Samfunn og bolig
  • Tittel: HVA ER EN GOD BOLIG? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017
  • Forfatter: Johan-Ditlef Martens, Ketil Moe
  • Utgivelsesår: 2018
  • Forlag: Universitetsforlaget
  • Antall sider: 429

Boligutforming og samfunnsutvikling henger tett sammen. Fagfolks bidrag har over tid vært viktig, men i de siste åra har markeds- kreftene fått større og større betydning for både utforming og kvalitet. Følgene av dette må være ett av de viktigste budskapene i den nye boka til Ketil Moe og Johan-Ditlef Martens. 

De skriver at hensikten er på et faglig grunnlag å utvide forståelsen for hva som er boligkvalitet og en god bolig, samt å beskrive den bolighistoriske utviklingen i landet. 

De har tatt på seg et meget omfattende arbeide og resultatet er en imponerende bok på over 400 gjennomillustrerte sider. Begge forfatterne er arkitekter med solid erfaring fra praksis, sistnevnte også med en periode som sjefsarkitekt i Husbanken. Det er da også praktikerens ståsted som er utgangspunktet og det som preger framstillingen – ikke bare boligfaglig, men også når det gjelder den historiske og samfunnsmessige sammenhengen. 

Boligsektoren spenner vidt, og det er helst andre faggrupper enn arkitekter som – helt siden Eilert Sundt i 1872 skrev om «bygningsskikken» – har beskjeftiget seg med omgivelsesstudier og hvordan vi bor. Det var historikerne Reiersen og Thue som i jubileumsåret 1996 skrev standardverket De tusen hjem om Husbanken og Erling Annaniassen Hvor Nr. 13 ikke er om NBBL, men heldigvis kom Tore Brantenbergs to inspirerende bøker om sosial boligbygging i henholdsvis Norge og Europa også ut da. 

Boligen som arkitektur får ellers sjelden plass i vår faglitteratur. Ett unntak er Jon Guttus avhandling (Den gode bolig) fra 2002 om fagfolks varierende syn på boligkvalitet, samt oppfølgeren i bokform (Boligvisjoner) om betydningen av forbilder i planlegging og prosjektering.

«Boka bør kunne føre til større forståelse, og bli et viktig innspill i en helt nødvendig samfunnsdebatt om framtidas bolig.”

Boligfaglige framstillinger som tar for seg sammenhengen mellom politikk og boforhold er en mangelvare, og den nye og omfattende boka må sånn sett absolutt hilses velkommen.

Boligen representerer på mange måter en av de viktigste sektorene i landet, men får relativt liten oppmerksomhet som politikkområde, og både forskning og mer systematisk kunnskapsinnhenting er dessverre ikke særlig omfattende. Bare i meget liten grad foretar vi evalueringer av det som bygges og derfor finnes det heller ikke særlig grunnlag for kunnskapsoppbygging, teoriutvikling og læring basert på praksis, noe som igjen vanskeliggjør kvalitative vurderinger av bygget miljø. Etter hvert er det dessverre nesten bare salgbarhet og markedet som definerer kvaliteten. 

 Innholdet i boka er i hovedsak objektsbasert eller med et klart tyngdepunkt i presentasjon av boligprosjekter – i by og land, eldre og yngre, store og små – i tillegg til en sammenbindende tekst. Utvalget blir dermed avgjørende for innhold og kvalitet, og for å sikre bredden har forfatterne valgt å vise det tidstypiske – og ikke nødvendigvis forbildeprosjekter. Dette grepet er bokas styrke. 

Fram til perioden midt på 80-tallet var boligen en viktig del av velferdssamfunnet, men etter hvert forsvant de boligpolitiske virkemidlene, eller de endret sin rolle. Husbanken gikk fra en «bank for alle» til en sosialinstitusjon, og boligen fra å være en sosial forankring – eller et hjem – til å bli en økonomisk investering. Eller en sparegris.

Derfor blir det problematisk å bruke tradisjonelle begreper og metoder for å analysere boligkvalitet på noe som nå egentlig blir oppfattet som handelsvare, og som nesten ensidig verdisettes ut fra kjøp og salg. Oppgaver og ansvarsfordeling er snudd på hodet, og spekulanter og meglere har overtatt styringen. Forsøk på rasjonelle analyser blir i en slik situasjon nesten litt virkelighetsfjerne – og det lider dessverre boka til tider av. Dette hadde vært en god anledning til å problematisere forholdet mellom nettopp marked og kvalitet.

Den mest omfattende delen er en interessant bolighistorisk oversikt som går nesten 400 år tilbake i tid. Det er imidlertid litt vanskelig å finne en overbevisende begrunnelse for hvorfor en begynner med året 1650. Etter min mening hadde en bedre start vært rundt 1850. Det var da – med den industrielle revolusjonen – at den moderne bolig for alvor oppsto som en bygningstype i hovedsak adskilt fra arbeidsplass og arbeidsgiver – i byen og på landet.

På en side er det enkelt å finne historiske knagger å henge boligutvikling på slik en gjør i boka; først med industrialiseringen og etter hvert en omfattende spekulasjonsutbygging i byene. Samtidig førte februarrevolusjonen i Paris i 1848 til boligreformbevegelsen og deretter til hagebyen. Kristiania-krakket på slutten av hundreåret ble avløst av finanstørke og stillstand i boligproduksjonen, med påfølgende bolignød og krisetiltak under første verdenskrig; noe som etter hvert ble avløst av kommunal boligbygging med statlige garantier. Arbeiderbevegelsen og et mer radikalt boligengasjement i mellomkrigstida la grunnlaget for bygging av de første kooperative anleggene. Etter krigen, med ødeleggelser og minimal bygging og et stort boligunderskudd, kom et bredt politisk forlik om boligpolitikken. Husbanken ble stiftet og NBBL opprettet, gjenoppbyggingen skjøt etter hvert fart og begrepet sosial boligbygging oppsto. Koreakrigen i begynnelsen av 50-åra førte til et brått fall i produksjonen, og en relativ brå overgang fra tradisjonelle byggemetoder til rasjonalisering og elementbygging. Den dominerende markedstilpasningen vi har i dag startet med det politiske skiftet som kom midt på 80-tallet. 

Boligplanlegging og utbygging kan med andre ord være en god måte å beskrive samfunnsmessig utvikling på, noe boka utnytter effektivt, på en pedagogisk måte. 

På en annen side er spørsmålet om kvalitet komplisert og avhengig av mange – også ukjente – faktorer, som skiftende moter og folks ulike prioriteringer. Nå er i tillegg et stort flertall av oss boligeiere; det preger den politiske debatten og fører som regel til at ellers fornuftige faglige innspill ikke får særlig politisk gjennomslag. 

Forfatterne ønsker seg kanskje tilbake til tida før markedskreftene slapp løs, men det er et dårlig utgangspunkt for en fagpolitisk og konstruktiv drøfting av boligstandard og framtidas bolig. 

Hvert av de syv kapitlene har en oversiktlig innledning som setter prosjektene i sammenheng. Innledningsvis beskriver forfatterne boligutforming mer generelt, mens den siste delen blir i hovedsak en kritisk gjennomgang av dagens bolig og bo-situasjon, samt en drøfting av overgripende kvaliteter som kan knyttes til den gode bolig.

Teksten flyter godt og er lettlest, men prosjektpresentasjonene – som er en viktig del av boka – blir ofte repetitive, er til dels for tekniske og viser tydelig hovedproblemet med arbeidet: Det er vanskelig å forstå hvem det hovedsakelig er ment for. 

Planer og snitt følger nesten hvert prosjekt, men tegningene er sjelden angitt med målestokk – ikke engang med en mållinje. Selv ikke i tilfeller der en diskuterer ulike planer framgår det klart om de vises i samme målestokk. Mange planer og snitt er nytegnet, og det ville spesielt for ikke-fagfolk vært til hjelp om en fikk opplyst hvilke tegninger som er originale gjengivelser og hvilke som er produsert for formålet.

Boka har en omfattende og nyttig litteraturliste, men dessverre ingen indeks. Bruken av noter virker litt tilfeldig og er ikke særlig omfattende; for å underlette lesingen burde de vært plassert i tilknytning til teksten på de sidene de hørte hjemme.

Boka hadde tjent på en omredigering på den måten at den historisk framstillingene og betraktningene omkring boligkvalitet ble tydeligere delt – og kanskje den siste delen utgitt som en separat, aktuell og mindre debattbok. På den måten ville stoffet blitt lettere tilgjengelig.

Til tross for disse innvendingene, står det stor respekt av innsatsen; boka bør både kunne føre til større forståelse for boligens historiske og samtidige betydning i samfunnet, og bli et viktig innspill i en helt nødvendig samfunnsdebatt om framtidas bolig. Som et solid bidrag innen et magert faglig kunnskapsfelt, bør den bli nyttig både i undervisningssammenheng og til inspirasjon for praksis.

Sven Erik Svendsen er arkitekt.

Samfunn og bolig
Sven Erik Svendsen
Sven Erik Svendsen er arkitekt og koordinerer nå som professor II på AHO et mastergradskurs i bærekraftig byutvikling i Øst-Afrika.
Samfunn og bolig
Publisert på nett 28. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.