Med himlen som loft
  • Tittel: Med himlen som loft
  • Forfatter: Hauxner, Malene
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Arkitektens Forlag København
  • Antall sider: 389

Dette er tittelen på en ny bok om nordisk landskapsarkitektur. Mens mange vil hevde at all landskapsarkitektur har himmelen som tak, har Malene Hauxner valgt seg uttrykket som kjennetegn på de hage- og parkanlegg som ble tegnet og bygget i det hun kaller «modernismens annen fase», de drøyt 20 årene etter siste verdenskrig: «Efterkrigsti-dens uderom er en æske eller et skrin med låg af tremmer og løvværk eller en bygning uden tag: en stue med himlen som loft.» Men hvilken forskjell er det  ikke på en stue og en hage! Som all annen hagekunst sier også etterkrigstidens landskapsanlegg oss særlig noe om hvordan menneskene forholder seg til den ytre natur og, dermed implisitt, til sin egne indre natur.

Og det er dette som er Hauxners bærende ide: Hagekunstens historie kan leses som en pendling mellom to urlandskap, Kains og Abels, gartnerens bed og planterader og hyrdens bølgende beiter. Stilskiftet etter krigen er en overgang fra det ene til det andre og kom som en reaksjon på epoken som Malene Hauxner i sin første bok (1992) betegnet Fantasiens have, eller også «det moderne gjennombrudds første fase». Mellomkrigstidens sans for de pastorale gressbakker og blomsterenger, den hjemlige flora og den nordiske naturen, kropp og følelser, som skulle kunne utfolde seg fritt, hadde ikke minst i Tyskland vist seg å få dramatiske utslag, og Hauxner tolker etterkrigsmodernismen fremfor alt som uttrykk for en dyp mistro til menneskenes indre natur og en tilsvarende øket interesse for den menneskelige kultur. En sydeuropeisk inspirert ny nordisk «klassisisme» tar form: «Bunden i æsken er vandret, terrasseret eller foldet over 45 graders skråninger. Overflaterne er af sten, beton, fintklippet græs, vand eller vedbend (eføy, anmelders anm.), der er ens sommer som vinter. Buske som liguster, taks, buksbom og bøg, klippet til flade kasser, med eller uden ornamentale udskæringer eller den øst-asiatiske kranstop (Stephanandra incisa ’Crispa’) og den canadiske snebær (Symphoricarpus chenaultii ’Hancock’), nogle af de få buske, der aldri bliver mer end en halv til en meter høje, kan også illudere gulv i rummet.»

Til grunn for tolkningen ligger et overveldende empirisk materiale: periodens anlegg. Hvert av dem er presentert med bilder og planer, ofte begge deler, og beskrevet i detalj. Metodisk foretar Hauxner i klassisk kunsthistorisk tradisjon «verkanalyser», med utgangspunkt i det enkelte anleggs formelementer og mulige eller faktiske forbilder. Første kapittel omhandler det rådende synet på hus og landskap slik det kom til uttrykk hos arkitekter som J. Utzon, A. Aalto, Le Corbusier og flere. To typologier peker seg ut: Murer, trapper, pynter og platåer danner den ene, arkitektoniske promenader og søylefundamenter den andre. Neste kapittel rommer de beskrevne anleggene, gruppert etter deres typiske formelementer. Hauxner betrakter epoken med Danmark som ståsted, men mange svenske, amerikanske og to norske anlegg er også med. Under overskriften «murskiver og vandflater» finner vi blant andre kjente navn som Egil Gabrielsen og Morten Grindaker og deres utstillingshage til Internationale Garten-ausstellung (IGA) 1963 i Hamburg og Hydroparken i Oslo fra 1961. Epokens byplanprosjekter og byidealer er også viet et kapittel, og her finner vi navn som Gordon Cullen, Kevin Lynch, Holger Blom og berømte steder som Tapiola og Brasilia, for å nevne noen av de aller mest kjente. Det er nettopp innen byplanleggingen og kanskje innen boligplanleggingen at man i slutten av 60-årene best kan se at nye tanker er i ferd med å ta form: «Dyrkerne – gartnere og arkitekter – fulgte med tiden ved at flytte blikket fra herregårdslandskabets magtfulle alleer og skarpe skovbryn, der havde stemt så fint overens med det æstetiske program, til småbøndernes løvenge og blomstrende overdrev. Hyrderne – forvalterne og billedkunstnere – tog et skridt til og gjorde i det næste årti det naturlige til sin stil.»  

Anleggs- og planbeskrivelsene kan noen ganger virke langtekkelige, men det har mer å gjøre med mengden stoff enn måten det er presentert på. Tolkningene er spennende, og boken er lettlest; med sitt fyldige register er den blitt til oppslagsverk og historiebok i ett. Den verkanalystiske innfallsvinkelen og den derav resulterende formale typologiseringen gjør den dessuten til en opplagt lærebok i landskapsarkitekturens formspråk. Som lærer i landskapsarkitektur vil jeg si den kommer til kort bare på ett punkt: Den sier lite om hvordan de forskjellige planer og anlegg har blitt til ut fra sine individuelle skaperes og utviklingsprosessers konkrete forutsetninger. Der gir biografien et bedre metodisk utgangpunkt enn verkanalysen. Men det er et annet prosjekt enn Malene Hauxners. Hun har levert et solid grunnlag å bygge på for den eller de som måtte ha tid og overskudd til å ta fatt på den slags prosjekter. 

Idéhistorisk sett slutter boken omtrent på det tidspunkt da jeg selv, på toppen av den grønne bølgen, gjorde min faglige debut på NLH. Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen!

Med himlen som loft
Publisert på nett 11. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.