Demokratiets rom

Ulike former for demokratiske styresett er målet for samfunnsbyggingen de aller fleste steder i verden. Hvordan bygger vi rommene der demokratiet skal utøves?

Publisert 02. juli 2016
Halvsirkelen er den vanligste plantypologien. Her fra den franske nasjonalforsamlingen i Paris.  Foto: Foto: XML
Artikkel

Demokratienes teater

Av XML

Fleksibel møblering. West Community Kgotla, Gaborone (Botswana). Foto: Foto: XML
Foto: Foto: XML

Demokratienes teater

Av XML

Arkitekturen påvirker demokratiet. Det nederlandske arkitektkontoret XML har forsket på parlamentssalene i FNs medlemsland – 193 rom i 193 land, som inndeles i fem hovedtypologier. Kan man spore ulike styringsformer og debattkulturer i de ulike landenes plenumsrom?

Siden 2010 har arkitektkontoret XML holdt på med et inter­nasjonalt forskningsprosjekt rundt politiske forsamlingsrom. 

"Selv om alle de 193 medlemsstatene i FN har en form for parlament – med ulike grader av demokrati – er det et svært begrenset antall romtypologier for parlamentenes plenumssaler."

Parlamentet er rommet hvor politikken bokstavelig talt tar form. Her blir kollektive beslutninger formet i en spesifikk setting hvor forholdet mellom ulike politiske aktører er organisert gjennom arkitekturen. De politiske forsamlingsrommenes arkitektur er ikke bare abstrakte uttrykk for politiske kulturer – arkitekturen deltar også i politikken. Om parlamentsmedlemmene er plassert ”med en armlengdes avstand” fra hverandre (som i Storbritannia) eller i komfortable stoler (som i Nederland) fører i hvert tilfelle til at debatten vil utspille seg i en helt egen atmosfære. Hvordan strukturerer utformingen av politiske forsamlingsrom, som parlamentenes plenumssaler, beslutningsprosessene? Hvordan gjenspeiler arkitekturen de ulike styringsformene?

Selv om alle de 193 medlemsstatene i FN har en form for parlament – med ulike grader av demokrati – er det et svært begrenset antall romtypologier for parlamentenes plenumssaler. Den vanligste er halvsirkelen, som går tilbake til antikken og fikk et nyklassisistisk comeback i forbindelse med den franske revolusjonen og Frankrikes nye Nasjonalforsamling.

Halvsirkelen er den vanligste plantypologien. Her fra den franske nasjonalforsamlingen i Paris.  Foto: Foto: XML

Halvsirkelen er den vanligste plantypologien. Her fra den franske nasjonalforsamlingen i Paris. 

The semicircle is the most common typology. Here from the Assemblée Nationale, Paris, France

Foto: Foto: XML
Halvsirkeltypologien: Europaparlamentet i Strasbourg, Frankrike. Foto: Foto: XML

Halvsirkeltypologien: Europaparlamentet i Strasbourg, Frankrike.

Semicircle typology: European Parliament, Strasbourg, France.

Foto: Foto: XML
Algerie. Halvsirkel. Foto: Ill.: XML

Algerie. Halvsirkel.

Algeria. Semicircle.

Foto: Ill.: XML

En annen og distinkt annerledes typologi er den antagonistiske britiske modellen med motstående benker. Den kan spores tilbake til midtskipet i St. Stephen’s chapel, hvor den engelske kongen i 1547 for første gang samlet en form for parlament. Som en følge av den historiske forbindelsen til Storbritannia finnes denne typologien også i Samveldelandene; for eksempel brukte Le Corbusier den i det runde plenumsrommet i den regionale parlamentsbygningen i Chandigarh.

Motstående benker. Sal for de lovgivende i Chandigarh i Punjab, India. Foto: Foto: XML

Motstående benker. Sal for de lovgivende i Chandigarh i Punjab, India.

Opposing benches. Punjab Legislative Assembly, Chandigarh, India.

Foto: Foto: XML
Surinam. Motstående benker. Foto: Ill.: XML

Surinam. Motstående benker.

Surinam. Opposing benches.

Foto: Ill.: XML

I mange Samveldeland ser man også en hybrid kombinasjon av halvsirkelen og de motstående benkene, hvor den ene enden av benkene er buet, så de danner en hestesko. Dette er tilfelle i Louis Kahns utforming av salen for Jatiyo Sangshad i Bangladesh.

Hesteskotypologien. Jatiyo Shangshad, Dhaka, Bangladesh. Foto: Foto: XML

Hesteskotypologien. Jatiyo Shangshad, Dhaka, Bangladesh.

Horseshoe typology. Jatiyo Shangshad, Dhaka, Bangladesh.

Foto: Foto: XML
Norge. Hestesko. Foto: Ill.: XML

Norge. Hestesko.

Norway. Horseshoe.

Foto: Ill.: XML
Irland. Hestesko. Foto: Ill.: XML

Irland. Hestesko.

Ireland. Horseshoe.

Foto: Ill.: XML

Sirkelen er den yngste av de fem typologiene. Først var kanskje det islandske Alltinget på 900-tallet, som fant sted utendørs ved Løgberg på Thingvellir, og antagelig hadde en sirkulær organisering. Gjeninnføringen av sirkelen som et politisk rom kan først og fremst tilskrives den tyske arkitekten Günther Behnisch, som på 1980-tallet introduserte en radikalt ny sirkulær utforming for det vesttyske parlamentets plenumssal. På verdensbasis finnes det bare ti parlamenter som har denne typologien, og interessant nok finnes den både i Nord-Afrika og Midt-Østen – sirkelen er med andre ord ikke utelukkende nordisk.

Liechtenstein. Sirkel. Foto: Ill.: XML

Liechtenstein. Sirkel.

Liechtenstein. Circle

Foto: Ill.: XML
Jordan. Sirkel. Foto: Ill.: XML

Jordan. Sirkel.

Jordan. Circle.

Foto: Ill.: XML

Den femte og siste typologien er klasserommet, hvor parlamentsmedlemmene sitter på stolrader med oppmerksomheten rettet mot én taler. Den kinesiske Nasjonale Folkekongressen og den russiske Dumaen er blant de som møtes i en slik setting. Forsamlingshallen til det brasilianske parlamentet er også organisert på denne måten, et valg som antyder Oscar Niemeyers sympati for kommunismen. 

Klasseromstypologien. Dumaen, Moskva, Russland. Foto: XML

Klasseromstypologien. Dumaen, Moskva, Russland.

Classroom typology. Duma, Moscow, Russia.

Foto: XML
Haiti. Klasserom. Foto: Ill.: XML

Haiti. Klasserom.

Haiti. Class room.

Foto: Ill.: XML
Tajikistan. Klasserom. Foto: Ill.: XML

Tajikistan. Klasserom.

Tajikistan. Class room.

Foto: Ill.: XML
"Som i et arkiv dokumenteres rommene i samme stil og målestokk, sammen med forsamlingssalens plassering innenfor parlamentsbygningen."

I 2014 ble XMLs forskning presentert på hovedutstillingen til arkitekturbiennalen i Venezia, og prosjektet sammenfattes i ­boken Parliament som publiseres i år. Boken utforsker det dobbeltsidige forholdet mellom rom og politikk ved å dokumentere og sammenligne plenumssalene til alle de 193 FN-medlems­statenes parlamenter. Nesten som et manuelt arkiv dokumenterer ­boken rommene i samme stil og målestokk, sammen med forsamlingssalens plassering innenfor parlamentsbygningen og annen nøkkelinformasjon. Boken er organisert som et leksikon og gir mulighet for å sammenligne alle de 193 nasjonale parlamentene. En digital publikasjon (parliamentbook.com) utforsker også noen av salene som er besøkt og dokumentert av XML. Mens diagrammene i boken utforsker de generiske typologiene, vil nettstedet gi et virtuelt innblikk i en rekke parlamenter ved hjelp av 360-graders fotografier.

Fakta

www.parliamentbook.com

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen

English Summary

Designing Democracy

By XML / Max Cohen de Lara and David Mulder van der Vegt

Since 2010, the Amsterdam-based architecture office XML has been conducting an international research project on spaces of political congregation in the 193 United Nations member states. “Parliament is the space where politics literally takes shape. Here, collective decisions take form in a specific setting where relationships between various political actors are organized through architecture”, say XML. 

Through their research they have identified five main typologies of plenary spaces – the semicircle with roots in classical antiquity, the opposing benches, the horseshoe hybrid, the circle and the classroom.

XML’s research was presented at the Venice Architecture Biennale in 2014, and will be published in a forthcoming book, Parliament, a lexicon of these 193 assembly halls.

Foto: themobilecity.nl
XML
XML er et Amsterdam-basert kontor som opererer i feltene arkitektur, urbanisme og forskning.
Demokratienes teater
Publisert på nett 15. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Demokrati
Den nyrestaurerte Stortingssalen i Oslo.  Foto: Ivan Brodey​
Artikkel

Tingets gyldne saler

Av Mari Hvattum

Stortingssalens publikumsgalleri. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Tingets gyldne saler

I boken Debatten om Stortingsbygningen 1836-1866 har Mari Hvattum samlet 64 tekster som dokumenterer hvordan datidens samfunnsdebattanter mente at et moderne, demokratisk Norge skulle huses. Debatten gikk høyt og temaene spente vidt. De følgende utdragene viser noen av berøringspunktene mellom arkitektur, politikk og nasjonsbygging – før, underveis i prosessen og etter at Stortingsbygningen sto ferdig den 5. mars 1866.

Hans Ditlev Franciscus Linstow, 1841:

“Den Grundformen, som antages at være den hensigtsmæssigste for en Storthingsbygning, er en Sammenbygning af fire Sider med en mellemliggende Hovedbygning i Midten, hvorved opnaaes tvende indesluttede Gaardsrum. En Hovedbetingelse for en Bygnings Beqvemhed er at Communicationerne i det Indre ikke er spærrede. En Storthingsbygning benyttes ikke alene af Husets eget Personale, men er tillige tilgjængelig for Publicum. Den frie Adgang, som Tilhørere have til de Forhandlinger, som skal være offentlige, maa ikke være til Uleilighed for Thingets egne Medlemmer.”

...

“Storthingssalen er tillige bestemt til Odelsthingets Samlinger. Den har en rund Form, fordi derved Præsidenten nærmere kan stilles i lige Afstand fra Enhver av Thingets Medlemmer, end under enhver anden Grundform, og fordi Talende saaledes ikke vende sig aldeles bort fra hverandre. I en Sal af denne Art møde altid tvende motstridende Fordringer, hvoraf den ene ikke fuldkommen kan tilfredsstilles, uden at skade den anden. Enhver maa nemlig have saamegen Plads, at han ikke generes, og tillige bør hele samlingen ikke optage saa stort Rum, at Talen bliver besværlig eller utydelig. Under en rund Form kunne begge disse Fordringer bedst fyldestgjøres.”

...

“Hvad Bygningens ydre Character og Bygningsmaade angaaer, da er den ældre doriske antaget for den mest passende. Det er den Bygningsstiil, som længst har vedligeholdt sig og ikke har forandret sig efter Moden. Dens solide og alvorlige Udtryk synes ogsa passende i dette Tilfælde.” 

...

“Storthingssalen har en rund Form, fordi derved Præsidenten nærmere kan stilles i lige Afstand fra Enhver av Thingets Medlemmer.”

“En Bygning af denne Art antages at ville blive passende stor, være beqvem, solid, construeret med behørigt Hensyn til Brandsikkerhed, samt i sit Indre og Ydre passende til Værdigheden af sin Bestemmelse, ligesom den ogsaa ved sit hensigtsmæssige Arrangement og sine rummelige Localer i flere Henseender vil formindske det Byrdefulde og Helbreden angripende i Hvervet at være Storthingsrepresentant.”

Fra “Slotsbygningsindendant Linstows Beskrivelse over en projecteret Storthingsbygning, dateret 9de Marts 1841”. Storthingsforhandlinger 1848, 2. del, S. nr. 30, s. 129–131.

 
Den nyrestaurerte Stortingssalen i Oslo.  Foto: Ivan Brodey​

Den nyrestaurerte Stortingssalen i Oslo. 

The newly restored plenary hall in the parliament building in Oslo.

Foto: Ivan Brodey​

Ole Gabriel Ueland, 1858:

“Pragtforetagende havde visstnok bidraget til Menneskeslægtens Forædling, men Alting maatte have en Grændse. Det nærværende Lokale var ikke godt, men det havde sine Fordele; man kunde saaledes høre godt, og det virkede ikke ved imponerende Udseende kuende paa Repræsentanternes Mod. At Forhandlingerne vare blevne mere urolige, skrev sig fra deres større Vidløftighed, ikke alene fra Lokalet. Storthingets Værdighed iagttoges bedst, naar Nationen seer, at man udretter noget i et saa daarlig Lokale, hvorimod det vilde være værre, hvis Intet skulde udrettes i hint pragtfulde Lokale.”

I stortingsdebatten om bevilgning til en ny stortingsbygning, 6. september 1851 (Morgenbladet nr. 249, 6. september 1851).

Peter Andreas Munch, 1851:

“Der er kun een Betænkelighed, vi ei ret have kunnet forstaa, nemlig den af Hr. Ueland udtalte, ”at Bygningens imponerende Udseende skulde kunne virke kuende paa Repræsentantens Mod.” Os forekommer det snarere som om Bevidstheden af at være hjemme i et Lokale, hvis Udseende var imponerende, maatte bidrage til at styrke Repræsentantens Mod og altid minde ham om at han var Medlem af Landets ypperste Forsamling, jevngod med Landets Ypperste. Vi antage det endog høist sandsynsligt, at vort nuværende Storthingslokales fattige Udseende mere end man almindeligviis tror har bidraget til at forknytte den forresten til mere storartede Omgivelser uvante Folks Repreæsentant lige overfor Kongemagtens med imponerende Insignier prydede Repræsentanter. Vi for vor Part kunde i denne Henseende ønske, at Storthinget sad i gyldne Sale, saa prægtige som i noget Kongeslot.”

Fra kommentar til stortingsvedtaket av 1851 (Morgenbladet 7. september 1851).

N.N., 1857:

“Nu forekommer det os aabenbart, at den af dHrr. Hanno & Schirmer komponerede Bygning vel i sig selv er smuk, men at den gjør et Indtryk, der er ganske fremmed for Tanken om et norsk Storthing. Sagen er, med et Ord, at denne strenge, middelalderlige Stiil slet ikke passer til en saa moderne, saa lys og fri Indretning som den norske Statsforfatning og den norske Folkerepræsentation. Til det engelske Parlament, med dets middelalderlige Oprindelse og Traditioner kunde man endda maaske tænke sig en saadan Stiil anvendelig. Men den norske Statsforfatning er aldeles et Barn af den nyere Tid, et Udtryk af dens Stemning og Tænkemaade, den hverken kan eller skal vække Erindringer fra Middelalderen. Er der saaledes nogen Bygning, der maa være i moderne Stiil, der bør have et Nutids-Præg, saa er det netop en norsk Storthingsbygning.”

Fra “En ny Storthingsbygning II” (Morgenbladet 22. mai 1857).

Pressen i Stortingets vandrehall, utenfor selve stortingssalen. Her fra fremleggelsen av regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Foto: Gjermund Nordtug/Stortinget

Pressen i Stortingets vandrehall, utenfor selve stortingssalen. Her fra fremleggelsen av regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016.

The press gathers in the lobby outside the main plenary hall of the Oslo parliament, 2016.

Foto: Gjermund Nordtug/Stortinget
Stortingssalens publikumsgalleri. Foto: Ivan Brodey

Stortingssalens publikumsgalleri.

Public gallery, Oslo parliament.

Foto: Ivan Brodey
Stortingssalen sett fra publikumsgalleriet i 1866. Foto: Ill. fra Skilling-Magasin
Foto: Ill. fra Skilling-Magasin

Stortingssalen sett fra publikumsgalleriet i 1866.

The Oslo parliament plenary hall seen from the public gallery in 1866.

“Arrangementet med Rotunden og Vestibulen viser, at man her indbyder Nationen til at træde ind for at høre Folkets Mænd pleie Forhandlinger om Statens vigtigste Anliggender.”

Johan Sverdrup, 1860:

“Langlets rotunde kunngjorde den store Bestemmelse: Arrangementet med Rotunden og Vestibulen viser, at man her indbyder Nationen til at træde ind for at høre Folkets Mænd pleie Forhandlinger om Statens vigtigste Anliggender. […] Hvad jeg imidlertid lægger Vegt paa, det er, at han skaffer en rund Sal; det være ikke gjort til Opgave, at Salen skulde være rund, og derfor ere de, som gjorde en fiirkantet Sal ikke blot angerløse, men endog udenfor al Kritik, men jeg vilde blive halv maalløs ved at tale i en fiirkantet Sal. Man kan sige, man skal henvende sig til Præsidenten, naar man taler, – det staaer i Reglementet, – men jeg tilstaaer, jeg taler i Regelen egentlig ikke til Præsidenten; jeg taler for dem, som jeg vil gjøre Indtryk paa. Dette mit Indtryk om en rund Sal har jeg faaet bestyrket her [i Universitetets festsal], thi denne Sal er halvrund, og dette er sandelig en parlamentarisk Sal; jeg sætter den meget høit for dem, som tale, hvad Galleriet angaaer, da gives der vel ikke et saadant Galleri i Europa eller nogensteds; det er ikke opnaaeligt uden ved denne Byggemaade.”

Under stortingsdebatten om en ny stortingsbygning, 18. mai 1860 (Storthings-tidende nr. 144–147 1860, s. 1151–1175)

Emil Victor Langlets plantegning over de to etasjene som Stortinget disponerte i bygningen, 1860. Foto: Stortinget

Emil Victor Langlets plantegning over de to etasjene som Stortinget disponerte i bygningen, 1860.

Emil Victor Langlet’s competition-winning plan of the two floors of the parliamentary building in use by Parliament, 1860.

Foto: Stortinget
Plasseringen av Stortingsbygningen skapte en ny akse i hovedstaden, med Slottet og Stortingsbygningen mot hverandre på hver sin høyde og med Universitetet i midten. Foto: Stortinget

Plasseringen av Stortingsbygningen skapte en ny akse i hovedstaden, med Slottet og Stortingsbygningen mot hverandre på hver sin høyde og med Universitetet i midten.

The location of the parliament building created a new axis through the centre of Oslo, with Parliament and the royal palace facing each other.

Foto: Stortinget

Peter Andreas Jensen, 1861:

“Thi denne Bygning maa blive stor, saavist som den Gjerning, hvortil den skal nyttes, er den største. Jeg har ikke nødig at udvikle det; jeg behøver kun at sige: her skal Nationen bo, her skal Nationen arbeide, her skal Nationen skrive sin Historie, her skal den modtage sine Gjæster, og disse Gjæster ere Kongens Raad, ja Kongen selv. Den er derfor jevnbyrdig med Kongens eget Slot, hvad den ogsaa udtaler ved selve sin Beliggenhed. Thi hvem nægter, at der hviler en høi Betydning i dette, at Kongen og Folket bo ligeoverfor hinanden? De ere ikke vendt fra hinanden, men til hinanden. Naar Folkets Repræsentanter om faa Aar her sidde samlede og med Alvor og Dybsind drøfte de Forslag og Forestillinger, som de modtager af sin Konges Haand, naar de to Statsmagter – leirede nogle hundrede Skridt fra hinanden – kunne de da andet end, aandelig talt, rykke tæt sammen, saa nær, at de kunne give hinanden ikke blot Haand, men ogsaa Hjerte? Vi tiltrænge Tegn, for at forstaa og indprente os enhver vigtig Sandhed, men disse to Bygninger, hver for sig ragende op over den hele Vrimmel af Privatmænds Boliger: Kongens Slot og Nationens Hus, Front til Front vendte mod hinanden – de skulle for Begge være et Tegn og et Varsel: at Konge og Folk ere opløftede over Enkeltmands Interesse; men i sig selv jevngode, – Begge kun underlagt Ham, som raader over baade Jord og Himmel.”

Fra tale til grunnstensnedleggelsen til Stortingsbygningen, 10. oktober 1861 (Publisert i V. Haffner, Stortingets hus, Oslo: Gyldendal 1953, s. 76–81)

Henrik Ibsen, 1861:

...
“Hvisk dem til, at Folkets Gaard
Bygges ej af døde Stene;
Mind dem om, at Aar for Aar
Højnes den med Aand alene”
...
“Folkets Gaard og Kongens Gaard
Over mod hinanden højne!
Ret som Frænder to de staar, –
Seer hinanden ind i Øjne; –
Der gaar Lyn af Aand og Ild
Ud fra dette Øjenspil; –
Sverres, Haakons, Oskars Skygger
Stilt, men stødt i Dagen bygger!”


Fra prolog til grunnstensnedleggelsen for den norske stortingsbygningen, 10. oktober 1861

Aasmund Olavsson Vinje, 1866:

“Og om Kvelden naar Gasen logar inne i den store Salen, so er der inne, som daa Oskefis kom til Kongsgarden, og det lyser og blenkjer, naar Du ser til det fraa Gata og Hagen, liksom i det gildaste Gjestebodshuset.”

...

“Visst er det, at Huset er slikt, at dei fleste Storthingsmenn før aldri hava voret i so gildt eit Hus, og her finnst visst mange, som ynskja seg paa Storthinget berre for at kunna hava retten til at sitja i slikteit Hus og tala der. Og mangein kjem visst og til at tala betre der en paa andre Stadar. Skam faa den, som ikki talar godt i so fint eit Hus!”

Fra “Det nye Storthingshuset”, Dølen, 4. mars 1866

Fakta

Utdragene er gjort av bokens redaktør, Mari Hvattum. Boken ble anmeldt i Arkitektur N nr. 3-2016.

Mari Hvattum (red.)

Debatten om Stortingsbygningen 1836-1866

Pax Forlag, 2016

363 sider

Ivan Brodeys bilder er fra boken Stortinget av Peter Butenschøn. Gjengitt med tillatelse fra Forlaget Press.

English Summary

The Space of Parliament

Excerpts from the book Debatten om Stortingsbygningen 1836-1866 (“Debate on the Building of a Parliament 1836-1866”), by Mari Hvattum (ed.)

In the book Debatten om Stortingsbygningen 1836-1866, Mari Hvattum has collected 64 texts documenting how the voices of the time debated the idea of an appropriate building for a modern, democratic Norway. These excerpts show some of the intersections of architecture and politics as they appeared in this debate – before, during and after the construction of the building, which was completed on the 5th of March 1866.

Excerpts selected by Mari Hvattum. A review of the book appeared in Arkitektur N no. 3-2016.

Tingets gyldne saler
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Tingets gyldne saler
Publisert på nett 15. juli 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi. Foto: UN/UD
Artikkel

“Det viktigste rommet i verden”

Av Ingerid Helsing Almaas

Sikkerhetsrådssalen etter restaureringen i 2013. Foto: Foto: UD
Foto: Foto: UD

“Det viktigste rommet i verden”

Restaureringen av Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen i New York. Sikkerhetsrådssalen var en gave fra Norge til det nyopprettede FN i 1952. Rommet ble restaurert i 2013 – et lite stykke Norge som er ramme for noen av verdenssamfunnets viktigste beslutninger.

Sikkerhetsrådet er FNs mektigste organ. Rådet er det eneste organet i FN som kan benytte militær makt, og alle FNs medlemsstater har plikt til å etterleve rådets beslutninger. Sikkerhetsrådet, som har fem faste og ti valgte medlemmer, har ifølge FN-pakten som sitt mandat ”å bevare fred og sikkerhet i verden”, og vedtar utsendelse av FNs fredsbevarende styrker. Et kort blikk på listen over sikkerhetsrådets resolusjoner bare det siste tiåret gjør det åpenbart hvorfor salen der rådet har sitt faste møtested har fått tilnavnet ”det viktigste rommet i verden”.1

“FNs Sikkerhetsråd har som sitt mandat å bevare fred og sikkerhet i verden.”

Sikkerhetsrådssalen er en av tre møtesaler i konferansedelen av FNs hovedkvarter i New York, som sto ferdig i 1952, da Trygve Lie var FN-sambandets første generalsekretær. Antakelig var det Lie som sørget for at de skandinaviske landene var representert i prosjekteringsgruppen for FN-bygningene, og for at de tre rådssalene – møtestedene for Sikkerhetsrådet, FNs økonomiske og sosiale råd og Tilsynsrådet – ble innredet av tre skandinaviske arkitekter: henholdsvis Arnstein Arneberg, Sven Markelius og Finn Juhl. ”Det er sannsynlig at FNs generalsekretær Trygve Lie ønsket at Norge skulle få ansvar for interiøret i den viktigste salen”, sier designhistoriker Ingeborg Glambek, som har forsket på innredningsprosjektets historie.2 ”Lie så helt fra starten at Sikkerhetsrådet var det mest prestisjefylte, og som den strategen han var, så han nok også at dette rådet ville tiltrekke seg mer offentlig oppmerksomhet enn de andre.” Trygve Lie og Arnstein Arneberg var i tillegg nære venner, og ifølge Glambek var Arneberg allerede involvert i prosjektet da de øvrige oppdragene ble utlyst.

Sikkerhetsrådet møtes, 2016. De grønne setene er for presse og publikum, de røde for møtedeltakere og rådgivere, og de blå rundt bordet for delegater og sekretærer.   Foto: Foto: UN
Foto: Foto: UN

Sikkerhetsrådet møtes, 2016. De grønne setene er for presse og publikum, de røde for møtedeltakere og rådgivere, og de blå rundt bordet for delegater og sekretærer.  

The Security Council in session, 2016.

 
Fra Byggekunst (nå Arkitektur N) nr. 1, 1951. Nederst på planen er Hovedforsamlingens hus.

Fra Byggekunst (nå Arkitektur N) nr. 1, 1951. Nederst på planen er Hovedforsamlingens hus.

From Byggekunst no. 1, 1951. Arnstein Arneberg describes the UN headquarters in New York.

Sikkerhetsrådssalen er den minste av de tre rådssalene (nr. 12).

Sikkerhetsrådssalen er den minste av de tre rådssalene (nr. 12).

The Security Council Chamber is the smallest of the three chambers.

Sikkerhetsrådssalen før og under restaurering. Sekretærene satt på et eget bord på et nedsenket gulv midt i sirkelen.  Foto: UN/UD

Sikkerhetsrådssalen før og under restaurering. Sekretærene satt på et eget bord på et nedsenket gulv midt i sirkelen

The Security Council Chamber before restoration. The secretaries were seated at a table in the middle of the circle.

Foto: UN/UD
Det nye tekstiltapetet er på vei opp. Foto: UN/UD

Det nye tekstiltapetet er på vei opp.

Hanging the new wall covering.

Foto: UN/UD
Else Poulssons damasktapet med symbolene for håp, tro og nestekjærlighet.  Foto: UN/UD

Else Poulssons damasktapet med symbolene for håp, tro og nestekjærlighet. 

Else Poulssons damask wall covering with the symbols for hope, faith and charity.

Foto: UN/UD
Biritapet i halm på Sikkerhetsrådssalens bakvegg. Tapetet produseres fremdeles, og nytt tapet ble satt opp under restaureringen. Foto: IHA

Biritapet i halm på Sikkerhetsrådssalens bakvegg. Tapetet produseres fremdeles, og nytt tapet ble satt opp under restaureringen.

Straw wall covering from Biri in Norway on the rear wall.

Foto: IHA
Inngangsdør med intarsia i tinn. Foto: UN/UD

Inngangsdør med intarsia i tinn.

Entrance door with pewter marquetry.

Foto: UN/UD

Sikkerhetsrådssalen i 1952

Sikkerhetsrådssalen og de andre to salene sto ferdige til åpningen av FN-bygningen i oktober 1952. Alle tre rom har i hovedsak samme planløsning: delegatene sitter samlet i den ene halvdelen av det rektangulære rommet, med presse og andre tilhørere i den andre. Men mens endeveggen av de to andre salene består av store glassfelt med utsikt over East River, er endeveggen i Sikkerhetsrådssalen dekket av et fem meter høyt maleri av Per Krogh på et felt av Gjellebekkmarmor, som viser fugl Føniks som stiger opp av asken av en ødelagt verden. Arnebergs utforming av rommet for øvrig hadde som mål å være moderne men tilbakeholdent, basert på norske kvalitetsmaterialer og håndverk. Veggene ble dekket av damasktapeter utformet av den norske tekstilkunstneren Else Poulsson, mens bakveggen i publikumsdelen ble dekket med halmtapet fra Biri. Dørene inn til salen var av ask med små motiver i intarsia i tinn, laget av norske Håkon Wollan, og stolene i salen var av alm og mahogni, laget i Norge av snekkermester Johan Fr. Monrad.

Arnebergs interiørarkitektur fikk blandet mottakelse da bygningen åpnet. ”While rich and consistent, the Security Council Room seems curiously antique”, sa Architectural Records skribent Henry Stern Churchill.3 Den vestlige verden ellers var preget av en stadig mer abstrakt international style, og sammenlignet med Markelius’ og Juhls verdensvante eleganse kan Arnebergs og Kroghs symbolisme virke overtydelig. – På samme måte som Rådhuset i Oslo ble nok Sikkerhetsrådssalen oppfattet som litt utdatert, sier antikvar og seniorrådgiver Linda Veiby, som var den norske Riksantikvarens representant i arbeidet med restaureringen av salen. – Men i dag elsker FN det; det er sterke følelser knyttet til dette rommet.

Rehabiliteringen 

Restaureringen er en del av rehabiliteringen av hele FN-hovedkvarteret, som startet i 2008. Arbeidet med Sikkerhetsrådssalen begynte i 2010 og var ferdig i 2013. Hovedutfordringen i rehabiliteringen av Sikkerhetsrådssalen var at asbesten i veggene skulle fjernes.

Per Kroghs maleri, fugl Føniks reiser seg fra asken. Foto: UN/UD

Per Kroghs maleri, fugl Føniks reiser seg fra asken.

Per Kroghs painting, Phoenix rising from the ashes.

Foto: UN/UD
Presidentskapet i Sikkerhetsrådet går på omgang. En av endringene i det runde bordet er at det nå er datauttak der det tidligere var askebegre. Foto: UN/UD

Presidentskapet i Sikkerhetsrådet går på omgang. En av endringene i det runde bordet er at det nå er datauttak der det tidligere var askebegre.

The restored round table has data jacks instead of ashtrays.

Foto: UN/UD
De grønne presse- og publikumsbenkene. Foto: UN/UD

De grønne presse- og publikumsbenkene.

Seating for press and public.

Foto: UN/UD

– Alt måtte ned, forteller Linda Veiby. – Asbest er jo ikke noe problem så lenge den får ligge i fred, men FN hadde bestemt at den skulle vekk. Så hele interiøret måtte ut I tillegg skulle det gjøres tekniske oppgraderinger, og noen mindre endringer – blant annet var bordoppsettet med sekretærene sittende i et nedsenket område midt i det runde bordet, ikke lenger hensiktsmessig. FNs hovedsamarbeidspartner i oppgraderingen av ”det norske rommet” var det norske Utenriksdepartementet, som ga ca. 47 millioner kroner til restaureringsarbeidene, og var bestiller og beslutningstaker for eksempel når det gjaldt leverandører av det som kom fra Norge. Riksantikvaren var involvert hele veien. Hovedintensjonen i prosjektet var å bevare mest mulig.  Beslutningsprosesser blir kompliserte når alle skal være enige, for eksempel i FN-sammenheng. Men en positiv konsekvens av dette, sett fra et antikvarisk synspunkt, var at det omtrent ikke hadde vært gjort noe med Sikkerhetsrådssalen siden 1952. Riksantikvarens hovedprioritet var at dette bevaringsarbeidet skulle gjøres ordentlig, av folk med konservatorkompetanse.

Tapetene

Veiby er godt fornøyd med arbeidet FN har gjort. Særlig tekstiltapetet har fått mye oppmerksomhet. Det tekstiltapetet som hang der var en grov ullvev, som ble hengt opp på 1990-tallet. Dette gamle tapetet er tatt vare på for mulig gjenbruk andre steder. Under fant de et tapet av rayon. – Dette midterste tapetlaget var så tjæret av sigarettrøyk at det sto av seg selv, forteller Veiby. Men så, under arbeidene i 2012, fant de enda et lag, også dette rayon, men mye klarere i fargen enn det man hadde trodd var det opprinnelige. Ettersom målet var å sette rommet i stand slik det hadde stått da det var nytt måtte man starte rekonstruksjonen av tapetet fra grunnen av, og man hadde dårlig tid. Men resultatet ble bra. – Tekstiltapetet er ikke eksakt likt det opprinnelige, grunnet en annen produksjonsmetodikk, sier Veiby. – Det nye tekstilet har derfor en litt annen trådtetthet. Men visuelt fremstår den opprinnelige tapeten og den nye som svært like. Og halmtapetet fra Biri, som også er skiftet ut, er helt likt. Det lages på samme måten fremdeles.

“– Vi kom veldig langt i bevaringsarbeidet. Salens opplevelsesverdier er opprettholdt og kopiert. Dette er fremdeles et norsk rom.”

Det nye gulvteppet er ikke norsk, selv om farger og materialkvalitet er så nær det opprinnelige som mulig. Men understellet på alle de faste stolene, og alt av panelte overflater og steinarbeider, ble satt i stand og montert tilbake på plass etter at asbesten var fjernet og de nødvendige tekniske utbedringer gjort. Ny ventilasjon er installert, hele den tekniske oppbyggingen av veggene er ny. Det nye tapetet er lagt på et nytt underlag, som ikke har den myke bomullsputen 90-tallstapetet ble lagt på. Veiby synes dette har gitt rommet tilbake noe av sin opprinnelige stramhet. Ved gjenåpningen overrakte daværende utenriksminister Espen Barth Eide FNs generalsekretær Ban Ki-Moon et slips laget av en bit av det blå tapet, med motiver i gult som symboliserer håp, tro og nestekjærlighet.

Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi. Foto: UN/UD

Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi.

Re-upholstered fixed seating.

Foto: UN/UD
Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi. Foto: UN/UD

Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi.

Re-upholstered fixed seating.

Foto: UN/UD

Vern er styrt endring

– Vi kom veldig langt i bevaringsarbeidet, sier Linda Veiby. –Salens opplevelsesverdier er opprettholdt og kopiert. Vi er veldig fornøyde med prosessen, og dette er fremdeles et norsk rom. Vi har også fått større innsikt i 50-tallets teknologi og leveranser, som kan bli viktig for andre bygninger fra samme tid, selv om dette er et unikt prosjekt.

Riksantikvaren har vært opptatt av å bevare mest mulig, men samtidig legge til rette for ny bruk. – Vern er styrt endring. Dette synes jeg alle involverte i dette prosjektet har løst på en god måte.

– Arneberg var særlig opptatt av kunsten, at kunsten skulle stå i sentrum, og ha en rolle i den settingen. Han hadde Trygve Lie med seg på dette. I tillegg skulle rommet både være moderne og ha symbolske kvaliteter. Og det skulle stå seg over tid, tåle tidens tann og beholde sin verdighet. De sterke følelsene mange som arbeider i FN i dag har for dette rommet, viser vel at de lykkes med det.

Noter
  1. www.fn.no; www.un.org/en/sc/documents/res...
  2. Glambek, Ingeborg: “The Council Chambers in the UN Building in New York”, i Scandinavian Journal of Design History, vol. 15, 2005, pp. 8-39. Sitatene er oversatt fra engelsk av IHA.
  3. Ibid.
Fakta

FN-bygningen i New York er tegnet av et internasjonalt arkitektteam under ledelse av den amerikanske planleggeren Wallace K. Harrison. Øvrige deltakere var Nikolai Bassov (Sovjetunionen), Gaston Brunfaut (Belgia), Ernest Cormier (Canada), Le Corbusier (Frankrike), Liang Seu-cheng (Kina), Sven Markelius (Sverige), Oscar Niemeyer (Brasil), Howard Robertson (Storbritannia), G. A. Soilleux (Australia) og Julio Vilamajo (Uruguay). Bygningen var ferdigstilt 9. oktober 1952.

Sikkerhetsrådssalen ble tegnet av Arnstein Arneberg, og åpnet i 1952. Restaureringen sto ferdig i 2013. Arbeidene ble gjennomført under ledelse av Kathy Farbod, arkitekt fra FNs Department of Management og prosjektleder for rehabiliteringsprosjektet.

English Summary

“The most important room in the world”

The restoration of the UN Security Council Chamber

By Ingerid Helsing Almaas

The interior of the Security Council Chamber in the UN building in New York was a gift from Norway to the UN in 1952. The Chamber was designed by Norwegian architect Arnstein Arneberg, who had close ties to Trygve Lie, the first UN Secretary General. Arneberg and Lie agreed that art was to play an important part in the room, so in addition to the high quality tapestries and fittings that were shipped from Norway, the room is dominated by a five metre high painting by Per Krogh, showing a Phoenix rising from the ashes of the world.

The restoration of the chamber was completed in 2013, as part of the general plan for reconstruction of the UN headquarters. – Our aim was for the conservation work to be done professionally, says Linda Veiby from the Norwegian Directorate of Cultural Heritage, who were involved from the start, as the restoration work was also financed with Norwegian donations. Else Poulsson’s woven wall coverings have been remade, but all the timber and stone elements that were taken down to remove the asbestos underneath, have been restored and remounted. – The experience values of the room have been retained. This is still a Norwegian room.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
“Det viktigste rommet i verden”
Publisert på nett 15. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Presidentens møterom har 28 møbel­elementer som kan settes sammen på ulike måter for ulike samtaler. Foto: XML
Prosjekt

European Council

XML i samarbeid med Jurgen Bey, 2016

Presidentens møterom har 28 møbel­elementer som kan settes sammen på ulike måter for ulike samtaler. Foto: XML
Foto: XML

European Council

Samtalens arkitektur

I januar 2016 overtok Nederland presidentskapet i Det europeiske råd. ”Politikkens kjerne er utvekslingen av ideer”, sier arkitektene i XML, som fikk i oppgave å skaffe presidenten et nytt møterom – et rom for et åpent, tilgjengelig og synlig Europa.


Møterommets møblering bryter symbolsk gjennom veggen og ut i forhallen. Den typiske møtebordsituasjonen er ikke lenger noen mulighet. Foto: XML

Møterommets møblering bryter symbolsk gjennom veggen og ut i forhallen. Den typiske møtebordsituasjonen er ikke lenger noen mulighet.

The furnishing of the meeting room symbolically breaks the walls. The typical boardroom conversation is no longer possible.

Foto: XML
Sittemulighetene spenner fra fellesmøter til mer intime samtaler. Foto: XML

Sittemulighetene spenner fra fellesmøter til mer intime samtaler.

The seating allows for large gatherings and more intimate talks.

Foto: XML
Aksonometri av møbleringen i presidentens møterom. Foto: XML

Aksonometri av møbleringen i presidentens møterom.

Axonometric of the furnishing of the Presidential Chambers.

Foto: XML
Møterommets møblering bryter symbolsk gjennom veggen og ut i forhallen. Den typiske møtebordsituasjonen er ikke lenger noen mulighet. ­ Foto: XML

Møterommets møblering bryter symbolsk gjennom veggen og ut i forhallen. Den typiske møtebordsituasjonen er ikke lenger noen mulighet. ­

The furnishing of the meeting room symbolically breaks the walls. The typical boardroom conversation is no longer possible.

Foto: XML
Skissemodell. Foto: XML

Skissemodell.

Sketch model.

Foto: XML
Hver av de 28 delene av møbleringen har en unik form. Etter at Nederlands presidentskap er over, får hvert av EUs 28 medlemsland tilsendt én del. Foto: XML
Foto: XML

Hver av de 28 delene av møbleringen har en unik form. Etter at Nederlands presidentskap er over, får hvert av EUs 28 medlemsland tilsendt én del.

The single architecture is composed of 28 unique yet interlocking pieces, one for each EU member. Each of the 28 member nations will receive one of the parts when the Dutch presidency is over.

Gulvet i forhallen er dekket med blått kunstgress. Ved hjelp av en projektor som henger fra taket blir denne blå skjermen et lerret for digital kunst. Foto: XML

Gulvet i forhallen er dekket med blått kunstgress. Ved hjelp av en projektor som henger fra taket blir denne blå skjermen et lerret for digital kunst.

The floor of the grand hall of the building is covered with blue artificial grass. Through a hanging camera, this bluescreen floor turns the atrium into a canvas for digital art.

Foto: XML
Aksonometri av hallen med det blå teppet.

Aksonometri av hallen med det blå teppet.

Axonometric of the hall with the blue grass.

Vannstasjonen er et nytt sted å møtes. Og når det ikke er mer igjen av vannet fra ditt eget land, hvilket vann velger du da? Foto: XML

Vannstasjonen er et nytt sted å møtes. Og når det ikke er mer igjen av vannet fra ditt eget land, hvilket vann velger du da?

The water bar is a new place to meet. And when there is no more of the water from your own country, whose water do you choose?

Foto: XML
Aksonometri av vannstasjonen.

Aksonometri av vannstasjonen.

Axonometric of water bar.

Arkitektens beskrivelse

For å kunne forestille seg Europa, må man kunne se det. Det europeiske råd er hjertet i EU, men holder til i en bygning som tydelig viser problemet med et usynlig Europa – et Europa som styres av teknokrater gjemt bak lukkede dører.

XML og Jurgen Bey ble invitert til å utforme en rekke rom for Det europeiske råd i Brussel, i anledning av at presidentvervet i rådet tilfalt Nederland. Det europeiske råd består av stats- eller regjeringssjefene i EUs 28 medlemsland og er en av de mektigste institusjonene i EU. Rådet møtes i Justus Lipsius-bygningen, en monolittisk og teknokratisk bygning oppført på 1980-tallet. I møtene tar representantene beslutninger som har konsekvenser for livene til en halv milliard mennesker. Paradoksalt nok er denne viktige bygningen likevel stengt for offentligheten. Vår utforming har som målsetning å skape en forbindelse mellom rådets lukkede verden og det Europa som ligger utenfor bygningens vegger.

Presidentens møterom Politikkens kjerne er utvekslingen av ideer. Arkitekturen som omgir denne utvekslingen har stor betydning for hvordan samtalene blir. Presidentens nye møterom har fått en møblering som bryter gjennom veggene. Lederne som møtes der er ikke lenger bare styremedlemmer rundt et bord. Det nye presidentrommet har fått en fleksibel møblering som strekker seg gjennom flere rom, og skal legge til rette for at mange ulike former for samtaler kan finne sted – fra konfrontasjon til konsensussøken. Rommets interiør består av 28 unike møbeldeler som passer inn i hverandre som et puslespill, én for hver medlemsstat i EU. Når Nederlands presidentperiode er over, vil én del sendes til hvert av medlemslandene.

English Summary

A New Design for the European Council
Architects: XML and Jurgen Bey (NL)

In order to imagine Europe, you need to be able to see it. The European Council is the heart of EU power, but its home is in a building that embodies the problem of an invisible Europe – a Europe perceived as governed by technocrats behind closed doors.
When XML architects and Jurgen Bey were invited to redesign the interior of the European Council in Brussels on the occasion of the Dutch Presidency of the Council of the European Union, their aim was to install openness, expressed in three main elements: a giant blue screen in the grand hall of the building, a multinational drinking water station, and the new president’s meeting room, refurnished to emphasise and stimulate politics as an exchange of ideas.

European Council
Publisert på nett 08. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
“Flukten i 1975”. Teppe vevet av National Union of Sahrawi Women, 2016. Foto: Manuel Herz Architects
Artikkel

Parlamentet i ørkenen

Av Manuel Herz

Sahrawienes autonome status i forhold til vertslandet er unikt i flyktningsammenheng. Den bevisste nasjonsbyggingen er den del av det daglige arbeidet i flyktningeleiren. Foto: Copyright Iwan Baan
Foto: Copyright Iwan Baan

Parlamentet i ørkenen

Vest-Saharas paviljong på arkitekturbiennalen i Venezia 2016

I flyktningleiren Rabouni i Algerie har ­Sahrawiene opprettet et parlament for eksilnasjonen. Sahrawienes bevisste nasjonsbygging reflekteres i leirens planlegging og arkitektur, og er en del av flyktningenes dagligliv.

Vest-Sahara ligger på vestkysten av det afrikanske kontinentet. Landet var tidligere en spansk koloni, men det har vært okkupert av Marokko siden 1975. Da okkupasjonen resulterte i en geriljakrig mot Marokko flyktet størstedelen av Vest-Saharas befolkning – Saharawiene – over grensen til Algerie, der de slo seg ned i flyktningeleire som i dag huser omtrent 160 000 saharawier. De erklærte Vest-Saharas uavhengighet i 1976, men selv om staten i dag er anerkjent av ca. 40 andre land, er Vest-Saharas status uavgjort.

Etter 40 år i flyktningeleire i grenseområdet i det sydlige Algerie, har saharawiene utviklet unike verktøy for arkitektur og byutvikling og metoder for å takle ubestemmeligheten. Bygningene deres forholder seg til aspekter som permanens og midlertidighet, nøysomhet og dekorasjon, tradisjon og modernitet. Disse begrepene blir ikke sett på som motsetninger, men de eksisterer samtidig i leirenes arkitektur. (…)

Flyktningeleiren Rabouni i Algerie er blitt Sahrawienes hovedstad. Her har de bygget nasjonale institusjoner og opprettet eksilnasjonens parlament. Foto: Copyright Iwan Baan

Flyktningeleiren Rabouni i Algerie er blitt Sahrawienes hovedstad. Her har de bygget nasjonale institusjoner og opprettet eksilnasjonens parlament.

The Rabouni refugee camp has become the Sahrawi capital, where the nation in exile has established its parliament.

Foto: Copyright Iwan Baan
 
“Flukten i 1975”. Teppe vevet av National Union of Sahrawi Women, 2016. Foto: Manuel Herz Architects

“Flukten i 1975”. Teppe vevet av National Union of Sahrawi Women, 2016.

"Seeking Refuge in 1975". Rug woven by the National Union of Sahrawi Women.

Foto: Manuel Herz Architects
“Etter 40 år i flyktningeleire i grenseområdet i det sydlige Algerie, har saharawiene utviklet unike verktøy for arkitektur og byutvikling og metoder for å takle ubestemmeligheten.”

Rabouni, den første leiren som ble etablert i 1976, ble etter hvert flyktningnasjonens hovedstad. I denne leiren finner vi alle hovedstadens institusjoner: Parlamentet, flere departementer, et nasjonalarkiv, et nasjonalmuseum og flere andre nasjonale institusjoner. Denne utviklingen er et resultat av at Algerie har gitt flyktningene en semi-autonom status. De Saharawiske flyktningene har ansvar for sine egne liv, og er ikke underlagt noen annen myndighet. Rabouni gjenspeiler denne selvstendigheten. Leiren er en fysisk manifestasjon av arbeidet med en bevisst nasjonsbygging, og arkitekturen er del av et politisk prosjekt. Saharawiene har bygget en ny forståelse av hvilken rolle en flyktningeleir kan spille. De har brukt leirene som en anledning til å forme sin nasjon, og som et verktøy for sosial frigjøring.

Dette er første gang en eksilnasjon er representert med en paviljong på arkitekturbiennalen i Venezia. Målet er å bruke det – tidvis kontroversielle – begrepet ”nasjonal paviljong” som et instrument for å stille Vest-Sahara på linje med de andre nasjonene som er representert på biennalen, samtidig som den legger frem nye ideer om hva en nasjonalstat kan være.

I en tid da flyktningekrisen dominerer det internasjonale nyhetsbildet, og den vestlige verden er splittet i synet på hvordan denne dynamikken skal takles, kan arkitekturen og byplanleggingen i dette bidraget gi et viktig nytt perspektiv på flyktninger som individer med selvbestemmelsesrett og selvstendighet.

I Vest-Sahara er det i hovedsak to tilgjengelige byggematerialer: leire og teltduk. Biennalepaviljongen er et telt – nomadenes flyktige arkitektur. Foto: Copyright Iwan Baan

I Vest-Sahara er det i hovedsak to tilgjengelige byggematerialer: leire og teltduk. Biennalepaviljongen er et telt – nomadenes flyktige arkitektur.

In Western Sahara there are two main building materials: mud and tents. The biennale pavilion is a tent, the transient architecture of the nomads.

Foto: Copyright Iwan Baan
Biennalepaviljongen. Foto: Copyright Iwan Baan

Biennalepaviljongen.

The biennale pavilion.

Foto: Copyright Iwan Baan
Inne i Vest-Saharas telt. Foto: Copyright Iwan Baan

Inne i Vest-Saharas telt.

Inside the Western Sahara tent pavilion.

Foto: Copyright Iwan Baan
 
Mer enn 30 kvinner i leiren vevet teppene til biennalen. Foto: IHA

Mer enn 30 kvinner i leiren vevet teppene til biennalen.

More than 30 of the women in the camp wove the tapestries for the biennale.

Foto: IHA
Teppene veves. Foto: Tchla Pachri

Teppene veves.

Weaving the tapestries.

Foto: Tchla Pachri
Teppene ble hengt i Vest-Saharas  biennalepaviljong. Foto: Copyright Iwan Baan

Teppene ble hengt i Vest-Saharas  biennalepaviljong.

Tapestries on display in the Western Sahara pavilion.

Foto: Copyright Iwan Baan
Fakta

Prosjektets navn: Vest-Saharas paviljong, arkitekturbiennalen i Venezia 2016 

Biennaledeltaker: Manuel Herz med the National Union of Sahrawi Women 

Samarbeidspartnere: Fatma Mehdi Hassan, Warda Abdelfatah Mohamed, Chej Mohamed Chadad, François de Font-Réaulx, Penny Alevizou 

Vevere: Ajdaija Salak, Jaiduma Balaly, Achaia Daihy, Aichatu Almahyub Damaha, Atfarah Laman, Safia Said, Sukena Dahwar, Wanaha Bala, Salma Daidu, Asania Mohamed Asuelam, Fatma Haimad, Fatimatu Buda, Anaga Gasuani, Alhasina Hasana, Daidu Ambarak, Fatimatu Akrum, Manati Amaigal, Fatimatu Labaihi, Alueha Jatri, Fatma Aljer, Tchla Pachri, Argaya Achaij, Mahyuba Ahmatu, Fatma Ambarak, Atfarah Asalak, Mahyuba Alaal, Angaya Ahmed, Mariam Mohamed, Ajrebicha Ahmed, Fatimatu Abdy, Asalma Achej 

Rådgiver for kurateringen: Nina Zimmer 

English Summary

The Desert Parliament

Pavilion of the Western Sahara at the Venice Architecture Biennale 2016

By Manuel Herz and the National Union of Sahrawi Women

Having lived for 40 years in refugee camps in the border zone of south-western Algeria, the Sahrawi population has developed a unique set of urban and architectural tools, says Manuel Herz in the introduction to the pavilion; the first time ever that a nation in exile is represented with a pavilion at the Venice biennale. 

Rabouni, the first camp that was established as the Sahrawis fled in 1976, was eventually transformed into the de facto capital of the refugee nation. It includes the Sahrawi parliament, several ministries, a national archive, a national museum and many additional national institutions.

The architecture and urban planning of the Sahrawis may serve to remind those of us who live in countries with more established political systems of the fragility of human communities and the relevance of our discipline of architecture.

Foto: architonic.com
Manuel Herz
Manuel Herz Architects er et arkitektur- og byplankontor med base i Sveits og Tyskland. Herz er også professor ved Universitetet i Basel…les mer
Parlamentet i ørkenen
Publisert på nett 08. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Biennale Parlament
Den beste av alle mulige murer
Artikkel

Den beste av alle mulige murer

Av Eyal Weizman

Den beste av alle mulige murer

Den beste av alle mulige murer

Hvor stor rolle spiller egentlig de fysiske omgivelsene når mennesker skal snakke sammen? Noen ganger skal det ikke mer til enn at noen flytter på et bord eller en stol. Denne fortellingen fra et punkt på muren mellom Israel og Vestbredden viser hva som kan skje når de fysiske omstendighetene endres.

Vinteren 2004 var den prominente palestiske Jerusalem-baserte menneskerettsadvokaten Muhammad Dahla involvert i to store rettssaker. Den ene fant sted i regi av den internasjonale domstolen i Haag, der Dahla var juridisk rådgiver for teamet som påanket den israelske statens rett til å bygge muren på den okkuperte Vestbredden; den andre fant sted i den israelske høyesteretten i Jerusalem, der han apellerte på vegne av flere grunneiere fra landsbyen Beit Sourik – en jordbrukslandsby nordvest for Jerusalem – mot deler av den planlagte muren, som ville skille bøndene fra ca. 120 hektar av åkrene deres.1 

Det andre oppdraget kom som et resultat av det første. Folk fra Beit Sourik hadde sett et intervju med Dahla på Al Jazeera, og ringte ham på mobilen mens han fremdeles var i Haag. Dahla gikk ikke umiddelbart med på å representere dem. Saken støtte mot et velkjent dilemma: var det verdt å jobbe innenfor det israelske rettssystemet for å begrense okkupasjonens verste overtramp, hvis dette samtidig innebar at man var med på å legitimere dem? Men da han kom hjem tok Dahla landsbybøndenes sak. Det hadde seg slik, forklarte han, at han samtidig hadde ”tatt opp illegaliteten ved hele muren i en sak i Haag, og detaljene i den slik muren ble realisert i Jerusalem”.2 I Haag ble saken diskutert på et relativt abstrakt nivå, og rettsprosessen tok stilling til om muren i det hele tatt var lovlig, men i saken i den israelske høyesteretten måtte man gå inn i de fysiske detaljene i planleggingen og implementeringen av bestemte deler av selve konstruksjonen.

I rettsaken om Beit Sourik-muren tok retten for seg prosjektet del for del, og så på detaljer som de prefabrikkerte betongelementene, piggtråden og nettinggjerdene, hvordan landsbyene ligger, bakker og skråninger, veier, vanningssystemer, åkre og frukthager, siktlinjer og rekkevidden til ulike våpen.

I sine saksframlegg brukte begge parter ulike fremstillingsformer: topografiske kart, planer, luft- og satelittbilder, fotografier og videodokumentasjon, og ulike måter å vise disse på. Men dommerne var frustrerte over allikevel ikke å forstå viktige detaljer i saken, og de beordret, på samme måte som en arkitekturprofessor kunne gjort med studentene sine, en ti dagers utsettelse av saken slik at partene kunne komme tilbake med fysiske modeller i målestokk.

Dahlas team var uvante med modellbygging og usikre på hvordan de skulle gå fram, så de fikk hjelp av en gruppe planleggingsaktivister som sørget for å få en modell produsert av et spesialfirma som vanligvis lager terrengmodeller for det militære. Modellbyggeren forklarte fordelen ved denne vekslingen: ”vi har arbeidet for det militære og forstår hvordan de tenker… [Rettssaken] var et krigsspill, der to sider spilte i samme terreng, og begge forsøkte å slå ut den andre.”3 Produksjonen av modellen var den første av en rekke slike omvekslinger. Den ble frest ut av skumplater med høy tetthet, malt for å ”understreke topografien, åkrene og hagene” 4 landsbybøndene fokuserte på, og levert til Dahlas kontor. Den første modellen av muren som noensinne var laget ble dermed ikke bygget av de som reiste muren, men av dens motstandere.

Kart over Beit Sourik-området med de alternative traseene tegnet inn. Foto: Bimkom, 2004

Kart over Beit Sourik-området med de alternative traseene tegnet inn.

A map of the Beit Sourik area with the alternative walls drawn on it. 

Foto: Bimkom, 2004

Helgen før rettssaken skulle ta til igjen, hadde Dahla et møte med Freds- og Sikkerhetsrådet, en gruppe pensjonerte israelske sikkerhetsoffiserer. Et par uker senere fikk denne gruppen status som amici curiae – ”rettens venner” – en betegnelse på utvalgte frivillige som hjelper retten med ekspertinformasjon.5 De forsøkte å hjelpe Dahla å forstå noen av de ”praktiske sikkerhetskravene” som bestemte murens utforming, slik at han skulle kunne argumentere for et alternativ til den muren staten hadde planlagt. ”Det var som et militærseminar”, forteller Dahla. ”Jeg fikk et lynkurs i militær- og sikkerhetsterminologi, og lærte uttrykk som ”kontrollerende høyde”, som betyr et høytliggende sted som kan være en trussel, ”ballistiske våpen” i motsetning til ”flatbanevåpen” … Det var svært komplisert, men til slutt følte jeg at jeg kunne blitt general i den palestiske hæren!”6

Mens de instruerte Dahla, tegnet disse tidligere offiserene ulike linjer på modellen. Den røde linjen representerte den muren de israelske sikkerhetsfirmaene allerede var i gang med å bygge. Med blått tegnet de en annen linje, en mur som ville være mindre invaderende enn den røde, men allikevel en mur – de kalte den ”det minste onde”, som lot en større andel av åkrene bli igjen på palestinske hender. Dahla, som enten ikke syntes at offiserene hadde minimalisert den israelske statens inngrep i landsbybøndendes områder tilstrekkelig, eller bare ikke ville akseptere de tidligere generalenes løsning, tegnet enda en blå linje, som gikk nærmere den grønne linjen: grenselinjen fra 1967. I vår samtale la Dahla vekt på at hans linje ikke måtte oppfattes som et faktisk forslag til en annen mur, men som et taktisk grep: ”Vi tegnet enda en linje for å vise retten at selv innenfor hærens sikkerhetskonsept var det mulighet for en ”mindre drastisk middelvei” – en annen mulig trasé som ville være mindre ødeleggende for landsbybøndene … og som dermed betød at retten måtte finne at statens røde linje var ulovlig.”

Modellen av landskapet rundt Beit Sourik, med ulike traseer for muren tegnet inn, står på kontoret til advokat Muhammad Dahla.  Foto: Eyal Weizman, 2008

Modellen av landskapet rundt Beit Sourik, med ulike traseer for muren tegnet inn, står på kontoret til advokat Muhammad Dahla. 

A topographical model of the Beit Sourik area with different possible walls drawn on it, in the office of Muhammad Dahla. 

Foto: Eyal Weizman, 2008

Da retten kom sammen igjen ti dager senere, fikk Dahla modellen bragt inn i rettslokalet. Høyesterettsbygningen i Jerusalem sto ferdig på 1990-tallet, og har høstet mange nasjonale og internasjonale lovord, fra de som setter pris på en mer overdreven postmodernisme, for den rikelige bruken av bibelske, mystiske og lokale referanser i arkitekturen. Det er en velutstyrt bygning, men den er ikke utformet for å vise arkitekturmodeller, kanskje fordi høyesteretts rolle vanligvis ikke er å forholde seg til bevisførsel.

Dahla husker at betjentene som kom bærende med modellen ”gikk rundt og rundt uten å finne noe sted å sette den”. Noen kom på å hente inn et bord fra kafeteriaen, som ble satt foran dommerbenken. Men ifølge Dahla var bordet for lavt og dommerbenken for høy, så dommerne kunne ikke se modellen fra der de satt, og måtte komme ned for å se den ordentlig. Dommerne ba også advokatene fra begge sider om å komme ned, så både anklagere, forsvarere og dommere samlet seg rundt modellen. Enkelte av tilhørerne kom også frem for å høre diskusjonen bedre. Et øyeblikk ble det fullstendig uorden i retten. Modellens fysiske tilstedeværelse hadde forstyrret all juridisk protokoll, og introduserte i tillegg et nytt språk. ”Plutselig var det ingen som brukte betegnelser som ”ærede dommer” eller ”min lærde kollega””, forteller Dahla. Shulamith Hartman, en av aktivistene som hadde hjulpet Dahla å få laget modellen og som var med i retten den dagen, observerte at ”modellen endret forholdene i rettslokalet dramatisk. Konvensjonell struktur og ”orden” var brutt, og i stedet foregikk det en uordnet samtale.” 

Folk liker modeller. Modellene er et slags leketøy – små, kontrollerbare verdener. Hartman lurte også på om ikke modellen minnet de israelske juristene om deres fortid i det militære.7 På denne og andre måter var det nå modellen som ble det viktigste samlingspunktet i diskusjonen som fulgte. Den var på samme tid et juridisk dokument og et objekt under debatt, og debatten rundt den nødvendiggjorde et eget språk. Dette framtvang en endring i rettens prosedyre som ble bestemmende for diskusjonen. Rettsprosessen begynte å ligne et prosjekteringsmøte, der partene la fram sine poenger med referanse til modellen, og pekte med pennene sine i miniatyrtopografien for å vise ulike alternativer. På denne måten ble 12 ulike juridiske posisjoner omsatt til linjer som viste ulike trasévariasjoner, linjer som også kunne leses i ettertid som diagrammer over spenninger, uenigheter og styrkeforhold.

Dommerne er kommet ut, og andre involverte samles rundt modellen - peker og diskuterer alternativer for muren. Fotografering er tillatt igjen. Foto: Bimkom, 2004

Dommerne er kommet ut, og andre involverte samles rundt modellen - peker og diskuterer alternativer for muren. Fotografering er tillatt igjen.

The judges come out, photos are allowed, and again the courtroom becomes a stage for participatory design as stakeholders discuss alternatives for the wall.

Foto: Bimkom, 2004
Dommerne må ned fra benken. Partene samler seg rundt modellen.  Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008

Dommerne må ned fra benken. Partene samler seg rundt modellen. 

The judges descend from their bench. The parties assemble around the model.

Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008

Materiell proporsjonalitet

Retten la fram sin avgjørelse den 30. juni 2004. Avgjørelsen var basert på rettens tolkning av prinsippet om proporsjonalitet. Hoveddommer Aharon Barak, som forfattet og framla avgjørelsen, forklarte at ”traseen ble vurdert i henhold til et mulig alternativ som også ble presentert for oss.” Slik kunne dommerne avgjøre hvorvidt ”den økte sikkerheten man oppnådde sammenlignet med alternativet, sto i forhold til den spesifikke skade traseen ville forvolde.”8 Og retten fant at slik var det ikke: den opprinnelig foreslåtte traseen sto ikke i forhold til de tap som ville påføres landsbybøndene i Beit Sourik. Men hva ville en ”proposjonal” trasé være? Hvor mange hektar jord, hvor mange liter olivenolje, tonn med hvete, bortkastet arbeid og spilt tid ville kunne oppveies av behovet for optimal sikt for eksempel for et militærkjøretøy i en bestemt venstresving? Dette er åpenbart et spørsmål som vil besvares forskjellig av de som sitter i kjøretøyet (eller beordret det ut) og de som skal plante og høste. Høyesterettsdommernes syn var at fordelene den opprinnelige traseen medførte for den ene befolkningsgruppen som helhet – de israelske jødiske kolonistene – kunne måles mot de tapene enkeltpersoner på den andre siden måtte lide – de palestinske bøndene med land langs muren.

Retten virket overbevist om at den traseen Freds- og sikkerhetsrådet hadde tegnet på Dahlas modell – den midterste blå linjen – var den som ville volde minst skade. Etter at en lignende ”juridisk seier” var offentliggjort i en senere sak, uttalte en av rådets pensjonerte generaler at denne alternative traseen, sett fra de palestinske bøndenes side, var ”det minste av alle mulige onder”.9 Slik var det at det uklare systemet som kom frem gjennom proporsjonalitetsprinsippet ga palestinerne ”den beste av alle mulige murer”.

Dommer Aharon Barak studerer konsekvensene av de ulike traseene som er foreslått for muren. Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008
Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008

Dommer Aharon Barak studerer konsekvensene av de ulike traseene som er foreslått for muren.

Justice Aharon Barak examines the different routes proposed for the wall.

Noter
  1. HCJ 2056/04 Beit Sourik Village Council v. The Government of Israel, 58(5) P.D. 807 (2004). Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory (Advisory Opinion), Judgment of 9 July 2004 (2004). I begge sakene hadde jeg en liten rolle – et kart jeg hadde laget ble presentert som en del av bevismaterialet.
  2. Muhammad Dahla intervjuet av Eyal Weizman, Jerusalem, 17. juni 2008.
  3. Gadi Ma-Tov intervjuet av Eyal Weizman, Jerusalem, 17. juni 2008.
  4. Gadi Ma-Tov, 17. juni 2008.
  5. Freds- og sikkerhetsrådet (The Peace and Security Association) definerer seg som ”en frivillig gruppe uten partipolitisk tilhørighet ... med solid bakgrunn i områder forbundet med sikkerhet og diplomati ... som ser fred som en nødvendig del av Israels nasjonale sikkerhet.” http://www.peace-security.org.il/?Lang=eng.
  6. Dahla i intervju, juni 2008.
  7. Shuli Hartman i epostkorrespondanse, august 2007.
  8. HCJ 2056/04 Beit Sourik.
  9. Amos Harel, ”Chief of Staff Ashkenazi: The Route of the Wall Is a Political Matter”, Ha’aretz, 28. juli 2008.
English Summary

The Best of All Possible Walls

An excerpt from the book The Least of All Possible Evils by Eyal Weizman

In the winter of 2004 Muhammad Dahla, a prominent Jerusalem-based Palestinian lawyer, took part in a case in the Israeli High Court brought by a group of landowners from the Palestinian village of Beit Sourik, whose access to their lands was in danger of being cut off by the proposed route of the separation wall. During the case, the judges asked for a model to be built so they could properly understand the consequences on the ground for the two parties.

What followed was a poignant demonstration of the importance of the detailed physical surroundings for the possibilities of human interaction: as the judges left their bench in order to look closely at the model, “the court descended into momentary disorder. The physical presence of the model disturbed the legal protocol, and introduced its own rules of language”, says Weizman. “The legal process came to resemble a design session”. This temporary physical shift also affected the outcome of the case.

Eyal Weizman

The Least of All Possible Evils

– Humanitarian Violence from Arendt to Gaza

Verso Books, 2012

This excerpt is from Chapter 3: “The Best of All Possible Walls”.

Foto: hkw.de/Michael Leckie
Eyal Weizman
Eyal Weizman er arkitekt, professor ved Goldsmiths, University of London og leder for forskningsprosjektet Forensic Architecture.
Den beste av alle mulige murer
Publisert på nett 17. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.