Idylliserende om Fornebu
  • Tittel: Fornebu: kunst & arkitektur
  • Forfatter: André Gali (red.)
  • Utgivelsesår: 2017
  • Forlag: FADE
  • Antall sider: 440

Blanding av det private og det offentlige, business og kultur, er i vinden for tiden – for å si det mildt. Det er vanskelig å ikke tenke på den sittende regjeringens finpussing av sin kulturpolitikk med alle dens svevende tanker om kunst som næring og innovasjon, det hjemsøker hodet mitt som et hjemløst spøkelse. Jeg er ikke imot at kunstnere skal lære noe om å tjene penger på det de gjør, men snakket om kunst som vareproduksjon og entreprenørskap skyver verdibegrepet inn i fullbåren, nyliberal, tankemodus. Det er ikke bra.

Her ute på Fornebulandet – som jeg altså har tatt turen til i anledning bokverket jeg skal skrive om – befinner jeg meg jo også et sted preget av store ord og business-fantasier. 

Fornebulandets kunstperler

Selvfølgelig er stedet her ute flettet inn med hverdagsliv, jobbturer, matvarer og barnehager, men peilepunktene i landskapet er næringslivets vakttårn, i første rekke Telenor Arena. Men det er heldigvis også andre rosiner gjemt i Fornebus business-pølse. Og heldigvis er disse behørig kommentert i dette bokverket. Jeg tenker særlig på den gamle flyplassen med dens kulturhistoriske patina – her finner vi blant annet verk av Kai Fjell og café i den gamle ekspedisjonsbygningen. 

“Presentasjonen av kunstnerne er like polert og tannløs som en artikkel i Store ­Norske Leksikon.”

Dette verket er, med andre ord, en eminent guide for de som vil oppdage gjemte skatter på Fornebulandet, og dem er det mange av. Spesielt når det gjelder billedkunst. Det er nesten ikke grenser for hvor mange store navn som er å finne her ute. Vi finner alt fra Jenny Holzer og Douglas Gordon, til Gardar Eide Einarsson og Carsten Höller. 

God kunstoversikt

Kunstdelen av verket er dermed det mest interessante for min del, rett og slett fordi det ikke finnes noen skikkelig guide til alle godbitene her ute fra før. Slik sett er verket uvurderlig. Når det kommer til tekstene, derimot, er jeg ikke videre imponert. Ikke for det, dette er velskrevet nok, for ikke å glemme etterrettelig og informativt. Men det er også noe av problemet med dette verket: Det er for veloppdragent og striglet. 

Presentasjonen av kunstnerne er like polert og tannløs som en artikkel i Store Norske Leksikon. Hvor er sprellene, viddet, essayistikken? Hvor er de fabulerende perspektivene som en del av denne kunsten utvilsomt innbyr til? 

Salgsbrosjyre-aktig

Nå har jeg kanskje andre forventninger til disse bøkene – det er to av dem: én om arkitektur og én om billedkunst – men jeg klarer uansett ikke tune meg inn på de intensjonene som muligens måtte ha ligget bak verket. Det største problemet her er rett og slett den velmenende og idylliserende tonen, som for min del effektivt nøytraliserer skarpheten i bøkene. “Fornebu er på mange måter realiseringen av “det gode liv”, med vekt på nærhet til bosted, arbeid, skole og barnehage, og ikke minst store områder for rekreasjons, kunst– og kulturopplevelser”, kan jeg lese i innledningen til arkitektur-delen. 

Javel, mulig det, men jeg sitter igjen med en følelse av at hele verket er fremført som en salgspitch, striglet fremtreden og et stivt smil. Dette er for salgsbrosjyre-aktig. Det funker ikke for meg. For mye smil og rosemaling av hva-som-helst gjør meg skeptisk uansett hvor mye kunnskap som ligger bak det blide ansiktet. 

Men, igjen: det er en fremragende bok (bøker) om man bare vil orientere seg i områdets bygg, historie og kunst. Bare ikke forvent deg dristige tanker. 

Idylliserende om Fornebu
Publisert på nett 01. februar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.