Camphill-landsbyer som økosamfunn
  • Tittel: Menneske først og fremst. Innblikk i Camphill-landsbyene i Norge
  • Forfatter: Christian Egge
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Kagge forlag
  • Antall sider: 512

De norske Camphill-landsbyene, seks stykker i alt, lever sine vakre liv godt skjult fra offentlighetens lys. Landsbyene er lite kjent utover antroposofiske og innvidde kretser; det skal denne boken prøve å gjøre noe med. La det være sagt med en gang: disse landsbyene fortjener å bli bedre kjent. I sin tid var russens ”Tenn et lys for Vidaråsen”-kampanjer en måte for landsbyene å bli kjent i allmenheten på. I dag er det mange tyngre grunner til at disse landsbyene fortjener å løftes opp som forbilder for samfunnsendringer vi alle må bidra til.

For arkitekter er Camphill-landsbyene kanskje kjent for sin spesielle antroposofiske arkitektur, med brutte vinkler og en særegen fargesetting. Denne boken handler ikke om arkitekturen, men om det praktiske og sosiale livet som arkitekturen er en ramme for. Imidlertid er arkitekturen også en viktig speiling av landsbyenes innhold, og kunne absolutt vært viet noe plass. Arkitekturens uttrykk er jo også en vesentlig del av landsbyenes kulturelle overskudd, hvor kunst og kultur flettes inn i dagliglivet som en selvfølgelig del av landsbylivet. At byggene og de systemene som drifter dem i stor grad er miljøvennlige og økologisk fundert, styrker også landsbyenes samfunnsmessige betydning. Men i denne boken er det altså innholdet i landsbyene som løftes frem, noe som etter min mening ikke gjør den mindre aktuell for oss arkitekter. 

“Jeg anbefaler boken på det varmeste som et håpefullt lys for fremtiden.”

Boken er delt i tre hoveddeler: En første introduksjon til historikken og grunnlaget for landsbyene, dernest hoveddelen av boken som er intervjuer med mange av de som på forskjellig vis har vært og er involvert i landsbyene, og til slutt et kapittel om landsbyene og bærekraft. Forfatteren selv anbefaler leseren å begynne med begynnelsen og slutten, for etterpå å plukke i de mange intervjuene, noe jeg slutter meg til.

Allerede fortellingen om begynnelsen på Camphill-arbeidet binder trådene til vår tid. Grunnleggeren Karl Kønig var en østerriksk jøde som flyktet fra naziregimet under andre verdenskrig. Hans sterke beundring for Rudolf Steiner og antroposofiens menneskesyn skapte, ved siden av hans egen sterke livshistorie, impulsen og idealismen som siden har båret landsbyene frem gjennom mange generasjoner: troen på og erkjennelsen av at det i kjernen av ethvert menneske bor en vakker skapning, og at vi alle har former for genialitet uansett om vi er såkalt utviklingshemmede eller hjelpetrengende. Som man så vakkert sier på engelsk: ”the otherwise endowed” (de med andre evner). I Camphill-landsbyene har man bygget en livsstil som er grunnlagt på en dyp respekt for alle mennesker. Kanskje det mest beundringsverdige av alt er hvordan denne omsorgen for hverandre bygger på en fundamental forståelse av individets frihet, og fellesskapets avgjørende betydning som bærer av individualiteten. Som Ruben Khachatryan sier i et intervju: ”Om målet derimot er å berike det samfunnet man er en del av, og å få tilfredsstilt ens egne behov av det samfunnet man har bidratt til å skape, da fungerer prinsippet om at jo mindre jeg tar for meg selv, jo mer får jeg”. Hvilken fantastisk motsats til dagens egoistiske verdensorden! 

Herfra flettes trådene videre til de utfordringene vi står overfor i dag: klimaendringer, velferdssamfunnets sammenbrudd (les: omsorgens grenser), flyktningestrømmene, rovdrift på miljø- og ressurser. Bokens siste kapittel, ”Camphill-bevegelsen og bærekraft”, demonstrerer hvordan landsbyene i praksis fungerer som økosamfunn eller økolandsbyer. Her er det strålende eksempler på lokalsamfunn som klarer å leve klimanøytralt og miljøvennlig, med kulturelt overskudd. Teater, spill, den hjemmeproduserte maten, et liv i pakt med natur og hverandre! De fleste økolandsbyer er allerede klimanøytrale, og har et karbonfotavtrykk som hele samfunnet må oppnå innen kort tid. Camphill-landsbyene demonstrerer i tillegg hvordan bærekraft ikke bare handler om endret teknologi, men om livsstilsendringer, og å skape det gode liv innenfor rammene naturen gir oss. Disse små samfunnene er kanskje de som aller sterkest viser hvordan arkitektur og kultur ikke bare er en del av bærekraften, men kanskje selve veien til et bærekraftig liv. 

Utviklingen i Camphill-landsbyene har ikke vært uten utfordringer. Dette vises også frem i boken, og gjør at man forstår at landsbyene er alt annet enn ferdige fasitsvar. Tvert om fremhever de mange intervjuede medarbeiderne at det er nettopp utfordringene som skaper den dynamikken som må til for å møte samtiden og nye utfordringer. Men stort sett kan vi si at landsbyene befinner seg langt foran resten av samfunnet i hvordan de demonstrerer at det er fullt mulig for oss som mennesker å leve fredfullt med hverandre og naturen vi er så avhengig av. Jeg anbefaler derfor boken på det varmeste som et håpefullt lys for fremtiden. Denne gangen er det Vidaråsen og Camphill-landsbyene som tenner et lys for oss.

Camphill-landsbyer som økosamfunn
Frederica Miller
Frederica Miller er sivilarkitekt MNAL med egen praksis i Gaia Oslo as. Hun har jobbet med miljøvennlig og økologisk forsvarlig bygging og planlegging…les mer
Camphill-landsbyer som økosamfunn
Publisert på nett 10. juli 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.