Sørum Gård, ombygging av låve

Billedhuggeren Knut Wold overtok gårdstunet midt i 1980-åra. Gården har røtter tilbake til 1700-tallet og ligger i et landskap med evigheten over seg, med stor himmel over jordene mot Mjøsa og Skreiafjellene. Restaureringen av hovedbygningen tok til, stedets særpreg og stemning ble pietetsfullt ivaretatt. For låven ble det laget en plan for nye virksomheter – atelier, rom for utstillinger, kursvirksomhet osv., en plan som i første rekke viste bygningens potensial. 

I første omgang kom det atelier, kontor, dusj og toalett i låvens østre del. Her ble det satt inn overlys i taket og gjort diverse mindre endringer. De to halvrunde portåpningene fra treskelåvens dager ble avdekket og fikk vinduer.

I låvens vestre del ble enkelte partier i tømmerveggene, som viste tegn til råte, skiftet ut med bindingsverk og panel. Gavlen ble i sin helhet panelt utvendig, og vinduer innsatt, dette er planlagt endret.

De siste 7–8 år har undertegnede vært involvert i ombyggingsarbeidene på gården:

• i 1999 ble låvens sydvestre hjørne ombygget til bolig – oppholdsrom med kjøkken, ca. 3,6 x ca. 9 m, der en takhøyde på 4,3 m gav plass til hems; adkomst fra tunet gikk gjennom fremtidig gallerirom, og med bi-inngang fra overdekket utearbeidsplass. Inntil videre skulle eksisterende bad brukes;
• i 2001 ble bryggerhuset omgjort til bolig;
• i 2003 ble loftet i hovedbygningen omgjort til atelier-bolig, med trapp opp fra tunet;
• i 2005 startet foreliggende prosjekt – ominnredning av låvens vestre del, med supplement til eksisterende bolig samt kunstgalleri. 

Boligdelen

Boligdelen består av garderobe, kontor og badstu med «trapp» opp til badet. Over kontoret ligger et lite lagerrom, med dør fra galleriet.

Galleriet

Påbegynt åpning i tømret mellomvegg ble utvidet, og for å holde styr på gjenværende veggtømmer, forhindre skjevheter, nye setninger og andre fortredeligheter, fant bygningsteknisk konsulent Finn-Erik Nilsen å måtte plassere en solid støtteanordning på tvers av galleriet og derved stabilisere denne del av låven. Denne tverravstivningen tilførte bokstavelig og symbolsk sett en ny, samlende kraft i rommet. Det valgte H-profilerte stålet, i kontrast til tømmerets passive ro, kom med i det arkitektoniske spill i rommet. 

Stålkonstruksjonen

Konstruksjonen beriket rommet – nesten som et smykke. Det var asymmetrien i belastningen fra yttertaket som innbød til en liten lek med stålprofilenes retning i konstruksjonsplanet. Man kunne tillate seg å svekke den minst belastede halvdelen ved å dreie stålprofilene 90 grader i forhold til den andre halvdelen. Sett mot steget vil et H-profil virke slankere, mer spenstig, enn sett mot flensen. Når man trer inn i galleriet, vil førsteinntrykket, slik døren er plassert og synsvinklene fungerer, umiddelbart være at begge halvdeler ser ut til å være dreid samme vei.

Teglveggen

Veggen mellom bad og galleri rommer peis, intern trapp og dusj. Den er murt i tegl, et ikke ukjent materiale lokalt i uthussammenheng. Brukt stein ble samlet inn fra her og der, og skulle gi veggpartiet en viss mektighet og historisk sus. I motstående yttervegg løftes tømmeret frem med materialets egentyngde ved at vinduet trekkes innenfor veggens innside. Slik står det autentiske hullet etter den gamle kjørebrua igjen, rent og uformidlet. 

Veggen mot kontor/arkiv har en lettere, mer plastisk karakter. I hjørnet gjør rommet en avstikker ut i full bredde, til en nisje, et sted for en prat eller for tenksomme gløtt ut mot himmel og jord. Mot billedhoggerens rom.

Golvet i galleriet er i slipt betong, vannrett, og mettet med linolje.

Historien

Det er ikke første gang husa på Sørum endres. Og vi kan se det på dem, formet som de er av generasjoners daglige dont, av skiftende bruk, av utvikling, på- og ombygging, av reparasjoner. Og kan hende forsterkes stedets magi ytterligere når professor Ragnar Pedersen leder oss langs den lange utvikling i «Byggeskikken i Hedmarksbygdene». 

Spesielt interessant er hovedbygningen, denne enkle «akershusiske stueplanen» fra 1700-tallet, utvidet i flere omganger; for deretter, langt om lenge, på 1920-tallet, å få selskap av «en fremmed fugl» – med korsformet plan i to etasjer og med større høyde, lagt i vinkel til det gamle. Man gav det gamle og det nybygde felles tak, og ensartet kledning – noen «stilriktig» hovedbygning ble det ikke. Om nå det var målet. Kanskje tumlet man med de samme spørsmål som vi gjør i dag: rive og bygge nytt, eller bevare og tilføye nytt – og, i fall det siste: tilpasse seg det bestående eller la «den nye tid» slippe til? Preget av fromme ønsker og styrt av egne og utenforliggende krefter: Det ble et mangfoldig hus, en levende organisme – åpen for...

Så er det nestemanns tur! Nye drømmer skal oppfylles, andre former formes. 

I full respekt for det som var, ønsker såvel eier som arkitekt å la stå alt det som med romslig syn på slitasje og forfallsprosesser vil kunne leve videre. Medtatte, dog stående bygningsdeler, f.eks. spesielt hårdt prøvede nov, har fått stå, som klenodier. For som Ragnar Pedersen, i beretningen om husene på Hedemarken, siterer Didrik Grønvold: «De var engang unge og nyreiste og skinte av hvitt bjelkelag. Nu har de fått patinaen, den brune og sortnede patina, likesom rynkene og furene i de gamles ansikter kan gi dem den prøvede livserfarings, de skiftende tunge minners patina.» Den innholdsrike låve ble saumfart, og oppsparte materialer og gamle bygningsrester tatt i bruk eller lagret videre. Det nye som er tilført, fremstår klart.

Og byggingen fortsetter...