En historie om i­deologier
  • Tittel: Designing Modern Norway. A history of design discourse
  • Forfatter: Kjetil Fallan
  • Utgivelsesår: 2017
  • Forlag: Routledge
  • Antall sider: 212

Kjetil Fallan, professor ved det humanistiske fakultetet på UiO, har skrevet Designing Modern Norway, som handler om hvordan design bidro til å skape den moderne nasjonalstaten Norge i hundreåret fra 1870 til 1970. Fallan har skrevet en designhistorie som ikke fokuserer på objekter, men ideologier. Det er et godt grep for å få frem drivkreftene i designfeltet, som utdanningsinstitusjonene, designorganisasjonene og fagtidsskriftene.

“Designing Modern Norway handler om ­hvordan design bidro til å skape den ­moderne nasjonalstaten Norge.”

Boka starter med det store hamskiftet, fra bondekultur til industrikultur og framveksten av «organisasjonssamfunnet» på 1870-tallet, og slutter da funnet av olje på norsk sokkel vesentlig endret norsk designproduksjon og konsum utover på 1970-tallet. 

På 1870-tallet ble nøkkelinstitusjonene som formet utdanningen av designere og som produserte og formidlet designproduktene etablert, som Den kongelige tegneskole, som ble reorganisert i 1869, og Håndverksforeningen som ble etablert i 1888. Disse var inspirert av britiske og kontinentale designreformasjonsbevegelser, som gjennom de norske organisasjonene ble nasjonalisert og tilpasset norske utfordringer. Først var det norsk folkekunst og husflid som ble formalisert og stimulert av de nyetablerte kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim. Men etter frigjøringen fra Sverige i 1905 ønsket man å sikre den nye, selvstendige nasjonalstaten en plass blant andre moderne nasjonalstater og det ble lagt større vekt på å fremstå som en moderne stat, i takt med samtidens designuttrykk.

Det var kunstneren som designer som var idealet lenge, dvs. at designeren var en generalist som kan formgi alle typer oppdrag, både for masseproduksjon og for håndverksbaserte verksteder. Men det viste seg etter hvert at generalisten designet mest varer rettet mot hjemmemiljøet, som ble produsert på mindre verksteder. Så på 1950-tallet var det behov for mer spesialiserte designere som kunne designe for et bredere spekter av oppdrag, som industridesign, og for masseproduksjon. 

Med de store sosiale utfordringene i Norge på 1920-tallet og 1930-tallet blir design og designerne viktige for å bedre boligstandarden og levevilkår. Men dette blir nedtonet under krigen, hvor designprofesjonene ikke lenger fremhevet sitt sosiale ansvar, men heller la vekt på de positive bidragene design kan gi til produksjon og landets økonomi. Denne pendlingen mellom ulike måter å legitimere designens betydning på går igjen i historien. Modernismen kan forståes både som en fasjonabel stil for de velstående og en ideologi som fremmet fundamentale endringer i levemåte og samfunnsforhold.

Historien om Scandinavian Designbegrepet er interessant. Det startet som et honnørord etter Norges internasjonale suksess på triennalene i Milano på 1950-tallet og endte i en kiste i en fiktiv begravelse iscenesatt av industridesignstudenter i 1980. Fallan undersøker hvordan den norske deltagelsen på triennalene ble kommunisert i skriftlige fremstillinger sett opp mot det faktiske bidraget på utstillingene. Han viser at ledende aktører i den etablerte brukskunstbevegelsen konstruerte en strategisk, offisiell retorikk som var i deres interesse, fordi den fremmet designeren som generalist. Samtidig var det stor uro innad i brukskunstbevegelsen, fordi mange så behovet for en større grad av spesialisering av designere, rettet mot en større bredde av oppdrag som industridesign og masseproduksjon. Det ender til slutt med splittelser i designmiljøet og etablering av nye organisasjoner for industridesignere på den ene siden og kunsthåndverkere på den andre. 

I ettertid vet vi at dette også førte til endringer på undervisningssiden. Etter hvert flyttet industridesignutdanningen over fra Statens håndverks- og kunstindustriskole/Kunsthøgskolen i Oslo til Arkitekthøgskolen i Oslo. AHO har en høyere status enn KhiO, som vitenskapelig høgskole. Den nyeste, spesialiserte designeren i dag er en tjenestedesigner som utdannes på AHO og som designer prosesser og tjenester som gjør hverdagen enklere for oss, med økt bruk av digitale virkemidler.

Fallans tekst får meg til å se at denne prosessen fortsatt pågår. Vi leter etter den rette måten å utdanne designere og organisere designfeltet på. I fjor forsøkte NIL, NAL og NLA samt Afag å slå seg sammen til en slagkraftig arkitektorganisasjon. NILere søker medlemskap hos Norske kunsthåndverkere, fordi de er tilbake til design av produkter til hjemmet, av høy håndverkskvalitet og i små skalaer. Masseproduksjonen av designvarer har blitt flagget ut, så det er mindre etterspørsel etter ferdigvaredesignere og møbeldesignere i Norge. Staten legger større vekt på ”kultur og næring”, som f.eks. hvordan kunst og design kan bidra til økt verdiskaping i kultur- og reiseliv. Norsk brukskunsts etterkommer, Norsk Form, som ble fusjonert med Norsk Designråd til DOGA, finansieres ikke lenger av Kulturdepartementet, men av Handels- og næringsdepartementet. I Finland har staten etablert et estetisk universitet som også har et økonomiutdanningstilbud. På kort tid har dette Alvar Aalto universitet fått høy internasjonal rangering. Foreløpig er det ikke stor interesse blant de tilsvarende norske utdanningsinstitusjonene for å gå sammen til et estetisk universitet.

Det spesielle i norsk designhistorie er hvor viktig design til hjemmesfæren har vært. Dette har vært forsøkt forklart ut fra klimatiske forhold, at nordmenn holder seg mye innendørs på grunn av snø og kulde. Men det skyldes heller en kultur hvor hjemmet er like viktig som katedralen i andre kulturer. Gjenstandene i hjemmet er håndplukket og bidrar til å utrykke beboernes identitet. Dette blir bekreftet i sosialantropologisk forskning. For denne leseren åpner dette for et håp om en fornyet og forsterket interesse for boligen i designfeltet, fordi det gir muligheter for endringer som kan gi bedre livsforhold og mer bærekraftige innredninger.

“Et viktig studieområde for Fallan er fagtidsskrifter og hjemmeinnredningsmagasiner, fordi de formidler designfeltets ideologi.”

Et viktig studieområde for Fallan er fagtidsskrifter og hjemmeinnredningsmagasiner, fordi de formidler designfeltets ideologi og produkter til oppdragsgivere og konsumenter. Fallan har benyttet artikler fra Bonytt for å undersøke forholdet mellom den ledende designideologien som kommer til uttrykk i bladet og det som faktisk ble produsert hos en norsk fajansefabrikk. Han avdekker en tilpasning til det modernistiske idealet, samtidig som det også ble produsert mer tradisjonell design til ”vanlige” konsumenter. Bonytt er det ledende designtidsskriftet fra 1941 til 1970. Det ble etablert etter krigen, da det var en heftig debatt om designernes rolle. I gjenreisningstiden ble den sosiale dimensjonen i design revitalisert og designerne bidro med design av boliger og infrastruktur. Etter hvert ble den sosiale dimensjonen nedtonet igjen, men på slutten av 1960-tallet kom det en ny vending hvor designerne var opptatt av økologiske utfordringer og konsekvensene av massekonsum, og stilte krav om ansvarlig design. På 1970-tallet endret Bonytt seg fra å være en aktiv pådriver for modernistisk design, til å bli en vennlig rådgiver. Bladet tok ikke på seg rollen som et kritisk organ mot økt forbruk og miljøødeleggelser, til tross for radikale strømninger i tiden som igjen la vekt på designens sosiale ansvar.

Noe av det viktigste med Designing Modern Norway er at den viser at det har vært store endringer i designfeltet fra starten av. Slike endringer er det vanskelig for oss i dag å få øye på og forstå, til det trenger vi historien til de rådende ideene. Fallan formidler ideene og ideologiene bak disse endringene, og viser hvordan design svarer på de reelle utfordringene og behovene til en ung nasjon. Slik skiller norske designobjekter seg ut fra andre nasjoners objekter, samtidig som det er store likheter. Fallan tror ikke at det finnes essensielle norske verdier, noe som er typisk norsk design. Slike ideer er konstruksjoner. Hverdagsvarer som støpsler og frimerker kan sies være eksempler på ”banal nasjonalisme”, fordi staten med sine bestillinger og lovverk legger føringer som resulterer i distinkte nasjonale ulikheter i den materielle kulturen.

Boken er bygget opp som en typisk engelsk akademisk bok, med et grundig noteapparat og omfattende bibliografi. Det er imponerende å se hvor mange artikler og publikasjoner Fallan har skrevet om norsk design! Han har bidratt til å gjøre norsk designhistorie kjent for et stort internasjonalt designnettverk. Boka er skrevet i en fortettet stil som det er krevende å lese. For å kunne nå ut til et bredere publikum hadde bruk av grafiske virkemidler som bryter opp teksten vært til stor hjelp, som tidsakser og faktabokser og flere illustrasjoner med fyldige billedtekster. Det er mange forhold som blir behandlet i boka som forutsetter at man har sett objekter og steder på forhånd. 

Designing Modern Norway er uansett viktig for designfeltet i Norge. Den kan bidra til økt forståelse for at vi har et ansvar for å formulere utfordringer og visjoner for det det samfunnet vi lever i, fordi design kan bidra til vesentlige endringer.

En historie om i­deologier
Hilde Mortvedt
Hilde Mortvedt er interiørarkitekt MNIL og kunsthistoriker.
En historie om i­deologier
Publisert på nett 08. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.