Arkitekturhistorie og/eller kvinnehistorie?
  • Tittel: Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie
  • Forfatter: Wenche Findal
  • Utgivelsesår: 2004
  • Forlag: Abstrakt forlag
  • Antall sider: 210

Å  skrive kvinnehistorie blir lett feil, og å unnlate å skrive kvinnehistorie blir også feil. La meg derfor først klargjøre noen posisjoner som er viktige i lesningen av denne boka. Kvinnehistorie kan ha et ubehagelig fokus på kvinner som kjønn og ikke som mennesker/yrkesutøvere. Manglende kvinnehistorie gir mangelfull historieskriving. Men uansett utgangspunkt: å få frem kvinners bidrag innen en profesjonsutøvelse krever betydelig innsikt i de mange ulike prosesser som er virksomme i denne sammenhengen. Det er ikke minst viktig å skille mellom på den ene side det som måtte være de politiske (kvinnepolitiske) strømninger i tiden, med fokus på kvinnenes posisjon i samfunnet, og på den annen side kvinnenes posisjon innen egen yrkesgruppe og kvinnelige arkitekters verker. Å forsikre seg om at konteksten er på plass er sannsynligvis viktigere i en kvinnehistorisk faglitteratur enn i mye annen faglig publisering. 

Wenche Findals forehavende er å diskutere den kvinnelige aktørens  «den byggende kvinnelige arkitektens» – produserte verker i hele det 20. århundre. Hun vil peke på «årsaker og virkning, historie og tidsånd og fremheve innsats og resultater innen yrkesgruppen» (s. 12). Det vil si: en ferd med et meget bredt ambisjonsnivå. Når forfatteren i tillegg forsøker å analysere seg frem til særtrekk ved arkitektur skapt av kvinner, må det kunne sies at målet hun setter seg, er høyt for et bokverk som dette (189 sider hvorav ca. 20 % går med til illustrasjoner). Teksten er systematisert i tre deler: Del 1 skal gi en historisk akse i et internasjonalt perspektiv, del 2 handler om kvinner i norsk arkitekturhistorie fra 1920-tallet og frem til i dag, del 3 er et essay der Findal forsøker å utdype trekk ved verker produsert av kvinnelige arkitekter. I del 2 er arkitektene omtalt som pionerene, etablererne og erobrerne. Del 3 bygger på en tekst som delvis er publisert tidligere, som et bidrag til antologien Fanden går i kloster.2 I denne påstår hun at det ikke er forskjell mellom kvinners og menns arkitekturuttrykk, samtidig som hun argumenterer for at det er konsensus om at kvinners kunstneriske og profesjonelle tilnærming til å skape arkitektur er annerledes. Hvilket grunnlag hun bygger en slik konklusjon på, er uklart. I den nevnte artikkel beskriver hun at det er 36 intervjuer med kvinnelige arkitekter som er grunnlaget for forskningsarbeidet (1995–2000). Det er antakelig dette materialet, sammen med et stort kildemateriale fra offentlige og private arkiver, som er hennes basis for refleksjoner og vurderinger i Mindretallets Mangfold. Med andre ord et stort og mangfoldig materiale som krever distanse for ikke å bli ubehagelig internt. Sett på denne bakgrunnen er det trist at resultatet fremstår som så overfladisk. 

«Den måten hun engasjerer seg i sitt yrke på, og ofrer seg for det på, er avhengig av den konteksten hele hennes liv danner.»1 — Simone de Beauvoir

De faglige essayene, del 1 og del 3, burde vært vurdert av flere fagfeller før det kunne passere som en vitenskapelig tekst. Jeg tviler på at Findal har møtt den nødvendige diskusjonen og motstanden av arkitekturteoretisk karakter som kan berike et slikt arbeide. Men så har det muligens heller ikke vært Findals mål å oppsøke denne motstanden. På den annen side: å referere til teoretikere som Benjamin, Heidegger, Foucault, Merleau-Ponty og Bourdieu, for bare å nevne noen, er mer enn det som er vanlig i et populærvitenskapelig og allment formidlende bokverk. 

Findal mener paradoksalt nok at kvinnelige arkitekter ikke har vært det minste opptatt av om den arkitektur de skaper, er mannlig eller kvinnelig. Hvorfor ettertiden da skal være opptatt av det, kan virke som et sært påhitt. Findal har selv sagt at kvinners arkitektur alltid har handlet mer om byggekunstens kardinalaspekter enn om kjønn.3 Når vi passerer det tidspunktet hvor de ferdigutdannede kvinnene blir så mange at det ikke lenger er mulig å omtale deres individuelle og mangfoldige virke innen faget, er utvalget begrenset til de som har fungert som prosjekterende arkitekter med egen virksomhet. Findal har således begrenset sitt materiale til å omfatte en bestemt del av de verksproduserende kvinner, dvs. de kvinner som har hatt sine navn fremme i en tilgjengelig offentlighet. Enkelte kvinner, som ikke bare har vært betydningsfulle i kraft av sine verker, er kommet med i den delen av boken som omhandler mellomkrigstiden, mens denne typen yrkesutøvere ikke er med når vi passerer 50- og 60-tallet. Da finner vi dem i anekdotiske referanser av typen «de som befinner seg i kulissene». Findal er kunsthistoriker og viser oss ikke et profesjonssosiologisk eller et antropologisk perspektiv, på tross av at hun faktisk konkluderer med å vise til kvinners særegne stilling innenfor arkitekturproduksjonen. Når hun skal presenterer enerne – arkitektene med stor A, havner hun i den fellen at hun usynliggjør de mange kvinner som har arbeidet sammen med menn – et tankekors når hennes hensikt nettopp har vært å skrive kvinnehistorie. Begrensningen av interessefeltet virker søkt og metodisk enkelt snarere enn velbegrunnet. En rekke opplagte og toneangivende verker av f.eks Wenche Selmer, Kari Nissen Brodtkorb og Kristin Jarmund blir nevnt, men for øvrig er det vanskelig å forstå utvalget. Alle kan ikke være med, men leseren vil spørre: Hva er poenget med å fremheve nettopp disse arbeidene? 

 De mer interessante deler av boka er de som omtaler pionerene. Her bringer forfatteren kvinnelige arkitekter frem i lyset – ikke bare gjennom deres verker, men også en del biografiske data. Å skrive samtidshistorie eller samtidskunsthistorie forutsetter derimot en helt annen stringens enn den forfatteren utviser. 

En verdifull side ved Findals bok er at den provoserer til mer diskusjon og ikke minst flere studier av de kvinnelige yrkesutøverne og deres resultater, enten dette har vært viktige og toneangivende verker eller tekstlige manifester. Hennes panegyriske beskrivelser av verker produsert av kvinner gir meg imidlertid ubehag – fordi en eventuell urett overfor kvinnelige yrkesutøvere ikke lar seg «oppheve» på denne måten.

Noter
  1. Simone de Beauvoir: Le deuxième sex, 1946. Norsk utgave Det annet kjønn. Pax Forlag, Oslo 2000, s 787.
  2. Wenche Findal: «Kvinners arkitektur – arkitektoniske heterotopier» i Randi Gressgård og Siri Meyer (red.), Fanden går i kloster: elleve tekster om det andre. Spartacus forlag, Oslo 2002. Bok nr. 6 i serien TOPOS.
  3. Wenche Findal: «Kraftfull arkitektur – kvinnelige arkitekter: Om hovedstadens kvinnelige arkitektpionerers vilkår og betydning de første tiårene av dette århundret». Byminner nr. 3/1996, s. 36–51.
Arkitekturhistorie og/eller kvinnehistorie?
Hanne Wilhjelm
Hanne Wilhjelm, dr.ing. sivilarkitekt MNAL., har gjennom en årrekke forsket på de fysiske omgivelsene samfunnet tilbyr norske barn. Wilhjelm er bosatt i…les mer
Arkitekturhistorie og/eller kvinnehistorie?
Publisert på nett 13. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2005. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.