Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene.  Foto: Vigdis Haugtrø
Foto: Vigdis Haugtrø

Eksperimentboliger på Svartlamon

Bærekraftig selvbygging

Arkitekt:
Nøysom Arkitekter

Byggeprosjektet på Svartlamon utfordrer ideen om at boligen er en ferdig vare som kan kjøpes. Disse boligene er et resultat av forhandlinger med naboer og medbyggere, og de åpner for fremtidige endringer – har du bygget noe selv, vet du også hvordan du kan endre det. Boligen kan bli et verktøy for et bærekraftig liv.


 
Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene.  Foto: Vigdis Haugtrø

Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene. 

All the participating self-builders help with each of the houses.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Svartlamon. I bakgrunnen massivtrahuset fra 20015, tegnet av Brendeland & Kristoffersen Arkitekter. Foto: Vigdis Haugtrø

Svartlamon. I bakgrunnen massivtrahuset fra 20015, tegnet av Brendeland & Kristoffersen Arkitekter.

Svartlamon with Brendeland & Kristoffersen’s building from 2005 in the background.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Iacob, Trygve og Markus. Arnleiv, byggmesteren, sitter bak Trygve.  Foto: Vigdis Haugtrø

Iacob, Trygve og Markus. Arnleiv, byggmesteren, sitter bak Trygve. 

Iacob, Trygve and Markus. Behind Trygve is Arnleiv, the local Svartlamon builder.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Byggeplassen ligger midt på Svartlamon. I forgrunnen barnehagens uteområde. Foto: Vigdis Haugtrø

Byggeplassen ligger midt på Svartlamon. I forgrunnen barnehagens uteområde.

The building site is in the middle of the Svartlamon area.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Guro i arbeid på byggeplassen, mars 2016. Foto: Vigdis Haugtrø

Guro i arbeid på byggeplassen, mars 2016.

Work on site, March 2016.

Foto: Vigdis Haugtrø
Trygve Ohren og Haakon Haanes fra Nøysom Arkitekter forklarer ideene bak selvbyggerprosjektet, og hvordan de forstår arkitektens rolle. Framstillingen var en del av deres masterprosjekt på NTNU i 2015.  Foto: Nøysom Arkitekter

Trygve Ohren og Haakon Haanes fra Nøysom Arkitekter forklarer ideene bak selvbyggerprosjektet, og hvordan de forstår arkitektens rolle. Framstillingen var en del av deres masterprosjekt på NTNU i 2015. 

Trygve Ohren and Haakon Haanes from Nøysom Arkitekter explain the ideas behind the selv-build project, and how they understand their role as architects. The illustrations were part of their Masters’ thesis project at NTNU in 2015.

Foto: Nøysom Arkitekter
Foto: Nøysom Arkitekter
Foto: Nøysom Arkitekter
Hus 1 og 2, mars 2016. Felleshuset skimtes gjennom reisverket i bakgrunnen.   Foto: Vigdis Haugtrø

Hus 1 og 2, mars 2016. Felleshuset skimtes gjennom reisverket i bakgrunnen.  

House 1 and 2, March 2016. The communal building is just visible through the studwork at the back. 

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Guro og Linus står i annen etasje av det som skal bli huset deres.  Foto: Vigdis Haugtrø

Guro og Linus står i annen etasje av det som skal bli huset deres. 

Guro and Linus standing in the upper floor of what will be their home.

Foto: Vigdis Haugtrø
– Utgangspunktet er at samarbeid eksisterer, sier Richard Sennett. Her fra byggingen av selvbyggerhusene på Svartlamon, 2016. Foto: Vigdis Haugtrø

– Utgangspunktet er at samarbeid eksisterer, sier Richard Sennett. Her fra byggingen av selvbyggerhusene på Svartlamon, 2016.

– The fact of cooperation is a starting point, says Richard Sennett. From the self-build project at Svartlamon, Trondheim.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Eldrid blir holdt opp ned av Torfinn. Foto: Vigdis Haugtrø

Eldrid blir holdt opp ned av Torfinn.

Torfinn holds Eldrid upside-down.

Foto: Vigdis Haugtrø
Selvbyggergruppen. Nederst fra venstre: John Strandskog, Linus og Leoni (barn til Guro og John), Guro Sletnes (Hus 1), Per-Kristian Nygård (Hus 3), Trygve Ohren med sin sønn Bastian på fanget, Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen (Nøysom arkitekter), Markus Lantto (Hus 4). Øverst fra venstre: Johannes (Iacobs sønn), Vidar (Markus’ sønn), Eldrid, Siri Gjære, Torfinn Borkhus og Sivert (Hus 5), Iacob Sømme (Hus 2) og Arnleiv Overgård (byggmester ansatt av Svartlamon boligstiftelse).  Foto: Vigdis Haugtrø

Selvbyggergruppen. Nederst fra venstre: John Strandskog, Linus og Leoni (barn til Guro og John), Guro Sletnes (Hus 1), Per-Kristian Nygård (Hus 3), Trygve Ohren med sin sønn Bastian på fanget, Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen (Nøysom arkitekter), Markus Lantto (Hus 4). Øverst fra venstre: Johannes (Iacobs sønn), Vidar (Markus’ sønn), Eldrid, Siri Gjære, Torfinn Borkhus og Sivert (Hus 5), Iacob Sømme (Hus 2) og Arnleiv Overgård (byggmester ansatt av Svartlamon boligstiftelse). 

The self-builders.  

Foto: Vigdis Haugtrø
Arkitektens beskrivelse

“Bærekraft” er et begrep man helst skal unngå å bruke hvis man ikke vil bli misforstått. Men innenfor økologien handler bærekraft ganske enkelt om et systems evne til å tilpasse seg til endrede forutsetninger. 

Endrede forutsetninger oppstår hele tiden. Det kan skyldes endringer i systemer som er avhengig av arkitekturen, som hvis en av beboerne i en bolig mister evnen til å gå, eller en familie plutselig blir utvidet med ett, to eller tre barn. Det kan også skyldes endringer i systemer arkitekturen er avhengig av, som klimaendringer, endrede økonomiske forutsetninger, politiske endringer osv. 

Det er vi som mennesker som tilpasser oss blant annet ved hjelp av arkitekturen. Såkalt tilpasningsdyktig arkitektur, automatiske mekaniske systemer som skal etterlikne denne funksjonen, er imidlertid et absurd og fordummende blindspor. Boliger hvor du ikke kan bestemme om vinduet skal være åpent eller lukket, eller ikke kan henge en tegning på veggen uten et betongbor, er ikke særlig bærekraftige. 

Mennesker er svært tilpasningsdyktige, men vi har samtidig en tendens til å skape systemer som er i direkte konflikt med vår egen overlevelse på sikt. Slik vi ser det, er vårt feilsteg i dag en markedsøkonomisk totalitarisme som gjør at arkitektur handler mer om en umiddelbar tilfredstillelse av mer eller mindre konstruerte behov, enn at den er et verktøy vi bruker til å mestre omgivelsene våre.

Samtidig er det blitt vanlig at påståtte miljøvernforkjempere hevder at vi ikke trenger å gjøre noe med denne forbrukermentaliteten vår, for, gud forby, vi må ikke påstå at man ikke blir lykkeligere av å bruke mer penger. Livsløgnen skal vi i hvert fall ikke ta fra folk, om vi ikke vil ta livslysten fra dem med det samme, som Ibsen skriver. Særlig ikke hvis noen tjener på den. Løsningen ser ut til å være å gjøre alt mer effektivt, og enda større. Så vi bygger passivhus-villaer laget av massivtreelementer prefabrikert i Baltikum, med teknologiske løsninger for hundre-tusenvis av kroner, og ladestasjon til både Tesla nr. 2 og 3, og kaller det “miljøbygg”. 

Selvbyggerprosjektet

Vi ønsker å vise at det finnes et motsvar til forståelsen av boligen som et objekt du kjøper for å tilfredsstille et kortsiktig behov. Ideen om å starte opp et selvbyggerprosjekt på Svartlamon ble unnfanget mens vi fortsatt var arkitektstudenter på NTNU, og sprang ut av en felles interesse for hvordan vi kan bruke arkitektur som et verktøy til å skape mer bærekraftige omgivelser. 

Vi ville utforske en arkitektur du kan tilpasse til endrede forutsetninger, som man kan bygge på og endre etter behov. Som er forståelig, håndterlig, hvor man unngår farlige og usunne materialer, og hele tiden tenker helhetlig og uten fordommer. En nøysom arkitektur, hvor vi bruker kreativitet til å gjøre det beste ut av det vi har, heller enn å velge det vi trenger fra en katalog. Slik vi ser det handler byøkologi om å muliggjøre en kreativ omforming av omgivelsene våre.

Selvbygging dukket tidlig opp som en enkel og smart tilnærming til problemstillingen. Hvis man kan bygge noe selv, kan man også endre det man har bygget, og det gjør de framtidige beboerne til deltakere heller enn forbrukere. 

Problemstillingen da vi begynte selvbyggerprosjektet på Svartlamon var altså: Hvordan kan vi som arkitekter bidra til å skape omgivelser som ikke bare dekker umiddelbare behov, men som kan være et verktøy for et mer bærekraftig liv? 

En byøkologisk forsøkstomt

Trygve kjente til en eksperimentell tomt, som ville være ideell for å gjennomføre et slikt prosjekt fordi den åpnet for en rekke dispensasjoner.1 Tomta ligger på Svartlamon i Trondheim, Norges første offisielle byøkologiske område. 

Bydelen Svartlamon, som ligger kilt inn mellom en jernbanelinje og en industrihavn, fikk sin nåværende regulering i 2001. Den ambisiøse reguleringsplanen var resultatet av en lang kamp for å bevare et stort sammenhengende trehusområde fra rivning, men enda viktigere, for å bevare en bastion for kunstnere, musikere, studenter, bohemer, fattige og andre som hadde slått seg ned i området. Konflikten, som kulminerte på 90-tallet med husokkupasjon, barrikadebygging, kunstaktivisme, demonstrasjoner og utnyttelse av talerstolen på Spellemannsprisen til å kritisere Trondheim kommune, ble etter hvert snudd til et fruktbart samarbeid. Svartlamon Boligstiftelse ble opprettet i 2001 for å forvalte og leie ut boligene på området, og kommunestyret definerte som mål at bydelen skal være “alternativ”, “med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøvning”. Både når det gjelder “boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og energi, kommunale tjenester, kunst, kultur og næringsutvikling.”2

I årene etter at Boligstiftelsen ble dannet ble Brendeland og Kristoffersens bygård i massivtre, det såkalte Nyhuset, oppført og lokalene til Strandveien Auto ble bygget om til barnehage. Prosjektene fikk mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, men på det tidspunktet vi kom inn i bildet, i 2013, var det en stund siden det hadde blitt oppført nye bygg på Svartlamon. Europan-konkurransen fra 2010 ble ikke realisert, og stiftelsens økonomi var heller ikke lenger slik at det bare var å arrangere en ny arkitektkonkurranse. Så vår idé om å utarbeide et konsept for tomta ble derfor tatt svært godt imot. 

Medvirkning som metode

Det første vi gjorde var å presentere oss på Beboermøtet, hvor Beboerforeninga på Svartlamon, som består av alle de rundt 240 beboerne på området, møtes en gang i måneden. Vi forklarte vår intensjon om å utarbeide et prosjekt på den eksperimentelle tomta. Vi ville presentere konseptet på første møte etter nyttår, og høre om de ønsket å gå videre.

Deretter gikk vi inn i en omfattende medvirkningsprosess med beboerne. Vi arrangerte tre åpne workshoper i løpet av høsten, og diskuterte hvordan og hva som kunne gjøres på tomta, samt hva det å bo bærekraftig på Svartlamon innebar. På hvert møte viste vi fram det vi hadde gjort så langt og fikk tilbakemeldinger. Vi hadde også en rekke samtaler med naboer og andre interesserte, og intervjuet fagpersoner som visste noe om slike prosesser. I løpet av høsten utviklet vi et konsept med forslag til fem kompakte, naturlig ventilerte selvbyggerboliger i rekke, tilknyttet et felleshus i bakkant. Felleshuset skulle bygges først, og i tillegg til å være et pedagogisk prosjekt og bidra til å samle gruppen, skulle det ha viktige fellesfunksjoner som vaskemaskiner, tørkerom og eventuelt sentralvarmesystem.

Da vi presenterte forslaget for Beboermøtet på nyåret 2014 fikk vi Svartlamons fulle støtte til å forsøke å realisere prosjektet. Det var Boligstiftelsen på Svartlamon som måtte stå som byggherre og sørge for finansiering, noe som var et bra utgangspunkt, siden den er en ideell stiftelse som ikke er drevet av et ønske om profittmaksimering. Spørsmålet var om vi kunne finne noen som var villige til å bygge et hus de ville ende opp med å leie av Stiftelsen i stedet for å eie selv, i en tid hvor de fleste ser boligen som et investeringsobjekt.

Vi forsøkte oss, og søkte etter selvbyggere som skulle bygge og bo i de fem boligene. Vi annonserte på Facebook, på plakater i bydelskafeen og andre steder, og fikk over 20 seriøse henvendelser fra folk som ønsket å bygge sitt eget eksperimentelle hus på Svartlamon. Det var personer fra hele landet, men de fleste hadde en eller annen tilknytning til Trondheim. Sammen med representanter fra Beboerforeninga og Boligstiftelsen valgte vi til slutt ut en variert gruppe med selvbyggere som var motiverte, engasjerte og kunne fungere godt sammen som gruppe. Gruppen som skulle være med på å bygge de fem husene bestod av syv voksne og syv barn med over 50 års aldersspenn: Guro Sletnes og John Strandskog med sine to små; Siri Gjære og Torfinn Borkhus, også med to barn; og Markus Lantto, Per-Kristian Nygård og Iacob Sømme, alle med egne barn.

Planlegging for selvbygging

Våren 2015 tok vi vår avsluttende diplom på eksperimentboligprosjektet, mens vi videreutviklet husene etter selvbyggernes unike ønsker og behov. Vi arrangerte fellesmøter og individuelle møter med hver familie, og diskuterte hvordan vi kunne tilpasse konseptet til hver enkelt. Ikke lenge etter begynte selvbyggerne selv å ta initiativ til å møtes uformelt og fikk en god tone seg imellom.

Siden dette var et prosjekt som skulle bygges med minst mulig spesialistkompetanse, var det viktig å bruke enkle og kjente byggemetoder. Ofte har arkitekter som har jobbet med selvbygging forsøkt å finne nye, kreative måter å bygge på som skal forenkle prosessen, slik som Walter Segals etter hvert ganske kjente boltede rammekonstruksjon inspirert av tradisjonell engelsk og japansk byggekunst. Men slik vi ser det er den vanligste måten å bygge på i Norge, stenderverket i tre, en metode som er tilpasset de byggeklossene vi har mest av og som er enklest tilgjengelige for oss: høvlede treplanker. Selvbyggerguruen Strauss Lloyd Kahn bruker en tilsvarende argumentasjon i sin Shelter II fra 2010, hvor han tar et oppgjør med sin egen fascinasjon på 60-tallet for alternative og ofte upraktiske byggemetoder, spesielt de geodesiske kuplene som dukket opp overalt i USA på den tiden (og siden ble forlatt), og han argumenterer for stenderverkets forståelige og håndterbare logikk. 

Vi utviklet et konsept for stenderverkshusene: et enkelt to-etasjes rekkehus med en grunnflate på 35 kvadratmeter, dobbelthøyt i front mot den sørvestvendte plassen foran tomta, som har svært gode solforhold. Huset ender i to sammenstilte pulttak, holdt oppe av en fagverksbjelke i tre, som gjør det mulig å lufte effektivt gjennom hele boligen. Et veksthus i front fungerer som en dobbel fasade, og gir mulighet til å magasinere varme som siden kan fordeles i huset. En stor takflate mot sørvest gjør det også mulig å utstyre husene med solfangere.

Poenget med å bygge selv er ikke bare at man kan bygge akkurat de rommene man trenger, ikke større og ikke mindre, men også at man skal kunne bygge med de materialene man vil, og det som er tilgjengelig. Sentralt i vår forståelse av byøkologisk byggeri, er at vi bruker mest mulig naturlige materialer og baserer oss på naturlig ventilasjon av husene. 

Det blir også mye lettere å gjenbruke en god del av det man trenger i et selvbyggerprosjekt, fordi det er enkelt å se hva man kan bruke av det man har rundt seg når man bygger selv. Av praktiske og økonomiske grunner besluttet vi at den bærende konstruksjonen, stenderverket, skulle lages av nye, kvalitetssikrede materialer. Kledning på tak og vegger, vinduer og dører, trapper og liknende, kunne derimot være gjenbrukte materialer, der de ikke skulle ha en brannhemmende funksjon. Utførelsen av selvbyggingen følges opp av Svartlamons egen byggmester, Arnleiv Overgård. Selvbyggerne våre begynte tidlig å samle gjenbrukte materialer de fant, og har nå en betydelig samling i en stor konteiner ved tomta. De tar også imot større mengder materialer ved rivning eller utskifting av materialer i eksisterende bygg. 

Et prosjekt som utfordrer standarder og konvensjoner

Parallelt med arbeidet med diplomen, arbeidet vi med en omfattende byggesøknad samt søknad om byggelån hos Husbanken. Vi hadde beregnet at vi bare trengte rundt tre millioner til sammen for å oppføre de fem husene og felleshuset, med mye egeninnsats og gjenbruk av materialer. Siden tomta vi jobber på er en eksperimentell tomt, og det ligger sterke føringer i reguleringsplanen for Svartlamon, var det mulig å søke om en rekke dispensasjoner for å gjøre prosjektet så enkelt og håndterlig som vi ønsket. 

Det eneste vi verken ønsket eller kunne få dispensasjon fra var brannkravene. Svartlamon er et tett trehusområde, og det var nødvendig med brannhemmende gipsvegger og flere brannvegger med brannvinduer. 

Det viktigste avviket var dispensasjonen fra energikravene i TEK10, som var uforenlige med et selvbyggerprosjekt av den typen og i den skalaen vi foreslo. Vi måtte også få dispensasjon for kravene om universell utforming. For likevel å sørge for god tilgjengelighet har vi plassert alle nødvendige funksjoner på bakkeplan, og det er mulig å få inn et soverom der også, men hovedtyngden i argumentet vårt gikk ut på at selvbyggernes aktive tilnærming til husene sine gjør det mulig å enkelt tilpasse dem ettersom behovene forandrer seg. Det er jo hele poenget med prosjektet! 

Både kommunen og Husbanken lot seg overbevise om at prosjektet kunne bidra til å skape presedens for en mer nyansert tolkning av miljøvennlig og inkluderende byggeri her i landet.

Grunnsteinnedleggelse og utsettelser

De to første årene vi jobbet med prosjektet, hadde vi vært studenter, og selvfølgelig ikke tjent en krone på det. Da vi ble ferdige med diplomen var vi imidlertid nødt til å tenke på hvordan vi skulle få det til å gå rundt. Vi fikk med oss Cathrine Johansen Rønningen, som hadde flyttet sammen med Haakon på Svartlamon, og besluttet å starte et kontor sammen alle tre – Nøysom arkitekter

Etter mye argumentasjon hadde vi altså fått igangsettingstillatelse fra kommunen, og Husbankens grunnlån for å finansiere prosjektet. Det var først da vi skjønte at Husbanken ikke kunne gi oss byggelån – bare ta over lånet når husene var bygd. I løpet av sommeren ble det altså en ny runde hos de ulike bankene i Trondheim for å prøve å få lån. Akilleshælen var Boligstiftelsens økonomi, som på det tidspunktet var ganske dårlig. Men økonomien var på bedringens vei, og tre millioner er ikke et veldig stort lån for en stiftelse som leier ut rundt 120 boenheter, uansett hvor lite man tar i husleie. Til slutt fikk vi napp hos Sparebank 1. Men utfordringene var ikke over.

I over et halvt år hadde vi vært i dialog med kommunen om en festekontrakt for tomta. Grunnen på Svartlamon eies av Trondheim kommune, og leies av stiftelsen, som leier den videre til beboerne. Festekontrakten hadde blitt utsatt og utsatt, og plutselig fikk vi vite at den måtte behandles politisk, fordi “alt som skjer på Svartlamon er politisk”.3 Det var altså viktig å få lokalpolitikernes støtte, og i september arrangerte selvbyggerne en storslått grunnsteinnedleggelse, hvor representanter fra alle de politiske partiene i Trondheim (unntatt FrP, som avsto) la ned en grunnstein laget av pappmasjé av selvbygger og kunstner Per Kristian Nygård, til tonene fra den elektriske gitaren til fylkeskunstner Truls Lorentzen og allsang fra barna i Svartlamon barnehage.

Siden vi ventet på politisk behandling av festekontrakten, kunne ikke byggelånet frigis enda. Nå var det nesten ett år siden selvbyggerne ble valgt ut, og utålmodigheten i gruppa begynte å bli følbar. Så Boligstiftelsen finansierte graving og grunnarbeid til felleshuset – gravingen måtte uansett gjøres på grunn av en septiktank på tomta som kommunen hadde gitt stiftelsen beskjed om å fjerne. Graving og rørlegging, i tillegg til det elektriske, hadde vi bestemt at vi skulle overlate til profesjonelle, men fundamentene skulle selvbyggerne selv støpe.

Husene begynner å reiser seg

Fra egen lomme kjøpte selvbyggerne betongblanding og begynte å snekre forskalinger og støpe fundamentene til felleshuset og de fem boligene. Trekonstruksjonen til felleshuset var også påbegynt da vi endelig fikk beskjed om at festekontrakten var gått i orden, og finansieringen var i boks. Opprinnelig var ideen at alle skulle bygge sitt eget hus, men vi besluttet at det var mer praktisk at selvbyggerne samarbeidet om byggingen. Dermed organiserte de seg i byggelag, og begynte å føre regnskap over tiden de brukte på byggeplassen.

Nå møtes selvbyggerne fast hver onsdag i kontorene til Boligstiftelsen, for å diskutere hva som er blitt gjort og veien videre, de ordner med budsjett og innkjøp av materialer. Som regel er en av oss innom også, for å gi veiledning og hjelpe dem med å ta beslutninger. I mellomtiden har selvbyggerne og barna deres blitt gode venner, og samarbeidet har foreløpig gått helt uten noen særlige konflikter, noe som er nesten utrolig i et slikt prosjekt.

Før vi visste ordet av det begynte husene å reise seg på tomta. De ulike selvbyggerne har veldig ulikt behov og ønske om hjelp til planlegging av husene sine. Nå som volumene begynner å ta form, er det lettere å gå inn og revurdere hvordan den enkelte planløsningen skal være, hvor vinduene skal plasseres osv., også for de som ikke er vant til å lese arkitekttegninger. Vi er inne og hjelper de fleste selvbyggerne med å tegne skreddersydde løsninger for deres behov, og sørger for at de er tro mot det opprinnelige konseptet, at ventilasjonen er i orden osv.

Veien videre

Det er enda mye som gjenstår før husene begynner å bli innflytningsklare. Noen av selvbyggerne vil gjerne flytte inn allerede til jul 2016, og det blir spennende å se om det er mulig. Imens er vi i dialog med flere som ønsker å bidra i prosjektet, og det blir spennende å se om vi kan skape presedens for liknende prosjekter i Norge. Hunton er på banen og vil at vi skal prøve ut trefiberisolasjon. Energiportalen vil hjelpe oss med å beregne og lage en strategi for energibruken i husene. Vi er allerede i kontakt med en potensiell oppdragsgiver som vil bygge sitt eget eksperimenthus i Ås til neste år. 

Det vi synes er det viktigste å ta med seg fra arbeidet med dette prosjektet er at det er mulig og viktig å utfordre de stadig mer konforme oppfatningene i Norge om hva framtidsrettet eller miljøvennlig byggeri innebærer. Vi får ikke en bedre verden av bare å gjøre det vi allerede gjør mer effektivt. 

Vi tror at dette prosjektet viser at det er mulig og ønskelig å få til ikke-kommersielle byøkologiske forsøksområder også utenfor “store, lille” Trondheim. Områder hvor eksperimentering og annerledestenkning tillates. Vi vet, og kan demonstrere, at det finnes nok av engasjerte og dyktige folk som har overskudd til å bidra med tid og ressurser. Vi tror at en holdningsendring må til, og at endringen er på vei hos en ny generasjon arkitekter som nå er i ferd med å gå ut av skolen og inn i arbeidslivet. Vi tror at nøysomhet, kreativitet og samarbeid er verdier som er dypt forankret i oss som mennesker, og som gir sin egen belønning, både for oss selv og omgivelsene våre.

English Summary

Self-build project at Svartlamon, Trondheim

Architects: Nøysom Arkitekter

Humans are adaptable, say Nøysom Arkitekter, but we also have a tendency to create systems that over time are incompatible with our own survival. This self-build project, which is being built in an area designated as a trial site for urban sustainability, is a direct challenge to the current misconception that a sustainable lifestyle is something you can buy.

The project started as a masters’ thesis at the Faculty of Art and Architecture at NTNU, and has developed in close collaboration with the housing foundation at Svartlamon, an area of urban and social experimentation since the 1980’s. The idea of an experimental self-build development was presented to the local residents’ association, who welcomed the initiative. Nøysom Arkitekter advertised for interested builders, and selected five self-builders who were motivated and seemed to work together as a group: seven adults and their seven children.

Following a long process of participatory planning, building is now underway. The five row houses are simple timber frame constructions, and will be clad in whatever is easily available at the time, recycled materials if possible. The whole group collaborate on each of the houses. They started with a communal house at the top of the site, they will build through the summer and hope to be moving in this Christmas.

Eksperimentboliger på Svartlamon
Publisert på nett 24. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.