Arkitekturlesetrening
  • Tittel: Husimellom. En reise i norsk ­arkitektur
  • Forfatter: Peter Butenschøn
  • Utgivelsesår: 2018
  • Forlag: Forlaget Press
  • Antall sider: 335

Peter Butenschøns ettertanker fra en yrkesutøvelsesreise på kryss og tvers i fagmiljøet, og langs dets grensesnitt i offentlig og privat drift og forvaltning, er nedskrevet for å ramme leseren tett på liv og virke.

Det er ikke arkitekturen i seg selv, men din og min evne til å kunne lese av samfunnets disposisjoner i den, som skal til pers. Etterlysningen av god arkitekturkritikk og et lesekyndig publikum står i en vel etablert, men slett ikke utdatert tradisjon. Kritikk ”skal vise varsomt vei” og ”oplate publikums øine”, sto det i første nummer av Byggekunst. Den gang ble arkitekter oppfordret til å bidra til et bredt anlagt ordskifte i de fora der folk var å treffe og med et språk folk forsto. Og Butenschøn leverer så visst et godt forståelsesarbeid med skildringer av steder og bygninger de fleste kan kjenne igjen, mens han bretter ut de historiske, politiske og administrative sammenhengene de er del av. 

God lokal omgivelsesproduksjon i en globalisert verden er bakteppet for invitasjonen til å se nærmere på norsk arkitektur. Forfatterens credo er at våre bygde omgivelser knytter oss til steder, gir rotfeste og fellesskap. Disse omgivelsene presenteres under begreper som for en arkitekt representerer idealer som gjerne holdes høyt, som ”enkel,” ”sakralt,” ”allmenning” og ”ikon.” Her troner de som ensomme, meningsbærende majesteter over kapitlene. Og kanskje er det litt storlåtent, men Butenschøn behandler begrepene med største respekt, og fremviser en smittende klokketro på både idealene og arkitekturens berettigelse, enten det er snakk om hytter, stedsutvikling eller kulturminnevern. 

Under overskriften ”røtter” reflekterer Butenschøn omkring nasjonale tradisjoner for å lese av “den store beretningen om folk og land” i landskap og bygninger. Her kunne man kan hende ønske seg at forfatteren løftet blikket og så litt på hvordan hans eget prosjekt tilhører fagtenkningstradisjonene. Om man kjenner seg tørst på innsikter i disse tradisjonenes egne røtter, eller vandringer i både tid og rom utenfor nasjonalgrensene, må man nok søke andre vannhull. Det må man også om man er nysgjerrig på hvordan de fremskrittsbejaende modernistene, som presenteres i kapittelet etter, lengtet like så mye etter fagets grunnlag som arkitektene i den her litt karikerte historismen. Men la gå, når man først aksepterer spillereglene, byr Butenschøn på interessante beretninger og fortellinger om hendelser, organisasjonsstrukturer og tenkemåter – alt dette mellom husene som kan sies å være arkitektur.

Den innledende nærstudien av et kommunalt saksbehandlingsforløp i Enebakk, danner i så måte et særdeles vellykket og tankevekkende eksempel, og modell for Butenschøns metode: Gå hjem, se selv! Gjennom skildringen av rammeverk, arkitektspråk og politikerhandlinger da en ny Kiwibutikk ble bygget på forfatterens eget hjemsted, får vi innsikt i omgivelsesproduksjon begått i fagets og planverkets blindsone. Når Butenschøn etterspør politisk vilje til å finne gode løsninger på relevante problemer, og om arkitekten tilslører enkle ferdigløsninger med ”poetiske beskrivelser”, avsløres syndere i begge leire. Ved å slik holde seg tett på den lokale virkeligheten, står bokprosjektet heldigvis i betryggende avstand til den forslitte diskusjonen om det typiske norske. Det utfordrer også til arkitekturlesninger som ser bortenfor verkene og løfter blikket ut i hverdagen.

Arkitekturlesetrening
Publisert på nett 15. april 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2019. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.