Historie

Kanskje var det noe vi glemte.

Publisert 16. januar 2017
Aymara-indianerne peker framfor seg når de snakker om fortiden, og bak seg når de snakker om framtiden. Foto: Dado Galdieri
Artikkel

Indianerne som peker motsatt vei

Av Åsne Maria Gundersen

Aymara-indianerne peker framfor seg når de snakker om fortiden, og bak seg når de snakker om framtiden. Foto: Dado Galdieri
Foto: Dado Galdieri

Indianerne som peker motsatt vei

Aymara-indianerne i Sør- Amerika viser at det er mulig å tenke annerledes om hvor fremtiden befinner seg

For størstedelen av verdens befolkning vil ”fremtiden ligger bak oss” fremstå som et absurd utsagn. Selv om måten vi tenker og snakker om tid og kronologi på varierer noe fra kultur til kultur, er det visse elementer som er universelle. I alle kjente språk og kulturer er metaforene vi bruker for å snakke om tid basert på en bestemt form for fysisk erfaring – kroppens eller andre objekters orientering og bevegelse i fysiske rom. Vi snakker for eksempel om at julen nærmer seg eller at februar kommer etter januar. Det er også mange fellestrekk ved hvordan disse metaforene er organisert, og lenge har man trodd at oppfatningen om at fremtiden er noe som befinner seg foran oss og fortiden noe som ligger bak oss er universell. 

Men hos Aymara-indianerne, som holder til i fjellområdene i Bolivia, Peru og Chile, er det ingen som løfter et øyenbryn hvis man snakker om å ha fremtiden bak seg. Hittil representerer Aymara det eneste dokumenterte eksemplet på en kultur med en kognitiv-lingvistisk modell hvor fortiden blir oppfattet som å ligge foran individet og fremtiden bak. Blant annet er det vanlige ordet for ”foran” på Aymara også et vanlig ord for ”fortid”, og tilsvarende er ”bak” synonymt med ”fremtid”.

Peker mot en omvendt orientering

Den vitenskapelige artikkelen som beskriver dette uvanlige aspektet ved Aymara-kulturen ble publisert i 2006 av Rafael Núñez, professor i kognitiv vitenskap ved University of California, San Diego og Eve Sweetser, professor i lingvistikk ved Berkeley. I tillegg til å studere lingvistiske data, baserte de to forskerne seg på 20 timer videoopptak av samtaler med Aymara-talende fra Chile. Videomaterialet var viktig fordi lingvistiske analyser i en del tilfeller kan være misvisende; de fleste språk har uttrykk som isolert sett kan gi inntrykk av at fortiden plasseres foran og fremtiden bak. Under samtalene studerte forskerne derfor den ubevisste gestikuleringen som ledsaget intervjuobjektenes utsagn om fortid eller fremtid. 

“Intervjuobjektene gestikulerte i de fleste tilfellene mot et punkt foran seg når de fortalte om fortidige hendelser, mens de pekte bakover når de snakket om fremtiden.”

Analysene av videomaterialet viste seg å styrke hypotesen om en omvendt fortid/fremtid-orientering. Selv om gestikuleringen varierte noe i forhold til alder og i hvilken grad taleren behersket andre språk enn Aymara, gestikulerte intervjuobjektene i de fleste tilfellene mot et punkt foran seg når de fortalte om fortidige hendelser, mens de pekte bakover når de snakket om fremtiden.

Et annet syn på verden

At det ikke er Aymaraenes modell, men derimot den motsatte foran-bak orienteringen i forhold til fortid og fremtid som er mest utbredt, har sannsynligvis sammenheng med hvordan menneskekroppen er utformet og hvordan vi beveger oss, mener forskerne. Når vi går langs en vei vil det for eksempel være en korrelasjon mellom tidligere tidspunkt og steder som ligger bak oss. 

Núñez og Sweetser mener at den omvendte orienteringen i Aymara kan ha sammenheng med at kulturen legger stor vekt på visuell sansing som kilde til kunnskap. Aymara-språket har for eksempel ulike grammatikalske former for å skille mellom om en hendelse har blitt direkte observert eller ikke av den som forteller om den. Å plassere fortiden foran kan dermed ha sammenheng med at fortiden er kjent, og at området foran oss representerer det vi kan se, mens den ukjente fremtiden plasseres bak, utenfor synsfeltet. 

I et intervju sier Núñez at denne kulturelle, kognitiv-lingvistiske forskjellen kan ha bidratt til de spanske conquistadorenes oppfatning av Aymara-folket som uinteressert i sivilisatoriske fremskritt. 

Spørsmålet er om verden ville sett annerledes ut om vi alle oppfattet fremtiden som noe som ligger bak oss. 

Aymara-indianerne peker framfor seg når de snakker om fortiden, og bak seg når de snakker om framtiden. Foto: Dado Galdieri

Aymara-indianerne peker framfor seg når de snakker om fortiden, og bak seg når de snakker om framtiden.

The Aymara indians point forwards when talking about the past, and backwards when talking about the future.

Foto: Dado Galdieri
English Summary
Pointing the other way

By Åsne Maria Gundersen

Where is the future? For most of the population of the world, the past lies behind us, the future in front. In 2006, the cognitive scientist Rafael Núñez and linguist Eve Sweetser published an article detailing the time-space perceptions of the Aymara, based on conversations and, not least, the hand gestures of the people talking. People pointed forward when talking about their ancestors, and backwards when talking about their children, suggesting a different perception of the sequential space-time relation.

Indianerne som  peker motsatt vei
Åsne Maria Gundersen
Åsne Maria Gundersen er litteraturviter og redaksjonssekretær i Arkitektur N. Hun var konstituert redaktør fra 1. september til 1. desember 2017.
Indianerne som  peker motsatt vei
Publisert på nett 23. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Alberto Pérez-Gómez er Saidye Rosner Bronfman Professor i arkitekturhistorie ved McGill University, Montreal.
Artikkel

Historiens rolle

Av Marc J. Neveu, Saundra Weddle

“Via Appia”, Giovanni Battista Pianesis forside til “La antichita romane”, 1784.  Foto: wikimedia commons
Foto: wikimedia commons

Historiens rolle

– intervju med Alberto Pérez-Gómez

Det bildet som er tegnet av historien kan ofte virke svært fast, som om historikerne har fastslått en gang for alle hvordan ting var, og hvordan vi skal forstå og forholde oss til fortiden. Men all historie er fortolkning, sier Alberto Pèrez-Gòmez, og vi må ikke la oss binde av 1800-tallets klassifiserende forståelse av arkitekturhistorien. Historien kan i stedet vise vei til de virkelig viktige spørsmålene for dagens mennesker.

Marc J. Neveu: En av forutsetningene for å diskutere historiens rolle for dagens arkitekturpraksis er behovet for å få aktivert forholdet mellom historie og design.1 I dette ligger det at man enten fullstendig snur ryggen til historien, eller en mistillit til den historietilnærmingen som fokuserer på en kanon som i grunnen ikke inneholder noe mer enn en forbildesamling organisert etter typologier eller stilarter. Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom historie og praksis?

Alberto Pérez-Gómez: Dette er svært alvorlige spørsmål!

Alberto Pérez-Gómez er Saidye Rosner Bronfman Professor i arkitekturhistorie ved McGill University, Montreal.

Alberto Pérez-Gómez er Saidye Rosner Bronfman Professor i arkitekturhistorie ved McGill University, Montreal.

Den mistilliten du snakker om har noen helt reelle årsaker. Den springer ut av en generell misforståelse av hva historie kan gi dagens eller fremtidens arkitekter. Opprinnelsen til dette problemet kan tidfestes ganske nøyaktig i historien. Dette er nyttig, fordi det betyr at den situasjonen vi er i nå ikke alltid har vært den samme, og at den også kan komme til å endre seg. 

Det er flere aspekter ved dette. For det første stammer vår forståelse av historien som en rekke stiler eller typologier fra begynnelsen av 1800-tallet. Ser man på forløperne til en bestemt forståelsesform, finner man ofte fram til hvordan tanker har oppstått. Og når vi vet det, så er vi ikke lenger dømt til å forstå historien bare på den ene måten. På akkurat dét tidspunktet ble arkitekturhistoriefeltet redusert til en bygningshistorie som var organisert etter formelle klassifikasjoner eller stilkarakteristikker. Dette var svært uheldig, men det satte seg i det store og hele fast i arkitekturundervisningen og i praksis. Når man forstår historien på en slik måte blir det veldig lett å avfeie den, fordi man faktisk aldri forfølger den særlig langt.

Og så er det et annet aspekt ved dette, nemlig at før begynnelsen av 1700-tallet hadde arkitekter et relativt lite behov for historien, ettersom den vestlige kulturen generelt (andre kulturer også, men spesielt den vestlige) trodde på at arkitekturens meningsinnhold lå i at den nesten direkte gjenga eller speilet en kosmisk orden som i seg selv lå hinsides det historiske. En arkitekt som Palladio, eller andre fra tiden før ham, hadde derfor bare begrenset nytte av historien. De hadde selvfølgelig krøniker, myter og eventyr, fortellinger som modulerte erfaringen og ansporet til bestemte handlinger, men deres praksis var ikke ”historisk” på den måten at den bygget på fortiden og beveget seg mot en forestilt fremtid, og dermed ble preskriptiv eller instrumentell. Det er her problemet ligger. På en måte har historikernes historieforståelse vært problematisk helt fra første stund. Dette er en av de virkelig store oppgavene for oss å ta fatt på.

“Historien sier ikke så mye om hvilke former vi bør bruke. Den handler mye mer om hvordan vi skal handle riktig.”

Så hvordan kan man finne bedre måter å knytte historie og formgivning sammen på? Man må begynne med å forstå historiens egentlige natur: som hermeneutikk, som fortolkning.2 Det er mer enn bare form som står på spill. Arkitekturprogrammer har politiske konsekvenser. Det man lærer av historiske forbilder, eller fra de historiene vi forteller om det ved fortiden som vi beundrer, er at de lar seg oversette til vår egne spørsmål, og gjør oss i stand til å handle etisk. Historien sier ikke så mye om hvilke former vi bør bruke. Den handler mye mer om hvordan vi skal handle riktig, noe som antakelig også er mye viktigere enn de spesifikt formale problemene vi kan møte som arkitekter.

Saundra Weddle: Hvorfor tror du at 1700- og 1800-tallets måte å gripe an fortiden på fremdeles dominerer? Har det å gjøre med hvordan kulturen generelt gjør bruk av historien, eller er det spesielt for hvordan historien brukes av arkitekter?

APG: Helt siden begynnelsen av 1800-tallet har forholdet mellom de tankene vi har som arkitekter, og det vi gjør, vært oppfattet som instrumentelt, altså at tankens hensikt er å styre handlingen. Men det har ikke alltid vært slik. Selv om man kan se hvordan muligheten for denne måten å tenke på ble forberedt gjennom den vestlige filosofihistorien helt fra Platon, så når den bare frem til praktiske fag som arkitektur, ingeniørkunst og medisin på begynnelsen av 1800-tallet. En instrumentell tenkemåte tvinger oss til også å finne instrumentelle måter å forholde oss til de historiske forbildene på. Dermed blir alle de teknologiske fagene mer effektive, men de mister også forbindelsen til sine utspring i relevante menneskelige spørsmål, og risikerer å ikke kunne løse sine opprinnelige oppgaver – som medisin som kurerer sykdom, men ikke klarer å helbrede, eller arkitektur som gir tak over hodet, men ikke klarer å gi folk steder å bo. Til syvende og sist er en instrumentalisert historie nytteløs, fordi den når sitt mål i en teknologi, og det finnes som regel mer hensiktsmessige måter å løse teknologiske oppgaver på enn gjennom historiefortelling.

MJN: Hvordan tror du disse problemstillingene kan formidles på best mulig måte, for eksempel i arkitektutdanningen?

“Et av de største problemene er at selv arkitekturhistorikerne har en forestilling om at de har den ”rette” metodologien.”

APG: Vel, først må den som underviser finne frem til disse spørsmålene for seg selv. Det er avgjørende at man kan identifisere spørsmålene; dette handler ikke om å dekke et emneområde eller bare å formidle informasjon. En måte å nærme seg disse spørsmålene på er ved å filtrere dem gjennom det lærerne selv er fascinert av, gjennom spørsmålene som de virkelig brenner for selv, og så formidle det historiske stoffet gjennom dem, heller enn på den mer anonyme måten der man bare presenterer ”fakta”.

Men for å gjøre dette effektivt må man erkjenne at de faglige skillene mellom arkitekturhistorien og andre aspekter ved historiske fenomener som vitenskapshistorie, filosofihistorie, mentalitetshistorie og materialhistorie, ikke er faste. Et av de største problemene er at selv arkitekturhistorikerne har en forestilling om at de har den ”rette” metodologien; at denne måten å se ting på antakelig er den eneste gyldige og at den på en eller annen måte ekskluderer alt det andre. Jeg er en heftig tilhenger av å bryte ned disse skillene.

For meg har det vært avgjørende å knytte arkitekturtenkningen og de tankene arkitekter har hatt gjennom historien til den religiøse idéhistorien, vitenskapshistorien og filosofihistorien. Bare på den måten kan man artikulere de av våre forgjengeres spørsmål som finner resonans i våre egne spørsmål og dermed gjør historien relevant. Ellers vil historien alltid høre fortiden til. Metodologisk er det for eksempel ikke noen dum idé å strukturere forelesningene i historisk materiale slik at man forbinder det, eller til og med tvinger det til å forbinde seg, med dagens spørsmål og dermed åpner for en debatt der den historiske bakgrunnen gir retningslinjer og forbilder for en forståelse av at ting ikke er så enestående nye som de kan synes. Det er dette som er det store problemet: Vi tror vi må finne opp hjulet på nytt, men det må vi jo ikke. Det er både tematiske sammenhenger og ikke minst spørsmål som viser hvordan ting resonnerer gjennom tiden og hvordan man kan lære fra historiske eksempler. Å finne en slik ”resonans”, for eksempel mellom Hans Scharouns overveldende oppfinnsomme konserthus i Berlin og et gresk amfiteater oppe fjellene, kan få uvurderlig betydning for en ung student som har trodd på nyhetens udiskutable overlegenhet.

Jeg tror imidlertid at kronologi har en viss betydning, at man må vite at det gotiske kommer etter det romanske. Jeg husker selv som student hvor lett det var å gå seg vill uten en slik grunnleggende kunnskap. Men det er et spørsmål om forhandling. Lærerne må kunne finne disse resonansene, selv om vi ikke er helt sikre på sammenhengen. Bare det å åpne for spørsmålene kan være et utmerket pedagogisk verktøy.

SW: Mener du at det finnes grunnleggende, udiskutable prinsipper i arkitekturhistorien som forankrer faget og skiller det fra andre fag?

APG: Ja, det mener jeg, men det må være tema for en annen og lengere samtale. Arkitekturen kan tilby noe helt spesifikt. Det har å gjøre med å finne et sted som er ordnet, som svarer oss, som gir oss rom til å drømme, som gir oss retning, som jeg ofte sier, en metafysikk som er materialisert og som gir beboeren eller brukeren mulighet til å finne sin plass i verden i forhold til en institusjonell ramme, hvor vi nå enn er i tid og rom. Det er viktig å huske på det Merleau-Ponty antydet og som nå bekreftes av nytenkende hjerneforskere som Alva Noë, at ”vi er ikke hjernene våre”. Vår bevissthet utspiller seg bokstavelig talt gjennom våre kroppslige handlinger i en gitt verden. Dermed blir våre naturlige og bygde omgivelser enormt viktige. Arkitekturen kan tilby noe veldig grunnleggende, fordi de spørsmålene arkitekturen skal svare på gir en gjenklang av menneskehetens Store Spørsmål. De klinger av religion, av vitenskap og spesielt av filosofi. Arkitekturen forholder seg til disse spørsmålene, og gir svar i forhold til bestemte steder og tider som gir menneskene mulighet ikke bare til å leve, men til å gi sin savoir vivre, sin livserfaring, videre til andre – vi er arvtakere til disse tradisjonene som vi ofte fullstendig har oversett, særlig i moderne tid. Dette er det selvfølgelig all grunn til å stille spørsmål ved.

Som moderne individer er vi alle sammen svært arrogante; vi føler at vi kan leve i vårt eget univers og at vi er nesten upåvirket av våre fysiske omgivelser. Vi tror vi kan leve i og gjennom dataskjermene våre. Men til syvende og sist er det de fysiske stedene vi lager oss som gjelder. De påvirker vår velvære eller våre sykdommer. Det er derfor historien er viktig. Hvis vi ikke lærer av det som allerede er gjort har vi ikke noe annet å se etter, fordi det ikke er noe annet vi deler i dag. Vi har alle hver vår tro eller halvtro. Vi deler ikke noen kosmologi, vi deler ikke noen religion, og dermed lever vi i en fragmentert og kosmopolitisk verden. Den eneste måten vi kan finne riktige måter å handle på er ved å se nøye på hvordan tidligere tiders arkitektur har lagt til rette for det potensialet menneskene har til å bo, til å befinne seg i verden.

SW: Du nevnte at arkitekturhistorien har krav på seg til å gi oss et slags rammeverk eller en retning som gjør oss i stand til å sammenligne våre erfaringer og forstå dem bedre. Når det gjelder historikerens praksis – mener du at det finnes noen udiskutable retningslinjer for en historiker?

 “Arkitekturen kan tilby noe veldig grunnleggende, fordi de spørsmålene arkitekturen skal svare på gir en gjenklang av menneskehetens Store Spørsmål.”

APG: Naturligvis mener jeg at noe historie er bedre enn annen historie. Historien er jo til syvende og sist en fortelling. Den historien som forsøker å være objektiv og faktaorientert kan være nyttig, men jeg savner alltid den fortolkende dimensjonen. Jeg vet ikke om jeg ville kalle dette ”udiskutabelt”, men jeg foretrekker arkitekturhistorie som forholder seg til en hermeneutisk ramme. En måte å se historien på som trekker på det 20de århundrets filosofiske tradisjoner, særlig på Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer og Paul Ricoeur, som hjelper den profesjonelle historikeren til å skrive en nyttigere historie. Hvorfor? Fordi innenfor en slik ramme er det om å gjøre at fortolkningen blir tydelig. Det er gjennom fortolkningen vi får tak i sannhetene. Og fortolkningen gjør at spørsmålene får en verdi.

Først finner vi de spørsmålene som betyr noe for hver og en av oss, og så forstår vi hvilken kulturell betydning de har. Andre typer historier, spesielt de man finner i litteraturen, er veldig nyttige i dette perspektivet, særlig etter begynnelsen av 1800-tallet (Gadamer går så langt som til å si at litteraturen i den moderne periode er den tradisjonelle filosofiens arvtaker). Så ser vi på materialet og fortolker det gjennom disse spørsmålene, slik at det kan tale til oss. Det er dette Gadamer kaller en ”sammensmelting av horisonter”, der det som er langt borte blir nært, samtidig som du forstår at du aldri kan bli en romer, en greker eller en lærd munk. Det vil alltid være en avstand, men vi må sette pris på denne avstanden og bruke den til å bringe frem våre egne spørsmål slik at materialet kan få nytte for oss. Dette er naturligvis på kollisjonskurs med ideen om en historiker som en slags vitenskapelig forsker som finner frem til objektive fakta om det ene eller det andre. Faktasamlinger og arkivarbeid kan være nyttig. Men for undervisningen av arkitekter og for praksis er den fortolkende rammen rundt det historiske materialet, som setter det i dialog med dagens spørsmål, det viktigste.

SW: Vi synes det er interessant at arkitektur ikke er et autonomt fag. Du har pekt på at det er avhengig av, og låner fra, andre fags ressurser og metoder. Hva mener du at arkitekturhistorikerne tar med seg fra andre fagområder?

APG: For meg er det dette som er arkitekturhistorie, fordi hvis arkitektur er et uttrykk for kultur, så kan man ikke pakke inn deler av den og si at arkitekturen bare er bygningshistorien og ikke ta med hager, eller scenografi, eller idéhistorie. Dette er jo selvsagt, men det er ganske krevende å forholde seg til. De arkitekturhistorikerne som har kunsthistoriske preferanser, for eksempel, ser ut til å ha en motstand mot å åpne feltet på denne måten. Selvsagt er det vanskelig, men vi har ikke noe annet valg. Ellers er vi dømt til uvesentlighet.

MJN: Selv om mye av historikernes arbeid kan se ut til å ha lite å gjøre med dagsaktuelle saker, er det jo denne sterke muligheten for at historien er viktig, at den er relevant. Så heller enn å være operativ, og heller enn å forsvinne inn i historien, hvordan kan historien gjøres relevant?

“Og historikeren må ikke glemme at det er i dialogen at historien ”skjer”.

APG: Jeg ser problemet slik at det gjelder å beholde en rasjonalitet eller objektivitet i den historiske fortellingen, og dette har alltid gjort at hermeneutikken, eller en fortolkning som fremtvinger sammenhenger mellom historien og nåtiden, er blitt mistenkeliggjort.

Dette må løses ved at man forkaster forestillingen om at det ligger noen rasjonalitet eller noen dialektikk bak historiske prosesser, og i stedet forstå at i den store mengden materiale, spor og berøringspunkter som ligger igjen til oss etter fortiden, så finnes det forbindelser som er åpenbare for hver og en av oss, som vi må lære oss å kultivere og som gir et mulig opphav til spørsmål som er viktige i dag. Det er en tett forbindelse mellom hermeneutikk og fenomenologi.3 Vi må lære oss å kjenne igjen de spørsmålene som er viktige for hver og en av oss, og stille spørsmålstegn ved den ”alminnelige” skepsis som gjør at man heller underkaster seg andres meninger eller andres objektive fakta. Man må ha tro på sin egen erfarings vitnesbyrd. Dette er svært vesentlig for meg. Det er også på kollisjonskurs med en homogenisering som fant sted i etterdønningene av dekonstruksjonen, da de historiske fortellingene og verdivurderingene ble redusert til en minste felles nevner. Det er et faktum at enkelte gjenstander rører deg, og vekker spørsmål og assosiasjoner som ikke har noe med historien å gjøre. Dette er noe alle kan ta del i. Det er et spørsmål om å utsettes for det, og det er en del av det en god lærer i arkitektur skal gjøre for studentene sine. Det er viktig å forstå at disse øyeblikkene av innsikt er viktige, og å utvikle dem, og å gi dem verdi. Da kan vi lage historier som er utrolig verdifulle. Denne forbindelsen mellom fenomenologi og hermeneutikk er svært viktig.

SW: Tradisjonelt sett har resultatet av historikerens arbeid vært en publikasjon eller en konferansepresentasjon, kanskje en bokanmeldelse; i dag finner historikeren også et publikum gjennom blogger, som er i ferd med å bli en viktig komponent i arkitekturdiskursen. Selv om de gjør bruk av bilder eller tegninger, er det først og fremst teksten som er historikerens verk. Hvilke andre former kunne dette arbeidet få? Og på hvilket grunnlag skal disse formene evalueres?

APG: Historien består av fortellinger; ellers er vi inne i andre former for uttrykk. Enkelte historikere vil kanskje lage dokumentarfilm, eller bruke andre media, men historien handler grunnleggende sett om å fortelle historier. Det viktigste er imidlertid dialogen. En del av problemet med det mediet du nevner er at man av og til glemmer at det kommuniserende øyeblikket i sitt vesen er dialogisk. Dette er helt avgjørende.

I mitt akademiske arbeid har jeg prøvd hardt å få med meg studenter og kolleger på en muntlig form for kommunikasjon. Her på McGill skriver vi litt, men ikke så mye som studentene gjør på andre undervisningssteder. Vi snakker bestandig, presenterer, diskuterer. Platon er svært viktig for meg her. Med sine dialoger er han en pionér i forhold til å anvende skriveteknologi innenfor filosofien, samtidig er de dialoger. Han sa mer enn én gang at man må være forsiktig med det skrevne ord, fordi det er glemselens instrument, og at det skrevne ord dermed ikke er virkelig kunnskap. Virkelig kunnskap finner sted i det dialogiske øyeblikket, i det øyeblikket vi samtykker i å møtes og kommunisere ansikt til ansikt. Og historikeren må ikke glemme at det er i dialogen at historien ”skjer”. Enten vi forteller historier eller skriver og leser historie, så er det den dialogiske avsløringen i det vi sier som kommer først, det er der det som er viktig her og nå kommer frem. Eller for å si det på en annen måte: den som skal studere historie må være forberedt på å motta det skrevne ordet dialogisk, ikke passivt.

“Via Appia”, Giovanni Battista Pianesis forside til “La antichita romane”, 1784.  Foto: wikimedia commons
Foto: wikimedia commons

“Via Appia”, Giovanni Battista Pianesis forside til “La antichita romane”, 1784. 

“Appian Way”, Giovanni Battista Piranesi‘s frontispiece for “La antichità romane”, 1784.

Noter
  1. Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Beyond Precedent. Journal of Architectural Education. Red. George Dodds, Marc J. Neveu og Saundra Weddle. Nr. 64:2, Blackwell Publishing, mars 2011.
  2. Fenomenologi blir brukt slik det er definert i den kontinentale filosofiske tradisjonen som begynner med Edmund Husserl og går via Martin Heidegger og spesielt Maurice Merleau-Ponty (for videre lesing se for eksempel boken Phenomenology of Perception og essayene ”Øyet og ånden” og ”Cézannes tvil”). Det er et teknisk begrep som har endret seg gjennom historien, samtidig som det generelt hevder at persepsjonen er vår første tilgang til verden, med utgangspunkt i kroppens sansemekanismer og dens iboende ”meninger”, og at bevisstheten dermed er kroppslig og avhengig av verden, heller enn å bare være et resultat av prosesser i hjernen. Det enkle faktum at bevissthet ikke er uavhengig av omgivelsene underbygger arkitekturens store betydning for vår erfaring.
  3. Hermeneutikken er en historisk fortolkningsdisiplin som hevder at historien er vår eneste kilde til orientering i en verden hvor kosmologier og religioner ikke lenger er universelle, samtidig som den anerkjenner at det ikke finnes en eneste endelig fortelling. Den anerkjenner betydningen av å forholde seg til verk fra fortiden (vår kulturarv) i en genuin ”dialog”, som kan behandle relevante spørsmål. Med sitt grunnlag i fenomenologien, anerkjenner den også at utgangspunktet for spørsmålene vi stiller og historiene vi forteller ligger i egne erfaringer og verdivurderinger. Denne tradisjonen begynte med Gian Battista Vico, ble tatt opp igjen på 1800-tallet av Dilthey, og senere av Giorgio Grassi, Hans Georg Gadamer og Paul Ricoeur.
Fakta

Oversatt fra engelsk av Ingerid Helsing Almaas

English Summary
The role of history – Interview with Alberto Pèrez-Gòmez

By Saundra Weddle and Marc J. Neveu

The image of history is often communicated to us as something fixed, as if historians have somehow been able to determine what “was”. In this interview, Alberto Pèrez-Gòmez, professor of architectural history and theory at McGill University, emphasises the discursive aspect of history.

– The nature of history is hermeneutics, says Pèrez-Gòmez. – What one learns from historical precedents, from the stories we tell about the stuff that we admire in the past, is that they can be translated into our own questions and allow us to act in an ethical way. History does not orient us very much about what forms we should use. It is much more about the appropriateness of our actions, which is probably much more important than the specific formal problems we usually identify as architects.

In the education of architects, the crucial thing is for the teacher to identify the questions that matter to him- or herself. History is not a matter of “fact”, but a way to orient yourself in the world.

This interview was originally written for Beyond Precedent. Journal of Architectural Education. Ed. George Dodds, Marc J. Neveu and Saundra Weddle. No. 64:2, Blackwell Publishing, March 2011.

For a pdf of the full English version see www.arkitektur-n.no

Historiens rolle
Marc J. Neveu
Marc J. Neveu er en amerikaner som studerte arkitektur i fransk Kanada, før han flyttet til Italia for å lese 1700-tallsfabler om…les mer
Historiens rolle
Saundra Weddle
Saundra Weddle er Associate Professor of Architecture and Art History ved Drury University.
Historiens rolle
Publisert på nett 23. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Fotosyntesen er grunnlaget for alt liv på jorden. Foto: Wikimedia Commons
Artikkel

Vår plass ved bordet

Av Yrjö Haila

Fotosyntesen er grunnlaget for alt liv på jorden. Foto: Wikimedia Commons
Foto: Wikimedia Commons

Vår plass ved bordet

– arkitektens rolle i biosfæren

På samme måte som alle andre flercellede organismer dukket menneskene opp i en allerede eksisterende biosfære, vi kom så å si til dekket bord. Selv om vi i den vestlige verden har lett for å forestille oss at samfunnet utvikler seg uavhengig av naturen, er menneskene i global målestokk helt avhengige av biosfærens muligheter og begrensninger. Mye tyder på at vi nå er blitt så mange at vi står overfor et veiskille der vi er nødt til finne nye måter å tenke på. Biolog og filosof Yrjö Haila setter arkitekturen i en planetær sammenheng.

Hva er biosfæren?

«Biosfæren» er betegnelsen for de lagene i jordklodens ytre lag som påvirkes av liv; begrepet omfatter atmosfæren, hydrosfæren og litosfæren (dvs. lagene av henholdsvis luft, vann og stein).1 Den nåværende biosfæren er blitt til gjennom ca. 3,7 milliarder år med biologisk utvikling. 

De fysiokjemiske forholdene på jordoverflaten er langt fra i noen termodynamisk likevekt; dette er tilfelle for både atmosfæren, for verdenshavene og for jordmassene. Både atmosfæren og havet innholder kjemiske stoffer som reagerer spontant med andre stoffer, i en prosess som innebærer at blandingsforholdet mellom disse stoffene er i stadig endring.

Det kreves en rekke aktivt virkende krefter for å opprettholde disse dynamiske forholdene; biosfæren produserer de nødvendige kreftene. Det frie oksygenet, som utgjør ca. 21% av atmosfæren, er et godt eksempel: nytt oksygen produseres hele tiden av fotosyntetiserende organismer som grønne planter. Men for å opprettholde et slikt grunnleggende ustabilt system, kreves det også en konstant tilførsel av ekstern energi. Som vi vet er det solen som er jordklodens viktigste eksterne energikilde, og biosfæren utgjør den energiske motoren som omgjør solenergien til kjemisk energi. Fotosyntesen, dvs. produksjonen av karbohydrater (sukker) fra karbondioksid og vann, er nøkkelprosessen i denne transformasjonen, og produktene fra fotosyntesen omdannes til alle de organiske stoffene som er nødvendige for livet på kloden.

Jorden. Biosfæren er de ytterste lagene, der alt jordens liv finner sted. Foto: NASA

Jorden. Biosfæren er de ytterste lagene, der alt jordens liv finner sted.

The Earth. The biosphere is the thin outer layer where all life on earth takes place.

Foto: NASA
Hageskur. Dette skuret, som ligner en iskiosk, tilhører Keith. 8. August 2007. Foto:  The Allotment Blogger

Hageskur. Dette skuret, som ligner en iskiosk, tilhører Keith. 8. August 2007.

Allotment shed. The «ice cream parlour» shed belongs to Keith. August 8th, 2007.

Foto: The Allotment Blogger
Fotosyntesen er grunnlaget for alt liv på jorden. Foto: Wikimedia Commons

Fotosyntesen er grunnlaget for alt liv på jorden.

Photosynthesis is the basis for all life on Earth.

Foto: Wikimedia Commons

Kvantitativ og kvalitativ energi

Det finnes mange ulike former for energi, og den endrer seg spontant fra mer intensive til mindre intensive former. Det er det komplekse nettverket av sammenvevde energitransformasjoner som gir grunnlaget for livet på jorden. Disse mekanismene kan forstås som energiske koblinger. Energien kan lagres midlertidig som potensiell energi, for senere å frigjøres som ulike former for bevegelses- eller kinetisk energi. I organismer kan energi for eksempel lagres i energirike fettmolekyler, og denne lagrede energien kan frigjøres ved senere behov. En slik midlertidig lagring og senere kontrollert frigjøring av energi driver de vitale funksjonene i levende organismer. Den kanadisk-tsjekkiske professoren Vaclav Smil gir følgende kortfattede oppsummering: «Jordens biosfære er en intrikat, interaktiv samling av energilagring og energistrømmer.»2 

Vi trenger ikke å bry oss med en mer presis definisjon av energi her. Det er uansett svært vanskelig å gi noen presis definisjon av energi; som Vaclav Smil bemerker: «Energi er et abstrakt konsept frembrakt av attenhundretallets fysikere for å beskrive en rekke svært varierende naturlige fenomener.» Det vesentlige her er at i biologiske prosesser kommer energi alltid til uttrykk i kvalitativt spesifikke former. Det er naturligvis mulig å fastslå det kvantitative energiinnholdet i en organisk gjenstand ved å brenne opp gjenstanden i et såkalt «bombekalorimeter», som måler varmeenergien i forbrenningen. Vi kunne for eksempel sette en skjære i et bombekalorimeter og lese av fuglens energiinnhold. Men dette tallet forteller oss ingenting om hva skjærene gjør i verden: hvor de bor, hva de spiser, hva som spiser dem osv.

Mikroorganismenes globale rolle

Grunnen til at livet på jorden er i stand til å regulere biosfæren i en planetær målestokk, er først og fremst mikroorganismenes utrolige effektivitet. Mikroorganismene er overalt, i et antall og i fysiologiske variasjoner det er umulig å forestille seg, og de reagerer hele tiden på endringer i omgivelsene. Alle steder der det er stoffer de kan nyttegjøre seg griper de tak i dem, forbruker stoffene og omdanner dem, med en overveldende effektivitet. Ulike mikroorganismer er metabolsk forbundet med hverandre: den enes avfallsstoffer blir den andres næring. Mikroorganismenes store potensial bunner i to egenskaper: deres utrolige formeringsevne, og den enorme kontaktflaten, den totale aktive biologiske membranen de har til rådighet for sine biologiske prosesser.3

Fra forfatterens kjøkkenhage. En metabolsk grense både isolerer og forbinder, på kvalitativt spesi­fikke måter – som i en cellevegg, eller som huden vår. I kjøkkenhagen er det flere lag med slike grenser, som er gjennomtrengelige på helt spesifikke måter. Den ytterste grensen er mellom hagen og skogen omkring, og den innerste er mellom inn­siden og utsiden av et drivhus som står inne i hagen. Mellom disse er noen av grønnsakbedene gjerdet inn for å holde harene ute, og nede i jorda ligger en spesialduk mot ugressrøttene rundt. Foto: Yrjö Haila

Fra forfatterens kjøkkenhage. En metabolsk grense både isolerer og forbinder, på kvalitativt spesi­fikke måter – som i en cellevegg, eller som huden vår. I kjøkkenhagen er det flere lag med slike grenser, som er gjennomtrengelige på helt spesifikke måter. Den ytterste grensen er mellom hagen og skogen omkring, og den innerste er mellom inn­siden og utsiden av et drivhus som står inne i hagen. Mellom disse er noen av grønnsakbedene gjerdet inn for å holde harene ute, og nede i jorda ligger en spesialduk mot ugressrøttene rundt.

From the author's kitchen garden. A metabolic boundary both isolates and connects in a qualitatively specified way – like a cell wall, or like our skin. In the case of a garden plot, there is a nested pattern of boundaries which are permeable in specific ways. The outermost ­boundary is between the garden and the surrounding forest, and the innermost is between the inside and the outside of a greenhouse built in the garden. In between, some vegetable beds are fenced to keep hares outside, and special fabric is used to prevent the penetration of roots of perennial weeds from the surroundings.

Foto: Yrjö Haila
Metabolske grenser. Fra forfatterens kjøkkenhage. Foto: Yrjö Haila

Metabolske grenser. Fra forfatterens kjøkkenhage.

Metabolic boundaries. From the author's kitchen garden.

Foto: Yrjö Haila

To konklusjoner for en ny agenda

Det er to viktige konklusjoner som kan trekkes av denne korte gjennomgangen. For det første: Livet er et planetært fenomen. Selv om de første formene for liv nødvendigvis oppsto lokalt, hvor det nå kan ha vært, så kunne ikke den videre evolusjonen og økende kompleksiteten i ulike livsformer funnet sted i en ellers ikke-levende verden. Generelt kan man si at et tilstrekkelig stabilt astrofysisk miljø på jorden var en forutsetning for at biosfæren kunne utvikle seg i retning av sin nåværende kompleksitet.4

“Det er to viktige konklusjoner som kan trekkes av denne korte gjennomgangen. For det første: Livet er et planetært fenomen. For det andre er alt som lever på jorden avhengig av den globale metabolismen som hele biosfæren utgjør.”

For det andre er alt som lever på jorden avhengig av den globale metabolismen som hele biosfæren utgjør. Dette er i særlig grad tilfelle for de store heterotropene, altså organismer som lever av å spise andre organismer heller enn direkte av energi; som for eksempel mennesker. Mangecellede organismer er nykommere på jorden, sett i forhold til livets historie. Det måtte tre milliarder år med encellede organismer til før de flercellede organismene kunne ta form.

En måte å forstå dette tidsspennet på er å tenke seg at mikroorganismene dekket bordet for andre livsformer. En betingelse for utviklingen av flercellet liv var antakelig en tilstrekkelig høy konsentrasjon av oksygen i atmosfæren. Det må til for at metabolismen i hver enkelt celle i en flercellet organisme skal bli effektiv nok. Nyere funn tyder på at tidlige former for flercellede planter og sopper koloniserte jordens tørrlagte kontinenter for 850 millioner år siden. Det er trolig at den påfølgende økningen i fotosyntesen ga den nødvendige økningen i atmosfærens oksygenkonsentrasjon, som steg omtrent til dagens nivå.5

Menneskets omstendigheter

Biosfærens grunnleggende trekk er viktige for oss mennesker fordi vi, på samme måte som andre flercellede organismer, dukket opp i en allerede eksisterende biosfære. Det bordet vi spiser ved ble dekket gjennom nesten fire milliarder år med biologisk evolusjon. Menneskets liv og livsbetingelser er en del av biosfæren, og vi klarer oss bare hvis vi kan koble oss på de energiske prosessene i våre omgivelser på kvalitativt spesifikke måter, og uten at disse prosessene avbrytes.

Det viktige her er det kvalitativt spesifikke. Som vi allerede har bemerket, er alle økologiske sammenhenger, som for eksempel hvordan skjærene lever, kvalitativt spesifikke. Det samme gjelder selvfølgelig for mennesker, og reflekteres i vår spesifikke fysiologi. Det er for eksempel en forsvinnende liten del av det som omgir oss i biosfæren av organisk materiale som er spiselig for oss. Det vi spiser er selvfølgelig viktig i seg selv, men maten spiller en helt vesentlig rolle i menneskets evolusjon. De endringene som skjedde i menneskenes næringstilførsel etter at vi lærte oss å tilberede maten med ild, forbedret menneskekroppens energieffektivitet og muliggjorde videreutviklingen av sentralnervesystemet, og av hjernen, som består av svært energiintensivt vev.6

Menneskeskapte endringer og grensene for dem

I tillegg, og kanskje enda viktigere: Menneskene har selv forårsaket enorme forandringer i de økologiske forholdene som er grunnlaget for vår eksistens. Dette er noe alle organismer gjør: Essensen i det å være en organisme er et aktivt avhengighetsforhold til det miljøet man har vært med på å modifisere. Meitemarken er det klassiske eksemplet på det man i dag ofte kaller «økologisk tilrettelegging»: De frakter organisk materiale ned til bolene sine dypt nede i jorden, og er på den måten med på å opprettholde jordsmonnets fruktbarhet. Meitemarkene forbedrer i første rekke jorden for sin egen skyld, men bieffekten av dette kommer andre organismer til gode, og noen organismer tar antakelig også skade av det. Men jordsmonnet ville vært veldig annerledes uten meitemark.

“Menneskene har selv forårsaket enorme forandringer i de økologiske forholdene som er grunnlaget for vår eksistens. Dette er noe alle organismer gjør: Essensen i det å være en organisme er et aktivt avhengighetsforhold til det miljøet man har vært med på å modifisere.”

Det samme gjelder menneskene: en verdensøkologi som inkluderer mennesker er nødvendigvis svært annerledes enn en verdensøkologi uten mennesker. For menneskeheten betyr det å være en del av biosfæren at vi er en del av en verdensøkologi modifisert av mennesker.

Mot en slik bakgrunn blir hovedutfordringen for menneskene i dag å finne ut hvor grensene for slike menneskelige modifikasjoner går. Det første skrittet må være å merke seg hvor enorme de menneskeskapte endringene i det globale miljøet allerede er. Menneskene har endret biosfæren i en geologisk målestokk. Denne konklusjonen trakk filologen og forskeren George Perkins Marsh allerede for halvannet århundre siden på bakgrunn av omfattende data han hadde samlet fra ulike historiske kilder, spesielt om den ødeleggelsen som utbytting av biologiske ressurser hadde ført til. Marsh, som er anerkjent som en pioner innen menneskesamfunnenes økologiske historie, var spesielt interessert i konsekvensene av jorderosjon i Middelhavslandene og ødeleggelsen av skog både i New England der han hadde vokst opp og i Sentral-Europa. I sine historiske studier kom han også over overraskende paralleller i blant annet asiatiske kulturer.7

Fra kjøkkenhagen. Forfatteren graver. Det velkjente og det trygge er hovedbegreper i prosessen rundt å finne sin plass i sine omgivelser, slik alle organismer må. Forfatterens hund Kalle er helt trygg i hagen ved sommerhuset, der han har vært siden han var valp. Men da forfatteren for noen somre siden skulle grave en brønn, ble han helt skrekkslagen: Han kunne ikke forstå hvorfor noen skulle grave et hull i verden, og til og med klatre ned i det. Det endte med at han måtte holdes innendørs mens gravingen pågikk. Foto: Yrjö Haila

Fra kjøkkenhagen. Forfatteren graver. Det velkjente og det trygge er hovedbegreper i prosessen rundt å finne sin plass i sine omgivelser, slik alle organismer må. Forfatterens hund Kalle er helt trygg i hagen ved sommerhuset, der han har vært siden han var valp. Men da forfatteren for noen somre siden skulle grave en brønn, ble han helt skrekkslagen: Han kunne ikke forstå hvorfor noen skulle grave et hull i verden, og til og med klatre ned i det. Det endte med at han måtte holdes innendørs mens gravingen pågikk.

From the kitchen garden. The author digs. The familiar and the safe are key elements in the process of finding your place in your surroundings, as all organisms must. The author‘s dog Kalle is secure in the garden by the summer house, which he has known since he was a puppy. But when the author decided to dig a well, he was horrified: He could not understand why anyone should want to dig a hole in the world, and then even climb down into it. In the end he had to be gently led inside and locked indoors while the digging went on. 

Foto: Yrjö Haila
Fra kjøkkenhagen. Det er hull i verden. Kalle er urolig. Foto: Yrjö Haila

Fra kjøkkenhagen. Det er hull i verden. Kalle er urolig.

From the kitchen garden. There is a hole in the world, and Kalle is upset.

Foto: Yrjö Haila

Menneskenes store suksess

Menneskenes materielle suksess så langt har vært spektakulær, uansett hvilke kvantitative mål man setter på den: antallet mennesker på jorden, størrelsen på økonomien og spredningen og variasjonen i den materielle produksjonen er alle nærliggende kriterier.8 Den globale befolkningsveksten de siste par hundre årene, fra 790 millioner (1750) til nesten syv milliarder (2009) kan ikke ses på som noe annet enn en eksplosjon.

En viktig bivirkning av denne materielle suksessen har vært en hardnakket tendens til å benekte enhver realistisk vurdering av menneskesamfunnets materielle begrensninger. En klokkertro på evigvarende menneskelig fremskritt har vært en grunnleggende kulturell forestilling i den vestlige verden siden modernitetens tidligste perioder. Helt frem til vår tid ble dette understøttet av troen på et guddommelig forsyn – og blir det fremdeles i mange deler av verden.9

Tilgang og avfall

Tiden er kommet til å forlate en slik tro. Samtiden er preget av bekymringsvekkende utviklingstrender og det er ingen mangel på kompetente oversikter over dagens miljøproblemer. Men heller enn å forsøke å oppsummere disse trendene, er mitt poeng at det er hensiktsmessig å skille klart mellom tilgangsproblemer – de bivirkningene som oppstår der man skaffer seg ressurser, og tilgangen og kvaliteten på disse ressursene – og avfallsproblemer – hvor vi gjør av avfallet.10

Tegnene på ressursutarming er mange og alvorlige. Dagens problemer reflekterer det presset biosfæren utsettes for rett og slett på grunn av målestokken i menneskelig aktivitet – for eksempel erosjonen av dyrkbar jord, utarmingen av fiskeressursene, mangelen på drikkevann. Men i et lengre tidsperspektiv er det avfallsproblemene som kommer til å dominere. Produksjonens grunnleggende mekanisme har vært: ta høykvalitetsenergi og materialer fra det omkringliggende miljøet, modifiser materialene ved hjelp av energien, og dytt de utarmede avfallsproduktene tilbake i miljøet. At dette fortynnede avfallet kan få store konsekvenser i et langtidsperspektiv manifesterer seg for eksempel i akkumuleringen av drivhusgasser i atmosfæren og i den globale oppvarmingen.

Man tenker ofte at menneskenes materielle suksess har gjort oss mindre avhengige av våre naturlige omgivelser. På et personlig, hverdagslig nivå er dette stort sett riktig – det vil si, generelt sett og i den utviklede verden. I dagens vestlige samfunn er vi mindre utsatt for umiddelbare miljømessige trusler enn det tidligere generasjoner har vært. På den annen side har vår materielle suksess ført til en større avhengighet på et samfunnsmessig og globalt nivå. Globaliseringen av verdensøkonomien har hjulpet til å dekke over denne avhengigheten, men vi er like avhengige av biosfæren som vi alltid har vært.

Hvordan vi endte opp der vi er nå

Den årsakssammenhengen som har gitt menneskeheten den enorme materielle rikdommen vi har i dag kan ikke sies å stamme fra én bestemt hendelse eller å ha ett bestemt opphav. Suksessen er et resultat av en lang historie, en lang utvikling av menneskenes evne til å modifisere sine omgivelser. Det er likevel verdt å vie litt oppmerksomhet til nøkkelstadiene i menneskets modifisering av naturen. Tidligere erfaringer er det eneste empiriske materialet vi har tilgjengelig for å danne oss bilder av fremtidens muligheter. Vi må lære av vår erfaring, og vi må lære raskt.

Å finne sin plass: Konstruering og kultivering

Grunnleggende sett er ikke menneskenes omstendigheter så forskjellige fra andre organismers. Alle organismer som lever i biosfæren må finne sin plass.11 Å finne en plass betyr å oppdage de relevante mulighetene som ligger i omgivelsene, både i positiv og negativ forstand, og gjøre bruk av det første og unngå det siste. Våre hus- og kjæledyr gir oss mange eksempler på hvordan dette foregår. Det velkjente og det trygge er hovedbegreper i prosessen. Hunden vår, en åtte år gammel Cavalier King Charles Spaniel, er for eksempel helt trygg i hagen ved sommerhuset vårt, der han har vært siden han var valp. Men da jeg for noen somre siden bestemte meg for å grave en brønn, ble han helt skrekkslagen: Han kunne ikke forstå hvorfor noen skulle grave et hull i verden, og til og med klatre ned i det. Det endte med at han måtte holdes innendørs mens gravingen pågikk.

“Alle organismer som lever i biosfæren må finne sin plass. Å finne en plass betyr å oppdage de relevante mulighetene som ligger i omgivelsene, både i positiv og negativ forstand, og gjøre bruk av det første og unngå det siste. Det velkjente og det trygge er hovedbegreper i prosessen.”

Det er to hovedbilder som beskriver hva det å finne sin plass har betydd for oss mennesker: konstruksjon og kultivering. En dominerende trend i menneskenes historie har vært å konstruere og produsere materielle gjenstander i stadig større målestokk – verktøy, hus, byer, maskiner – i en konstruerende prosess som har medført en forestilling om det historiske fremskrittet som en lineær utvikling, som med nødvendighet fortsetter å bevege seg fremover.

Men ingenting i vår historie – inkludert menneskenes materielle suksess – var «forutbestemt». Historien har beveget seg trinnvis. Det blir for omfattende å beskrive detaljene i denne prosessen her, men jeg vil trekke frem to oppsummerende aspekter ved vår dypere historie. For det første bør vi være klar over de store materielle omveltningene og de endringene i menneskenes ferdigheter og tilbøyeligheter som ledsaget dem, for eksempel [1] bruken av verktøy og utviklingen av øye-hånd koordinasjon12; [2] permanente bosteder og utviklingen av huset som en ”domestiseringsmekanisme”13; og [3] utviklingen av en politisk orden i byer og andre fastboende samfunn.14 For det andre bør vi innse at sosial stabilitet er noe som bygges opp parallelt med en materiell utvikling. Det er dette den greske filosofen, økonomen og psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis karakteriserte som «samfunnets opphav».15

Kultivering

Så langt har en overflod av tilgjengelig energi gitt menneskene mulighet til å spille en betydelig rolle i biosfæren. Men den plassen man har tatt, må opprettholdes. Det er gjennom denne opprettholdelsen at menneskene har fått en så viktig funksjon – vår rolle er hele tiden å modifisere ulike forhold i omgivelsene. Men dette gir også en gjensidig avhengighet mellom mennesker og resten av naturen.

Kultivering er nøkkelordet for denne gjensidige avhengigheten. Kultiveringens grunnleggende logikk skiller seg fra den konstruerende logikken som et lineært fremskrittsbilde er basert på. For det første er all kultivering syklisk. Kultivering vil si å forholde seg først til årstidenes syklus, men etter hvert også til andre, lengre sykluser som vekselbruk. Kultivering er også nøye forbundet med omgivelsene. Gjennom kultiveringen finner mennesket sin plass i verden – helt konkret for eksempel innenfor en hageflekk – men skillet mellom det kultiverte området og omgivelsene forblir åpen eller gjennomtrengelig for utvalgte kvaliteter eller prosesser: Regnet som faller og pollinerende insekter slipper inn, for eksempel, mens ugress og skadedyr holdes ute.

En metabolsk grense er et passende uttrykk for dette, og veggen i en levende celle er en god modell. En metabolsk grense både isolerer og forbinder, på kvalitativt spesifikke måter – som i celleveggen. I kjøkkenhagen er det flere lag med slike grenser, som er gjennomtrengelige på helt spesifikke måter. Den ytterste grensen er mellom hagen og skogen omkring, og den innerste er mellom innsiden og utsiden av et drivhus som står inne i hagen. Mellom disse er noen av grønnsakbedene gjerdet inn for å holde harene ute, og nede i jorda ligger en spesialduk mot ugressrøttene rundt.

"Våre hverdagslige miljøer er viktige." Foto: Yrjö Haila
Foto: Yrjö Haila

"Våre hverdagslige miljøer er viktige."

"Ordinary environments matter."

Konstrueringen har dominert

For å oppsummere: Et historisk tilbakeblikk gir oss to perspektiver på hvordan menneskene har forholdt seg til kloden de bor på: på den ene siden konstruksjonens lineære framskritt, og på den andre kultiveringens sykliske repetisjoner. Disse to perspektivene er ulike i sin grunnleggende logikk: lineær ekspansjon og vekst versus syklisk reproduksjon. Med andre ord: Menneskeheten har to ulike, til og med motsatte oppfatninger av den grunnleggende dynamikken i samfunnsutviklingen.

Disse alternative perspektivene er ikke først og fremst ideologiske posisjoner. De er snarere syntetiske konklusjoner som trekker på en materiell erfaring med menneskelivets opprettholdelse på jorden. Ingen av dem er rendyrkede – den lineære utviklingen kan bli syklisk, hvis reproduksjon av de grunnleggende forutsetningene, heller enn å stimulere vekst, er det viktigste – slik det for eksempel har skjedd gjennom den siste tidens økonomiske nedgang. Og sykliske prosesser kan utvide seg og få en slik intensitet at de kan virke som en form for lineær vekst: Nybyggermentaliteten ved koloniseringen av Nord-Amerika, for eksempel, hadde et veldig sterkt fremskrittsperspektiv, selv om nybyggernes aktiviteter i utgangspunktet var basert på jordbrukets sykliske prosesser.

Som en konsekvens av menneskenes utrolige materielle suksess, er det konstruerende fremskrittsperspektivet blitt helt dominerende. Den beste indikasjonen på dette er kanskje den strømmen av utopiske prosjekter som vår kontinuerlige søken etter nye energikilder fører med seg. Her kan vi si oss enige med Vaclav Smil: «Det meste av vår oppfinnsomhet burde brukes på å redusere det endelige forbruket, heller enn å øke primærtilgangen.»16

Hva som må gjøres

Den første utfordringen er å ta menneskehetens nåværende situasjon på alvor. Det er på tide å våkne fra drømmen om det evigvarende lineære fremskrittet. Selv om vi har hatt en eventyrlig materiell suksess så langt, er det ingen garantier for at dette kommer til å fortsette. Spesielt er det ingen garantier for at den sosiale stabiliteten som har vært en forutsetning for den materielle suksessen vil tåle de alvorlige miljømessige sammenbruddene vi står overfor flere steder i verden. Vi vet allerede at vestlige aktørers overfiske har gitt opphav til piratvirksomhet, for eksempel i Somalia. En annen umiddelbar trussel er smeltingen av isbreene i Himalaya og den påfølgende muligheten for vannmangel i deler av Kina og India.

Kulturell transformasjon

Vi står i en situasjon der det er behov for en dyp kulturell transformasjon. I den politiske sfæren betyr dette blant annet at vi må innse det selvmotsigende i vår forestilling om historiens fremskritt, der menneskenes tilsynelatende økende uavhengighet og fantasien om «rasjonalitetens» ubegrensede ekspansjon har gått hånd i hånd. At noe er «rasjonelt» har blitt ensbetydende med at det er økonomisk lønnsomt i et kortsiktig perspektiv. Disse forestillingene må løses fra hverandre.

For å kunne sette i gang en slik kulturell transformasjon, er den viktigste oppgaven å bygge opp en kritisk evne til å vurdere de mulige forholdene for ordnede menneskesamfunn. I og med at de viktigste forholdene vi må se kritisk på ligger i vår egen historie, må vi gjøre oss godt kjent med våre tidligere prestasjoner og feilslag.17

Vi må lære av fortiden for å kunne gjøre realistiske avveininger av hvilke endringer som er nødvendige og hvor lang tid det tar før ulike former for endring finner sted: Fortiden kan gi en indikasjon på hvordan man når de kritiske grensene der kulturelle endringer kan finne sted. Og for å parafrasere Cornelius Castoriadis, dette er noe menneskeheten har oppnådd flere ganger tidligere: «What is it that you want, then? To change humanity? –No, something infinitely more modest: simply that humanity change, as it has already done two or three times.»18

I veldig konkret forstand møter vi endringsutfordringen i hvordan vi strukturerer de delene av våre omgivelser som både er funksjonelt og symbolsk viktige for oss. Den materielle menneskeskapte verden har gitt form til menneskenes samfunn slik vi kjenner dem, og fremtidens samfunn vil få sin form på samme måte. Her vil arkitektur, og hvordan vi tenker når vi planlegger og bygger, spille en kritisk rolle.

“We cannot solve our problems with the same thinking we used when we created them.” - Albert Einstein

Vanlige mennesker må styrkes i troen på at de kan ta vare på sine egne omgivelser, sitt eget miljø. Forestillingen om hva som er mulig vs. hva som er umulig for menneskeheten i fremtiden hindres for øyeblikket av den enorme byrden av fortidens tekno-økonomiske suksess. Arkitekter og planleggere har ansvar for å finne fram til løsninger som både har en symbolsk kraft, og som gir folk en tydelig praktisk innflytelse over sin egen situasjon. 
Våre hverdagslige omgivelser er viktige. De velkjente miljøene kan styrke eller hindre folks tro på at de selv kan bestemme hvordan de vil leve. De kan bekrefte bestående holdninger, men de kan også gi oss nye bilder av hvilken fremtid som er mulig. Det er utfordringen dagens arkitekter står overfor.

Noter
  1. For en omfattende oversikt, se Vaclav Smil, The Earth’s Biosphere: Evolution, Dynamics, and Change (MIT Press, 2002).
  2. Vaclav Smil, Energy in Nature and Society. General Energetics of Complex Systems (MIT Press, 2008)
  3. Tyler Volk, Gaia’s Body. Toward a Physiology of Earth (Copernicus, 1998).
  4. Smil (2002, 43-46) gir en interessant utdyping av dette poenget.
  5. L. Paul Knauth & Martin J. Kennedy (2009), ”The late Precambrian greening of the Earth”, Nature 460, 728-732.
  6. Denne teorien er kjent som ”the expensive tissue hypothesis” (se Leslie C. Aiello & Peter Wheeler (1995), “The Expensive-Tissue Hypothesis: The Brain and the Digestive System in Human and Primate Evolution”, Current Anthropology, 36, 199-221).
  7. George Perkins Marsh, Man and Nature. Or, Physical Geography as Modified by Human Action (Belknap Press, 1965; original 1864). Et berømt symposium som ble organisert i Chicago (William L. Thomas Jr., ed., Man’s Role in Changing the Face of the Earth, The University of Chicago Press, 1956) brakte verket frem i offentlighetens lys igjen.
  8. Eric Beinhocker, The Origin of Wealth. Evolution, Complexity, and the Radical Remaking of Economics (Harvard Business School Press, 2006) gir en beregning av antallet stock keeping units (et mål som brukes innenfor varesalg for å telle hvor mange ulike typer produkter som selges av en butikk) som ble brukt hos Yanomamö-stammen i Amazonas og i New York City: førstnevnte teller i hundre eller i tusener, sistnevnte i ti tusen millioner (10 000 000 000).
  9. Troen på fremskrittet – (Chuck Dyke, ”Natural Speech: a Hoary Story” in: Yrjö Haila & Chuck Dyke, eds, How Nature Speaks. The Dynamics of the Human Ecological Condition, Duke University Press, 2006) – har vært gjenstand for omfattende undersøkelser; når det gjelder troen på forsynet er Susan Neiman, Evil in Modern Thought. An Alternative History of Philosophy (Princeton University Press, 2002) spesielt innsiktsfull.
  10. Chuck Dyke har fått meg til å innse hvor viktig denne distinksjonen er (manuskriptet ”Ecosocial economies”).
  11. Yrjö Haila, ”Claiming a Space.” Framework, the Finnish Art Review, Issue 8/april 2008, 26-29.
  12. André Leroy-Gourhan, Gesture and Speech (MIT Press, 1993; fransk original 1964).
  13. Ian Hodder, The Domestication of Europe (Basil Blackwell, 1990).
  14. Den greske polis representerer en nøkkelfase i europeisk historie. M. M. Austin & P. Vidal-Naquet (eds), Economic and Social History of Ancient Greece: An Introduction (University of California Press, 1977) en en nyttig kilde; når det gjelder de arkitektonisk-symbolske dimensjonene ved oldtidens byer er Joseph Ryckwert, The Idea of a Town. The Anthropology of Urban Form in Rome, Italy and the Ancient World (MIT Press, 1988) uforlignelig.
  15. Cornelius Castoriadis, The Imaginary Institution of Society (Polity Press 1987; fransk original 1975).
  16. Istedet er vår tekno-vitenskaplige kultur hektet på imaginære trylletriks, inkludert ideen om å samle solenergi i verdensrommet og sende den til jorden, den omfattende bruken av geotermisk energi (hvor man ignorerer faren for jordskjelv!), bruken av atomkraft osv; se Smil (2008), 363.
  17. Castoriadis har følgende å si om filosofisk kritikk: “Critique of course presupposes the most painful and disinterested attempt to understand the work criticized. But it requires also constant vigilance as regards its possible limitations – which result from the almost inevitable closure of any work of thought that accompanies its breaking of the previous closure.” Cornelius Castoriadis, Philosophy, Politics, Autonomy. Essays in Political Philosophy (Oxford University Press, 1991, s. 17-18). “Closure” er et teknisk begrep som refererer til forståelses-forutsetningene i forhold til et bestemt tema, noe som er nødvendig, men som også kan være villedende.
  18. I hans Philosophy, Politics, Autonomy. Essays in Political Philosophy (s. 275). Sentrale historiske referansepunkter for Castoriadis inkluderer demokratiets opprinnelse i den klassiske greske polis, og den moderne individualitetens opprinnelse i de europeiske bystatene i senmiddelalderen.
Fakta

Oversatt fra engelsk av Ingerid Helsing Almaas. Denne artikkelen er basert på Yrjö Hailas foredrag «Embedded in the Biosphere» på Alvar Aalto-symposiet i Jyväskylä i 2010. 

English Summary

Yrjö Haila is a biologist and a philosopher, and professor of environmental policy at the University of Tampere, Finland. This article is based on his lecture «Embedded in the Biosphere», held at the 2010 Alvar Aalto Symposium in Jyväskylä. 

For a full English translation of this article, go to www.architecturenorway.no.

Vår plass ved bordet
Yrjö Haila
Yrjö Haila er biolog og filosof, og professor i økologisk politikk ved Tampere Universitet.
Vår plass ved bordet
Publisert på nett 17. august 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen.  Foto: Helene Binet for Arkitektur N
Artikkel

Likegyldigheten er det verste

Av Ragnar Pedersen, Kirsti Krekling

Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen.  Foto: Helene Binet for Arkitektur N
Foto: Helene Binet for Arkitektur N

Likegyldigheten er det verste

Arkitekt Sverre Fehn (1924-2009) arbeidet aktivt med historiene både i og rundt sine prosjekter. I 1989 snakket han med Ragnar Pedersen og Kirsti Krekling på Maihaugen om forskjellige måter å forholde seg til historien på. – Likegyldighet er det verste, sier Fehn.

Hedmarksmuseet på Domkirkeodden i Hamar åpnet i 1974, men Fehn arbeidet videre med anlegget gjennom flere etapper til de siste delene i borggården sto ferdig i 2005.

I et intervju med Ragnar Pedersen og Kirsti Krekling på Maihaugen i 1989 diskuterte Fehn sitt arbeid med middelalderruinene og Storhamarlåven. Deler av intervjuet ble trykket i Museumsnytt samme år, men deler av samtalen har aldri vært publisert.1 

Sverre Fehns tese om at man må "manifestere nuet for å få fortiden i tale" er velkjent blant arkitekter, men settes kanskje oftest i sammenheng med for eksempel Venezia-charterets åpning for kontrast heller enn kopiering i omgangen med bevaringsverdige bygninger. Vi har lett for å anta at Fehn med "å manifestere nuet" først og fremst mener at en modernistisk arkitektur bør få eksistere side om side med det gamle.

Men Fehn går lenger, mye lenger, i denne samtalen, og snakker om aggresjon, nødvendig aggresjon, i omgangen med fortiden. Arkitektur N er glade for å kunne bringe Fehns tanker på banen i diskusjonen om Regjeringskvartalet og Høyblokka. Diskusjonen om Storhamarlåven er fremdeles aktuell.

Ingerid Helsing Almaas og Einar Bjarki Malmquist

....

Ragnar Pedersen: Det er ett av dine elementer i Storhamarlåven som virker provoserende på mange: Den store rampen som svinger seg ute i gården. Mange ser det som at den ødelegger et rom. … Vi er veldig glad i rampen, for med den tilstede kan ikke ruinene betegnes som tegninger fra fortiden. Men enkelte antikvarer sier at du skjærer inn i det opprinnelige.

Sverre Fehn: Hvis du i din fantasi bygger opp bygningene, så skjærer rampen opp hele den imaginære verden de står og forestiller. Sånn kan du si at den er brutal eller aggressiv.

RP: Det er et interessant uttrykk du bruker der, og det er også et filosofisk spørsmål: Om aggresjon er noe negativt. Skal alt i museet være i harmoni? Kan det tenkes at et museum er aggressivt?

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Arkitekt: Architekt Daniel Libeskind AG (ADL) med Studio Daniel Libeskind (SDL).  Foto: Hufton+Crow Photography / SDL

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Arkitekt: Architekt Daniel Libeskind AG (ADL) med Studio Daniel Libeskind (SDL). 

Military History Museum, Dresden, 2011.

Foto: Hufton+Crow Photography / SDL

SF: Det, eller aktivt, kan man si. Det er å sette det på spissen, men jeg ser museer som en aggresjon i nuet, eller fortiden satt opp mot nuet. Det er ingen harmoni. Dette er en voldsom ting som vi sliter med. Jo større aggresjon du kan ha mot det, jo mer harmoniserer du deg med fortiden. Det er å si det absurd. Men det har noe med det kreative menneske å gjøre. Likegyldighet er det verste, harmoni er det nest verste. Du kan ikke egentlig få en harmoni. Museene bør ha en større aggresjon, kan man si. Et aggressivt angrep på lovene og på alt sammen. Dermed får man dialogen i gang, og man får også visualisert ruinen, og du får den som en verdi, altså. Noe du kan ta stilling til, for å si det sånn.

SF: Du går ikke inn på et museum for å få harmoni; du går inn for å kunne protestere mot dårlige malerier. Du synes det er motbydelig, mange ganger. Men du kommer i posisjon, blir et levende menneske av det og kan ta stilling til deg selv. Ved objektets prestasjon begynner du å oppdage deg selv, og det er vesentlig. Din egen verdi på grunn av avvisninger og på grunn av kjærlighet. Det er jo ikke bare kjærlighet, det er voldsomme ting som skjer i et kjærlighetsforhold.

RP: Der mener jeg egentlig vi er kommet til kjernen ved det et museum er. Veldig mange museumsfolk oppfatter museet som harmoni. Og de som ikke oppfatter det slik, de oppfatter det som en mulighet for direkte påvirkning, som politikk. Det blir veldig fort uaktuelt. Det blir bare påvirkning og opinionsdannelse. Men noen dialog med deg selv blir det ikke.

SF: Nei, det er det det ikke blir. Det er den dialogen som er museenes verdi. Jeg er jo en museumsmann, jeg lever i museer når jeg er ute og reiser. Har ingen andre steder. Ikke går jeg i nattklubber. Jeg mener, det er der du er. Og på museene får du jo veldig mye samtaler med deg selv.

RP: Det vi må unngå i museumsteknikken, det er i hvert fall at du er likegyldig?

SF: Likegyldigheten er det verste. Man kan si estetiseringen. Det er et farlig ord å bruke, men at det blir for pent, kan man si. At det ikke har noe uttrykk i seg selv. 

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Fra utstillingen.  Foto: Hufton+Crow Photography / SDL

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Fra utstillingen. 

Military History Museum, Dresden, 2011. Inside the exhibition.

Foto: Hufton+Crow Photography / SDL


RP: Det du sier nå, har vært forklart av to ting. Gjennom museet får du noe du mangler i vår tid, i en tid hvor verdiene skifter. Du får noe som er tidløst og noe som er aggressivt.

SF: Du bevisstgjør deg selv. Du får et eget verd fordi du møter en harmoni eller aggresjon.

RP: Kanskje det er derfor museene er interessante?

SF: Kanskje. Du får ikke det i en religiøs situasjon.

“Du går ikke inn på et museum for å få harmoni. Du synes det er motbydelig, mange ganger. Men du kommer i posisjon, blir et levende menneske av det og kan ta stilling til deg selv.”

RP: Religionen er svekket. Det eneste stedet som blir igjen i samfunnet hvor du kan møte deg selv, er museet. Derfor må det ikke være likegyldig, men aggressivt.

SF: Det er der den moderne arkitektur har utfoldelse. Vi har jo med det å skape omgivelser for menneskene å gjøre. De rom du skaper rundt objektene, tiltrekker menneskene. Hvis du har et objekt, skaper du et rom du mener det objektet trenger. Det tiltrekker menneskene, hvis det er vellykket skal de inn der og se. Menneskene kommer for å se og oppleve harmoni eller aggresjon i den historien. 

Det er som å gå inn i en verden hvor en stor fortelling fortelles. Du tenker jo krig når du har en kule. Men går du til kulen eller våpenet sånn, så har vi jo skaffet oss et våpen som eliminerer alt liv. Det er materialismens seier, den rører ikke objektene. Hvis den bomben, som er så vellykket, eksploderer, blir kloden bare full av objekter. Uten liv, hvis du skjønner. Gjenstanden i seg selv greier seg, du får et materialistisk univers som farer videre.

Det store museum er i grunnen kloden selv. Den beste konservator er kloden selv. Praktfullt. Men nå har vi plutselig muligheten til å gjøre den om til et totalmuseum, bare uten besøk. Det er perspektiver.

Teksten er utdrag av en transkripsjon av det opprinnelige intervjuet. Redaksjonens få redigeringer er godkjent av Kirsti Krekling.

 
Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen.  Foto: Helene Binet for Arkitektur N

Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen. 

Ramp across the court, archbishop's castle, Hamar, 1967-2005. Architect: Sverre Fehn. The ramp provoked strong reactions when the museum first opened.

Foto: Helene Binet for Arkitektur N
Noter
  1. Ragnar Pedersen: "Storhamarlåven : et bygningshistorisk konglomerat". Museumsnytt, nr. 1/2 1989, s. 26-29.
English Summary
The worst thing is indifference

By Ragnar Pedersen and Kirsti Krekling

– I see museums as an aggression in the present, or a posing of the past against the present. There is no harmony, says Sverre Fehn. In this partly unpublished interview from 1989, Fehn expands on his famous tenet that “you can only speak with the past by manifesting the present”. Fehn argues that aggression is necessary, that harmony is not an aim. –The worst thing is indifference, he says. –Harmony is the second worst. But this aggression that you meet when you enter a museum puts you in position as a live human being, so you can discover yourself. That is the significant thing.

This interview was conducted in March 1989. Parts were published in issue no. 1-2 of Museumsnytt, 1989. Read the whole interview in English at www.architecturenorway.no.

Likegyldigheten er det verste
Ragnar Pedersen
Ragnar Pedersen er konservator ved Hedmarksmuseet og professor i etnologi ved universitetet i Oslo.
Likegyldigheten er det verste
Kirsti Krekling
Kirsti Krekling er konservator på Maihaugen, Lillehammer.
Likegyldigheten er det verste
Publisert på nett 19. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Sverre Fehn
Italiesin sett mot Forte Filippo og åsene i syd.  Foto: SJ
Artikkel

Sommeren med Italiesin

Av Sunniva Jakhelln

Sunniva Jakhelln 

Sommeren med Italiesin

Christian Norberg-Schulz’ sommerhus Italiesin i Porto Ercole, Toscana, juli-august 1962 – sett med studentøyne.

Sommeren 1962 tilbrakte Sunniva Jakhelln syv uker som arkitektstudent og au-pair i Christian Norberg-Schulz’ sommerhus “Italiesin” i Toscana. CNS arbeidet denne sommeren med sluttføring av både Intentions in architecture og Italiesin. Stemte sommerhuset med det CNS hadde lært studentene på NTH om arkitekturteori og form follows function? Og var det i så fall et godt hus å bo i?

Italiesin sett mot Forte Filippo og åsene i syd.  Foto: SJ
Foto: SJ

Italiesin sett mot Forte Filippo og åsene i syd. 

Italiesin, with Forte Filippo on the hill to the south.

Christian Norberg-Schulz var på begynnelsen av 60-tallet tilknyttet Norges Tekniske Høgskole, Arkitektavdelingen, i faget Byggekunst II (form/funksjon/konstruksjon) under professor Arne Korsmo. Han deltok ved gjennomgang av studentarbeider, var sensor i BK II og hadde ansvar for studieturer til Italia. Våren 1960, -61 og -62 holdt han en serie forelesninger for studentene, gjerne på kveldstid. Fremmøtet var stort  vi var ikke bortskjemt med gode arkitekturteoretikere som også hadde kunnskap om antikkens mysterier. I april 1964 forsvarte CNS sin doktoravhandling “Intentions in architecture” ved NTH. (I 1965 ble han professor ved Yale University i USA.)

Funksjonalismen stod sentralt ved Arkitektlinjen i 1960-årene. Men det var CNS som tydeligst formulerte mantraet Form follows function, som grunnleggende for all god arkitektur. Han var også tydelig på at det var to hovedgrep i bygningsforming, nemlig det luftige søyle-drager-prinsippet og det massive hull-i-vegg-prinsippet. Ikke underlig, da det var på denne tiden han skrev “Intentions in architecture”, og brukte både funksjonsbegrepet og de to formingsprinsippene i sitt sommerhus Italiesin i Toscana – som i følge ham var selve virkeliggjøringen av “Intentions”. I forelesningene kom CNS også inn på stedsbegrepet – som han mange år senere skulle utdype ytterligere i diskusjonen om genius loci. 

Vi unge jenter som begynte på NTH høsten 1959 var ingen enhetlig gruppe med typisk kunstner- eller arkitektbakgrunn. Vi kom fra ulike miljøer, dog med overvekt av akademikere. Overgangen fra vanlig skole var stor. Etter første klasse ønsket flere å slutte – vi strevde fælt, var usikre, og gjorde det ikke spesielt bra. Gutter med sikker “arkitektstrek” greide seg bedre. Men dette endret seg heldigvis. Vi var åtte jenter i klassen (ni etter 1. avd.), og ble etter hvert sterke. Vi hevdet oss godt både faglig, på ulike felt, og sosialt. Alle har gjort en bra innsats i yrkeslivet etterpå – hvilket ikke var en selvfølge på den tiden.

Fra studieturen i 1962. CNS fotograferer. I bakgrunnen Finn Kolstad.  Foto: SJ
Foto: SJ

Fra studieturen i 1962. CNS fotograferer. I bakgrunnen Finn Kolstad. 

From the 1962 study trip. CNS takes photos.

Studietur og sommerjobb i Italia

Etter tredje år dro klassen på studietur til Italia, fra 25. mai til 16. juni, med CNS som guide. Det ble en utrolig flott tur, hvor også andre lærere deltok. Vi så Romas berømte bygninger og vakre plasser – med Piazza Navona som et høydepunkt – alt grundig analysert og forklart av CNS. Deretter fulgte en tur sørover til Napoli og Amalfi-kysten, før vi tok fatt på selve studiearbeidet, hvor vi i mindre grupper analyserte ulike palasser. Min gruppe tok for seg Palazzo Farnese: plan, fasader, konstruksjon og detaljer ble målt, tegnet og analysert – alt under veiledning av CNS.

“I løpet av det siste året har jeg bygget et rommelig og ganske spennende sommerhus ved kysten 2 timers biltur nord for Roma.”

Tidlig i 1962 skrev jeg til CNS for å høre om det var mulig å få en sommerjobb i Roma etter studieturen. Han bodde i Roma mesteparten av året, med sin italienske kone, litteraturforskeren Anna Maria, og deres to barn Erik på seks og Elizabeth på tre år. CNS svarte at det ikke var så lett, Roma var full av unge arbeidsløse arkitekter. Derimot hadde han et annet forslag, som burde være vel så fristende:

“I løpet av det siste året har jeg bygget et rommelig og ganske spennende sommerhus ved kysten 2 timers biltur nord for Roma.” Familien skulle flytte dit 20. juni, og CNS håpet at “en av arkitektpikene som kommer nedover kunne tenke seg å tilbringe de to første månedene sammen med oss (…) en som kan se etter barna (særlig på badestranden) og hjelpe litt i huset. Det er selvsagt ikke snakk om “hushjelp”, men om å være med som familiemedlem og for øvrig nyte godt av solen og sjøen (...) Huset ligger like ved en malerisk fiskerlandsby, så jeg tror du (...) får bedre kontakt med italiensk levemåte på denne måten enn ved et arkitektkontor i sommerheten i Roma.” 1 

Han nevnte også ekskursjoner, og besøk av arkitektkolleger – og “adskillig arkitekturprat”.

Jeg takket selvfølgelig øyeblikkelig ja til dette spennende og hyggelige tilbudet.

Anna Maria skrev at hun gledet seg til jeg skulle komme. “I am sure that you will enjoy this Italian experience and you will find it very interesting to see how people live here (…). I can promise you lots of sun and a beautiful sea-landscape.” Hun håpet at barna kunne lære norsk mens jeg var hos dem, og at “(…) being almost an architect, you will enjoy living in such a modern house.”

Erik og Elizabeth Norberg-Schulz på terrassen, som var smellvarm og ble lite brukt. Foto: SJ
Foto: SJ

Erik og Elizabeth Norberg-Schulz på terrassen, som var smellvarm og ble lite brukt.

Erik and Elizabeth Norberg-Schulz on the terrace, which became scorching hot and was seldom used.

Dagligliv – arbeid, barnepass og sosialt samvær

Lørdag 16. juni flyttet jeg til CNS` leilighet i Roma. Vi pakket servise og annet som skulle til sommerhuset; jeg sydde på Anna Marias badekåpe. Onsdag 20. juni kl. 15 reiste vi på kortbesøk til Porto Ercole. Jeg var spent! Huset var spennende, merkelig – men: “Huset langt fra ferdig. Litt skuffet”, skrev jeg i dagboken den kvelden. Etter noen dager i Roma var vi tilbake til sommerhuset: “Huset fullt av rødt støv.”

Min hovedoppgave den første måneden var å feie, vaske, olje og bone gulvene – røde uglasserte fliser på alle gulv, i begge etasjer. Det var et ganske slitsomt arbeid – som aldri tok slutt: stort oppholdsrom, kjøkken, sju soverom, to bad, WC, gang, trapp og bod. Vi startet med gulvene i soverommene, og flyttet frem og tilbake ettersom rommene ble ferdige. Videre sydde jeg sengetepper og gardiner sammen med Anna Maria, og badekåper til henne og barna. Det var grei jobb – jeg var flink til å sy. Innimellom tusjet jeg en skoleoppgave for NTH – oppmåling av Jærhuset på Folkemuseet.

På ettermiddagen kunne jeg gå på stranda, som oftest med barna. CNS jobbet med sluttføringen av “Intentions” – samtidig med at Italiesin måtte bli ferdig – og var forståelig nok ganske irritabel. Han hadde hastverk! Sommerhuset var jo selve virkeliggjøringen av “Intentions”. CNS ønsket at jeg skulle bone gulv i stedet for å gå på stranda med barna. Anna Maria ble også irritabel av den spente situasjonen – den smittet over på alle.

Anna Marias bror Romolo de Dominici med familie (kone + fire barn) bodde også i huset i perioder – de eide jo halvparten. Selv om det ble mange folk var det alltid hyggelig, nervene roet seg. De hadde med seg en tysk barnepike, Alexandra, også kalt Ali – og hushjelper – når det var mange gjester. Våre to familier delte på matlagingen, en uke hver. Det gikk i flere språk samtidig. Når Anna Maria var nervøs og oppskjørtet gikk det på fykende italiensk, på engelsk var hun nøytral, på norsk var hun elskverdig. Ali og jeg snakket engelsk sammen, ellers var det rikelig anledning til å praktisere italiensken. Jeg snakket dels norsk, dels italiensk med barna, og hadde leksjoner i norsk med Erik.

Selvsagt var det mye hygge og glede med barna, men også frustrasjoner. For de ble også påvirket av uroen i familien – og som barn flest hadde de egen, sterk vilje. Dagbok fra en fin dag: “Dro på stranden kl. 11. Badet masse, deilig, svømmer langt, Erik svømmer med meg. Spiste medbrakt, hjem kl. ½ 5. Lagde pil og bue til Erik og Tomaso. Så ”Cinderella” på TV. Spiste tidligere med barna.” Elizabeth var tre år og farens øyensten. Var det uro i familien hendte det hun sov hos meg. Jeg vil ikke påstå at jeg lærte henne å synge, men når vi lekte var det nok jeg som praktiserte språket.

Svogerfamilien de Dominicis var oppmerksomme og inkluderende. Jeg hadde også mye hygge og glede av Ali. Vi gikk og badet sammen om ettermiddagen, shoppet i landsbyen, og utvekslet erfaringer med våre to ulike familier. Deilig med litt venninnetid på rommet, om kvelden. Det var for øvrig ikke helt trygt å gå alene til stranda for å bade. En dag ble jeg overfalt av to menn på hjemveien. Jeg ble veldig redd, men så så jeg plutselig Italiesin oppe i skråningen og ropte “Habito la!” – det reddet meg. Svoger Romolo tok affære overfor oss jenter, og foreslo at vi begge fikk en revolver! 

Av og til var det utflukter til Porto Ercole, Orbetello eller Isola de Giglio, med CNS eller de Dominicis. Vi fikk også besøk av CNS’ venn fra Norge, arkitekt Jan Inge Hovig, med bråkete barn. Jeg fikk tilbud om jobb hos ham når jeg ble ferdig om halvannet år – det var morsomt og litt smigrende. (Begynte for øvrig hos ham 01. februar 1964.)

Italiesin sett fra sydøst, med persiennene nede. Foto: SJ
Foto: SJ

Italiesin sett fra sydøst, med persiennene nede.

Italiesin seen from south-east, with the blinds down.

CNS’ beskrivelse av huset 

Hva ønsket CNS å oppnå med sitt sommerhus i Toscana? Fra hans egen beskrivelse i Byggekunst 1962:

“Formalt sett består løsningen av tre deler:

  1. En bastion der massiviteten er betonet ved skrå ytterflater og ved små og relativt uregelmessig fordelte åpninger. I bastionen dannes det lukkede, intime rom der åpningene sitter som hull i en kontinuerlig veggflate. Utblikkene er begrensede og billedmessige.
  2. En kvadratisk baldakin som hviler på bastionen. Baldakinen er utformet som et regelmessig skjelett fylt ut av store, hele glassfelter. Den definerer et rom som uten å flyte ut gir full kontakt med omgivelsene. Den samler og åpner på samme tid. Samlingen understrekes av en sittebenk som er ført omkring rommet. Åpningen betones ved store skyvevinduer som lar hjørnene fri. 
  3. Frittstående murer som definerer flere uterom. Tre kvalitativt forskjellige soner dannes: parkering, have og terrasse. Terrassen er forbundet med baldakinrommet ved “ledende” elementer (gulv, brystning, sittebenk).

Geometriske relasjoner knytter de tre hoveddelene fastere sammen.”

Bastionen kontrollerer varme og sollys, knytter huset til terrenget, gir intimitet og ro. Baldakinen gir lys, luft og panorama, uttrykker samvær og fellesskap. Murene beskytter mot vind og danner soner for lek og uteliv.

Bastionen er murt av porøse tuffblokker, som har gode isolerende egenskaper; baldakinen er støpt i armert betong og har form som et bord på fire ben. Forbindelsen er utført “etter prinsippet om ”klar konstruksjon” med baldakinens “sterke Gestalt” som det primære, samlende ledd”, sier CNS.2

Er Italiesin prosjektert i samsvar med arkitekturteorien i “Intentions”?

Arkitekt Pauline Gjøsteen forsvarte sin doktoravhandling “Italiesin” som utprøvende teori? i Genève i 2014. En kortversjon av avhandlingen er publisert i Brytninger. Norsk Arkitektur 1945-65.3 Gjøsteen undersøker om Italiesin er prosjektert i samsvar med CNS’ arkitekturteorier slik de er fremlagt i “Intentions”. Hun vurderer begrepene tektonikk, romlighet og beboelighet mot henholdsvis konstruksjon, form og funksjon (Bruno Reichlins metode). Gjøsteen konkluderer med at sommerhuset er en virkeliggjøring av “Intentions”, det er “et praktisk eksperiment på anvending av en innovativ arkitekturteori”. Hovedmålet for CNS var å “presentere en metode for utarbeidelse av forskjellige arkitekturløsninger.” Sommerhuset har “pedagogisk verdi som et eksempel på prosjektering som ikke er basert på intuisjon, men på kunnskap”, sier Gjøsteen. “Dette viser hvor betydningsfylt sommerhuset i Porto Ercole var for Christian Norberg-Schulz som teoretiker.”

Hovedplan med kjøkken og stue. Foto: Byggekunst 1962.

Hovedplan med kjøkken og stue.

Main level with kitchen and living room. 

Foto: Byggekunst 1962.
Soveromsavdelingen i underetasjen.  Foto: Byggekunst 1962.

Soveromsavdelingen i underetasjen. 

Bedrooms on lower floor.

Foto: Byggekunst 1962.

Opplevelse av sted, form og funksjon

Italiesin ligger på en ås, men lavere enn åsens høyeste punkt. Ifølge CNS spiller huset opp mot Forte Filippo og de andre middelalderborgene på åsene omkring, ved bastionens tyngde og skrå murer.4 Dette synes naturlig når man ser huset med åsene som bakteppe. Står man imidlertid på stranda, og ser opp mot huset med åsene og borgene som kontrast, blir denne sammenlikningen noe pompøs, nærmest litt komisk. Fra litt avstand blir huset bare en fluelort i det store, mektige landskapet.

Bastionen fungerte godt som soveavdeling. Rommene var kjølige, innbruddssikre og tilnærmet fri for insekter. CNS og Anna Maria hadde det største soverommet ned trappen til høyre, hvor CNS gjennom et lavt, kvadratisk vindu kunne skue mot Forte Filippo mens han satt og skrev ferdig “Intentions”. Jeg hadde rommet ved siden av, også et flott rom – rett ned trappen (raskt å fly opp og ned), barna det neste rommet, så Ali, og de to innerste rommene tilhørte familien de Dominicis. De to familiene hadde hvert sitt baderom. Men kunne soveavdelingen virke noe klaustrofobisk på sarte sjeler? Det var kronglete å komme ut og opp fra de innerste rommene. Jeg ønsket meg en utgang til terreng fra soveavdelingen: en grei snarvei inn og ut, for å kunne sitte ute, lufte sengetøy, tømme bøss osv. Det måtte være mulig å lage en slisse/utgang i veggen, uten å “sprenge” bastionformen? I etterkant mener jeg at denne kunne vært lagt i vestveggen, mellom CNS’ rom og badene. Så konkret var jeg nok ikke der og da – jeg hadde annet å tenke på.

Baldakinen fungerte greit som spise- og oppholdsavdeling for mange mennesker. Lørdag 14. juli fikk vi nytt langbord, 3,20 m langt! Alle måltider ble inntatt inne – ute var det for varmt, eller det blåste for mye. Inne ble det også ofte svært varmt, så skoddene eller persiennene ble trukket for. Rommet ble skumt midt på dagen. Langbordet fungerte godt til å klippe og sy gardiner, sengetepper og badekåper. Iblant så jeg på TV med barna i stuekroken. Jeg husker ellers ikke mye av livet i stuen – jeg jobbet, var på stranden eller annet sted. Kjøkkenet var greit, der ble det laget mye god mat for mange gjester, av de to husfruene og hushjelpen.

“Terrassen ble lite brukt. Den var smellvarm, uten noen form for overdekking eller skygge.”

Bak kjøkkenet lå et lite rom benyttet som soverom for hushjelpen, samt lagerplass. Det var innredet med en seng og et klesskap laget av et slags voksaktig materiale – før plastens tid – som var klisset og luktet harskt. Rommet var vestvendt, med store vinduer, og ble selvfølgelig smellvarmt. Jeg husker den tykke, italienske hushjelpen komme ut fra rommet sitt, vifte seg og stønne “Que calda...” 

Terrassen ble lite brukt. Den var smellvarm, uten noen form for overdekking eller skygge. Italiensk sol i juli-august er ganske nådeløs, en enkel parasoll hjelper ikke mye. En solskjerm eller overdekning ut fra baldakinen ville hjulpet godt, men ville ha kommet i konflikt med arkitekturen: baldakinens strenge form og klare avgrensning mot bastion og parapet.

Hagen var lite opparbeidet og ble derfor lite brukt, det tar jo også tid før plantet vegetasjon gir noe skygge. Parkeringsplassen ble brukt som tiltenkt.

Fasade syd. Til venstre i bastionen CNS’ arbeidsrom, til høyre forfatterens soverom. Foto:  CNS/Nasjonalmuseet

Fasade syd. Til venstre i bastionen CNS’ arbeidsrom, til høyre forfatterens soverom.

South facade. Left in the Bastion CNS’ study, right the author’s bedroom.

Foto: CNS/Nasjonalmuseet
Bygningsskallet. Italiesin under bygging.  Foto:  CNS/Nasjonalmuseet

Bygningsskallet. Italiesin under bygging. 

The building shell. Italiesin during construction.

Foto: CNS/Nasjonalmuseet
Spisestuen, mot terrassen. Foto:  CNS/Nasjonalmuseet

Spisestuen, mot terrassen.

Dining room, looking onto the terrace.

Foto: CNS/Nasjonalmuseet

Italiesin var ikke egnet for endring 

CNS tegnet og bygget sitt sommerhus som et monumentalbygg, en ferdig form, antakelig uten tanke på at huset noen gang skulle endres. Det fremkommer heller ikke noe om dette i hans beskrivelse av funksjon og bruk eller i Pauline Gjøsteens artikkel. Slik sett likner Italiesin middelalderborgene CNS var inspirert av.

Det er naturlig at bygninger endres ved bruk – særlig bolighus – og når nye generasjoner overtar. Det er da også skjedd med Italiesin. Det mest i øyenfallende er alle utgangene fra soverommene i underetasjen. Familien de Dominicis, som overtok hele Italiesin etter CNS, valgte å lage utganger fra alle soverommene. Det er blitt ganske voldsomme inngrep: dype vertikale kutt med brede forsterkninger over dører og vinduer, ytterligere fremhevet ved at nisjene og bjelkene er hvitkalkede. Den solide bastionen er ikke lenger et massivt byggverk – en bastion

Også ute er det skjedd store forandringer. På parkeringsplassen er det oppført to anneks med sove- og oppholdsrom. Ytterveggene er hvitkalkede eller flislagte, det er nye lave hvitkalkede murer med blomsterpotter og eføy – i tråd med italiensk tradisjon – men neppe i tråd med arkitektens ønsker. Baldakinens overflater er blitt glatte, den er ikke lenger så luftig og gjennomsiktig, virker “kledd inn” av persienner. Men treet har vokst seg stort og flott, og gir skygge i hagen.

Erik og Elizabeth på terrassen. Foto: SJ

Erik og Elizabeth på terrassen.

Erik and Elizabeth on the terrace.

Foto: SJ
Elizabeth og Erik. Foto: SJ

Elizabeth og Erik.

Elizabeth and Erik.

Foto: SJ

Italiesin vurdert mot CNS’ lære om sted og bygningsform

Jeg kan ikke vurdere om CNS` sommerhus er en virkeliggjøring av “Intentions”, det er heller ikke min oppgave. I sin artikkel konkluderer Gjøsteen med at sommerhuset er en virkeliggjøring av “Intentions”. (For meg synes det imidlertid noe uklart hva som kom først: høna eller egget.5)

Jeg ønsker derimot å vurdere Italiesin mot CNS´ forelesninger i studietiden (søyle-drager-prinsippet, hull-i-vegg-prinsippet, Form follows function), hans beskrivelse av huset i Byggekunst 1962 samt egne opplevelser.

Det er forståelig at CNS har latt seg inspirere av stedet – Forte Filippo og de andre borgene – ved plassering og utforming av Italiesin. På den annen side: Bygger man en underetasje med tykke vegger i et skrånende, karrig terreng er det ikke unaturlig at veggene gis en skrå form. Både middelalderborgene og bastionen er utført med skrå vegger – her er samsvar mellom henholdsvis tektonikk og romlighet, konstruksjon og form.

CNS anfører at bastionen knytter huset til terrenget. Den er murt opp av porøse tuffblokker, som har gode isolerende egenskaper. Ja, bastionen er et godt eksempel på hull-i-vegg-prinsippet. Vinduene er små og ligger langt inne i dype nisjer. Baldakinen over er støpt i armert betong og har form som et bord på fire ben. Baldakinen kan også oppfattes som en søyle-drager-konstruksjon, selv om formen er streng og sluttet. Taket bæres av fire ben, ytterrommet mellom bena kan utformes i glass og ikke-bærende elementer. Man får lys, luft og panorama.

Italiesin er endret av de nåværende eierne. Nye utganger fra soverommene gjennom Bastionen.  Foto:  Sidsel Jakhelln Semb

Italiesin er endret av de nåværende eierne. Nye utganger fra soverommene gjennom Bastionen. 

 Italiesin has been altered by the current owners.

Foto: Sidsel Jakhelln Semb
Nye utganger fra soverommene gjennom Bastionen.  Foto:  Sidsel Jakhelln Semb

Nye utganger fra soverommene gjennom Bastionen. 

 Italiesin has been altered by the current owners.

Foto: Sidsel Jakhelln Semb

Form follows function?

I følge CNS’ beskrivelse og Gjøsteens avhandling er Italiesin gitt en form som følger den ønskede funksjon. Når det gjelder husets hovedgrep kan jeg være enig i dette. Men slik jeg opplevde huset – ved daglig bruk: i arbeid, hvile, samvær og fritid – mener jeg CNS på flere viktige punkter prioriterer form foran funksjon. 

Bastionen fungerte bra som soveavdeling, med gode, kjølige soverom – tykke vegger med små vinduer gir intimitet og ro. Utgang til terreng hadde imidlertid vært ønskelig, både praktisk og følelsesmessig. Endringer foretatt senere av nye eiere bekrefter dette. Baldakinen inviterer til samvær og fellesskap. Et raust langbord og en sittebenk som går rundt hele oppholdsrommet gir mange uformelle sitteplasser. Gjennom store glassfelt har man nydelig utsikt både til sjø og middelalderborger. Men baldakinens strenge form og store glassflater gjorde oppholdsrommet også svært varmt, og skumt med persiennene trukket for. Hushjelpens soverom var helt uegnet til formålet. Hvordan kunne en norsk arkitekt tegne et sommerhus hvor hushjelpen skulle bo slik? Og med en kjøkkeninngang for smal og skrå for en tykk hushjelp, ettersom baldakin-bena har samme skråning som bastionen – 15 grader.

Terrassen var ubrukelig store deler av dagen på grunn av manglende solbeskyttelse. CNS har ønsket en klar, presis overgang mellom to sterke formuttrykk. Det har han oppnådd. Da blir det ikke plass til noen overgangssone mellom inne og ute. Litt underlig at en nordisk arkitekt ikke har viet dette punktet mer oppmerksomhet. Innebenken som fortsetter ute blir mer en visuell opplevelse. CNS har kanskje tenkt at ved å åpne glassfeltene mot terrassen vil man få en opplevelse av å være ute, at baldakinen i seg selv kan oppleves som et uterom, på varme dager. Men slik fungerte det ikke.

“CNS prosjekterte sitt sommerhus basert på analytisk tilnærming, ikke intuisjon.”

CNS prosjekterte sitt sommerhus basert på analytisk tilnærming, ikke intuisjon. Er huset derved godt å bo i? Og er funksjon eller brukelighet et objektivt begrep? Kanskje CNS opplevde at huset var godt å bo i, og at det helt stemte med hans oppfatning av form og funksjon. Men andre, irrasjonelle momenter spiller også inn. Et rom kan oppfattes vakkert og være godt å oppholde seg i, selv om det ikke er særlig funksjonelt. Og et funksjonelt rom er ikke automatisk et godt rom. Derfor går det ikke an å “bevise” at god arkitektur kan skapes utelukkende basert på analytisk tilnærming og kunnskap.

Nye murer og blomsterpotter, og anneks og uteplass på parkeringsplassen Foto:  Sidsel Jakhelln Semb

Nye murer og blomsterpotter, og anneks og uteplass på parkeringsplassen

Italiesin has been altered by the current owners.

Foto: Sidsel Jakhelln Semb
Nye murer og blomsterpotter, og anneks og uteplass på parkeringsplassen Foto:  Sidsel Jakhelln Semb

Nye murer og blomsterpotter, og anneks og uteplass på parkeringsplassen

Italiesin has been altered by the current owners.

Foto: Sidsel Jakhelln Semb

Analytiker mer enn praktiker

Denne fortellingen og analysen av CNS’ sommerhus i Toscana er skrevet over 50 år etter at jeg bodde der, snaut 22 år gammel. Da var det lite rom for arkitekturteori og estetikk, dagene gikk med til arbeid, barnepass, bading og annet. Huset var merkelig – og spennende! Det jeg likevel husker best fra oppholdet er CNS som sitter og arbeider på rommet nede med sin store doktoravhandling – og likevel følger med på alt, den italienske hushjelpen som står i kjøkkendøren og stønner over varmen, og solen som steker på terrassen. Og at dette berømte huset – med middelalderborgene som referanse – likevel bare blir en prikk i landskapet når man ser det fra stranden. Og selvfølgelig husker jeg kveldene når begge familier var samlet til middag rundt langbordet – i tråd med god, italiensk tradisjon.

På slutten av 1990-tallet holdt CNS en glitrende avskjedsforelesning i Oslo Arkitektforening, for fullsatt sal og galleri. Temaet var byggeskikk i de fire nordiske landene: det danske søyle-drager-prinsippet, det svenske hull-i-vegg-prinsippet, den norske kombinasjonen av disse og det finske rom-på-rom-prinsippet (som de finske innsjøer) – ikke ukjente begreper fra studietiden. Forfatteren av Intentions in architecture ga en klar, elegant og godt forberedt fremstilling av temaet, slik at også legfolk kunne følge med. Ingen liten bragd for en arkitekturteoretiker av hans format. Så fikk han da også stående applaus etter foredraget. 

Det er denne forelesningen for snart 20 år siden jeg alltid vil huske Christian Norberg-Schulz for. En glitrende analyse av gjenkjennelige temaer – formidlet i et enkelt og tydelig språk.

Så kan Italiesin stå som et interessant prøveprosjekt for “Intentions”.

Sunniva Jakhelln 
 

Sunniva Jakhelln 

Noter
  1. Brev datert Roma 18.03.62 fra CNS til SJ vedr. tilbud om “au-pairjobb” i Italiesin, samt brev fra CNS’ kone Anna Maria om det samme.
  2. Fra CNS’ beskrivelse av Italiesin, se Byggekunst 1962, s. 164.
  3. I mars 2011 holdt Pauline Gjøsteen foredrag på Nasjonalmuseet – Arkitektur, basert på en artikkel eller “kortversjon” av doktoravhandlingen: “Italiesin” som utprøvende teori? Christian Norberg-Schulz’ sommerhus i Porte Ercole, Toscana (1959-62). Artikkelen er publisert i Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65, utgitt på Nasjonalmuseet, redaktør Espen Johnsen. Disputasen ble holdt i Genève 2014. “Målet i denne sammenhengen er en rekonstruktiv fremstilling av CNS’ tanker om sommerhuset i Porto Ercole og arkitektur generelt i tiden rundt 1960. Derfor undersøkes det om huset er prosjektert i samsvar med arkitekturteorien fremlagt i ”Intentions in architecture”. Ved hjelp av Bruno Reichlins begreper tektonikk, romlighet og beboelighet undersøkes CNS’ retoriske grep for å fremstille huset som en applikasjon (anvendelse) av teorien.” De tre begrepene vurderes mot henholdsvis konstruksjon, form og funksjon. Gjøsteen beskriver huset generelt, og spesielt temaene tektonikk, romlighet og beboelighet. Hun konkluderer med at huset er en virkeliggjøring av ”Intentions”. I forbindelse med doktorgradsarbeidet ble jeg intervjuet av Gjøsteen. Hun fikk vite at jeg hadde bodd der sommeren 1962, da huset ble ferdigstilt.
  4. Gjøsteens artikkel i Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65, s. 179.
  5. Høna og egget viser her til “Intentions” og Italiesin. CNS mener selvfølgelig at ”Intentions” har “utformet” Italiesin. Det er vel ikke usannsynlig at arbeidet med Italiesin underveis kan ha påvirket eller justert ”Intentions” (så de ”passet” til hverandre), de ble jo sluttført samtidig. Min spekulasjon.
Fakta

Italiesin fra Byggekunst

English Summary
The summer with Italiesin

By Sunniva Jakhelln

In the summer of 1962, then architecture student Sunniva Jakhelln spent seven weeks as au-pair to architecture historian Christian Norberg-Schulz in his summer house Italiesin in Tuscany. Did the house, designed by Norberg-Schulz, follow the tenets the professor had set out in his many lectures to his students? Did form follow function? And was the house a nice place to live in?

Jakhelln gives a personal account of seven weeks spent looking after the Norberg-Schulz children and being part of everyday life i Italiesin. The house, intended as an architectonic expression of Norberg-Schulz’ ideas of how to connect with the local landscape, presented a number of practical challenges, as Jakhelln discovered as she spent the first month cleaning and polishing the tiled floors.

As Norberg-Schulz worked on his famous book “Intentions in Architecture” in his basement study, the family divided their time between the beach and the scorching terraces of the house. Jakhelln reconstructs the experience of the house and describes its later alterations, adaptations of an architecture where, Jakhelln concludes, one suspects form had at times been given precedence over function.

Sunniva Jakhelln
Sunniva Jakhelln er arkitekt MNAL med bred erfaring fra privat og offentlig virksomhet.
Sommeren med Italiesin
Publisert på nett 05. april 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7-8 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.