Arkitektur, kropp og læring
  • Tittel: Arkitektur, krop og læring
  • Forfatter: Kristian Larsen (red.)
  • Utgivelsesår: 2005
  • Forlag: Hans Reitzels Forlag
  • Antall sider: 295

Boken handler om relasjoner mellom arkitekturen, menneskekroppen med førbevisste handlingsmønstre, posisjoner og sosiale roller, læring i institusjoner og læring generelt. Redaktør og pedagog Kristian Larsen har skrevet en instruktiv innledning som presenterer bidragene og setter dem i sammenheng med beslektede emner og forskningstradisjoner.

Boken inneholder tolv kapitler, hvorav syv er knyttet til læringsinstitusjoner, to til sykehus, to til hjemmet og en til skogen. Redaktøren skriver i innledningen (s. 10) at «…forfatterne har søgt at formidle viden om arkitektur og kroppe, herunder forandringer i arkitekturen og individet. Derved kommer det også til at handle om læring. Læring betegner jo nemlig ikke kun resultatet af bevidst tilrettelagte undervisningsforløb, men også det forhold, at der over tid foregår en dialog mellem kroppe og arkitektur, som langsomt former begge deler.»
Enkelte kapitler er av særlig interesse for arkitekter. Eva Gulløv og Susanne Højlund har et antropologisk perspektiv på barneinstitusjoner når de skriver om «Materialitetens pædagogiske kraft». De fremhever de føringer som er lagt i institusjonens utforming og innredning for alle involverte, og særlig for barnas adferd og opplevelse av stedet. De ansvarlige for utforming og bruk av en barnehage former den etter sine forestillinger om hva som skal og bør foregå, og utøver derved en makt over livet på barnehagen. Den samme holdning preger Inge Mette Kirkeby, Jan Kampmann og Thomas Gitz-Johansen i «Samspil mellem fysisk rum og hverdagsliv i skolen». De argumenterer for behovet «for begreper og analytiske perspektiv der kan fange dette samspil uden å reducere det ene til det andet» (s. 65). De bruker bl.a. begrepet «forstoling» som et ordensprinsipp som forventer at barn i en undervisningssituasjon bruker kroppen sin sittende rolig på en stol. I konklusjonen skriver de: «At inddrage rum og materialitet i studiet af børns hverdagsliv er således en viktig kilde til forståelse af det sosiale. Handlinger, samspil og praksis finder STED, og dette sted har afgørende betydning for tolkningen af det, der sker» (s. 40). Betydningen av bevegelse for å kunne oppleve med alle sansene i aksjon diskuteres av Søren Nagbøl i «Idrætsarkitektur og vandidræt – Vandkulturhuset i DGI-byen». Sammenhengen melom bevegelsesmønstre, planløsning og sosial kontakt tas opp i «Rummets magt og magten over rummet» av Marjanna de Jong, med utgangspunkt i den romsyntaktiske teorien til Hillier og Hanson (1994). Forfatteren beskriver også hvordan tolkning av læreplaner avspeiles i romutformingen; «bygningen ses som den fysiske materialisering av kulturen» (s. 93).

Kari Martinsen diskuterer psykiatriske sykehus i et fenomenologisk perspektiv i «At bo på sygehus» med inspirasjon fra bl.a. Løgstrup, Norberg-Schulz og Bachelard og «med en åbenhed mod magtkunnskapsanalyser inspirert av Foucault». Artikkelen gir et grundig og nærgående innblikk i de gamle asylers hensikt, kjønns- og klassedifferensiering, husorden, rom og innredning og de maktrelasjoner som var gjeldende. Forfatteren stiller så spørsmål ved hva rommene i nåtidens psykiatriske institusjoner skal og kan brukes til.

Carsten Sestoft gir et overblikk over boligens historie for å forstå dialektikken mellom materielle og mentale strukturer i «Materialitet og mentalitet i boligen», hvor han beskriver hvordan oppfattelse og materialisering av sosiale makt- og kjønnsrelasjoner, voksen- og barneliv har endret seg langsomt. Boligen er også utgangspunkt for Ida Wentzel Winther «Hjemmeregler», hvor hun skriver: «Regler er mere end et spejl af hjemmet, de er også med til at konstruere ideen om hjem. Regler forbinder det fysiske og det sociale.» 

At boken her anmeldes av en arkitekt, er kanskje urettferdig overfor redaktør og forfattere ettersom bare to av dem er arkitekter, mens de resterende fjorten tilhører samfunnsfag og humaniora. Bokens teoretiske begreper og termer er imidlertid interessante for en arkitekt fordi de åpner for en tverrvitenskapelig forståelse innen arkitekturforskning. Likevel oppleves det som påfallende at de fleste forfattere legitimerer sin forsknings vitenskapelighet ved å referere til franske, tyske, danske filosofer som Bourdieu, Foucault, Løgstrup, Merleau-Ponty, Wittgenstein o. a. Denne forskertradisjonen gjør at boken blir tyngre og mindre tilgjengelig for arkitekter. Jeg undres over at det tverrdisiplinære feltet omgivelsespsykologi, med omgivelsesestetikk og omgivelsesadferd – (environmental psychology, environmental aesthetics, environmental behaviour) – ikke har vært en mer interessant kunnskapskilde for bokens forfattere. Dette feltet har gitt betydelige teoretiske og empiriske bidrag til forståelse av relasjoner mellom menneske og omgivelser de siste femti årene. 

Søren Nagbøl spør i sitt kapittel om man innen arkitektfaget «forstår mennesket som proces, som en, der som handlende modtager aftryk fra verden, former den og gør den til en del af sig selv?» Det er faktisk et mangfold av arkitekt- og samfunnsfaglige innfallsporter til å erfare og erkjenne denne prosessen: Fra innlevelses- og medvirkningsprosesser i programmering (Eriksen, 2001), brukerundersøkelser av det bygde miljø (Preiser et al, 1988) og av byrom (Center for Byrumsforskning, 2003), til teoretiske modeller for stedsidentitet og stedsrollen (Canter, 1977) og for menneske/omgivelse-interaksjon (Küller, 1987,-91). Innen dansk menneske/omgivelsesforskning synes det å være en tendens til å foretrekke teoretisk-filosofiske betraktninger fremfor empiriske studier, som er mer fremtredende i norsk, svensk, amerikansk og engelsk forskning. 
Jeg ser imidlertid med glede at kunnskapsrike personer innen både samfunnsfag og humaniora inkluderer fysiske omgivelser, arkitektur, rom og gjenstander som medskapere av verdier og forestillinger i hverdagens bygninger. At arkitektur har betydning for både kroppslige handlinger, sosial kommunikasjon, sanseopplevelser og mentale forestillinger er ikke fremmed for arkitektfagets utøvere. Men det hører til sjeldenheten at forsk-ning innen samfunnsfag og humaniora peker så utvetydig på betydningen av arkitekturens samspill med menneskets kroppslige og mentale utfoldelse og læring. Redaktøren har oppnådd å samle forfattere som belyser at der over tid foregår en dialog mellem kropper og arkitektur som langsomt former begge deler. Boken anbefales for nysgjerrige og vitebegjærlige arkitekter.

Arkitektur, kropp og læring
Birgit Cold
Birgit Cold er en dansk/norsk arkitekt, som er professor emerita ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Hun er født og oppvokst i…les mer
Arkitektur, kropp og læring
Publisert på nett 20. september 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.