Oslos nye svineknoke
  • Tittel: Barcode – Instant City
  • Forfatter: Hans Ibelings
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Arvinius + Orfeus
  • Antall sider: 272

Barcode – Instant city er en bok som faller litt ustøtt mellom to stoler. Den følger tett på ferdigstillelsen av det “urbane området” Barcode i Oslo og er en fyldig studie av det nye utviklings-prosjektet, men også en glatt PR-publikasjon – noe som kanskje var uunngåelig ettersom utgivelsen er betalt av prosjektets utviklere og arkitekter. 

Boken fremstår i utgangspunktet som noe mer enn bare en glanset praktbok man kan dele ut til potensielle kunder. Arkitekturhistorikeren Hans Ibelings har hatt den redaksjonelle styringen og bidrar med et langt essay, og boken har et forord av Aaron Betsky, som både er arkitekturkritiker, kurator og skribent, og for tiden rektor ved Frank Lloyd Wright School of Architecture. Det gir løfter om at innholdet har en viss tyngde og skarphet, og ikke bare er rent PR-fjas. 

“Det er synd at boken ikke er en detaljert arkitektonisk dokumentasjon, for dette er virkelig et kommersielt utviklingsprosjekt som fortjener en grundig analyse.”

Tekstene er rammet inn av to fotoessays av Anne-Stine Johnsbråten, som er fine i seg selv, men som prøver for hardt å illustrere tittelen Instant City ved å visse masse forskjellige mennesker som er opptatt med å gjøre mange forskjellige ting i de ennå ikke helt etablerte rommene i Barcode. Det ser mer ut som livsstil enn som virkelig liv, som live-action dataillustrasjoner. Og til tross for at det er rikelig med illustrasjoner og konseptdiagrammer og studier av utviklingsprosjektets urbane fotavtrykk, er det nesten ikke mulig å finne én detaljert plantegning av de individuelle byggene, selv om hvert bygg har fått sitt eget “kapittel”. Boken er derfor egentlig ikke noen detaljert arkitektonisk dokumentasjon av prosjektet. 

Det er synd, for dette er virkelig et kommersielt utviklings-prosjekt som fortjener en grundig analyse, gitt den betydningen det har for byen. Som en del av Fjordbyen-visjonen – en 30-årsplan for å omforme Oslos gamle industrielle skorpe og integrere den i byen – er Barcode-tomten nesten stereotypisk post-industriell: et lite stykke land fanget mellom sentralstasjonens toglinjer og det gamle havneanlegget. 

Planleggingen ble, oppsiktsvekkende nok, overlatt til DARK, a-lab og MVRDV i 2003 – og arkitektene for de individuelle bygningene inkluderer MAD, Snøhetta, SJ arkitekter og Lund Hagem. 

Utformingen av boken har en tydelig parallell til hvordan byggene er organisert: den fokuserer på ett og ett bygg, og mellom hver presentasjon er det et oppslag med bilder av rekken av mellomrom mellom bygningene. Selve tekstkjøttet virker imidlertid litt ufordøyd. 

Aaron Betsky plasserer Barcode i arkitekturhistorien på en interessant måte: han beskriver det som en ny form for “blokkoppløsning”, på en gylden middelvei mellom modernismens punkthus og det relativt konforme og monotone tilbaketoget til kvartalsstrukturen som fulgte da blokkene falt. Men teksten hans fremstår likevel som ganske generaliserende og malt med bred pensel, og virker ikke helt knyttet til det realiserte prosjektet. 

Det andre forordet, skrevet av urbanisten Erling Fossen som er direktør i Oslo Metropolitan Area, ligger definitivt mye nærmere en reklametekst, med en rekke glatte fraser som “new heart”, “sustainable green machine” og “brand-new image as an emerging world city” – ord som ikke sier noe om Barcodes spesifikke kvaliteter. Tekstens ene minneverdige sitat –  “Barcode is Oslo’s brand-new pork knuckle, solid and meaty, designed to take the weight of the whole city” – gir en sprek metafor som interessant nok står i motsetning til utviklingsprosjektets kule, elegante fremtoning, og som konseptuelt sett antyder det motsatte av noe instant: svineknoker skal ideelt sett kokes langsomt for å over tid gi smak til en suppe – -eller en by.

Hans Ibelings essay tilfører på sin side en nyttig bakgrunns-historie og kontekst for utviklingen av prosjektet, men i diskusjonen av hvor vellykket denne “rett i koppen”-bydelen faktisk er, er han tilbakeholden med rosen. For eksempel skriver han: “one could question how much space will be left for civil dissonance or alternative culture in what is rapidly becoming a sophisticated and polished part of the city, combining high culture, head offices and high-end housing” og videre “it is difficult not to see this as an enormous step forward for Oslo, even if the result is maybe too sanitized to some -tastes.” Det omfatter også hans egen smak, kan man mistenke. 

Ibelings fortsetter med å sitere Rem Koolhaas, som hevder om dagens byer at “liberty, equality and fraternity have been replaced … by comfort, security and sustainability” og at “the city has become vastly less adventurous and more predictable”, og han konkluderer noe spakt med at “Barcode compensates for this … by deliberately cranking up the contrasts … to -allow some sort of unexpectedness to emerge within the narrow margins of planning.” Den røde tråden i argumentasjonen hans er prosjektets såkalte “inverted contextualism”, som vil si at hvert bygg forholder seg til nabo-bygget ved å være det motsatte – for -eksempel er a-labs glassbygg -plassert ved siden av SJ arkitekters massive bygg. 

“Konseptuelt sett antyder metaforen det motsatte av noe instant: svineknoker skal ideelt sett kokes langsomt for å over tid gi smak til en suppe – eller en by.”

Ibelings tekst om hvert enkelt bygg gjør ikke mye mer enn å beskrive disse særegenhetene ved de ulike byggene. Det er som om han klamrer seg til et hvert halmstrå av egenart som gjør at byggene skiller seg fra hverandre for å finne støtte for sine prognoser for en “instant” blanding av komplekse byfunksjoner. Prosjektet er for nybakt til at man kan bedømme det; fremdeles fremstår det litt som en zombie-utgave av Madelon Vreisendorps illustrasjoner til Koolhaas’ Delirious New York.

Så i likhet med selve prosjektet, føles ikke boken helt tilfredsstillende. Den gir god bakgrunnsinformasjon om hvordan, hvorfor og hva, men prosjektet virker for ferskt til at det kan markedsføres som virkelig vellykket, og det er for tidlig å få et brukbart kritisk perspektiv på om det er blitt bra. Denne svineknoken trenger å koke endel lenger før man kan få noe godt ut av den. 

Fakta

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen og Ingerid Helsing Almaas.

Oslos nye svineknoke
Robert Wilson
Robert Wilson er en London-basert arkitekt, skribent og redaktør, og foreleser ved Central St. Martins College of Art and Design. Han var…les mer
Oslos nye svineknoke
Publisert på nett 30. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.