Trygge omgivelser skaper tillit og trivsel
  • Tittel: Norsk miljøpsykologi. Mennesker og omgivelser
  • Forfatter: Aslak Fyhri, Åshild L. Hauge og Helena Nordh (red.)
  • Utgivelsesår: 2012
  • Forlag: SINTEF akademisk forlag
  • Antall sider: 400

For meg har denne antologien vært et møte med et nytt fagfelt: miljøpsykologien. Det har blitt et merkelig møte. Tidvis engasjerende, men også provoserende. Mest overraskende har det vært at mange av arbeids- og tilnærmingsmåtene innen mye av miljøpsykologien synes å være såpass teknisk og naturvitenskaplig fundert. Intet i veien for den slags, der hvor det hører hjemme. Men når vi har med samspill mellom mennesker og miljø/omgivelser å gjøre, ville nok mer kvalitative metoder og større perspektivmangfold ha vært på sin plass. 

I forordet til boka beskrives miljøpsykologien som et “tverrfaglig felt som handler om det gjensidige samspillet mellom mennesker og miljø”. Det dreier seg om et relativt nytt felt som hevdes å være i vekst. Antologien gis ut med det formål å synliggjøre miljøpsykologien i Norge. Videre tenkes boka å fungere som en innføring for studenter. Nok et mål har vært “å legge grunnlaget for et norsk fagspråk på feltet”. 

I bokas introduksjonsdel presenteres det norske miljøpsykologiske fagfeltet generelt og historisk. Videre får vi en redegjørelse for internasjonale forelegg og teoritradisjoner. Bokas hoveddel er så tematisk strukturert fra den lille til den store skala: “Bygget”, “Byen”, “Landskapet” og “Verden”. 

Norsk miljøpsykologi favner tematisk bredt og omhandler såpass forskjellige temaer som kontormiljøets, boligens og helseinstitusjonenes arkitektur og psykologi; estetiske virkemidler i organisasjoner; landskapsestetikk; miljøatferd og opplevelse av miljørisiko; hagen som terapeutisk miljø og planter i kontorarbeidsmiljø (!), for å nevne noe. Noen av artiklene er såpass kuriøse at de vekker en viss nysgjerrighet, mens andre er mer teknisk utilgjengelige og introverte. Artikkelsamlingen har veldig ujevn kvalitet.

For å ta de mest tendensiøse artiklene først: Arnulf Kolstads artikkel om arkitekturens psykologiske og sosiale påvirkning fremstår som en oppvisning i reduksjonistisk og normativ tenkning. Det samme gjelder Einar Strumses artikkel om miljøestetikk og landskap. Hos dem begge behandles spørsmål om behov, persepsjonsformer og psykisk konstituering som ahistoriske gitte størrelser, nærmest støvsugd for kulturell preging. 

I Birgit Colds artikkel om steds- og arkitekturevaluering, derimot, gis en bred og grei oversikt over evalueringsteorier og metoder knyttet til arkitektur og stedsanalyser. Hennes tiltro til helhetlige analysemodeller virker imidlertid noe snodig på meg. I sin artikkel om estetiske virkemidler i organisasjoner gjør Mette Mossige hederlige forsøk på å introdusere bredere kulturanalytiske perspektiver, men også hun ender raskt opp med lange generaliserende sveip. Oddvar Skjæveland skriver nyansert og informativt om arbeidsplassens miljø-faktorer. Han utvider arkitekturperspektivet til også å omfatte teknologi. Videre målbæres en sympatisk skepsis til standardløsninger. Langt på vei synes dette også å omfatte miljøpsykologiens tilnærmingsmåter generelt.

De beste og mest interessante av artiklene i denne antologien er basert på mer åpne empiriske studier. Foruten Skjæveland gjelder det Hauge og Magnus’ artikkel om boligen, Aslaksen, Bringslimark og Nyrud om helseinstitusjoner, og Raanaas, Horgen Evensen og Grindal Patil om planter i kontorarbeidsmiljø. Alle de nevnte artiklene kjennetegnes av at ”materialet selv”, det vil si sentrale aspekter av samspill og utveksling mellom menneske og miljø, får folde seg ut i all sin kompleksitet, uten å bli presset inn i altfor rigide forklaringsmodeller. 

Det som ergrer meg mest med boka er mye av miljøpsykologiens bundethet av, og naive tiltro til, heller snevre vitenskapsidealer. Det er enten teknisk-naturvitenskapelige, rigid samfunnsvitenskapelige, og/eller kognitive/atferdsteoretiske metoder og betraktningsmåter som synes å gjelde. Kan hende skyldes mye av dette en sterk iver etter å bygge opp miljøpsykologien som et særskilt fag- og forskningsfelt. I forordet fremstår ambisjonen om fagmiljøbygging med all tydelighet. Denne skal basere seg på “en samfunns- og atferdsvitenskaplig tilnærming til fysisk miljø”. 

Mitt perspektiv er at det må være langt mer å hente i å utvikle miljøpsykologien som et genuint interdisiplinært fagfelt, med et mangfold av metoder og teoriperspektiver som kan inngå i nye allianser eller brynes mot hverandre. Så komplisert og spennende burde det miljøpsykologiske feltet kunne være. Et første skritt i en slik retning vil være å åpne feltet opp for mer humanistiske og kulturelle betraktningsmåter. 

Jonny Aspen

Jonny Aspen er førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme og landskap, AHO.

Jonny Aspen
Jonny Aspen er førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme og landskap, AHO.
Trygge omgivelser skaper tillit og trivsel
Publisert på nett 06. februar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.