Atlantic Coast Road. From an advert for Mercedez Benz.

En vei er en vanskelig investering. Prisen per meter må inn i et langsiktig regnestykke. Men det er ikke lenger sikkert at den korteste veien til målet er den beste investeringen. For turisten og pendleren representerer veien to ytterpunkter. Turisten har reisen som mål, pendleren har målet for reisen. Pendleren ser ikke på utsikten, turisten gjør ikke annet. For turisten er tiden på fergekaia og på båten eksotisk fritid, for pendleren er det venting. 

Når man anlegger en vei, kan man sørge for at utsikten fra veien er mest mulig spektakulær. Man kan velge broen framfor tunnelen, man kan velge å heve den istedenfor å senke den i terrenget, og man kan beskjære trærne så utsikten blir stor. Trollstigen og Atlanterhavsveien er gode eksempler. Veiene er kunstverk i seg selv, gitt av ingeniørens meisling og staking. Veien er både attraksjon og ferdsel. Den er en dobbelt attraksjon. Den tiltrekker i kraft av sin nødvendighet og i kraft av det sublime – og den framhever landskapet. 

Ørnesvingen, Geiranger. Arkitekt: 3RW arkitekter og Smedsvig Landskap, 2005. Foto:  3RW
Foto: 3RW

Ørnesvingen, Geiranger. Arkitekt: 3RW arkitekter og Smedsvig Landskap, 2005.

Ørnesvingen, the Geiranger Fjord. Architect: 3RW architects and Smedsvig Landskap AS, 2005.

Nasjonalistiske turistveier

Sjefen for veien er blitt sjefen for estetikken. Hva slags estetiske refleksjoner veiens ingeniører gjør seg kan ikke leses i noen som helst form for skrift. Vi kan bare tolke resultatene: De samarbeider med arkitekter som liker å bryte med landskapet. Hva er det de stiller til skue? Hvor er det de vil at vi skal se? 

Rasteplassenes estetiske forbilde er ifølge boken Nasjonale turistveger fra 2010 Theodor Kittelsen. Og slik fortsetter Omvegens bejublede rasteplasser: Selvika i Havøysund er “ut mot havet”, Tungeneset i Senja viser skarv i solnedgang. Bergsbotn i Senja, Stegastein og Ørnesvingen i Greiranger synger “No ser eg atter slike fjell og fjordar”. Børra på Andøya ligger under regnbuen. Fra rasteplassene ved Gudbrandsjuvet, Allmannajuvet og Videfossen på Gamle Strynefjellsvegens buldrer nøkken og fra Flotane i Aurlandsfjellet tramper Jutultroll. 

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012. Foto: RRA
Foto: RRA

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012.

Viewpoint Trollstigen. Architect: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012.

Om det er erhvervsgrunnlaget som danner grunnlaget også for estetikken i 2012, er det de nasjonalistiske subsidiers estetikk. De Nasjonale turistvegene gir utsikt over det nasjonalromantiske Norge anno 1880. Teorien om at modernismen ikke er annet enn en firkantet videreføring av romantikken, er bevist med Nasjonale turistveier. De er nasjonalromantiske stoppesteder for innvortes bruk. På den ene siden kan man kanskje være stolte av at Norge er stort nok til å være så introvert, til å tørre å la troll, nøkk, fjell og fjord være det bærende for nasjonens representative estetiske blikk. For meg er det bare Atlanterhavsveien som hever seg over kringleskiltet og er på vei mot noe, som har et sublimt mål, og samtidig blir nettopp det.

“At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres.”

At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres. Når arkeologer fra planeten Alienne kommer til Norge om ti tusen år, vil de finne noen merkelig avrundede betongkonstruksjoner ved Sohlbergplassen. De klarer ikke å tolke det som boliger, men finner ut at hullene må ha vært til trærne, som de ikke skjønner hvorfor skulle stå urørt. De leter, men finner ikke noe som gir inntrykk av nytteverdi, og klarer ikke å forstå betongens estetikk. De vil spekulere og sannsynligvis komme fram til at dette må ha vært åsted for en rituell aktivitet, noe de ville ha helt rett i. At ritualet besto i at folk på ferd skulle stoppe, for så, individuelt eller i små grupper, gå ut og se på og ta bilde av, hverandre og Rondane, vil de aldri kunne forstå –  det brune skiltet har jo dessverre forvitret. Det bisarre er at vi selv tar det for gitt at ”Vinternatt i Rondane” har en estetisk verdi. Som om veien som går forbi ikke kan være seg selv nok. 

Utsiktspunkt Sohlbergplassen. Arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005. Foto: Carl-Viggo Hølmebakk
Foto: Carl-Viggo Hølmebakk

Utsiktspunkt Sohlbergplassen. Arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005.

Viewpoint Sohlbergplassen. Architect: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005.

Epilog

Vernissagen er nesten over. Det er kun ett verk igjen før sjampanjen. Vi kommer fram til et hus. Tre av husets sider er dekket med vedstabler. På den ene gavlsiden har kunstnerne Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen fjernet veggen og erstattet den med pleksiglass. På gulvet i første etasje har de plassert to slitte lenestoler og strødd mengder med poteter over hele gulvet. Nå står stolene i et hav av lilla groer som svaier sakte. 

Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen, husmannsplass, Åkersvika, 1993. Foto: Kulturlandskap Åkersvika
Foto: Kulturlandskap Åkersvika

Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen, husmannsplass, Åkersvika, 1993.

Wenche K. Eckhoff and Finn Åge Andersen, farm house, Åkersvika, 1993.

Referanser/litteratur

Augé, M. 1995, Non-places : introduction to an anthropology of supermodernity, Verso, London.

Kant, I. 1995, Kritikk av dømmekraften, Pax-palimpsest, Oslo.

Neumann, I.B & Sending O.J. (red.) 2003, Regjering i Norge, Pax forlag, Oslo.

Vinje, A.O. 1962, Ferdaminne. Frå sommaren 1860, Samlaget, Oslo.

English Summary
Nationalist Tourist Routes. On the governmentality of the tourist gaze

Essay by Runar Døving

Norwegian culture and the architecture of the roads, particularly as it aims itself at visitors, have always celebrated the mountains and nature. But the mountains were not always beautiful – 150 years ago they were just obstacles. In this essay, Runar Døving describes the formation of the tourist gaze in Norway. Tourists follow directions as loyally as the arrows on the floor at IKEA, says Døving; their experience is constructed, their photo albums identical.

The competition for the status of official “attraction” is fierce, and the importance of the roads connecting these attractions has increased, developing from the engineering feat it was to connect remote parts of a rocky country to the aesthetic efforts of the National Tourist Routes, parts of a conscious branding of Norway as a tourist destination. The aesthetic attitude governing current construction has its roots in a 19th century romanticism – they end in nothing, concludes Døving, and so are clearly constructed for ritual rather than functional purposes; for the ritual of stopping and looking. And, bizarrely, we seem to accept this as enough.

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk
Runar Døving
Runar Døving er professor i sosialantropologi ved Markedshøyskolen i Oslo og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).
Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid? Foto: MF
Artikkel

Landskap på avveie?

Av Marius Fiskevold

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold? Foto: MF
Foto: MF

Landskap på avveie?

Landskapsanalysen som veiviser i en pluralistisk samtid

Beskrivelse, tolkning og verdisetting av landskaper er blitt en viktig del av naturforvaltningen i Norge, nedfelt i lovverket og utlagt i offentlige veiledere og rutiner. Men hva er et landskap? Med utgangspunkt i eksempelet Vøringsfossen tar Marius Fiskevold for seg de fortellingene som ligger bak det vi kaller ”landskapet”, og de skiftende verdiene som styrer dagens tilsynelatende objektive analysepraksis.

Da Christopher Hansteen på vei mellom Christiania og Bergen i 1821 tok en avstikker fra veien, klatret opp på brinken ved Vøringsfossen og brått så ned i avgrunnen under seg, var han den første som i moderne tid så fossen og området rundt estetisk som landskap.

Da Hansteen senere formulerte sine erfaringer, utførte han et arbeid som til forveksling ligner den oppgaven profesjonelle landskapsarkitekter utfører i dag: Han gjorde landskapet til gjenstand for en fortelling. Siden 1970-tallet har denne fortellingen blitt fremstilt i henhold til vår forståelse av hva landskap er, og hvordan det kan operasjonaliseres når det skal tas beslutninger på vegne av fellesskapet.1 I offentlige plan-, forvaltnings- og vernesaker foregår møtet med Vøringsfossen oftere gjennom illustrerte dokumenter enn ved å stå ansikt til ansikt med svimlende juv og brusende fossefall.

Det fortalte landskapet

Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til denne metodens oppbygning, etterprøvbarhet og disposisjoner. Det blir avgjørende å kunne forstå hvilket landskap det er som kommer til uttrykk i metodens forskjellige analysefortellinger. Møtet med landskapet Vøringsfossen, slik det fremstilles i forskjellige analyser, viser hvorfor dette spørsmålet i det hele tatt stilles.2

Når det for eksempel vises til ”… 1800-talet sin naturbaserte turisme der attraksjonsverdien vart knytt til naturfenomenet foss og elv” og det legges til grunn at ”[l]andskapsverdiane i Hardanger generelt og Vøringsfossen spesielt er vel kjent og dokumentert”, kommer det tydelig frem både hva metodetradisjonen interesser seg for og hvilken status den innrømmer analysegjenstanden.3

“Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til metoden.”

Premissene for metodens landskapsforståelse er likevel ikke avklart. Mellom Hansteens observasjon og dagens analysepraksis ligger et tidsspenn på over 190 år. Er det for eksempel områdets materielle kjennetegn, slik Hansteen iakttok dem, de estetiske idealene slik de kom til uttrykk i Hansteens samtid, områdets historie som landskap, nåværende status som reiselivsikon, den følelsesmessige tilstanden Hansteen ble hensatt i etter møtet med fossen, eller rett og slett forvaltningens etterspørsel etter et legitimt beslutningsgrunnlag, som kommer til uttrykk i landskapsanalysen?

Formuleringen av den europeiske landskapskonvensjonen har gitt spørsmålet om hva landskap er et uttrykk for, og hvordan det kan bli gjort til gjenstand for avklart kunnskap, fornyet aktualitet. 4, 5 Det har blant annet blitt stilt spørsmål ved hvor grunnlaget for denne kunnskapen bør ligge; for eksempel hos eksperter eller ”folk flest”.6 I tillegg har det blitt utarbeidet forslag til nye analysemetoder på flere ulike fagfelt.7 Bredden i diskusjonen og variasjonen i antall innfallsvinkler stiller også den norske analysetradisjonen i et nytt lys.

Med analysefortellingene fra Vøringsfossen som illustrasjoner på en innarbeidet metodetradisjon, kan det  argumenteres for at det rådende metodeverktøyet unnviker å ta stilling til hva landskap er. Dette blir særlig tydelig når oppmerksomheten rettes inn mot overgangen mellom materiell erfaring og verbal ytring. Jeg vil hevde at det springende punktet i denne sammenhengen ikke nødvendigvis er kompleksiteten i verden rundt oss, men heller en manglende oppmerksomhet på mulighetene som ligger i skillet mellom området og fortellingen om området. For det første mangler den profesjonsbaserte metoden en tydelig forankring i en akademisk teoritradisjon. Eksempler på landskapsbaserte teorier finnes foruten i den nordiske kulturkretsen også innenfor anglo-amerikanske og tyske vitenskapsretninger. 8, 9, 10 Og for det andre er det aktuelle metodeverktøyet lite egnet til å skille en hvilken som helst fortelling om området fra de som behandler området som landskap. For å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid, må derfor metodeverktøyet gi analytikeren muligheter for å identifisere et avklart landskap blant alle de ulike mulighetene og fortellingene som foreligger.

Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid? Foto: MF
Foto: MF

Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid?

Do current methods of landscape analysis allow us access to the contemporary landscape?

Et verdinøytralt område og et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonen

Områders materielle innhold har stått sentralt i norsk analysepraksis, som er basert på at ulike kjennetegn avdekkes og tilordnes forhåndsdefinerte kategorier.11 Slik kan metoden inventere store landområder etter en standardisert identifikasjonsnøkkel basert på visuelle likheter. Elementer i området beskrives som komponenter i et verdinøytralt og observatøruavhengig landskap. Nasjonalt referansesystem for landskap og Statens vegvesens håndbok 140 Konsekvensanalyser er eksempler på metodeverktøy innenfor en slik inventeringstradisjon. Landskapsanalyse Vøringsfossen følger referansesystemets oppbygning. Landskapet kategoriseres i henhold til standardkomponentene, og gis deretter en verdi: ”Metoden tek utgangspunkt i vurdering av komponentane si/sitt mangfald – inntrykksstyrke – heilskap etter gitte kriterier. Landskapet sin opplevingsverdi er delt inn i klassane A, B og C, der A er den høgaste og vert nytta om det vakraste vi har av nasjonale landskap. 12

Når landskapet rundt Vøringsfossen blir tildelt karakteren A, skjer altså dette etter en metode der komponenter som landskapets hovedformer og vann og vassdrag blir beskrevet og vurdert tilsynelatende analytisk.

Den analytiske fremgangsmåten er likevel ikke til hinder for den nærmest euforiske beskrivelsen som blir leseren til del i fortellingens oppsummering, kalt ”landskapskarakter”: ”Heilskapleg, dramatisk og spektakulært landskap. Ei komprimert oppleving av overgangen mellom det rolege fjellandskapet og det ultimate fjordlandskapet. Ein nasjonalskatt av ei landskapsoppleving i Noreg med Vøringsfossen som hovudattraksjon – eit nasjonallandskap.” 13

Mindre medrivende blir ikke beskrivelsene når analytikeren forlater det grenseløse fugleperspektivet og beskriver landskapet som kjøreopplevelse.14 I verdi- og sårbarhetsanalysen for Hardanger blir det store området delt inn i strekninger og delstrekninger, til dels med støtte i Nasjonalt referansesystem for landskap.15 Strekningen i den øvre delen av Måbødalen, der Vøringsfossen kan skimtes i ”… vanndamp som stiger opp fra juvet…”, blir gitt svært stor verdi siden ”[l]andskapet oppleves som dramatisk og intenst.”16

Som eksemplene viser, sliter inventeringstradisjonen med å skille observatøren fra det observerte. Enten det dreier seg om Nasjonalt referansesystem for landskap eller fagtema landskapsbilde i Statens vegvesens Håndbok 140, bygges landskapsanalysen opp på grunnlag av tilforlatelige begreper som for eksempel bebyggelse, vann og vegetasjon. Uten klare begrunnelser tas deretter disse elementene videre i abstrakte kategorier som landform, kanter og bevegelseslinjer, fortsatt under overskrifter som datagrunnlag eller landskapskarakter. Stillferdig foretas det med andre ord en tilsynelatende entydig faglig konseptualisering av landskap. I denne overgangen blir imidlertid ikke forholdet mellom den omtalte materialiteten og fortellerens tolkning av denne materialiteten nevneverdig påaktet. Inventeringstradisjonen tviholder på objektiviteten, og derav legitimiteten, som ligger i de kvantifiserbare elementene. Samtidig avstår den ikke fra å trekke dem inn i et særegent begrepsapparat som kun trenede spesialister behersker.

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold?

Can we identify the tourist landscape, as it is expressed in the actual use of an area?

Et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonens utrettelige forsøk på å opprettholde skillet mellom et nøytralt materielt landskap og et verdsatt landskap, blir stadig tilført friske krefter.17 På den annen side finnes det røster, både i den norske inventeringstradisjonens oppblomstringstid på 1990-tallet og internasjonalt i dag, som har hevdet at innsatsen ikke bare blir satt på feil brikker, men på galt spill.18 Sakliggjøringen av landskapet har hatt sin pris, hevder for eksempel Ludwig Trepl; analysegjenstanden selv, fenomenet landskap, har blitt et offer for systemtenkningen.19 Landskapsanalysenes begeistringsytringer vitner indirekte om en tilsvarende erkjennelse. Landskap er mer enn standardiserte komponenter og kart delt inn i enhetlige områder.

I et befolket landskap virker den europeiske landskapskonvensjonen nærmest forløsende når den ikke bare fastslår at landskap er områder preget av naturlige og kulturelle faktorer, men også presiserer at den menneskelige oppfatningen av disse områdene må anerkjennes som en nødvendig del av landskapsbegrepet: ”’Landskap’ betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer.”

I den engelske originalteksten kan ordet oppfatning tilbakeføres til perception. Med ”persepsjon” menes ikke bare en passiv registrering av sanseinntrykk, men også en aktivt vurderende utvelgelse og fastholdelse av aspekter ved denne strømmen av inntrykk. Når et område oppfattes som et landskap, innebærer det med andre ord at visse trekk og tilstander ved området først legges merke til og deretter opprettholdes fremfor andre mulige forståelser. ”Landscape is a way of seeing the world,” som den amerikanske geografen Dennis Cosgrove konkluderer.20 Som landskap foreligger området i allerede tolket og meningsbærende form.

Enhver tolkning og fremstilling av landskap vil derfor ikke kunne avgrenses til det materielle fotavtrykket, men må nødvendigvis også befatte seg med det historiske tidsbildet som materialiteten er blitt fremstilt i. I dette fastholdte og nærværende bildet kommer iakttagerens forventninger, erfaringer og erindringer til uttrykk, enten bildet foreligger som forestilling eller observasjon. Bildet blir den referansen som iakttageren orienterer seg ut fra og knytter sine vurderinger til. Innslaget av det synbare og synlige gjør bildet til en møteplass for variasjoner gitt av alt fra vær og årstider til skiftende interesser og fortellinger. På denne måten blir landskapsbildet både synliggjørende og anskueliggjørende, illustrerende og forklarende, enten det iakttas ved selvsyn, eller fremstilles med tekst og illustrasjoner i en analysefortelling.

Identifikasjon av landskap

Ethvert område inneholder et billedmangfold. Områdets landskap, som bilde, må derfor identifiseres. Når et landskap blir gjort til et felles anliggende, kan heller ikke identifikasjonen av landskapet avgrenses til materielle kjennetegn, personlige emosjoner, kulturelle konvensjoner eller potensial som salgsvare. Identifikasjonsarbeidet kan ikke dvele ved bildet, men må undersøke de allmenne og virksomme betingelsene for selve billeddannelsen. I min doktorgradsavhandling har jeg foreslått et begrepsbasert alternativ til den etablerte, kartbaserte analysetradisjonen.21 Med begrepene horisont, frekvens og motiv vil identifikasjonen da kunne avdekke om bildet dannes gjennom ferd eller fortelling, om det primært kommer til syne i hverdag eller fest, og endelig, med hvilken intensjon den aktuelle billeddannelsen foregår. Billedmangfoldet i området rundt Vøringsfossen kan tjene som illustrasjon på denne metoden.

Turismens landskap. Foto: MF
Foto: MF

Turismens landskap.

The tourist landscape.

Landskapets horisont: ferd og fortelling

Hansteen befant seg innenfor en materiell og konkret horisont da han lot øynene følge vannmassene utfor kanten. Samtidig handlet han innenfor en like premissgivende kunnskaps- og forståelseshorisont da han med sitt estetisk vurderende blikk iakttok området som landskap. Ferden gir landskapet et materielt og kvalitativt innhold, mens fortellingen tilfører landskapet en symbolsk referanse.

I tiden som er gått siden Hansteen forlot brinken, er tallrike fortellinger satt i omløp på stedet: Vannkraftutbygging gjennom reguleringen av Sysendammen, veihistorie gjennom anleggelse av flere generasjoners veier oppover Måbødalen, velstandsutvikling gjennom etablering av hyttefelt i Sysendalen, profesjonseksponering gjennom flere arkitektkonkurranser, og ikke minst turismen.

Som fortellingene vitner om, er også den materielle situasjonen forandret. Dette gjelder ikke bare anleggelsen av veier, hyttefelt, damkonstruksjoner og reguleringen av hele vassdraget; den materielle landskapsendringen er også knyttet til hvordan man ankommer stedet. Der Hansteen fulgte de gamle slepene over Hardangervidda til fots, fulgte en periode på 1800-tallet da båt til Eidfjord og fottur opp ble vanlig. Den første kjøreveien til fossen ble ferdig i 1916, og ble først erstattet av ny vei i 1986.22 I dag ligger fossen tilgjengelig noen timer i bil fra hovedstaden.

En identifikasjon av landskapets horisont krever presisjon. Selv på stedet preges iakttagelsen både av ferden og fortellingen. Når øyet streifer et område med fortellingen som rettesnor, virker fortellingen ferden. Når inntrykkene samles og kommer til uttrykk for eksempel i en tekst, virker ferden fortellingen. Erfaringen gir grunnlag for teksten, og teksten samler erfaringen i en meningsbærende ytring. Det kulturelle og materielle erfaringsgrunnlaget vil likevel kunne føres tilbake til hvert sitt opphav.

Landskapets frekvens: hverdag og fest

Hansteen befant seg på reise mellom Christiania og Bergen da han bestemte seg for å ta en avstikker fra veien. Slik ble møtet med Vøringsfossen til en enestående fest og et høydepunkt blant ferdens mange billeddannelser. På en tilsvarende måte vil landskap i andre sammenhenger kunne iakttas og forstås som en veksling mellom dagligdagse rutiner og unntakstilstander av kortere eller lengre varighet.

Som fortelling ble landskapet Vøringsfossen en klassiker allerede kort tid etter Hansteens beretning.23 Det kulturelle landskapet lever videre og opprettholder landskapets rykte på tross av den skiftende materielle situasjonen. Det avgjørende er i dette tilfelle ikke den materielle situasjonen i området, men at den samme fortellingen fortelles uforandret gang på gang. 

Landskapets frekvens kan imidlertid også utledes av ferdens regelmessighet. Et sted som Vøringsfossen besøkes gjerne en gang i blant. Synet av fossen danner et unntak fra hverdagsrutiner og dagligliv. Og for en besøkende langveis fra, danner det tilsvarende en overgang mellom lange, skogkledde daler, den åpne vidda og det dramatiske fjordlandet i vest. 

Betydningen av landskapets frekvens fremstår tydeligst i horisontskiftet som følger av en ny fortelling, gjennomføringen av en ny ferd i området, eller i overgangen mellom ferd og fortelling, fortelling og ferd. ”Det øvrig Gennemrystende ved denne Scene vil jeg ei vanhellige ved kraftløse Beskrivelser”, innser Hansteen. ”Reis selv hen og sku! Er alt hvad jeg har at sige.”24 Bruddet introduserer nye landskap eller tar avskjed med det kjente. Skiftet vil imidlertid også kunne utløses av gjentagelsen, selv der ferden eller fortellingen opprettholdes, bekreftes eller revurderes som en følge av dypere kjennskap til og rikere erfaring med området.

Identifiseres kraftutbyggingens landskap, slik det 
kommer til uttrykk i vassdragsreguleringer? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres kraftutbyggingens landskap, slik det kommer til uttrykk i vassdragsreguleringer?

Can we identify the landscape of waterway management?

Landskapets motiv: intensjon og valg

Hansteen dro ikke over fjellet for å se en attraksjon, men for å gjøre geografiske oppmålinger. Da han forsøkte å måle fossens høyde, fulgte dette i etterkant av den estetiske erfaringen av området som landskap. I denne overgangen skiftet samtidig iakttagelsen fra det som kunne kalles et estetisk til det som kunne kalles et vitenskapelig motiv. Motivet fanges hverken opp av landskapets horisont eller frekvens, men angir derimot rammene som områdets innhold samles innenfor. Slik vil valg av motiv også innebære at det tas stilling til hvilket landskap analysemetoden ønsker å fremstille.

“Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier...”

Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier som ikke nødvendigvis er forenlige, selv om de alle refererer til det samme området. Som ett av tre ikonpunkter i strategien til Nasjonale turistveger innlemmes området rundt Vøringsfossen for eksempel i oppfatninger som er styrt av distriktspolitiske og næringslivsbaserte motiver. Som hytteområde på grensen til Hardangervidda blir området en del av lokalpolitiske og grunneierbaserte motiver. Og som regulert vassdrag er det allerede gjort til gjenstand for kraftproduksjonsmotiver.

Motivet preger iakttagelsen av både kulturelle og materielle landskap. Når for eksempel en damingeniør i kraft av sitt yrke ser et landskap i et kart eller i et område, vil iakttagelsen styres av hvordan han oppfatter områdets egnethet for kraftproduksjon. Når en politiker eller økonom betrakter området, derimot, vil deres motiver ikke nødvendigvis være knyttet til vannfall og terrenghelning, men for eksempel til de økonomiske og sysselsettingsmessige virkningene av den regulerte naturen. En avklaring av motivet vil derfor kunne si noe om hvorvidt vi snakker om landskap eller om området som et opportunt virkemiddel.

Ser vi vårt eget landskap?

Når vi leser landskapsanalyser, for eksempel av Vøringsfossen, ser vi tydelig at måten analysen gjennomføres på i seg selv gir uttrykk for hva forfatteren mener med landskap. Med fortellingene som følger av metoden, gis dette landskapet utbredelse og innflytelse. Ved gjentatt praksis holdes dette oppfattede landskapet ved like. Når metodetradisjonen, i et forsøk på å leve opp til naturvitenskapelige objektivitetsidealer, har institusjonalisert landskapet med utgangspunkt i materielle objekter, må man også spørre seg om hva dette landskapet kan gi oss av kunnskap om den tiden vi lever i. Ser vi vårt eget landskap?

Identifiseres velstandssamfunnets landskap, slik det kommer til uttrykk i den pågående hyttebyggingen? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres velstandssamfunnets landskap, slik det kommer til uttrykk i den pågående hyttebyggingen?

Can we identify the landscape of the welfare society, as it is expressed in the development of holiday homes?

Horisont: Analysefortellingen lokaliserer et symbolsk bilde

Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde av analysedokumentets tekst og illustrasjoner. Øyet streifer ikke land og vann, men hviler mot en tekst, anlagt med en bestemt synsvinkel og formulert som en særegen fortelling. Metodetradisjonens manglende forståelse for skillet mellom det symbolske, allerede tolkede og det kvalitative, umiddelbart sansbare, bildet, gjør det mulig for analytikeren å opprettholde referansen til det materielle området selv om analysegjenstanden nå er å finne blant de mange fortellingene som området er innlemmet i. Dette fører både til at analytikeren lett overser mangfoldet av fortellinger som refererer til området, og at han ignorerer ferdens kvalitative variasjoner.

“Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde.”

Allerede i forordet til Landskapsanalyse Vøringsfossen, der det vises til en landskapskvalitet som kalles ”klassisk”, definerer det faglige arbeidet seg bort fra det dynamiske kulturlandskapet i området. Landskapsanalyse Vøringsfossen nevner for eksempel ikke Sysendammen, mens Landskapsanalyse Hardanger begrenser seg til å kalle den ”... en vegg i landskapet.”25

Hadde metodetradisjonen viet ferden større oppmerksomhet, ville kanskje Landskapsanalyse Vøringsfossen kunnet bemerke at de siste meterne frem til juvet fortsatt kan tilbakelegges på Hansteens vis. I stedet konsentrerer analysen seg om ”kalkulert sikt”. Paradoksalt nok viser de tydelige analysekartene noe av det mest karakteristiske ved Vøringsfossen: den er knapt synlig fra noe lett tilgjengelig sted. At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel av det opprinnelige, får heller ingen følger for landskapets klassikerstatus. Det symbolske bildet foreligger allerede før analysen gjennomføres, og endres ikke i løpet av prosessen.

Identifiseres det programmerte landskapet, slik det kommer til uttrykk i ferdsel langs dagens veier? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres det programmerte landskapet, slik det kommer til uttrykk i ferdsel langs dagens veier?

Can we identify the programmed landscape of today‘s roads and motorised traffic?

Frekvens: Det symbolske bildet blir prosedyre

Når områdets materialitet danner basis for metodetradisjonen, blir heller ikke landskapets frekvens påaktet. Betegnende nok legger Landskapsanalyse Vøringsfossen stor vekt på et emne som geologi. Betydningen av for eksempel årstider, vannføring utenfor sommersesongen og skiftende klima, gjøres ikke til sentrale analyseemner. Det statiske vektlegges på bekostning av det skiftende og dynamiske.

“At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel har ikke fått noen følger for landskapets klassikerstatus.”

De materielle analysemetodene har også hatt forbausende lang levetid. Nasjonalt referansesystem for landskap ble for eksempel ferdigstilt i 2005, men de grunnleggende komponentene kan føres tilbake til 1987.26 Og da revisjonen av HB140 Konsekvensanalyser ble igangsatt i 2002, var en av de grunnleggende premissene at strukturen i metoden skulle holdes uforandret.27 Både det som gjøres til gjenstand for analyse, og måten det konseptualiseres på, avspeiler dermed en forutsigbar og alminneliggjort oppfatning. Når kategoriene som stilles til rådighet for utledning av ethvert områdes landskapskarakter er landskapets hovedformer, landskapets småformer, vann og vassdrag, vegetasjon, jordbruk og bebyggelse og anlegg, blir nødvendigvis forskjeller visket ut og utlignet av kategoribruken alene.

Redselen for ”det subjektive” har gitt ideologien om verdinøytralitet og observatøruavhengighet nærmest fritt spillerom. I den offentlige forvaltningen har vekstvilkårene for en slik ideologi vist seg svært gunstige. Som del av et forvaltningsregime har landskap, i likhet med en rekke andre kvalitative fenomener, kun endt opp med å innfri det målet som Jean Francois Lyotard kaller performativity: Analysegjenstandens innhold skal gjøres effektivt, friksjonsfritt og kalkulerbart.28 Det allerede foreliggende symbolske landskapet gjøres til prosedyre, og får deretter definere område etter område.

Motiv: forvaltningsteknikk eller identifikasjon av velferd?

”Det overordna målet er å ta vare på landskapet sin karakter som naturområde i vidare utvikling av turistveg og turistnæring” heter det i Landskapsanalyse Vøringsfossen.29 ”Formålet med analysen er å fremskaffe grunnlagsmateriale om vegstrekningenes verdi og kvalitet som nasjonal turistveg” følger Landskapsanalyse Hardanger opp.30 Analysefortellingenes formål gjenfinnes i bakgrunnen til prosjektet Nasjonale turistveger, som de begge er utløst av: ”Ved å auka Noreg sin attraktivitet som reisemål for vegfarande turistar frå så vel eige land som utlandet, skal turistvegane styrka næringslivet, ikkje minst i distrikta.”31 Når så prosjektets virkemiddel er å presentere turistene ”… for det ypparste av norsk natur”, virker ikke lenger landskapsanalysens gjenstand like åpenbar.32 Er det natur som landskap, slik vi kan se det utvikle seg gjennom kulturhistorien, med Hansteens iakttagelse som ett av de nasjonale høydepunktene? Eller er det natur som reiselivsnæringens ypperste salgsvare og distriktspolitikkens mest symboltunge virkemiddel?

I sin iver etter å fjerne alle verdistandpunkter og kulturelle referanser fra analysemetodens oppbygning, står inventeringsstrategien nærmest uten ryggdekning når dette spørsmålet blir stilt. De gjentatte analyseøvelsene har gradvis visket ut sporene av iakttagelsens kulturelle opphav. Når en landskapsanalyse som den for Vøringsfossen benytter Det nasjonale referansesystemet for landskap, tar den imidlertid ikke bare i bruk et verdinøytralt analyseverktøy, men retter seg samtidig etter de valg og disposisjoner som ligger nedfelt i analysemetodens historiske utvikling. Referansesystemet ble blant annet utviklet for å kunne overvåke utviklingen i landbruket, mens tankegangen bak selve systemutformingen også kan spores tilbake til landskapsarkitekten R.B. Littons sceniske evaluering av skogsområder i Nord-Amerika.33

En klarere forståelse og bruk av motivet ville derimot kunne tydeliggjøre landskapsanalysens berettigelse og formål. Igjen vil analysemetoden måtte foreta et valg mellom flere ulike motiver som landskapet kan oppfattes som et uttrykk for.

Identifiseres forholdet mellom naturkreftenes spill og innslaget av samfunnsreguleringer og tekniske inngrep? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres forholdet mellom naturkreftenes spill og innslaget av samfunnsreguleringer og tekniske inngrep?

Can we identify the relationship between natural forces and the regulations of society and technology?

Landskap på avveie?

Ikke lenge etter Hansteens reise vant Vøringsfossen ry som attraksjon. Deretter befestet den sin posisjon som reiselivsklassiker. Med landskapsanalysen som kunnskapskanal kunne vi i dag spørre hva som er igjen av dette landskapet, nå som det foreligger planer om kilometerlange gangstier, utallige utsiktsplattformer og sammenhengende sikringsgjerder rundt hele juvet.34 Skal vi glemme Hansteen og hans småbekymrede ferd opp på brinken, der han den gang så juvet slik det fortsatt kan oppleves i dag? Skal vi heller la Vøringsfossen fullbyrdes som produkt og bli et bilde på kalkulert overflod og opplevelsesekstase?35 I så fall kunne landskapsanalysen fastslått at vi med det buktende gjerdet på juvkanten fjerner den siste rest av Hansteens opprinnelige landskap, og at den sublime naturestetikken en gang for alle er blitt avløst av hverdagslivets estetikk, preget av stedløse ideologier som nullvisjonen eller intensjonen om universell utforming.

Alternativt kunne analytikeren ha funnet rester av det kvalitative ved å følge vannmassene med øyet utfor kanten av juvet og deretter møtt dem igjen i bunnen av gjelet, gjennomvåt av fråde og føyke, betraktende det massive og hensiktsløse fallet som aldri avsluttes mot det alltid avvisende bergmassivet. En større forståelse av gjenstanden, av landskapet, kunne i slike saker med fordel ha styrket landskapsanalysens presisjon og argumentasjonskraft.

Omstart for landskapsanalysen

Med erindringen vendt mot fossen forsøkte Hansteen å gi en beskrivelse av synet som møtte ham på brinken. Ingen hadde tidligere beskrevet det slik. Dagens analysemetoder for landskap gir imidlertid avkall på muligheten for en tilsvarende nytolkning av området. Metodetradisjonen for landskapsanalyser har siden 1970-tallet blitt utviklet etter idealer om verdinøytralitet og observatøruavhengighet. På veien har analysemetoden vunnet innpass som ”tema” i standardrepertoaret for landskapskartlegging og konsekvensanalyser. Til gjengjeld har analysegjenstanden selv, landskapet, nærmest blitt kapslet inn av arealkategorier og definisjonskriterier overtatt fra samfunnsøkonomisk velferdsteori og naturvitenskapelig virkelighetsforståelse. 3637

“Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. ”

Dersom den profesjonsbaserte landskapsanalysen skal kunne gjenvinne noe av sin nytte som veiviser i menneskelivets rikdom, slik Ritter uttrykker det, må den bli en kilde til kunnskap for den som ønsker å se forbindelsen mellom materiell erfaring og oppfatningen av et område, og som prøver å forstå forholdet mellom mennesket og den verden vi lever og skaper i.38 Hvis vi oppgir landskapsanalysens argumentasjonskraft i bytte med politiserte verdier, anvendbare modeller eller faglig immunitet, mister vi ikke bare evnen til å anskueliggjøre landskap i vår egen tid, men vi påfører også oss selv et tap, slik Anne Katrine Geelmuyden hevdet for snart 20 år siden: ”… vi nekter å se oss selv slik vi er.”39 Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. Kart og arealkategorier må byttes ut med et begrepsapparat der ikke bare materialitetens egenskaper listes opp, men hvor begrepene utledes av og beskriver samtidig og aktuell praksis. Istedenfor å gjøre analyseoppgaven til arbeidsprosedyre, kan landskapsanalysen gi oss en mulighet til å identifisere forskjellige landskap som en dialektikk mellom ferd og fortelling, hverdag og fest, utvalgt og sett innenfor et samlende motiv. 

Forholdet mellom naturkrefter og tekniske inngrep. Foto: MF
Foto: MF

Forholdet mellom naturkrefter og tekniske inngrep.

Natural forces and the regulations of technology.

Noter
  1. Opplegg for analysemetoder finnes for eksempel i Feste, Jan & Oterholm, Alf-Ivar (1973): Landskapskarakter: vurdering av fattbarhet og estetisk kvalitet i naturlandskapet, Statens vegvesen (1988/1997/2006) HB 140 Konsekvensanalyser.
  2. I denne artikkelen vil det refereres til Asplan Viak (2008): Landskapsanalyse Vøringsfossen og Cowi as (2011): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  3. Asplan Viak (2008:3): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  4. Den europeiske landskapskonvensjonen er formulert av Europarådet, underskrevet av Norge i 2001 og satt i kraft i 2004.
  5. I forbindelse med markeringen av 10-årsjubileet til konvensjonen ble det avholdt en konferanse der blant annet en rekke ulike analysemetoder ble presentert.
  6. Se f.eks. Jones, Michael (2007): The European landscape convention and the question of public participation i Landscape Research 32(5):613 - 633.Jones, Michael, Howard, Peter, Olwig, Kenneth, Primdahl, Jørgen & Herlin, Ingrid Sarlöv (2007): Multiple interfaces of the European
  7. Se f.eks. en landskapsøkologisk tilnærming i: Tveit, Mari Sundli (2007): A conceptual framework for assessing visual landscape character using indicators: the VisuLandsframework. Og en sosiologisk tilnærming i: Ås. Ruud, Marit Ekne (2007): Sosiokulturelle stedsanalyser:veileder. Oslo.
  8. Se f.eks. Geelmuyden, Anne Katrine (1989): Landskapsopplevelse og landskap; ideologi eller ideologikritikk? Olwig, Kenneth (1996): Recovering the substantive nature of landscape i Annals of the Association of American Geographers: S. 630-653.
  9. Se f.eks. Cosgrove, Dennis (1998): Social formation and symbolic landscape. Madison.
  10. Ritter, Joachim (2003:36): i Dehs, Jørgen Æstetiske teorier. Seel, Martin (1996): Eine Ästhetik der Natur. Trepl, Ludwig (2012:230): Die Idee der Landschaft
  11. Se f.eks. Bruun, Magne (1983): Vurdering av landskapskvalitet: utkast til arbeidsopplegg. Amundsen, Ingerlise (1995): Vegutforming og landskapstilpassing: visuelle forhold i norsk vegbygging fra 1930 til i dag.
  12. Asplan Viak (2008:8): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  13. Asplan Viak (2008:8): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  14. Statens vegvesen (2006): HB 140 Konsekvensanalyser.
  15. Cowi as (2011:6): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  16. Cowi as (2011:20): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  17. Se f.eks. Artsdatabanken (2009): Naturtyper i Norge, Bakgrunnsdokument 1.0, Clemetsen, Morten (2010): Landskapskarakter: framgangsmåte for vurdering av landskapskarakter og landskapsverdi
  18. Geelmuyden, Anne Katrine (1993): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei. Ås. Trepl, Ludwig (2012): Die Idee der Landschaft.Bielefeld.
  19. Trepl, Ludwig (2012:230): Die Idee der Landschaft.Bielefeld.
  20. Cosgrove, Dennis (1998:13): Social formation and symbolic landscape. Madison
  21. Fiskevold, Marius (2011:148): Veien som vilje og forestilling.
  22. Statens vegvesen (2002:171): Vegvalg, nasjonal verneplan.
  23. Se f.eks Orla Lehmann (1865): Norge og Nordmændene. Reiseerindringer fra 1836 og 1865.
  24. Hansteen, Christopher (1859:42): Bemærkninger og Iakttagelser paa en Reise fra Christiania til Bergen og tilbage i Sommeren 1821.
  25. Cowi as (2011:18): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  26. Nordisk ministerråd (1987): Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen.1.
  27. Fiskevold, Marius (2011:143): Veien som vilje og forestilling. Ås.
  28. Lyotard, Jean Francois (1984): The postmodern condition.Manchester.
  29. Asplan Viak (2008:30): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  30. Cowi as (2011:4): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  31. Statens vegvesen (2004): Prosjektdirektiv Nasjonale Turistveger
  32. Statens vegvesen (2004): Prosjektdirektiv Nasjonale Turistveger
  33. Litton, Roger Burton (1972): Aesthetic dimensions of the landscape. Både Bruun og Amundsen bygger på forfatterens arbeider med landskapsanalysen.
  34. Norske arkitektkonkurranser 428 (2010): Begrenset arkitektkonkurranse Nasjonale turistveger: Vøringsfossen
  35. Urry, John (2002:56); The Tourist Gaze. Second Edition.London.
  36. Fiskevold, Marius (2011:148): Veien som vilje og forestilling. Ås. Her argumenteres det med at samfunnsøkonomisk virkelighetsforståelse innfører en metodetenkning som også langt på vei gjennomsyrer de ulike fagtemaene, blant annet landskap.
  37. Geelmuyden (1993): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei, Trepl (2012) Die Idee der Landschaft. Forfatterne stiller spørsmål ved om det naturvitenskapelig inspirerte skillet mellom en objektiv verden og en subjektiv/faglig verdsettelse av denne verdenen i det hele tatt er brukbart på et fenomen som landskap.
  38. Ritter, Joachim (2003:36): i Dehs, Jørgen Æstetiske teorier. Odense.
  39. Geelmuyden, Anne Katrine (1993:193): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei
English Summary
Landscape on the Wrong Track

By Marius Fiskevold

Description, interpretation and valuation of landscapes has become an important part of the management of natural resources in Norway, embedded in legislation and explained in public guidelines and procedures. But what is a landscape?

Taking the shifting perceptions of the Vøringsfossen waterfall as an example, landscape architect Marius Fiskevold examines the narratives behind what we call “the landscape”. Fiskevold’s analysis exposes the changing values that govern what we like to imagine to be today’s objective administrative practices.

The hidden narratives of the supposedly neutral analytic methods we take for granted today, actually conspire to prevent us from developing new interpretations of our landscapes, concludes Fiskevold. Ossified categorisations and criteria have encapsulated our understanding of landscape, separating it from both societal and scientific insights and developments.

Professionalised landscape analysis, then, needs to become a source of knowledge for the realisation of a connection between material experience and the perception of a certain area, for the understanding of the connection between humans and their environment.

Landskap på avveie?
Marius Fiskevold
Marius Fiskevold er landskaps-arkitekt og forsvarte sin Phd-avhandling ved UMB i januar 2012. Han jobber i Sweco Norge as.
Landskap på avveie?
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Utsiktspunkt Bergsbotn
Prosjekt

Utsiktspunkt Bergsbotn

Code:arkitektur, 2010

Utsiktspunkt Bergsbotn

Utsiktspunkt Bergsbotn

Nasjonale turistveger / Utsiktspunkt Bergsbotn

Arkitekt:
Code:arkitektur

Ytterst på kanten av en klippe, der veien gjør en 180-graders-sving, ligger utsiktsbroen over Bergsbotn og balanserer som en gigantisk kompassnål. Bare midtpartiet er i kontakt med bakken.


Utsiktbroen krager ut i begge ender. Stålkonstruksjonen er konstruert for å svikte når man løper og hopper på den.

Utsiktbroen krager ut i begge ender. Stålkonstruksjonen er konstruert for å svikte når man løper og hopper på den.

The viewing bridge cantilevers out at both ends, and the steel structure moves when you walk or jump on it.

Utsiktspunkt Bergsbotn
Utsiktspunkt Bergsbotn
Utsiktspunkt Bergsbotn
 
Rekkverket i wirenetting tar opp bevegelsene i konstruksjonen.

Rekkverket i wirenetting tar opp bevegelsene i konstruksjonen.

The steel mesh railing allows for the movement of the structure.

Plan.

Plan.

Plan.

Langsnitt og oppriss.

Langsnitt og oppriss.

Long sections.

 
Snitt gjennom konstruksjonen.

Snitt gjennom konstruksjonen.

Section through the structure.

 
Snitt gjennom konstruksjonen.

Snitt gjennom konstruksjonen.

Section through the structure.

 
Snitt gjennom konstruksjonen.

Snitt gjennom konstruksjonen.

Section through the structure.

Arkitektens beskrivelse

Utsiktsbroen er tenkt som et fristilt og selvstendig objekt; et instrument like egenrådig i sitt forhold til stedet som kraftledningene som passerer over. Intensjonen har vært å løfte de besøkende ut av det nære og ut i det store landskapsrommet. 

Mot vest peker broen mot storhavet med Bergsbotn i forgrunnen. Mot øst stikker broen ut i rommet mellom elvedalen og fjellet Hesten. Utsynet mot havet, det første glimtet av hav for dem som kommer kjørende tvers over Senja, er den opplagte attraksjonen på stedet. Med prosjektet er fjellene over, og lien, uren og elven nedenfor gjort tilsvarende viktig. 

Konstruksjonen er 44 meter lang, fire meter bred og ti cm tykk. Stålbæringen er bevisst gjort fleksibel for å dramatisere opplevelsen. Både brukerne og vinden får utsiktsbroen til å svinge og vibrere. Langsgående stålbjelker og tregulvet av lerk ligger i samme sjikt og har samme dimensjon. Vekslingen mellom horisontale og bølgende deler av gulvet er konstruktivt motivert, og muliggjør utkragingen på seks og åtte meter i endene. Samtidig oppstår det steder å sitte, ligge, hoppe og løpe. 36 ulike stålbøyler binder konstruksjonen sammen på tvers.  

Rekkverk av wirenetting, uten håndløper, muliggjør bevegelsene i konstruksjonen og gir transparens både over og under dekket. Alle deler av anlegget er tilgjengelig med rullestol. Stålkomponentene er produsert på verksted i Estland og montert sammen på stedet med bolter.

Utsiktsbroen er belyst på undersiden om natten og i mørketiden. Dette gjør at det bølgende gulvet oppleves som svevende sett fra veien. Samtidig kan besøkende i mørke orientere seg etter lyslekkasjer mellom gulvbordene, uten selv å bli belyst. 

English Summary
Viewpoint Bergsbotn, Senja

Architects: Code:arkitektur

The viewpoint is located at the edge of a cliff, at a hairpin bend. Only the middle of the 44-metre structure is anchored to the ground, cantilevering out to the west and the east. The platform is only 10 centimetres thick, with enough flexibility in the steel beams to give a dramatic experience. A wire mesh railing allows for the movement. The structure is wheelchair accessible. 

Utsiktspunkt Bergsbotn
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Friluftsfyret Kvassheim.
Prosjekt

Friluftsfyret Kvassheim

Helge Schjelderup sivilarkitekter AS, 2010

Friluftsfyret Kvassheim

Friluftsfyret Kvassheim

Nasjonale turistveger / Friluftsfyret Kvassheim

Fyranleggets bevaringsverdige fjernvirkning.

Fyranleggets bevaringsverdige fjernvirkning.

The protected silhouette of the lighthouse 

Friluftsfyret Kvassheim.

Friluftsfyret Kvassheim.

Kvassheim lighthouse and outdoor centre.

Friluftsfyret Kvassheim
Friluftsfyret Kvassheim
Friluftsfyret Kvassheim
 
Kjøkkenet.

Kjøkkenet.

The kitchen. 

Detalj av karnappet i kafeen. 

Detalj av karnappet i kafeen. 

Detail of the bay window in the café.

 
Utstillingsarealet på loftet. Heisen i midten.

Utstillingsarealet på loftet. Heisen i midten.

Exhibition area on the top floor, with central lift core.

 
Nytt mellombygg på kjeller/bakkeplan, sett fra kafeen.

Nytt mellombygg på kjeller/bakkeplan, sett fra kafeen.

New connection at ground level, seen from the café.

Friluftsfyret Kvassheim
Situasjonsplan. 1. Fyrhuset/utstilling, 2. Fyrtårn, 3. Mellombygg, 4. Maskinhus, kafé, 5. Kjøkken, 6. Utstillingsbygg, 7. Tursti.

Situasjonsplan. 1. Fyrhuset/utstilling, 2. Fyrtårn, 3. Mellombygg, 4. Maskinhus, kafé, 5. Kjøkken, 6. Utstillingsbygg, 7. Tursti.

Site plan.1. Exhibition, 2. Lighthouse, 3. Connecting building, 4. Café, 5. Kitchen, 6. Exhibition building, 7. Hiking path.

Fyrhus. Plan kjeller. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Fyrhus. Plan kjeller. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Plan of lighthouse. Lower level. 1. Reception, 2. Exhibition, 3. Shelter, 4. Meeting room, 5. Café and hiker‘s shelter, 6. Kitchen, 7. Dishes, 8. Storage, 9. Exhibition and education, 10. Plant room and storage.

Fyrhus. Plan hovedetasje. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Fyrhus. Plan hovedetasje. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Plan of lighthouse. Main level. 1. Reception, 2. Exhibition, 3. Shelter, 4. Meeting room, 5. Café and hiker‘s shelter, 6. Kitchen, 7. Dishes, 8. Storage, 9. Exhibition and education, 10. Plant room and storage.

Plan, loft.

Plan, loft.

Plan, upper floor.

 
Friluftsfyret Kvassheim
Arkitektens beskrivelse

Turistveg Jæren skiller seg fra de fleste andre turistvegstrekningene ved at den går gjennom et relativt tett befolket kulturlandskap, hvor det finnes mange meningsberettigede, interessenter, brukere og potensielle samarbeidspartnere. 

Kvassheim fyr ligger ved en rullesteinstrand på den værharde jærkysten. Fyranlegget er omgitt av beitemark og ligger i kontakt med Turistveg Jæren og Nordsjøvegen. Anlegget ble døpt Friluftsfyret Kvassheim i 2004 da Jæren Friluftsråd (JF) overtok forvaltningsansvaret. JF er en kvalitetsbevisst og inspirerende byggherre. Friluftsfyret har vært under utvikling siden overtakelsen og prosessen pågår fremdeles. 

Anlegget

Den opprinnelige bygningsmassen bestod av fem frittstående bygninger, og er verneverdig som et kulturhistorisk element i landskapet. Det nye anlegget består av de opprinnelige bygningene, ett nytt mellombygg, kjøkkentilbygg og nytt utstillingsbygg. Fyrets silhuett og fjernvirkning er bevart i ombyggingen, og det ble gått flere runder med vernemyndighetene for å få aksept for nye vindusåpninger, karnapp og nytt utstillingsbygg. 

I Maskinhuset er hele veggen mot vest erstattet med et panoramavindu/karnapp, en bokstavelig tolkning av byggherrens motto ”Et vindu mot havet”. I selve Fyrbygningen er det utført en omfattende konstruktiv utskifting for å få plass til heis som gjør de tre hovedplanene i utstillingen tilgjengelige for alle. 

På bakgrunn av prinsippløsninger er detaljering og utførelse i stor grad arbeidet frem gjennom drøftinger med dyktige håndverkere på byggeplassen. Det er lagt stor vekt på at materialer og fargebruk innvendig skal spille sammen med landskapet utenfor. Utvendig har det vært fokus på robuste materialer og detaljer, for en stor del i tråd med det som har vært vanlig på fyranleggene.

Aktivitet, innhold, synergier og samarbeid

Friluftsfyret er nå innfallsport til turer og opplevelser i terrenget, og innendørs tilbys det varmestue, kafé og utstillinger. Formålet er å formidle det de nære omgivelsene har å by på: fugleliv, botanikk, redningshistorie, fyrhistorie, arkeologi og friluftsliv. På sikt skal det utvides med overnattingstilbud i Assistentboligen. I tillegg skal de karakteristiske betongrampene som smyger seg rundt byggene modifiseres, formes og utvides og skape sammenheng i anlegget også utvendig.

Fakta

Anlegget er bygget ut i flere byggetrinn. 2006: ny parkeringsplass. 2007: ombygging av Maskinhuset. 2010: del to mellombygg og rehabilitering av Fyrmesterboligen og restaurering av fyrtårnet. 2012: nytt utstillingsbygg for Ingermanlandjigen ferdigstilles. 2014: ombygging av Assistentbolig og uthus til overnatting.

English Summary
Kvassheim lighthouse and outdoor centre, Jæren

Architects: Helge Schjelderup sivilarkitekter AS

Kvassheim lighthouse is located on a stony beach surrounded by fields near one of the National Tourist Routes, and is being developed as a centre for exploring the coastal landscape. The original complex comprised five buildings, which have been connected and added to with three new structures. The protected silhouette of the complex has been respected in the development, which has focused on functional refurbishment. The complex offers a hiker’s shelter, café and exhibitions. There are plans for overnight accommodation.

Friluftsfyret Kvassheim
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Servicebygget. Foto: Roland Halbe
Prosjekt

Eldhusøya Turistvegprosjekt

Ghilardi+Hellsten Arkitekter AS, 2014

Servicebygget sett fra parkeringsplassen. Foto: Roland Halbe
Foto: Roland Halbe

Eldhusøya Turistvegprosjekt

Adkomst til landskapet

Det nye serviceanlegget på Eldhusøya skal verne naturmiljøet og samtidig gi alle brukergrupper adgang til det unike landskapet.


 
Atlanterhavsveien med Storseisundbroa. Servicebygget til høyre. Foto:    Roland Halbe

Atlanterhavsveien med Storseisundbroa. Servicebygget til høyre.

The Atlantic Road with Storseisund Bridge. Service building to the right.

Foto: Roland Halbe
Servicebygget sett fra parkeringsplassen. Foto: Roland Halbe
Foto: Roland Halbe

Servicebygget sett fra parkeringsplassen.

Service building seen from the parking lot.

Landskapet kan skimtes gjennom veggen på servicebygget.  Foto: Roland Halbe

Landskapet kan skimtes gjennom veggen på servicebygget. 

Glimpses of the landscape through the windows of the service building. 

Foto: Roland Halbe
 
Servicebygget. Foto: Roland Halbe

Servicebygget.

The service building.

Foto: Roland Halbe
I kaféen, ved peisen. På bakveggen bilder fra andre Nasjonale turistveger.  Foto:     Roland Halbe

I kaféen, ved peisen. På bakveggen bilder fra andre Nasjonale turistveger. 

The café, with fireplace. On the rear wall are photographs of other National Tourist Route projects.

Foto: Roland Halbe
Arkitektens beskrivelse

Eldhusøya ligger ved et av de mest fremtredende stedene langs den ikoniske norske Atlanterhavskysten. Den lille øya har alltid vært et populært sted for reisende, med sin fantastiske utsikt over havet og nærhet til den berømte Storseisundbroa. I 2007 ble det avholdt en begrenset arkitektkonkurranse for oppgradering av området med en ny utkikksplattform, et lite servicebygg og et større parkeringsområde. 

Prosjektet er utformet og konstruert for å verne det lokale naturmiljøet, samtidig som det gir ubegrenset atkomst for alle typer besøkende, uansett alder eller funksjonsevne. Prosjektet er tenkt som et ”tilbygg” til Atlanterhavsveien, hvor besøkende opplever et skifte fra bilvei til gangvei. Utsiktsplattformen, parkeringsplassen og servicebygget er integrert i én sammenhengende tilgjengelig struktur. Den 700 m lange turstien omfatter 197 stålrammer og 196 åpne komposittrister som beskytter den lokale floraen ved at vind, regn og lys slipper ned gjennom den sklisikre overflaten. De besøkende tilbys en kontinuerlig promenade rundt øya, med panoramautsikt og integrerte sittegrupper for hvile og refleksjon.

Plattformen er konstruert ut fra en radial logikk for å tilpasse seg, men samtidig flyte over, de topografiske forholdene. Gangbanen stiger, synker og bretter seg ved hjelp av varierende radier i både plan og høyde. For å redusere risikoen for korrosjon er rammeverket laget av rustfritt stål, definert i en katalog av deler slik at man unngikk å kutte og sveise konstruksjonsdeler på stedet. Servicebygget inneholder en kafé, toaletter og turistinformasjon, skjult under banen langs en 150 m lang støttemur. Støttemuren var et premiss for utformingen, da fyllmasse fra et tidligere veiprosjekt skulle fjernes både for å kunne gi landskapet tilbake sin opprinnelige vegetasjon, men også for å gi mer rom for parkering. Servicebyggets faseoppdeling og mønster er hentet fra den lokale fiskeindustrien og illuderer en sildestim; et fiskeslag som har preget den lokale industrien i lang tid.

Konseptuelt og konstruksjonsmessig er Eldhusøya basert på elementer fra transport-infrastruktur og deres tilpasning til det naturlige landskapet. Det låner materialer og prefabrikasjonsteknikker fra maritim- og offshoreindustri. Sammen med den eksisterende broen er inngrepet ment å understreke forholdet mellom det naturlige og det menneskeskapte.

English Summary

Eldhusøya National Tourist Routes project, Averøy

Architects: Ghilardi+Hellsten Arkitekter AS

Eldhusøya is a small island on the Atlantic coast of Norway, near the iconic Storseisund Bridge. This new service area is the result of a limited architectural competition in 2007. The project is designed to protect the local natural environment, whilst allowing universal access to the immediate landscape. A 700 metre long stainless steel elevated path circles the island, and includes seating to sit and enjoy the view.

The service building houses a café, toilets and a tourist information, all located under the footpath and behind a 150 metre long retaining wall. The façade pattern is inspired by the local fisheries: a school of herring.

Eldhusøya Turistvegprosjekt
Publisert på nett 13. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Servicebygg Akkarvikodden
Prosjekt

Servicebygg Akkarvikodden

Manthey Kula AS, 2009

Servicebygg Akkarvikodden.

Servicebygg Akkarvikodden

Nasjonale turistveger / Servicebygg Akkarvikodden, Lofoten

Arkitekt:
Manthey Kula AS

Prosjektet ligger i Moskenes, langs Nasjonal Turistveg Lofoten, i tilslutning til rasteplassen på Akkarvikodden som er tegnet av landskapsarkitekt Inge Dahlmann/Landskapsfabrikken. Servicebygningen skulle erstatte det gamle toalettet på plassen, som en orkan hadde løftet vekk fra fundamentet. Tomten er unik. Veien går langs et smalt platå mellom havet og fjellene. Ved rasteplassen utvider platået seg, og man opplever et tydelig landskapsrom. Utsikten mot horisonten er storslagen.


Servicebygg Akkarvikodden. Bygget forholder seg til himmelen, ikke til landskapet.

Servicebygg Akkarvikodden. Bygget forholder seg til himmelen, ikke til landskapet.

Service building, Akkarvikodden. The building relates to the sky, not to the terrain.

Servicebygg Akkarvikodden.

Servicebygg Akkarvikodden.

Service building, Akkarvikodden.

 
Interiør.

Interiør.

Interior.

 
Interiør.

Interiør.

Interior.

Plan.

Plan.

Plan.

Snitt.

Snitt.

Section.

Snitt sett mot installasjonsvegg. 

Snitt sett mot installasjonsvegg. 

Section, view towards the installation wall.

Detalj av hull med rist. 

Detalj av hull med rist. 

Detail of vent hole in external wall.

 
Det ferdige hullet.

Det ferdige hullet.

The finished vent.

Stålkonstruksjonen under produksjon hos en lokal skipsindustri. 

Stålkonstruksjonen under produksjon hos en lokal skipsindustri. 

The steel structure under construction in a local shipbuilding workshop.

Montering av det prefabrikerte bygget, som er produsert av lokal skipsindustri. 

Montering av det prefabrikerte bygget, som er produsert av lokal skipsindustri. 

Erection of the prefabricated building, which is produced by local ship building industry.

Skissen.

Skissen.

Arkitektens beskrivelse

Prosjektet ligger i Moskenes, langs Nasjonal Turistveg Lofoten, i tilslutning til rasteplassen på Akkarvikodden som er tegnet av landskapsarkitekt Inge Dahlmann/Landskapsfabrikken. Servicebygningen skulle erstatte det gamle toalettet på plassen, som en orkan hadde løftet vekk fra fundamentet. Tomten er unik. Veien går langs et smalt platå mellom havet og fjellene. Ved rasteplassen utvider platået seg, og man opplever et tydelig landskapsrom. Utsikten mot horisonten er storslagen.

Konstruksjon og materialbruk

Det var to intensjoner bak utformingen av bygningen. Den ene var å lage et tungt og godt fundamentert hus, den andre var å lage et toalettrom som forholdt seg til himmelen og ikke til landskapet. Toalettet skulle kun være åpent i sommersesongen og behøvde derfor ikke være isolert. Opprinnelig var bygningen tenkt i betong, men ønsket om å utvikle en konstruksjon som kunne lages av lokal skipsindustri ledet til et helsveiset hus der de 10 og 12 mm tykke vegg- og takflatene i cortenstål er bærende konstruksjoner. Stålkonstruksjonen ble produsert og prøvemontert i sveisehallen før den ble demontert og fraktet stykkevis til byggeplassen. Der ble den boltet til betongfundamentet og til innvendige betongskiver som stiver av bygningen. Ut- og innvendige flenser stiver av stålkonstruksjonen. Flensene holder også på plass glasset i lysåpningene og glassplater som forer deler av toalettrommene for å unngå at besøkende skal få rustflekker på klærne. En glassplate i taket i det lille toalettrommet gjør det mulig å se refleksjonen av horisonten. Dørene er bygget i syrefast stål. Rustfritt sanitærutstyr og lamper i sandblåst glass er integrert i betongveggene. 

Bygningen er universelt tilgjengelig.

English Summary
Service building, Akkarvikodden, Lofoten islands

Architects: manthey kula

The building replaces a toilet that was lifted off its foundations by a hurricane. The new building needed to be heavy and well anchored. Initial plans for a concrete structure were scrapped to allow local shipbuilding industry to make the building from 10 and 12 mm sheet corten steel. The facility is for summer use only and not insulated. The building is universally accessible.

Servicebygg Akkarvikodden
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
I dag.
Prosjekt

Fiskebruene Myrbærholmen

Manthey Kula AS, 2010

Fiskebruene Myrbærholmen

Fiskebruene Myrbærholmen

Nasjonale turistveger / Fiskebruene Myrbærholmen, Atlanterhavsvegen

Arkitekt:
Manthey Kula AS


Fiskebruene på Myrbærholmen.

Fiskebruene på Myrbærholmen.

The fishing bridges at Myrbærholmen.

Fiskebruene Myrbærholmen
 
Fiskebruene Myrbærholmen

Detail of the structural steel railing and main supporting beams.

Sitteplasser i enden av en av bruene.

Sitteplasser i enden av en av bruene.

Seating at the end of one of the bridges.

Atkomsttrapp i platestål med bærende rekkverk.

Atkomsttrapp i platestål med bærende rekkverk.

Access stair in sheet steel with structural railing.

Før byggingen av fiskebruene var det veldig farlig å fiske langs veien.

Før byggingen av fiskebruene var det veldig farlig å fiske langs veien.

Fishing on the road before the construction of the fishing bridge. Dangerous...

I dag.

I dag.

Today.

Fiskebruene på Myrbærholmen langs Atlanterhavsvegen
 

Fiskebruene på Myrbærholmen langs Atlanterhavsvegen

The fishing bridges at Myrbærholmen, on the spectacular Atlanterhavsvegen road.

Situasjonsplan. 

Situasjonsplan. 

Site plan.

Konstruksjonsplan.

Konstruksjonsplan.

Structural plan.

Kortsnitt av bro med gangbaneelementer på sidene.

Kortsnitt av bro med gangbaneelementer på sidene.

Cross section of bridge with the new walkways on both sides. 

Detalj av håndløper og broelementer.

Detalj av håndløper og broelementer.

Detail of handrail and bridge elements.

Arkitektens beskrivelse

Den gode fiskeplassen ved Myrbærholmen, like ved den velkjente Storseisundbroen langs Atlanterhavsvegen, har vært mye brukt til tross for dårlige adkomstforhold og at det har vært risikofylt å oppholde seg i veibanen. Fjellskjæringen, veikanten og brobanen dannet et godt utgangspunkt for utvikling av plassen som Nasjonalt turistvegprosjekt.

Prosjektet er utviklet i to omganger. Først ble parkeringen mot fjellveggen utvidet, og noen år senere ble fiskebruene etablert på begge sider av veibroen. Tiltaket var et samarbeid mellom Statens vegvesen og flere kommuner. 

Situasjon

De to utkragete gangbanene er utformet som to store sirkelsegmenter med ulik radius. Intensjonen er at fiskebruene skal bidra til opplevelsen av lange ubrutte linjer og på den måten forsterke veganleggets karakter. Ved å frigjøre gangbanene fra brobanen ble det mulig å føre dem inn på terreng over de eksisterende landkarene og dermed etablere en kontinuerlig bevegelse langs hele konstruksjonen. Mellomrommet mellom veien og de nye gangbanene er også en sikringssone for å unngå at en evt. påkjørsel på veirekkverket påvirker de utkragete konstruksjonene.

Den eksisterende brobanen heller i lengderetningen og vrir seg i tverretningen. De to nye gangbanene er horisontale, slik at forholdet mellom de nye gangbanene og den eksisterende broen varierer, mens forholdet mellom gangbanene og vannflaten er konstant i hele broens lengde. 

Konstruksjon og materialbruk

Fiskebroene er rene prefabrikkerte stålkonstruksjoner. Gangbanene består av elementer som ligger an på kraftige stålbjelker. Bjelkene spenner mellom konsoller som krager ut fra den eksisterende broens pilarer og landkar. 

Gangbaneelementene består av kontinuerlige stålrammer med gulv og sider av gitterrister. Adkomstrampene, trappene og snuplassen for endene av den ene gangbanen er utformet i platestål. I disse elementene er det rekkverket som tar spenn og utkragninger. Oppheng for livbøyer er integrert i rekkverksutformingen.

Mot parkeringen danner landingspunktene i betong terskler som holder grusfyllingen fra parkeringsplassen og adkomststiene på plass. 

Fiskebruene er universelt tilgjengelige. Rekkverkenes kontrastfarge er midtstripegul og fiskeplassene er utstyrt med et særskilt rekkverk som letter snørefiske fra rullestol.

English Summary
Fishing bridge, Myrbærholmen, Atlanterhavsvegen – the Atlantic Coast Road

Architects: manthey kula

To make the road bridge safe for people taking advantage of the excellent fishing, two pedestrian bridges were added to the side of the existing bridge structure. The new bridges are attached to the existing as prefabricated steel cantilevers, structurally separate to allow separate landing points and to avoid damage in the event of a road bridge collision. The bridges are universally accessible.

Fiskebruene Myrbærholmen
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Den – Hiet på Vedahaugane
Prosjekt

Den – Hiet på Vedahaugane

LJB AS , 2012

Den – Hiet på Vedahaugane

Den – Hiet på Vedahaugane

Nasjonale turistveger / Hiet på Vedahaugane

Arkitekt:
LJB AS


Vedahaugane rasteplass.

Vedahaugane rasteplass.

Vedahaugane rest stop.

Vedahaugane rasteplass.

Vedahaugane rasteplass.

The path and the bench are parts of a fully reversible intervention.

Sti til hiet.

Sti til hiet.

The path leads to a cave, a den.

 
Vedahaugane har alltid vært en rasteplass på veien mellom Lærdal og Aurlands fjellene.

Vedahaugane har alltid vært en rasteplass på veien mellom Lærdal og Aurlands fjellene.

Vedahaugane has always been a resting point on the road between Lærdal Valley and the Aurland mountains.

 
Inngangen til “Hiet” i enden av gangstien.

Inngangen til “Hiet” i enden av gangstien.

The entrance to the “Den” at the end of the footpath.

Mark Dions installasjon “Den”. En kunstig bjørn sover i hiet.

Mark Dions installasjon “Den”. En kunstig bjørn sover i hiet.

Mark Dion‘s installation “Den”. An artificial bear asleep in the cave.

Situasjonsplan. 
 

Situasjonsplan. 

Site plan.

Snitt gjennom “Hiet”, med overlys. 

Snitt gjennom “Hiet”, med overlys. 

Section through the “Den”, with rooflight. 

Arkitektens beskrivelse

I bakkane frå Lærdal opp mot Aurlandsfjellet, i det storslagne møtet mellom to dalar, ligg Vedahaugane, nett over tregrensa og med framifrå utsikt til Hurrungane i det fjerne. Her har Lærdølene kvilt på veg til fjells eller på jakt i uminnelige tider. Då ”Snøvegen” vart vedteken som turistveg vart det avgjort å bygge ei stopplomme og ei utviding av vegen her. Det vart snart klart at dei beste kvalitetane fann ein om ein kom seg litt vekk frå vegen og ut i terrenget. Her opnar det store landskapet seg, og her gjev den rike vegetasjonen og mikrolandskapet ein flott kontrast. 

Rasteplassen

Tanken var å gjere så lite som mogeleg, ikkje røre terrenget meir enn høgst nødvendig, og inngrepet, eller tillegget, skulle vera reversibelt. 

Utsiktsplassen vart bygd som ein betongsti 90 meter ut i landskapet. Runde søyler midt under dekket minimerer det fysiske fotavtrykket. Gangbanen har ein presis geometri, dei to boga linjene er nøye tilpassa landskapsformene. Ein 25 meter lang benk har plass til ei busslast med turistar, eller god plass til mindre grupper. Så stoggar gangbanen tvert, som ein invitasjon til å gå vidare ut landskapet. 

Kunstverket

Seinare vart det avgjort å knyte eit kunstverk til Vedahaugane. Den amerikanske kunstnaren Mark Dion står bak installasjonen ”Den – hiet på Aurlandsfjellet”. I diskusjonen om lokalisering og formgjeving, krav til tilgjenge og ikkje minst ynskjet om å verne om utsikten, vart ein samde om å forlengje gangbanen og byggje kunstverket som eit rom under bakken. Det endra stoppestaden – der ein før vart leia ut i landskapet, vert ein no leia inn i hiet. Der inne ligg ein kunstig bygd bjørn på en haug av gjenstandar samla frå mange land og tidsepokar, presentert som eit diorama bak ein glasvegg. 

Det er lagt mye arbeid i å byggje overgangen mellom den svevande stien ute og banen som leiar inn i hiet så mjuk og ”natur-lik” som råd. Ein lyt bøya seg når ein går inn i mørket, inn i ura mellom dei store steinane. Der inne finn ein den sovande bjørnen, med dagslyset sivande ned ovanfrå gjennom ein slags ljore. Bjørnehiet er bygd i betong, det er kondensisolert og har velfordelt naturleg ventilasjon. Og bjørnen ser ut til å trivast; han har ikkje vakna enno.

English Summary
Den at Vedahaugane, Aurland

Landscape architects: LJB AS

Vedahaugane has been a rest stop on the trip across these mountains from time immemorial. The 90 metre concrete path leads from the parking area over to the best views of the grand landscape. The intention was to do as little as possible, and for all construction to be reversible. The path and the 25 metre long bench are supported off the ground on poles.

After completion, the artwork “Den” by American artist Mark Dion was added as an extension to the walkway. “Den” consists of an underground cave where an artificial bear sleeps on top of a heap of objects from many periods and places.

Den – Hiet på Vedahaugane
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Jektvik fergekai
Prosjekt

Jektvik fergekai

Carl-Viggo Hølmebakk AS, Manthey Kula AS, 2010

Servicebygg på Jektvik fergekai.

Jektvik fergekai

Nasjonale turistveger / Fergekai, Jektvik

Jektvik fergekai
Servicebygg på Jektvik fergekai.
 

Servicebygg på Jektvik fergekai.

Service building at Jektvik ferry landing.

Detalj fasade. Fiberglass forsterket med polyester.

Detalj fasade. Fiberglass forsterket med polyester.

Detail of the outer skin of fibreglass reinforced polyester resin.

 
Inngang til toalettene.

Inngang til toalettene.


Entrance to the public toilets.

 
Venterommet.

Venterommet.

Inside the waiting room shelter. The facade is tuned "inside out", with the glazing panels hung off an aluminium structure and facing in, covered externally with a fibreglass skin on timber battens.

Jektvik fergekai
Jektvik fergekai
Jektvik fergekai
Situasjonsplan og situasjonssnitt (fremtidig).

Situasjonsplan og situasjonssnitt (fremtidig).

Site plan and site section (future plan marked in grey). 

Utsnitt av plan. Arbeidstegning. 

Utsnitt av plan. Arbeidstegning. 

Part of working drawing.

Detaljsnitt. 

Detaljsnitt. 

Detail section. 

Prefabrikasjon.

Prefabrikasjon.

Prefabrication of the structure.

Arkitektens beskrivelse

Tiltakene på Jektvik fergekai består foreløpig av et nytt servicebygg (toaletter og venterom) samt opprusting av en eksisterende kioskbygning med utearealer. En mulig utvidelse av prosjektet er under planlegging for å gi rom for gatekjøkken, utvidet informasjonstjeneste, lagerplass og seks små overnattingsenheter.

Det lille servicebygget har – kanskje nettopp på grunn av det begrensede arealet – gitt mulighet for flere eksperimenter. I tillegg til å løse de pragmatiske funksjonene har prosjektet vært en studie i konstruksjon, transparens og byggemetode.

Den prefabrikkerte, modulbaserte og bærende aluminiumskonstruksjonen har en “vrengt” fasade av isolerglass: et SG-fasadesystem (“Structural Glazing”) er montert med utsiden innover. Innvendige vegger og en horisontal himling blir på denne måten helt slette glassflater med fugede skjøter. Isolerglasset, som er satt sammen av “frostet” og farget glass, gir ulik transparens og gjennomskinnelighet mellom rommene og mot omgivelsene.

På utsiden av den bærende aluminiumskonstruksjonen er det montert et lekteverk (48x48 furu c/c ca. 250 mm) som danner underlag for en sømløs ytterhud av glassfiberarmert polyester. Glassfiberen er ikke støpt mot en jevn form, men hengt opp på lekteverket som et vått klede før herding. Glassfiberarbeidene ble i likhet med hovedkonstruksjonen utført i en produksjonshall på Hamar, før huset ble fraktet i seks deler på bil til Helgeland. De viktigste delentreprenørene har vært en glassentreprenør og et båtbyggerfirma. Alle tekniske installasjoner og belysning er lagt i sonen mellom glasset og glassfiberen. Rommet over den flate glasshimlingen blir således et kaldt loft som rommer ventilasjonsaggregat, tekniske føringer og belysning. En arbeidstittel for prosjektet var “reka”, fordi konstruksjon og indre organer ble delvis synlige gjennom de transparente lagene av glass og glassfiber.

Den spesielle byggemetoden har gitt et hus med mange krevende detaljer. Bygget er universelt tilgjengelig med rullestoladkomst i nivå med arealet omkring. En grube med ristgulv omgir hele bygget, slik at de transparente veggene kunne føres helt ned til bakken. Gruben er også innsugningskammer for ventilasjon og lufting av den doble konstruksjonen. Husets allmenbelysning består av LED-lister som er montert på loftets takstoler. Her er det også montert lysarmaturer som gir mer konsentrert belysning mot installasjonene i rommene under. Det er benyttet farger og kontraster tilrettelagt for synshemmede. 

Man kan neppe påstå at bygget er bærekraftig etter vanlige beregningsmetoder for energiforbruk. Den gjennomsnittlige temperaturen i bygget er forholdvis lav, med hurtigvirkende stråleovner som utløses av bevegelsessensorer når man kommer inn i rommet. Også punktbelysningen er koblet til bevegelsessensorer, mens LED-belysningen, som fungerer både som innendørs og utendørs belysning, styres av fotoceller.

English Summary
Jektvik ferry landing, Helgeland

Architects: Carl-Viggo Hølmebakk AS with manthey kula

The project includes a new service building with toilet and a waiting room, as well as refurbishment of an existing kiosk and the outdoor areas. The limited available area has allowed for a number of experiments on the structure, transparency and construction of the building. The aluminium structure is turned inside out, giving it an internal surface of structural glazing protected externally by a timber structure clad with translucent fibreglass sheeting, which covers services and lighting installations.

The temperature inside is low, but convector heaters with movement sensors are triggered on entry. The building has full universal access.

Jektvik fergekai
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Vedahaugane rasteplass. Landskapsarkitekt: LJB AS. 
I uminnelige tider har Vedahaugane vært et stoppested i bakkene fra Lærdal opp mot Aurlandsfjellet.
Artikkel

Veien til nasjonens ende

Av Erling Dokk Holm

Veien til nasjonens ende

Veien til nasjonens ende

Det finnes en vei som går og går, men som aldri kommer fram, og det er den nasjonale. Det er ikke noe nytt i å påpeke at Nasjonale turistveger i hovedsak er et nasjonalromantisk prosjekt. Men for hver nye rasteplass signert en begavet og nesten ung arkitekt, blir det stadig mer åpenbart at estetisering i statlig regi nå er blitt den postmoderne nasjonalismens mest poengterte uttrykk.Prosjektets suksess krever en annen og bredere analyse, sier Erling Dokk Holm.

Du sitter i bilen, og fortærer landskapet. Den som går eller sykler ser noe annet; den lave farten gir syklisten et sammenhengende panorama, mens den vandrende opplever at alle utsikter blitt punkter, i noen tilfeller steder. For bilisten er det annerledes. Den høye farten gjør at landskapet blir en flom, noe som kommer mot deg, som strømmer gjennom deg, men som du også legger bak deg, og du snur deg ikke tilbake. Spist er spist. 

Men noen ganger, ofte motivert av sult eller fylte urinblærer, stopper du opp og skifter modus. Når maten er fortært eller blærene tømt, har du tilegnet deg en fred og ro som du nyter. Du blir sittende og stirre inn i naturen, eller ut i den, og du gjør det med selvsagthetens ro. Du ser ut over noe – utover bildet av Norge, i form av naturen eller kulturlandskapet – og du lar dette noe synke inn i deg, og du spør deg selv: er jeg lykkelig nå? Og jo, du er lykkelig, for hvis dette ikke er lykke, hva er da lykke? Lykken er å se sitt eget land fra et gjennomdesignet utkikkspunkt, utformet av en etter forholdene ung arkitekt, finansiert av Vegvesenet, markedsført av Visit Norway, og lovprist av alle. 

Det finnes andre former for lykke, den mer private, og den mer åndelige, men i det rike landet i denne verdensdelen der de fattige bare blir fattigere, er Nasjonale Turistveger velegnet som ideologisk rammefortelling. 

Mye fint

Nå kan det innvendes: det er mange andre fortellinger man kan framføre om Nasjonale Turistveger. Én handler om de enkelte bestanddeler. Fortellingen om Stegastein, om suget i magen når man går ut på utstikkeren og tenker at dette er slik basehopperne har det, og at Saunders og Wilhelmsen har skapt et sted som er like interessant som den naturen det er laget for å fasilitere betraktningen av. Eller fortellingen om 70 grader Nords utsøkte rasteplass ved Torvdalshalsen i Lofoten, og om mange andre – kanskje alle prosjektene – som i all sin eleganse oppfyller lange lister med krav man sjelden får stille til dagens arkitektur. 

Like fullt er det nettopp denne stadig voksende rekken av bygninger og installasjoner i landskapet som etter hvert påkaller kravet om en annen og bredere analyse. Nasjonale Turistveger er så usedvanlig vellykket at det nå inngår i en makrostruktur. Prosjektet er blitt et fenomen, et forbilde i kraft av sin egen suksess, og det kommer til å bli reprodusert i andre sammenhenger. Den store vide verden liker prosjektet. Flere land ønsker seg det samme, med sine arkitekter og sine rasteplasser. Nasjonale Turistveger er et prosjekt av usedvanlig konsekvent format, det kan sammenlignes med ”Skal vi danse” – et tv-konsept som nesten alle europeiske land har sin versjon av. Det illustrerer hvilket potensial Nasjonale Turistveger har. 

Den internasjonale suksessen gjør det enda viktigere å vurdere Nasjonale Turistveger som et uttrykk for dyptliggende agendaer i det norske samfunnet, slik det stiger fram ved begynnelsen av det 21. århundret.

Det vi vil ha

Du ser det i det du åpner Bo Bedre, Bonytt eller A-magasinet. Den populære omfavnelsen av turistvegprosjektet er total. Ikke minst vil du kunne lese at dette er det turistene nå ”vil ha”. Jensen og Skodvins utforsking av vestlandsnaturens minst populistiske aspekter, elvejuvet i all sin intensitet, har for eksempel blitt adoptert inn i samlingen. Det som startet som – og fremdeles er – et radikalt hotelltilbud, har nå fått innta en av rollene i stykket. Statens Vegvesen er blitt regissør, helt i tråd med det siste fra business-akademia, som nettopp anbefaler å se til kunstsfæren for å forstå hvordan penger og oppmerksomhet kan skapes.

“Regi er løsningen, og i dette nye business-paradigmet må man finne sine idealer hos teater- og filmregissøren.”

I en klassiker på feltet, The Experience Economy av Joseph Pine and James H. Gilmore, postuleres det at den postmoderne forbrukeren higer etter opplevelser, og at de som produserer de beste opplevelsene derfor blir vinnerne. Dette resonnementet ender logisk nok i postulatet om at regi er løsningen, og at man i dette nye business-paradigmet må finne sine idealer hos teater- og filmregissøren. Når Nasjonale Turistveger skriver om seg selv at de står for ” the experience of a unique landscape”, plasserer de seg trygt innenfor det dagens reiselivssjargong krever. Og nasjonalismens potensial for økonomisk gevinst er åpenbar.

The Experience Economy er imidlertid bare én referanse. Turistvegprosjektet vet at opplevelsene skal vare ved i hodet til turistene; de skal bli minner. Dette perspektivet står også sterkt hos det offisielle Norges turistinformasjon, Visit Norway. De har selvsagt brukt mye tid og mange ord på Nasjonale Turistveger, og fremmer instrumentaliseringen som arkitekturens egentlige essens. Bildene fra og av utsiktspunktene gjør at turistene går rett inn i det offisielle fotoalbummet. Hele retorikken hentes fra én bestemt måte å se verden på, nemlig den neoliberale ideen om at land konkurrerer, og da ikke bare om investeringer eller arbeidsplasser, men mer generelt om å være attraktive. I denne fortellingen blir turisten agenten for den perfekte globaliserte smak, og kroppsliggjør en ny middelklasse som har gitt seg i kast med å fusjonere modernismens formspråk med den økonomiske liberalismens idégrunnlag.

Denne måten å tenke på tar stadig større plass som selvsagtheter i tale og skrift. Det finnes et arsenal av akademisk og halvakademisk litteratur som setter fram påstander om at man i den postmoderne verden må konkurrere om de beste hodene, og siden disse hodene er eleverte globaliserte konsumenter, må også landene være lettfordøyelige i ett og alt.

Utsiktspunkt Stegastein. Arkitekter: Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen, 2006. Foto: Jarle Wæhler / Statens vegvesen
Foto: Jarle Wæhler / Statens vegvesen

Utsiktspunkt Stegastein. Arkitekter: Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen, 2006.

Aurland Lookout. Architects: Todd Saunders and Tommie Wilhelmsen, 2006.

World travellers

Det finnes en populærkulturell versjon av et slikt narrativ, som magasiner som Monocle, Wallpaper, Condé Nast Traveler og How to Spend It fremmer: nemlig at det er mulig å lage en perfekt by, et perfekt land, et perfekt liv bare man har de rette tingene (objekter designet etter 1928), ser på de rette sakene (moderne bygninger og moderne kunst, stort sett) og besøker de riktige stedene. De Nasjonale Turistveg-stedene er nettopp slike perfekte steder; de er objekter ved en vei, regissert under en neoliberal himmel, der de estetiske preferansene har blitt allmenne for dem som tilhører det globaliserte sjiktet.

“Alt er like fantastisk. Det er ingen forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand, den siste Audi A2 og en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene.”

I denne konteksten blir alt konsum, og det som måtte finnes av egenart, motstand og autentisitet i de stedene og tingene som anbefales svinner bort. Alt er like fantastisk, og alt nivelleres til det samme nivået. Det er ingen essensiell forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand (Kilden), på den siste Audi A2, på et besøk i Toscana, på et kunstverk av Christian Boltanski og på en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene. Slik blir dette prosjektet et materielt uttrykk for ideen om at vi lever i et opplevelsessamfunn. Mens veien tidligere var til for å kjøre på, er dens oppgave nå å gi turisten, som konsumerer verden med øynene, noe å se på. Stoppestedene gjør veien til middelet for opplevelsen. 

Nasjonalromantikken lever

Det er imidlertid ikke hele sagaen. Selv om Nasjonale Turistveier kan leses som en del av den neoliberale orden, så finnes det også noe annet som ligger latent i prosjektet. Du merker det egentlig ganske raskt. I det du stanser foran Carl-Viggo Hølmebakks rasteplass med sin ikke spesielt kompliserte referanse til Harald Solbergs ”Vinternatt i Rondane”, så spoler hodet tilbake og blar opp i hukommelsen og bevissthetens mange lag. 

Det er mulig at ”det norske landskapet” ikke er én ting, det er mulig at det er en stor og variert masse av natur og kultur. Objektivt er det selvfølgelig slik, men dette landskapet er eltet sammen til en av de lange og mange fortellingene som skapte nasjonen som en kulturell helhet. Det er nasjonalismens oppskrift som ble benyttet også her, som skrev alle tilfeldigheter inn i en saga der alt har en mening. Fjellene, uansett hvor ulike de er, er deler av ett hele. Folkenes enhet er større i fortellingen enn i virkeligheten, og når historikeren Benedict Anderson beskriver hva nasjonalismens kjerne er, gjør han det i en bok med den talende tittelen: ”Forestilte fellesskap”.  

Ok, men det var da – på det sene 1800-tallet. Selv om det fortsatte med svakere kraft, så tok det jo slutt en eller annen gang mot slutten av det 20. århundret. OL på Lillehammer i 1994 var bare et blaff, eller hva? Men det stemmer ikke. Det er fremdeles nasjonalismen, i ett av sine mange gevanter, som orkestrerer et prosjekt som Nasjonale Turistveger. Den finnes ikke bare som ekstrapolert estetisk praksis, rammet inn av fine fortellinger om alt man kan se, men også som direkte arvtaker etter Tidemand og Gude. Det de nasjonalromantiske kunstnerne i gullalderen representerte sees i dag på samme vis i dette prosjektet, men i all sin perfeksjon trer det fram som et nesten orwellsk tiltak. Det binder historien til masta, slik alle platte fortellinger alltid gjør. Ikke i kraft av å ville konservere fortiden, men i kraft av nok en gang å definere hva som er ”det nasjonale”; denne gang som en estetisk praksis der modernismens repertoar møter naturen og kulturlandskapets kompleksitet, med en implisitt forståelse av at dette er det egentlige norske. Nasjonalromantikken slik vi kjente den er utdatert, men de Nasjonale Turistveger er den postmoderne utgaven av denne ideen.

“Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme.”

Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme. Det hadde vært befriende om Statens Vegvesen hadde dempet sine ambisjoner om totalregi av disse landskapene og heller inkludert en del forferdelig skrotete bygninger i sin forestilling. Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømrerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen? Hvor ble det av de ambisiøse, men i arkitektonisk forstand mislykkede lokale forsøkene på å lage fine veikroer midt på 1980-tallet, de som serverer middels gode hamburgere i et lokale med vinyl på gulvet og DDE på radioen? 

Det er noe som går tapt når alt blir gjennomdesignet og alvorlig. Det som virker forførende og befriende første gang blir ganske raskt noe helt annet: et ryddig horrorkabinett av perfekt form, under en glasur av brautende selvbilder signert de offisielle turistpusherne.

Nasjonale Turistveger er slik sett et symptom på vår egen tilstand, og konstrueres som en presis sammenføyning av den globale kapitalismens nye form, og den norske nasjonalismens oppdaterte uttrykk. Det er oss i 2012. Det kunne vært verre. Kanskje.

Vedahaugane rasteplass. Landskapsarkitekt: LJB AS. 
I uminnelige tider har Vedahaugane vært et stoppested i bakkene fra Lærdal opp mot Aurlandsfjellet.
 

Vedahaugane rasteplass. Landskapsarkitekt: LJB AS. I uminnelige tider har Vedahaugane vært et stoppested i bakkene fra Lærdal opp mot Aurlandsfjellet.

Vedahaugane rest stop. Landscape architects: LJB AS. Vedahaugane has always been a resting point on the road between Lærdal Valley and the Aurland mountains.

Referanser/litteratur

Anderson, Benedict R. O'G. (1983). Imagined communities: reflections on the origin and spread of nationalism. London: Verso. 

Pine, J. and Gilmore, J. (1999) The Experience Economy, Harvard Business School Press, Boston.

English Summary
The Road to the End of the Nation

Commentary by Erling Dokk Holm

Pointing out that the National Tourist Routes is a national romantic project is hardly novel. But this state directed aestheticisation has become the most poignant expression of postmodern nationalism in Norway, demanding a more thorough analysis, says Erling Dokk Holm.

Yes, the individual places and structures are exquisitely designed. But as the project as a whole has moved from local initiative to internationally celebrated phenomenon, it reveals deeper agendas in Norwegian society: to cater to an experience economy, where direction of the experience is key to economic success. The elegant architecture is harnessed to this neoliberal vision of globalised competition, sacrificing character, resistance and authenticity in an aesthetic simplification of the natural as well as the cultural landscape.

Veien til nasjonens ende
Erling Dokk Holm
Erling Dokk Holm er 1.amanuensis og instituttleder ved Institutt for kreativitet og innvoasjon ved Høyskolen Kristiania.
Veien til nasjonens ende
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.