Hva forteller gamle kart?
  • Tittel: Historisk atlas over Oslo. Gamle kart forteller
  • Forfatter: Lars Roede
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Pax forlag
  • Antall sider: 320

Arkitekturhistoriker og tidligere antikvar og museumsdirektør Lars Roede har gitt ut Oslos første historiske atlas. Det er blitt en solid praktbok, som åpenbart springer ut av flere tiår med byhistorisk forskning og formidling. ”Gamle kart forteller” er bokas undertittel. Og hva forteller gamle kart? En hel del. De forteller om byvekst, teknologiske nyvinninger og endringer i økonomi, næringsliv, politikk og hverdagsliv. Gamle kart har også sin egen tilblivelseshistorie. Det ligger betydelig makt i det å feste noe til kartet, og det er ingen tilfeldighet at det lenge var militæret som var de mest ivrige karttegnerne, eller at det var ønsket om å kunne drive inn eiendomsskatt som fikk kommunen til å måle opp alle byens eiendommer på begynnelsen av 1800-tallet. Gamle kart forteller også en hel del om kart, og slik kan boka også leses som et stykke kartografihistorie. 

Forfatteren går kronologisk til verks. Historien starter i 1624, rundes av 350 år senere og er inndelt i tre epoker: provinsbyen Christiania (1624-1814), hovedstaden (1814-1900) og storbyen Oslo (1900-1975). Hver del innledes med en forklarende tekst, og så kommer kartene på rekke og rad. Oversiktlig og greit, men til tider litt langtekkelig. De første to hundre årene er det først og fremst Akershus festning og kvadraturen som tegnes opp. Kontrasten mellom middelalderfestningen og renessansens kvartalsstruktur er slående, rent grafisk, men man når et metningspunkt. 1814 ble starten på en ny epoke i byens historie, og dette reflekteres også i kartmaterialet. Provinsbyen var med ett blitt hovedstad, og kartene fra de neste hundre årene viser hvordan Christiania utviklet seg til å bli en moderne hovedstad og industriby. Det første trykte kartet over sentrum ble utgitt i 1827, og allerede da var noen viktige hovedstadsfunksjoner tegnet inn: regjerings- og stortingslokaler, rådhus, rikshospital, teater, universitet, høyesterett, nasjonalbank, krigsskole, katedralskole og børs. Det er interessant å se hvordan Akershus festning forsvant ut av karttegnernes fokus i takt med at den mistet sin militære betydning. Akerselva, derimot, trådte tydelig frem som drivkraft i byutviklingen. 1800-tallskartene viser nasjonsbygging, industrialisering, byvekst og teknologisk utvikling. 

Kommunen utvikler et teknisk kartverk – over gassledninger, strømledninger og kloakk, for eksempel. De første temakartene dukker også opp, og viser alt fra folketallet i forskjellige menigheter til skiløyper i marka. Byvekst og modernisering er gjennomgangstemaet også på 1900-tallet. Et kart fra 1924 over utstykking av boligtomter langs Sognsvannsbanen anskueliggjør hvordan byen for alvor begynte å spise seg utover i omlandet. Den 1. januar 1948 ble Aker kommune innlemmet i Oslo, og dermed fikk også Oslo-kartet en helt ny form. Kartene fra etterkrigstiden forteller om utbyggingen av drabantbyer og av kollektivtrafikknettet, og de viser hvordan bilen gjorde seg gjeldende. Planer for ambisiøse trafikkanlegg og kart over sanerings- og bevaringsområder fungerer som en påminnelse om hvor fort mål og mening i byutviklingen kan endre seg.

“Og hva forteller gamle kart? De forteller om byvekst, teknologiske nyvinninger og endringer i økonomi, politikk og hverdagsliv.”

Boka er ikke ment som en historiebok illustrert med kart, skriver forfatteren i forordet, men som et historisk atlas, et oppslagsverk der kartene skal få fortelle sin historie. Men et historisk atlas kunne vel like gjerne ha bestått av en samling nye kart, skreddersydd for å fortelle byens historie – og tilpasset bokformatet? Her ligger en viss svakhet ved selve bokidéen. Det blir rett og slett for smått! Fra kartene, som egentlig har så mye å fortelle, kommer det ikke annet enn mumling når de presses inn på en bokside.

Hvert kart er ledsaget av en velskrevet og informativ tekst. Og siden denne teksten er helt nødvendig for å få noe særlig ut av kartene, ender det opp med at det likevel er Lars Roede som blir den egentlige fortelleren, ikke kartene. Men bevares, han er vel verd å lytte til! Boka fungerer dermed mer som en samling gamle Oslo-kart enn som et historisk atlas. Gamle kart er vakre å se på, og selv om boka er vakker nok, så hadde nok det  hele gjort seg bedre på en utstilling. En idé for Roedes gamle arbeidsplass, Oslo museum, kanskje? I sitt originale format og med en annen fysisk tilstedeværelse kunne kartene virkelig få fortalt det de har på hjertet. 

Hva forteller gamle kart?
Anne-Kristine Kronborg
Anne-Kristine Kronborg er kunsthistoriker. Hun skriver, formidler og forsker om arkitektur- og byhistorie.
Hva forteller gamle kart?
Publisert på nett 24. april 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.