Farlig forførende
  • Tittel: Arkitekturens historie
  • Forfatter: Patrick Nuttgens
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: Gyldendal Fakta
  • Antall sider: 350

Nuttgens bok er en fortelling, en fortelling fra arkitekturens historie. Forfatteren redegjør ikke for målgruppen, det gjør imidlertid den norske hovedredaktør. Og det er viktig, for dette er ingen fagbok, mer tenkt og tilrettelagt som en opplysende bok for folk flest, nærmest en innføring i arkitekturens verden. De fleste kapitler er Nuttgens’ gjenfortelling av historiske fakta, til tider underholdende, informerende og velskrevet. Nuttgens vet mye og har reist mye. Når han nærmer seg vår egen tid, skifter boken karakter, og vi blir presentert for hans meninger om den moderne periode og samtidsarkitekturen. Her svikter han sitt publikum og blir talerør – ikke for historien – men for egne synspunkter. Dette er meget uheldig, for boken er i utgangspunktet ikke ment å være kritisk kommenterende. Den er heller ikke så analyserende som Nuttgens selv proklamerer. Dette skyldes dels det enorme stoffet han har satt seg fore å presentere, dels manglende sammenheng mellom tekst og bilder, for ikke å si planer. Illustrasjonene er for det meste bilder; snitttegninger forekommer i to sammenhenger: pyramidene i Egypt og Toshodai-ji-templet i Nara, Japan, samt en aksonometrisk skisse av en kuppel med pendentiver. Snitt er et vesentlig hjelpemiddel for å forstå konsept og konstruksjon. Selv en som kjenner basilikaens oppbygging og spissbuens hemmelighet, kan ha problemer med å følge forfatteren. 

Boken fremstår – til tross for mye positivt – som en ujevn blanding fakta, namedropping og underlige, ofte uvesentlige kommentarer som i mange tilfeller forblir Nuttgens’ synspunkter, noen ganger dessverre sågar med feilinformasjon og feiltolkning. Arkitekter som kjenner den nære arkitekturhistorie, går neppe feil og kan ha utbytte av boken fordi den serverer (nesten) alt på ett brett, noe som er sjelden vare. Og så er den på norsk, lettlest og i store partier med godt språk. På slutten av boken går det derimot over stokk og stein, flyten er borte og ordet «skape» anvendes i annenhver setning. Om dette er oversetterens feil, vites ikke da jeg ikke har lest (kontrollert) originalutgaven. Det er da også når forfatteren nærmer seg vår egen tid at hans meninger og oppfatninger om bygninger, arkitekter og tendenser blir tvilsomme og ofte misvisende. Jeg konkluderer med at stoffet er ujevnt behandlet, og at boken derved fremstår som inkonsistent. Det gode er godt, og det dårlige er dårlig. Burde boken vært utgitt? Burde boken vært oversatt til norsk? Dette er to spørsmål som må besvares i det etterfølgende.

Bokens utstyr og format er delikat. Men allerede tittelen og forsidens minimalistiske ytre kan forlede folk til å tro at dette er en fagbok i arkitekturhistorie. Omslagets nøkterne eleganse samsvarer dårlig med innholdets frodige folkelighet. Kvadratformatet og layouten gir luft til teksten, og bildene – som det er mange av og de fleste i farver – får tilstrekkelig og nødvendig spillerom. Dette er oppnådd ved at teksten er samlet i to midtstilte spalter med plass til kommenterende og akkompagnerende småillustrasjoner, småbilder og bildetekst i begge margene, mens større bilder – ofte utfallende – kan presenteres i en lang rekke formater uten at balansen forskyves eller helheten ødelegges. Dette er sjeldent bra. Det er også bra at boken har oversiktskart, kronologitabeller, ordliste og en enkel arkitektbiografi. Kartene og tabellene virker umiddelbart glorete og skolebokpreget, men er forklarende og akkurat knappe nok til å dekke de viktigste epokene, de viktigste historiske begivenhetene, og for så vidt de historisk viktigste arkitektene og bygningene deres. 

Patrick Nuttgens er arkitektutdannet, men har etter det jeg har forstått arbeidet teoretisk det meste av sin tid, som professor i arkitektur ved læresteder i England. 

Fra forordet sakser vi Nuttgens målsettinger: «Historien jeg vil fortelle i denne boken, omfatter hele verden (...) Jeg forsøker (som arkitekt – ikke kunsthistoriker) å sette meg inn i hvordan den som skapte byggverket, tenkte da han gikk løs på problemet (...) Og vi må spørre oss hvorfor han (arkitekten) valgte som han gjorde.» Dette er gode ansatser, men de blir bare tidvis innfridd. De historiske epoker er for det meste en gjenfortelling – til tider glimrende – av kjent stoff uten særlig fordypning. I de svakeste av alle kapitlene, de to som omhandler vårt århundres arkitektur inklusive samtidsarkitekturen, er alle edle målsettinger skjøvet til side. Gjennom en svært hastig og springende fortelling får vi derimot forfatterens synsing om merkelige eksempler, hvor mange av nåtidens viktigste arkitekter glimrer med sitt fravær. Beskrivelser av bygninger og hendelser er både spekulative og av privat karakter. Nuttgens får vårt århundres arkitekter – med får hederlige unntak – til å fremstå som blindgjengere og epigoner på leting etter en stil. Selv velger han det letteste av alt: å prise pluralismen som svaret (kapitteloverskriften «Pluralismens arkitektur: intet er sikkert» er i ekte postmoderne Lyotardånd, men viser jo absolutt ikke til noen stil), og han klarer til og med (side 289) å vise til «den pluralistiske stilen» hvorpå han fortsetter med å beskrive Ford Foundation Headquarter, 1969, av Roche og Dinkeloo! Forstå det den som kan! Skulle trærne i den innvendige foajeen vise fremover mot en økologisk arkitektur? Fremstillingen av den moderne arkitektur er flyktig og upresis, forklaringer lite tillitvekkende: Seagram Building (side 281) blir beskrevet som modernismen ved veis ende (sterk kost når man vet hva f.eks. SOM gjorde etter Lever House, som de selv aldri kopierte, og heller ikke Mies med sin Seagram); Schröder Huis (side 273) blir kalt kubistisk (mens den i de Stiljs ånd er samlingen av tenkte, uendelige plan, kuttet i et gitt, begrenset område); Villa Savoye (side 268) er en hvit betongkasse som hviler fritt på søyler (mens den de facto er en skjelettkonstruksjon med utfylte veggfelt i teglstein). Nuttgens må ha lov til å mene hva han vil om modernismen og moderne arkitektur, men han bør være etterrettelig når han går inn og beskriver en bygning, og han burde vært i stand til å sette mellomkrigsarkitekturen inn i en korrekt politisk og sosial sammenheng. Han gjør ingen av delene. Og det er synd. Og farlig. 

Farlig fordi boken henvender seg til et bredt publikum som tror det de leser. Dette er ingen teoretisk fagbok som et innlegg i en debatt. Da kan den kritiseres og forsvares. Nei, dette er en populærfortelling som «Fakta på lørdag».

Tore Brantenberg poengterer i sin innledning på bokens første blad at dette er en bok for folk flest, og da helst engelskmenn. Han går sågar lenger enn det. Han kritiserer både direkte og indirekte forfatteren for dennes utvalg av eksempler og prioriteringer, og beklager at Nuttgens ikke har med norske eksempler. 

Det er altså Nuttgens fortelling (story) om arkitekturen, ikke arkitekturhistorie (history) vi leser. Både originaltittelen og den norske tittelen fanger opp – om enn litt utydelig – nyansen. Hvis man aksepterer dette faktum, kan man på en måte glede seg over bokens lettleste og informative deler, særlig fordi den bringer oversikt over et sjeldent stort felt. Og skal man fortelle fra hele verdensarkitekturens historie, kan man ikke forlange fordypning. Men etterrettelighet er viktig.

Er det så noe positivt å si om innholdet? Ja for så vidt. Selv hadde jeg glede av å finne en bok som tør å gi titler og overskrifter valør og innhold; eksempler som «Barbarisk prakt: de første sivilisasjoner», «Gudefjell og hellig skjød: Det asiatiske subkontinent», «Gåter og moduler: Kina og Japan», «Blodige ritualer: Mellom-Amerika» (førkolumbiansk, også med Syd-Amerika), «Ørkenen blomstrer: Islam». Alle disse kapitlene er leseverdige og for de fleste av oss nye i sammenhengen med «Evighetens geometri: Det gamle Egypt», «Gudenes landskap: Antikkens Hellas», «Maktens kompetanse: Romerriket», «Lysets metafysikk: Middelalderen og gotikken», osv. Nuttgens trekker fortjenstfullt sammenligninger mellom de ulike perioder og ulike kulturer og opplyser på den måten den uinnvidde leser samtidig som den som kan mer, får gjenoppfrisket sammenhenger, repetert kjensgjerninger og stadfestet kunnskaper.

Men jeg blir mer og mer utrygg. Når de deler jeg kjenner godt, blir så lemfeldig behandlet, kan jeg da stole på Nuttgens etterrettelighet i deler jeg ikke vet så meget om? 

Det er en rekke mangler og ting å sette fingeren på. Her følger noen: Når forfatteren fremhever Albertis Santa Maria Novella (side 180), «som er en av de mest uforglemmelige av alle fasader,»  hvorfor er det da ingen bilder av kirken? På samme måte beskrives Michelangelos Capitol (side 185), også her uten illustrasjon. Boullée og Ledoux nevnes (side 227, 228, 282) –  heller ikke illustrasjoner. Soufflots Panthéon i Paris (side 223) er feiltolket, stedsangivelser i Tyskland sjelden angitt. Noen herlige språk-blomster som om Pantheon i Roma (side 109): «Rommet er innsnevret i en kuleform (...)» (min kursivering). Enkelte navn er feil angitt og ovenikjøpet oversatt til engelsk: «Behmisch and Partners»  (side 291) mens noen arkitekter (side 290, 292) angis fortsatt som levende selv om de døde lenge før utgivelsen, osv. De delene jeg har særlig kunnskap om, er befengt med en rekke omtrentligheter – til sammen en rekke upresisheter som trekker nedover. Når bokens hovedredaktør i innledningen opplyser at han har rettet feil han selv har oppdaget i originalen, forstår vi at vi her har å gjøre med en tekst som ikke var ferdig, i hvert fall ikke presentabel.

For meg blir Brantenbergs innledning en sammenhengende reservasjon samtidig som han påpeker at kulturformidling av dette slaget er mangelvare på norsk. Spørsmålet må da komme: Var det denne boken forlaget burde ha satset på? Er det riktig av et norsk forlag å utgi en bok om arkitektur – henvendt til et norsk publikum – som er kjemisk renset for norske eksempler? Ikke engang stavkirkene, ikke stav og laft – sammensmeltningen av øst og vest – er viet et ord. Mens Østens (ja, sågar engelsk) trearkitektur som forlengst er borte, blir behandlet i lange avsnitt uten et eneste fotografi (forståelig nok da byggverkene er gått til grunne). Og slår man opp i registret eller i listene over litteratur og arkitektbiografier, bekreftes forfatterens kulturelle og faglige slagside, og som Brantenberg selv påpeker: «(...) som ætling av imperiebyggere er det heller ikke til å unngå at forfatteren fremhever angelsaksiske eksempler».

Det er synd å konstatere at man ikke finner omtale av størrelser som Behrens, Taut, Scarpa, Barragan, Moneo, Gehry, Koolhaas, Holl, Chipperfield, og CIAMs generalsekretær Giedion, for å nevne noen man savner, når man kaster bort plass og trykksverte på Bofill, Outram, Portman, Derbyshire, Matthew, Marshall og Sir Henry Wotton, for igjen å nevne noen av dem uten betydning. Vi forstår at det må foretas valg i en presentasjon av historien. Det er imidlertid Nuttgens valg jeg kritiserer. En hel rekke vinnere av Pritzker Prize er utelatt. For å komme med en nærliggende sammenligning: Ville nobelprisvinnere bare blitt tilsidesatt i andre fag? Selvsagt ikke! I så fall hadde man sagt hvorfor. 

Og rett skal være rett. Charles Jencks er ikke nevnt i det hele tatt, til tross for at han er mannen som beskrev og proklamerte det Nuttgens nærmest siterer (side 284): «En velinformert arkitekturskribent har sagt at modernismen ble avsluttet i juli 1974, da Pruitt Igoeboligblokkene i St. Louis, tegnet av Minoru Yamasaki (1912-86), ble sprengt i luften». Dette til tross for mye av Nuttgens tankegods hele tiden får en til å tenke på Jencks. Nuttgens slurver med fakta og har tydeligvis ikke forstått hva arkitekturkritikere og kunsthistorikere i den tyske tradisjon har tilført vårt fag. Nuttgens nevner ingen teoretikere og kritikere, referer ikke til noen andre bokverk. Fotnoter og henvisninger kan fort bli tungt å fordøye for lesere av en populærbok, men da bør forfatteren i det minste si noe om hvorfor slikt ikke er medtatt. Slik historien nå fortelles, kunne den uinnvidde tro at forfatteren har suget alt av eget bryst. Og hvis han ikke det har, hvor kan den kunnskapstørste finne mer viten?

Jeg tror folk flest vil være mer tjent med en enklere presentasjon av arkitekturens historie i «kaffebord»-format (ja, faktisk!) med bilder og tekst som redegjør for faktum. Da er man i det minste sikret mot falsk historiegjengiving og privat synsing. Dette er særlig viktig når man serverer noe så vanskelig som omtale av bygninger og arkitekter opp mot egen tid, bygninger og arkitekter som når historien skal skrives, neppe vil bli omtalt. Nuttgens er selv klar over dette forholdet og nevner det i epilogen. Hvorfor handler han da slik han gjør? Var førsteutgaven fra 1983 bedre?

Fakta

Oversatt av Øystein Randers-Pehrson. Hovedredaktør: Tore Brantenberg. Originaltittel: The Story of Architecture. 

Farlig forførende
​Einar Dahle
Einar Dahle er sivilarkitekt MNAL og professor ved institutt for arkitektur på AHO.
Farlig forførende
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.