Hus i Bergen
  • Tittel: Hus i Bergen – særpreg i arkitekturen
  • Forfatter: Trond Indahl, Åse Moe Torvanger, Erlend Hofstad og Espen Valand Stange
  • Utgivelsesår: 2005
  • Forlag: Vigmostad & Bjørke AS, Bergen
  • Antall sider: 262

Skal vårt fag utvikle seg, er vi avhengige av fagmiljøer med spisskompetanse innen arkitekturforståelse og kritikk. Hus i Bergen er i så måte et verdifullt bidrag. En bok om Bergen skrevet av kunsthistorikere vakte både forventninger og fordommer. Jeg ventet en arkitektonisk lineær stilhistorie og litt heia Bergen – men mine fordommer ble delvis gjort til skamme. Hus i Bergen har et meget bredt kildegrunnlag og er skrevet med en levende interesse for temaet. Boken er rikt illustrert med Knut Strand som fotograf.

Hus i Bergen er et jubileumsprosjekt og fokuserer på 1905 som en brytningstid mellom det nasjonale (det norske, det regionale) Vestlandet og det lokale (det bergenske). Boken forblir tro mot denne problemstillingen og belyser den godt, for eksempel ved å diskutere om det virkelig finnes et bergensk arkitektonisk særpreg. Det gis ingen lettvinte svar. 

«Den borgerlige idyll» (1700–1830) er en god kunnskapsbank som forklarer hvorfor Bergen ble som den ble. Her beskrives et samfunn bygget på kontinuitet, og det gis et spennende bilde av de arkitektoniske elementene som senere skulle danne grunnlaget for forestillingen om en særegen bergensarkitektur. Samtidig signaliseres det at stil og smak egentlig var underordnet i konstitueringen av byens byggeskikk og bygningsformer.

«Tradisjon og nye impulser» (1830–1900) foregriper et av bokens viktigste budskap. Rundt år 1900 ønsket en del arkitekter å skape en spesifikk bergensarkitektur ved å gripe tilbake til «kildene». Dette overflødiggjorde historismen, og boken stiller spørsmål ved om denne perioden egentlig er en arkitektonisk parentes. Et spennende tema er konvensjon, det at byggeskikk følger skikk og bruk, og er et uttrykk for hvordan vi velger å vise oss i offentligheten.

«Den hjemlige tone» (1905–40) er bokens høydepunkt. Her kommer spenningene mellom det nasjonale, det regionale og det bergenske tydelig fram. Samtidig viser boken at byen er velsignet med en rekke fremragende arkitekter. Disse tegnet flotte hus, de hadde ideologisk program og polemiserte mot og med hverandre. Historien om brannstrøket fra 1916, hvilke aktører som kom på banen når og hvordan, er spennende lesing. Det er her forestillingen om en «Bergensskole» oppstår. En interessant observasjon er at «Bergensskolen» opptrer parallelt med nyklassisisme og funksjonalisme, og ofte i blanding med disse stilartene. 

«Fra bysanering til miljøbevaring» (1940–2005) handler om vår nærmeste tid, en mer utakknemlig oppgave for forfatterne enn de foregående, en oppgave som krever mot. En tar til etterretning hvem og hva som fremheves, og at den aller nærmeste fortid gis betegnelsen tilpasningsarkitektur. Det er påfallende færre intensjonserklæringer fra vår samtids arkitekter enn fra forrige generasjon. Noen kritiske kommentarer: Konow Lunds rådhusprosjekt fremstilles som det beste, uten at man viser Viksjøs vinnerutkast, som også er et «Hus i Bergen». Hva med forholdet mellom tilpasningsarkitektur og autentisitet? Hva legges i begreper som postmodernisme og «stedstap»? Dette kapitlet får naturlig nok mer karakter av debattinnlegg enn de foregående.

Bokens siste sekvens er selvstendige historier om noen utvalgte steder i byen. Med Hus i Bergen er min siste fordom om kunsthistorikere som ukritiske formidlere av en lineær stilhistorie falt. 

Hus i Bergen
Publisert på nett 14. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.