Steilneset minnested, Vardø

Peter Zumthor beskriver sitt møte med Vardø og landskapet i Finnmark, samarbeidet med Louise Bourgeois og de arkitektoniske og tekniske løsningene i minnestedet på Steilneset.

”Minnestedet er bygget til minne om de 91 personene som ble henrettet under hekseprosessene i Finnmark. De ble anklaget for trolldomsutøvelse i perioden 1600-1692. De tilsto, ofte under press, ofte tortur, å ha inngått en pakt med djevelen. De ble dømt til å bli brent på bålet.

Landskapet

Landskapet er vidstrakt og goldt. Det har ingen målestokk. Vann, land og skyer skaper bilder som stadig endrer seg. Horisontale linjer dominerer. Havets solide grå masse er iskald, og piskes av vinden til et blankt skum. Fargene er bleke. Den glisne vegetasjonen – gress, mose, lav, bittesmå blomster – klamrer seg fast til kystlandskapets forrevne klipper. I dette landskapet er det vanskelig å forestille seg at et lokalsamfunn drepte 91 av sine egne i sin kristne Guds navn. 

Vardø

Det finnes bilder av et Vardø som ikke lenger eksisterer; de viser en livlig fiskerlandsby med en havn full av båter. I dag er det ikke mange mennesker som kan finne arbeid i Vardø. Det lange trestativet i utkanten av tettstedet, som en gang ble brukt til å tørke fisk, står tomt. Bare etter mørkets frembrudd viser lysene som skinner i vinduene hvilke hus som fremdeles er bebodd. 

Utformingen

Ved begynnelsen av samarbeidet vårt foreslo Louise Bourgeois at jeg skulle se på stedet og begynne å arbeide med utformingen. Jeg dro til Vardø tidlig i 2007, og mens jeg var der fikk jeg ideen om å gi hvert av ofrene et vindu, som vender ut mot landskapet og lyser om natten. 

Det er ett lys i hvert vindu, 91 vinduer i ett langt rom. Inne i rommet fører en smal plankegang fra vindu til vindu, fra utsikt til utsikt, fra lys til lys. 

Rommet, slik jeg først så det for meg, er en lang korridor som svever over bakken. Den holdes oppe av et trestillas. Konstruksjonen er plassert ved sjøen, et lite stykke unna bebyggelsen på et sted kalt Steilneset. Det var der ofrene ble brent på bålet. 

Samarbeidet med Louise Bourgeois

I februar 2007 satte jeg utformingen ned på papiret. Louise Bourgeois så akvarellene mine i New York, og kom med ideen om en ild-installasjon, som hun forklarte med ord og en liten skisse. Det tok en stund før jeg innså at forslaget hennes ikke var ment som et alternativ til mitt lange rom, men at det skulle være en egen del av minnestedet. Hun ønsket at jeg skulle utforme et arkitektonisk skall rundt installasjonen hennes, og hun ønsket at disse to selvstendige bygningene skulle utgjøre en helhet. Dermed ble minnestedet en komposisjon som besto av to bygninger: en linje og et punkt. 

Veien til minnestedet 

Minnestedet, som består av to deler, følger en sti. Den starter ved bebyggelsen i Vardø og går forbi kirken på veien til Steilneset, der henrettelsene fant sted. Der møter den bygningen, går gjennom den, kommer ut på den andre siden ved glasspaviljongen og fortsetter tilbake til sentrum. Stien kan følges i begge retninger. 

Paviljongen med kunstinstallasjonen

Louise Bourgeois’ installasjon består av en metallstol med flammer som skyter opp fra setet. Syv store speil mangedobler ilden. Installasjonen er beskyttet av en spiral av syv sotede glasspaneler. De speiler landskapet, og flammene inne i bygningen skinner gjennom dem. Paviljongens plan følger i hovedsak Louise Bourgeois’ skisse.

Vinduer, lerret og lys

91 vinduer, små glugger av sølvskimrende metall, er montert på lerretsveggene, og bølger med stoffet når vinden blåser. Vinduene er plassert med regelmessige mellomrom og i seks ulike høyder. Simon Mahringer kastet en terning for å bestemme vindushøydene. En naken lyspære med synlig glødetråd henger foran hvert vindu. Hver lyspære har sin egen ledning. 

På lerretet mellom vinduene står navnet, fødsels- og dødsdatoen og utdrag fra rettsdokumentene til de 91 menneskene som ble drept. 

Trestillaset 

Stillaset, en konstruksjon som består av 60 rammer, forsøker på en enklest mulig måte å bære det lange lerretsrommet. Det har ingen konvensjonelle snekrede sammenføyninger; der bjelkene krysser hverandre blir de presset sammen av en enkelt skrue. Alle tredelene er så tynne som mulig. Konstruksjonen er redusert til det som er nødvendig for å motstå vindkast og stormer. 

Lerretsrommet

Det lange hovedrommet til minnestedet er mykt; det beveger seg i vinden. Det består av en tekstilmembran som er strukket ut inne i stillaset. De tunnelformede stoffstykkene ble prefabrikkert. Hvert element består av tre deler. Lerretsrommet, som har en lys farge på utsiden og en mørk farge på innsiden, består av 17 elementer, satt sammen på byggeplassen og lukket med to endestykker. 

Membranen består av en teflonbelagt glassfiberduk, laget spesielt til denne bygningen. Utformingen er inspirert av produksjonsteknikker og seilinnfesting innenfor båtbyggeriet.”

Peter Zumthor