Våler kirke

I likhet med mange bygdesentra langs Glomma, er Våler sentrum et lite tettsted med en selvgrodd bebyggelsesstruktur, organisert langs den gamle gjennomfartsveien, Vålgutua. Kirkegårdsanlegget er et av de få planlagte anleggene i sentrum.

“Det var like viktig å skape en tydelig visjon for hva en ny kirke skulle være, som å utvikle et praktisk og velutformet anlegg.”

Tapet av den gamle 1800-tallskirken i en brann i 2009 preget befolkningen i Våler. I arkitektkonkurransen var det like viktig å skape en tydelig visjon for hva en ny kirke skulle være, som å utvikle et praktisk og velutformet anlegg. Den nye kirken skulle bli den nye rammen rundt lokalbefolkningens viktigste livsmarkeringer, fra fødsel til voksenliv og død. Oppgaven var å hente tilbake rommet som var gått tapt, rommet hvor man var døpt, hvor man var konfirmert og hadde giftet seg i generasjoner. Man kan si at det var en umulig oppgave, men like fullt var dette byggherrens ønske og forventning. Vi har derfor valgt å spille på liturgiens hovedfortelling i utformingen av kirken. Brannen ble synonym med Korsfestelsen, og dermed ble oppstandelsen bildet på den nye kirken. Kristus’ oppstandelse og lyset som strømmet ut av graven tredje dag ble overført til prosjektet gjennom et detaljert arbeid med flere ulike lysinnslipp. Lyset fyller rommene og brer seg over menigheten.

Forholdet til omgivelsene

Fotavtrykket til den gamle kirken er murt opp til en minnelund. Den nye kirken er plassert med hovedinngangen midt i prosesjonsaksen til den gamle kirken for å gi en historisk kontinuitet og få den gamle kirkegården og den nye kirken til å fremstå som et helhetlig anlegg.

“Kirkebygget er kledd i rette, høvlede malmfurustokker, som en referanse til de store Vålerskogene.”

Kirkebygget er kledd i rette, høvlede malmfurustokker, som en referanse til de store Vålerskogene som hovedsakelig består av rettvokste furutrær. I interiøret er det benyttet utelukkende kryssfinérplater av kvistfri bjørk på alle vegger og himlinger – bjørk er også et av treslagene som er fremtredende i skogene rundt kirken.

Konstruksjon

Et avgjørende trekk ved konkurranseutkastet var ønsket om å lage en bygning med slanke bygningsliv og tynne avslutninger for å oppnå et ”lett” uttrykk. I dette kirkeprosjektet ble det også et tema å dyrke fraværet av konstruksjon, som et bilde på et eterisk eller svevende rom. Dette var også et tema som ble sentralt i samarbeidet med kunstner og ingeniør, hvor ”oppstandelsesfrisen” i hovedkirkerommet søker å utviske de faktiske bæreaksene i bygget. 

Kirken har en regelstyrt form hvor de to tårnene markerer de liturgiske områdene i bygget. Det store tårnet på 24 meter huser hovedkirkerommet, mens det minste tårnet på 12 meter huser dåpssakristiet. Fire karnapper skyter ut fra den kvadratiske grunnplanen og markerer de fire himmelretningene som i de gamle korskirkeplanene.

Konkurranseutkastet la til grunn en bærende stålkonstruksjon. Rent teknisk medførte den strengt strukturerte stålkonstruksjonen at vi kunne lage svært tynne isolerte vegg- og takkonstruksjoner, selv med 24 meter fri høyde og store spenn. Spesielt spennende er kombinasjonen av isolerte varme ståltak og trekledning. Ved å bruke kompakte uorganiske tak kunne vi unngå lufting, noe som åpnet for at de utvendige trehudene kunne detaljeres med minimale overganger uten luftelyrer. Malmfurustokkene er montert på et eget tilfarersystem utenpå membransjikt og klimavegger. Hver stokk er luftet og satt opp med en tilfeldig valgt spalteavstand på enten 10,15 eller 20 mm til nabostokken. Primærkonstruksjonen i bygget er prosjektert med en levetid på flere hundre år. Malmfurukledningene skal ikke ha vedlikehold eller maling, men gradvis gråne. I det tørre innlandsklimaet har kledningen en lang forventet levetid, men det er lagt til grunn at den skal skiftes om lag hvert femtiende år. På denne måten vil kirken ”gjenoppstå” for hver kommende generasjon.

Universell utforming

I utviklingen av konkurranseutkastet til Våler kirke var det sentralt å søke en arkitektonisk idé som fulgte kravene til universell utforming uten at dette førte til kompromisser for opplevelsen av kirkeprosjektet. 

Hele kirkens besøksareal er anlagt på ett plan. Det kvadratiske kirkeromsgulvet er støpt i betong og tenkt som en monolitt; et bilde på grunnfjellet, ”det hellige fjell”. Store kileformede ramper fører opp til fjellet fra vest, sør og øst.

Innvendige gulv er utformet terskelfrie. De slipte lysegrå betonggulvene er delt opp med sorte rissanvisere som følger byggets akselinjer og sirkulasjonsveier. Gjennom dette oppstår også ledelinjer som viser vei i gulvene. Det er søkt å lage tydelige og logiske romforløp, som gjør opplevelsen av bygget direkte og lettfattelig for alle, enten man har spesielle behov eller ei.