
Arkitekt:
Are Vesterlid
Samspillet mellom en arkitekt, en kunstner og en gammel gård i Hedmark har nedfelt seg i en rekke arkitektoniske enkeltsteg, fortsettelsen på en pågående fortelling.
- Ferdigstilt: 2007, pågår fremdeles
- Adresse: Sørum gård, 2335 Stange, Norge
- Oppdragsgiver: Knut Wold
- Arkitekt: Are Vesterlid
- Medarbeidere: Are Vesterlid, sivilark. MNAL
- Konsulenter: Finn-Erik Nilsen, siv.ing. (bygg)
- Brutto areal: 160 kvm, herav 55 kvm under prosjektering (låven totalt 300 kvm)
- Fotokreditering: Rickard Riesenfeld, Knut Wold
- Miljøopplysninger
- Beregnet energiforbruk:
- Energikilder: Ved og grunnvann; a) stor vedovn sentralt plassert i garderoben ved eksisterende pipe varmer boligrommet, kanal opp for tilskuddsvarme til galleriet; b) innstøpte rør i golvet for vannbåren varme i galleriet, grunnvannsboring planlagt utført.
- Ventilasjon: Naturlig
- Andre tiltak:
Billedhuggeren Knut Wold overtok gårdstunet midt i 1980-åra. Gården har røtter tilbake til 1700-tallet og ligger i et landskap med evigheten over seg, med stor himmel over jordene mot Mjøsa og Skreiafjellene. Restaureringen av hovedbygningen tok til, stedets særpreg og stemning ble pietetsfullt ivaretatt. For låven ble det laget en plan for nye virksomheter – atelier, rom for utstillinger, kursvirksomhet osv., en plan som i første rekke viste bygningens potensial.
I første omgang kom det atelier, kontor, dusj og toalett i låvens østre del. Her ble det satt inn overlys i taket og gjort diverse mindre endringer. De to halvrunde portåpningene fra treskelåvens dager ble avdekket og fikk vinduer.
I låvens vestre del ble enkelte partier i tømmerveggene, som viste tegn til råte, skiftet ut med bindingsverk og panel. Gavlen ble i sin helhet panelt utvendig, og vinduer innsatt, dette er planlagt endret.
De siste 7–8 år har undertegnede vært involvert i ombyggingsarbeidene på gården:
- i 1999 ble låvens sydvestre hjørne ombygget til bolig – oppholdsrom med kjøkken, ca. 3,6 x ca. 9 m, der en takhøyde på 4,3 m gav plass til hems; adkomst fra tunet gikk gjennom fremtidig gallerirom, og med bi-inngang fra overdekket utearbeidsplass. Inntil videre skulle eksisterende bad brukes;
- i 2001 ble bryggerhuset omgjort til bolig;
- i 2003 ble loftet i hovedbygningen omgjort til atelier-bolig, med trapp opp fra tunet;
- i 2005 startet foreliggende prosjekt – ominnredning av låvens vestre del, med supplement til eksisterende bolig samt kunstgalleri.
Boligdelen
Boligdelen består av garderobe, kontor og badstu med «trapp» opp til badet. Over kontoret ligger et lite lagerrom, med dør fra galleriet.
Galleriet
Påbegynt åpning i tømret mellomvegg ble utvidet, og for å holde styr på gjenværende veggtømmer, forhindre skjevheter, nye setninger og andre fortredeligheter, fant bygningsteknisk konsulent Finn-Erik Nilsen å måtte plassere en solid støtteanordning på tvers av galleriet og derved stabilisere denne del av låven. Denne tverravstivningen tilførte bokstavelig og symbolsk sett en ny, samlende kraft i rommet. Det valgte H-profilerte stålet, i kontrast til tømmerets passive ro, kom med i det arkitektoniske spill i rommet.
Stålkonstruksjonen
Konstruksjonen beriket rommet – nesten som et smykke. Det var asymmetrien i belastningen fra yttertaket som innbød til en liten lek med stålprofilenes retning i konstruksjonsplanet. Man kunne tillate seg å svekke den minst belastede halvdelen ved å dreie stålprofilene 90 grader i forhold til den andre halvdelen. Sett mot steget vil et H-profil virke slankere, mer spenstig, enn sett mot flensen. Når man trer inn i galleriet, vil førsteinntrykket, slik døren er plassert og synsvinklene fungerer, umiddelbart være at begge halvdeler ser ut til å være dreid samme vei.
Teglveggen
Veggen mellom bad og galleri rommer peis, intern trapp og dusj. Den er murt i tegl, et ikke ukjent materiale lokalt i uthussammenheng. Brukt stein ble samlet inn fra her og der, og skulle gi veggpartiet en viss mektighet og historisk sus. I motstående yttervegg løftes tømmeret frem med materialets egentyngde ved at vinduet trekkes innenfor veggens innside. Slik står det autentiske hullet etter den gamle kjørebrua igjen, rent og uformidlet.
Veggen mot kontor/arkiv har en lettere, mer plastisk karakter. I hjørnet gjør rommet en avstikker ut i full bredde, til en nisje, et sted for en prat eller for tenksomme gløtt ut mot himmel og jord. Mot billedhoggerens rom.
Golvet i galleriet er i slipt betong, vannrett, og mettet med linolje.
Historien
Det er ikke første gang husa på Sørum endres. Og vi kan se det på dem, formet som de er av generasjoners daglige dont, av skiftende bruk, av utvikling, på- og ombygging, av reparasjoner. Og kan hende forsterkes stedets magi ytterligere når professor Ragnar Pedersen leder oss langs den lange utvikling i «Byggeskikken i Hedmarksbygdene».
Spesielt interessant er hovedbygningen, denne enkle «akershusiske stueplanen» fra 1700-tallet, utvidet i flere omganger; for deretter, langt om lenge, på 1920-tallet, å få selskap av «en fremmed fugl» – med korsformet plan i to etasjer og med større høyde, lagt i vinkel til det gamle. Man gav det gamle og det nybygde felles tak, og ensartet kledning – noen «stilriktig» hovedbygning ble det ikke. Om nå det var målet. Kanskje tumlet man med de samme spørsmål som vi gjør i dag: rive og bygge nytt, eller bevare og tilføye nytt – og, i fall det siste: tilpasse seg det bestående eller la «den nye tid» slippe til? Preget av fromme ønsker og styrt av egne og utenforliggende krefter: Det ble et mangfoldig hus, en levende organisme – åpen for...
Så er det nestemanns tur! Nye drømmer skal oppfylles, andre former formes.
I full respekt for det som var, ønsker såvel eier som arkitekt å la stå alt det som med romslig syn på slitasje og forfallsprosesser vil kunne leve videre. Medtatte, dog stående bygningsdeler, f.eks. spesielt hårdt prøvede nov, har fått stå, som klenodier. For som Ragnar Pedersen, i beretningen om husene på Hedemarken, siterer Didrik Grønvold: «De var engang unge og nyreiste og skinte av hvitt bjelkelag. Nu har de fått patinaen, den brune og sortnede patina, likesom rynkene og furene i de gamles ansikter kan gi dem den prøvede livserfarings, de skiftende tunge minners patina.» Den innholdsrike låve ble saumfart, og oppsparte materialer og gamle bygningsrester tatt i bruk eller lagret videre. Det nye som er tilført, fremstår klart.
Og byggingen fortsetter...
Fra Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok 1985, s. 29–74.
"Et flyfoto av gården fra 1950-årene illustrerer tydelig gårdsbebyggelsens komplekse karakter. I sin nåværende utforming har hovedbygningen et nyklassisistisk preg, særlig på grunn av takformen som er valmet. Detaljer, som for eksempel vinduer av ulik størrelse og form, forteller imidlertid at man etter all sannsynlighet står foran en bygning av eldre dato. Føderådsbygningen ved siden av virker eldre og mer uforandret, bortsett fra at taket ser ut til å være røstet om og enkelte av vinduene synes å ha blitt fornyet. Den store uthusbygningen som inneholder stall og låve, later til å ha gjennomgått store ombygninger gjennom tidene. Opprinnelig synes det å ha vært en ren tømmerbygning. På et senere tidspunkt må den gamle kjernen ha blitt utvidet i høyden og bredden ved hjelp av reisverkskonstruksjoner med panel utenpå. Videre er det to mindre uthusbygninger i samme rekke. Begge må oppfattes som fjøs, men er antakelig bygd på forskjellig tidspunkt. De synes å ha avløst hverandre. Stabburet og størhuset virker som de stort sett har sitt opprinnelige utseende i behold."
Sørum Farm, Stange
Architect: Are Vesterlid
Sørum farm, dating back to the 18th century, was taken over by artist Knut Wold in the 1980’s. A long process of refurbishment and restoration began, altering barn, main house and outbuildings to new functions for living, working and exhibitions. The barn has been modified in stages. A gallery was inserted for a new workspace.
Structural alterations to deal with rotting timbers and new openings were introduced, in the form of a new steel support. A new masonry wall, containing fireplace and stairs, was made from second-hand bricks, found here and there locally.
These changes are just the latest steps in a long period of adjustments and extensions. These structures are living organisms, bringing together old and new.
And construction continues…