Erfaringer av tyngsel og avlastning
  • Tittel: Arkitektur og sosiologi i Oslo – en sosio-materiell fortolkning
  • Forfatter: Dag Østerberg
  • Utgivelsesår: 1998
  • Forlag: Pax forlag

I boken Arkitektur og sosiologi i Oslo angriper Dag Østerberg vår ubendige drøm om det urbane livet. Boken er – med hans egne ord – et forsøk på å foreta et brudd: «Oppfatningen av Oslo som en «by» er foreldet og derfor bare en forestilling, ja, en tvangsforestilling, som det gjelder å befri seg fra. Derfor gjøres i stedet et forsøk på å forstå Oslo-området som en sosiomateriell fortetning, hvor de alment norske forholdene arter seg og fremtrer på særegent vis, gjennom materialitetens formidling».

 Han argumenterer videre for at det gamle bysenteret var bygd for et mye mindre antall mennesket enn det byer rommer i dag. Dessuten er avstanden fra de områder der de fleste nå bor, og inn til den gamle byen for stor. Han slutter seg til dem som vil løse på dette problemet ved å bygge ut flere sentre innen byregionen. Men før leseren kommer dit, har Østerberg presentert en rekke tankevekkende og radikale beskrivelser og problemstillinger i skjæringspunktet mellom sosiologi/sosialfilosofi og den bygde og funksjonerende virkelighet. 

Østerberg benekter selvfølgelig ikke at Oslo eksisterer i innbyggernes hjerter og forestillinger, at byen har representative bygninger, spisesteder og boliger for en halv million mennesker, pluss en rekke av de kulturelle møtesteder og materielle strukturer som tradisjonelt sett kjennetegner enhver by. Men disse kvalitetene dekker ikke dagens krav til urban struktur. «Oslo-området finnes ikke som «by» i dagens sosiomaterielle handlingsfelt.» Derfor har Østerberg satt «det urbane ved Oslo-området» i parentes og skrevet 150 boksider som fortolker dette området som «fortetning». Han uttaler selv at han i beste fall håper å bidra til «å frembringe en mindre tyngende og underkuende sosiomaterie for de fleste», og om ikke dette lykkes, så håper han at han ihvertfall kan «bidra til større klarhet hos den enkelte og de enkelte grupper om hva de misliker ved, og hva de forventer seg av Oslo-området». Argumentasjonen/ tankerekkene bygger dels på beskrivelser og analyser av Østerbergs egne hverdagserfaringer, dels på andres undersøkelser og refleksjoner, som sosiologene Ferdinand Tönnies og Georg Simmel, geografen Tor Fredrik Rasmussen, entreprenøren Olav Selvaag og særlig på Jean-Paul Sartres sosialfilosofiske verk. Vi  finner derimot ikke referanser til Kevin Lynch, Richard Sennet, Rem Koolhaas eller Christian Norberg-Schulz. Arkitekturen, som er nevnt i bokens tittel, er det ikke så mye å lese om; arkitektur er ikke tematisert som egen kvalitet, den inngår her som sosiomateriell, og er slik sett del av bokens hovedtema. Boken rommer ingen illustrasjoner, men det savnes ikke. Teksten tar først og fremst for seg konsekvensene av at noe finnes eller ikke finnes forhånden, ikke formkvalitetene ved disse gjenstandene. For dette formål er Østerbergs fremstilling tilstrekkelig billedrik og vel ustyrt med talende eksempler. 

Østerberg bygger på europeisk sosiologi. I denne forskningstradisjonen har et av perspektivene vært å ta utgangspunkt i skillet mellom  by og land. Etterhvert er det imidlertid blitt vanskeligere å arbeide i dette perspektivet fordi landsbygdens innbyggere antar en stadig mere urbanisert tenkemåte og livsform. Mange forskere innen sosiologi og safunnsgeografi har derfor beveget seg over i andre spørsmålstillinger som «det sosiospatiale» eller «sosiomaterielle» – Østerbergs egen innfallsvinkel. Disse to tilnærmingsmåter har det til felles at de begge tar som utgangspunkt at samfunnslivet ikke bare utfolder seg i menneskenes sinn, men på gater og plasser, i biler, hus, arbeidsliv og fritid.

Østerberg slutter seg til og legger til grunn Jean-Paul Sartres oppfatning av menneskets eksistensbetingelser: «Å være er for oss alltid å være i verden, å stå overfor en verden vi ikke har skapt, men må ta innover oss og forholde oss til, handle i.» Østerberg betegner denne «tenkning om frihet og handling i situasjonen» situasjonsfilosofi. I dette perspektivet er en handling fri og  lykket når den overskrider den materielle treghet i situasjonen og ikke merker kroppens faktisitet. 

Østerberg åpner boken med en rått formet hors d’œuvre: «Byens form og materie». I denne forretten mesker forfatteren seg med spissformuleringer og sterkt krydder. Her blir kjernebegrepene presentert: «heslighet» som «et annet ord for forkrøblede, ødelagte intensjoner»,  «de andre», «faktisiteten», «barbari», «falsk klasseløshet», «samfunnet som et tregt handlingsfelt» hvor vi er tvunget sammen «bak lukkede dører» og der vi produserer «deformerte produkter» som ingen egentlig har villet, slik som funkisarkitektur og drabantbyene i Groruddalen. Det er ikke lystelig, men heller ikke direkte ubehagelig for forfatteren spiser med kniv og gaffel, og ikke med fingrene. Deretter serverer han et tredelt hovedmåltid: «Oslos fire sedimenter», «Erfaring av tyngsel og avlastning» og «I dine åsers ly».

I kapitelet «Oslos fire sedimen-er» blir Oslo-området beskrevet som et landskap bygget opp av flere lag, eller sedimenter, der hvert lag tolkes som et avtrykk av en styreform eller kode: «Det mazdaistiske sediment», «Det funksjonalistiske sediment», «Det borgerlige sediment» og «Det disiplinære sediment». «Det mazdaistiske sediment» viser til den seneste utbygging fra sekstiårene frem til i dag og er dominert av bilbruken. «Det disiplinære sediment» er byen fra Christian 4. og «Det borgerlige sediment» byen med Stortinget og Theatercafeen. 

Boken har Oslo som objekt, men den handler selvfølgelig om hvilken som helst befolkningskonsentrasjon og fortetning av sosiomaterie med samme eller liknende karakteristika. Dette gjelder særlig bokens sentrale kapitel «Erfaringer av tyngsel og avlastning». Østerberg poengterer at opplevelse av tyngsel er felles for alle mennesker som oppholder seg i fortetninger. Noen er likevel mer utsatt enn andre. Tyngsel «virker i retning av å beskadige og deformere ens virksomhet, og fremkalle erfaringer av kroppens og sosiomateriens faktisitet». Tyngsel utlegges eksempevis som erfaring av opplevelsen av andre som opptar plass i rommet, av rushtrafikk, av å bli transportert i motsetning til det å reise, av parkeringsproblemer, av trangboddhet og støy og lignende situasjoner. Avlastning inntrer når den sosiomaterielle fortetning gir mulighet for erfaring av frihet: når man selv raser avsted i bil på ringveien, eller nyter godt av store fellesgoder som vanntilførsel og elektrisitet.    

Østerberg bruker en rekke ord som til daglig svever fritt og uforpliktende mellom oss alle. Men Østerberg bruker disse ordene med vitaliserende alvor: tyngsel, avlastning, situasjon, frihet, fortetning, materie, gørr osv. Og fordi dette er et essay – et søk i betydninger og sammenhenger –  og boken er uten register over navn og begreper, blir det litt av en prøvelse for leseren å få med seg og holde fast på nyansene av betydning og mening som dukker frem gjennom lesningen. Det er således en tekst som kan leses flere ganger med voksende  utbytte, og da ikke nødvendigvis i oppsatt rekkefølge fra begynnelse til slutt. 

Erfaringer av tyngsel og avlastning
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.