Bomiljøer i mellomkrigstiden - uten kott
  • Tittel: Nye hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden
  • Forfatter: Morten Bing og Espen Johnsen
  • Utgivelsesår: 1998
  • Forlag: By og bygd XXXV, Norsk Folkemuseums Årbok 1998 Oslo

I årene mellom 1918 og 1940 ble brorparten av Norge elektrifisert. Den nye energikilden utløste en rekke nye løsninger på utfordringer i industrien, i byer og tettsteder og i den enkeltes hjem. Vi fikk elektrolytisk industri, trikker, trolleybusser og elektrisk gatebelysning. Den elektriske komfyren, sentralfyring og elektriske ovner ga alternativer til tre, kull og koks som varmekilder. Elektriske strykejern og det moderne rengjøringsvidunderet støvsugeren ga nye visjoner for husarbeidets karakter. Elektriske lamper og lyspærer ble allemannseie og gjorde kveld og natt til dag. Politiske krefter erklærte slum, fyll, sykdom og fattigdom krig. Radioen ble introdusert og samlet etterhvert nasjonen på en helt ny måte. Flere og flere større bygg ble oppført i betong armert med jern. Prosess og økonomi i de nye produksjonsformene og i idealet om «den nye hverdagen» bar frem en forenkling av formen. I disse årene ble modernismen synlig.

Nå er denne energiske og radikale epoken blitt historie — kulturhistorie. Noe av tidsånden, oppgavene og stemningen er fanget opp i Norsk Folkemuseums Årbok, By og Bygd XXXV, 1997-1998, som tematiserer denne tiden under tittelen Nye hjem — Bomiljøer i mellomkrigstiden. Tidligere har Byggekunsts spesialhefte Nordisk funksjonalisme fra 1980 og Årboken 1992 fra Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Funksjonalismen i Norge, begge berørt temaet, men med tyngdepunktet mer mot det arkitekturhistoriske. Gunvor Øverland Bergans og Trinelise Dysthes Hjemme i Norge — tradisjon og fornyelse fra 1994 spenner over et større tidsrom og er mer populær og episodisk disponert. Kjetil Rolness' bok Med smak skal hjemmet bygges, 1995, søkte å ta et ideologisk oppgjør med det modernistiske boligidealet slik det kom til uttrykk hos en rekke fagfolk og i bestemte miljøer. 11997 kom Tore Brantenbergs oversikt Byboligen, som også rommer noen eksempler fra mellomkrigstiden, og som selvfølgelig også behandler bomiljøet, men da sett mer prinsipielt arkitektfaglig enn det Norsk Folkemuseums Årbok gjør.

Nye hjem — Bomiljøer i mellomkrigstiden inneholder vel 25 enkelttekster skrevet av 23 forfattere. Boken er en frukt av et forskerseminar som ble arrangert på Norsk Folkemuseum i mai 1997 og av nettverkprosjektet «Menneske og bomiljø». Artiklene gir innsikt i en rekke detaljer om arkitekter, prosjekter, byggherrer og smaksretninger i tyve- og tredveårene. Noe av stoffet som legges frem er antakelig alminnelig kjent blant fagfolk, men flere artikler går tettere inn på spesielle fenomener og bringer frem opplysninger som vi nok kunne ane og anta, men som vi her får vite noe om. Boken er lagt opp i fire deler: «Bolig og byplan», «En moderne tid og en moderne livsform», «Den jevne bolig» og «Middelklassen og det øvrige borgerskapets boform», pluss en innledning som drøfter begreper som funksjonalisme og modernisme og en liten etterslenger som gir innblikk i prosjektet «Mitt første hjem» — der folk ble invitert til å skrive om sitt første krypinn. 

Flere enkeltartikler er meget leseverdige, også som litteratur. Men det som gjør denne boken særlig interessant og leseverdig er den faglige bredden blant forfatterne og derved alle de forskjellige innfallsvinklene til samme emne. Det er en glede å lese vel dokumenterte og velskrevne studier som historikeren Michael Hopstocks «Holtet Haveby», kunsthistorikeren Espen Johnsens «Leif Grungs bungalow —markedsstrategi eller en drøm om Amerika?», eller den hverdagslige historien om noen av Ove Bangs prosjekter for eneboliger i hjemfylket Østfold i folkloristen Torill Wyllers «Funksjonalisme og dagligliv i Østfold». 

Blant forfatterne finner vi kunsthistorikere, folklorister, etnografer og arkitekter, men vi savner landskapsarkitektens perspektiv. Forholdet ute/inne er ikke tematisert, og hagen er stort sett nevnt som noe man antok beboerne ikke hadde så mye tid til, og som skulle være lett å stelle. Men dette var jo en epoke der et av slagordene var lys, luft og grønne trær. Grunnlaget for disse artiklene har forfatterne hentet i private og offentlige arkiver, i tidsskrifter, gjennom gjenstandsanalyse og via intervjuer. Man merker på emnetilfanget at Norge har vært et fattig land med lite diskusjon på det prinsipielle nivå og et fåtall utøvere som har etterlatt seg interessante løsninger både i det funksjonelle og det formale perspektiv. Men det er samtidig forunderlig at en bred presentasjon av bolig og miljø i mellomkrigstiden som denne boken bare har et par litteraturreferanser til, og kun ett sted gjør direkte bruk av, den meget grundige og fasetterte «Oslo Byes Vel's boligundersøkelser». Den ble riktignok utført i starten av førtiårene, men den er rettet mot boligerfaringer fra siste del av tredveårene. Her ble det søkt kontakt med 2000 personer hvorav man fikk intervjuet knapt 200. I tillegg inneholder rapportene tall og drøftinger som kaster skarpt lys over bovaner og boligmiljø i forandring, helt ned til den stemoderlig behandlede, men uomgjengelig viktige skapplass. Mangel på skapplass, kott eller bod, går igjen i nesten alle undersøkelsens intervjuer. Denne bagatellen gjorde hverdagen tungvint og slet på familiene, og det kunne vært skrevet og fortalt meget om dette uløste punktet i bomiljøet, men det er ikke gjort i folkemuseets årbok denne gang. Billedmaterialet i boken er ujevnt — ofte helt utmerket som dokumentasjon, andre ganger, som i Helga Stave Tvinnerheims artikkel «Byplan, bolig og landskap — Sverre Pedersens planarbeid for byar og tettstader i mellomkrigstida» savner man tegninger som kunne kaste lys over forholdet mellom byplan og planløsning av boligen — boligmiljøets udelelige totalitet.

Bomiljøer i mellomkrigstiden - uten kott
Publisert på nett 26. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.