Vernebygget på domkirkeodden

«When the evening is spread out against the sky Like a patient etherised upon a table» T. S. Eliot, «The Love Song of J. Alfred Prufrock»

Vernebygget på domkirkeodden
 

Lund og Slaattos prosjekt er ikke godt nok. Det er konklusjonen jeg uten glede er kommet frem til etter at jeg i noen uker har forsøkt å gjøre meg opp en mening om vernebygget på Domkirkeodden.

 Domkirkeodden er forandret. Kirkeruinene, som i de tolv siste årene har stått pakket inn i mørkegrønn presenning, er igjen blitt synlige. Vi møter dem i ly av en ambisiøs konstruksjon som, foruten å gi ruinene nødvendig beskyttelse mot fukt og frost, søker å danne et sakralt rom med forbindelser til det kirkerommet som en gang fantes. Det kan ikke være tvil om at det nye vernebygget er en prestasjon. I det følgende skal jeg forsøke å formulere hvorfor jeg – til tross for denne åpenbart imponerende konstruksjonen – opplevet gjensynet med domkirkeruinene som problematisk. Min oppgave blir da å forklare hvorfor Hamardomen først og fremst fyller meg med tanker om de kvaliteter og muligheter ved stedet som er gått tapt, snarere enn med glede over at ruinen endelig har kommet i hus.

Med utlysningen av arkitektkonkurransen om prosjektering av et vernebygg for Hamar domkirkeruin i 1987 begynte virkeliggjørelsen av en plan som for all fremtid skulle sikre ruinene mot naturlig nedbrytning. Om denne planen var et utrykk for en fornuftig, interessant eller korrekt forvaltning av våre fortidsminner, kan det stilles spørsmål ved, men i denne sammenheng er det et annet tema jeg vil konsentrere meg om. Oppgaven slik den ble formulert i konkurranseprogrammet var svært interessant sett fra et arkitektfaglig synspunkt, og det som opptar meg, er spørsmålet: Har de arkitektoniske valg som ble truffet i løpet av planprosessen, og som kommer til uttrykk i det nå ferdigstilte vinnerprosjekt av konkurransen, vært til beste for kirkeruinene og for Domkirkeodden?

Formålet med arkitektkonkurransen var å finne ut om et vernebygg for domkirkeruinene kunne gis en arkitektonisk form og en teknisk utførelse som rettferdiggjorde en endring av situasjonen som den forelå. 

Foto: Arkivet for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.
Foto: Arkivet for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Situasjonen på Domkirkeodden da konkurransen ble utlyst, var et resultat av fire epokers ulike bruk av og syn på kirken – og senere – kirkeruinene: Fra 1200-tallet og frem til reformasjonen i 1536 var Hamar domkirke sete for landets femte bispedømme. Etter reformasjonen, og med den inlemmelsen av Hamar bispestol i Oslo bispedømme, mistet kirken sin tidligere betydning og forfalt frem til den ble satt i brann under Syvårskrigen i 1567. Etter mislykkede forsøk på å erstatte det nedbrente tretaket utover på 1500-tallet, ble kirken oppgitt og ruinen benyttet som stein- og kalkbrudd for andre byggearbeider i trakten. Først ved midten av 1800-tallet, etter at Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring gjorde domkirkeruinene til en av sine merkesaker, ble kalkbrenningen stanset og ruinene gravet frem og restaurert. Siden 1880-årene har ruinene av kirkerommet vært gjenstand for regelmessig vedlikehold. 

Det som preget opplevelsen av Domkirkeodden, var nærværet av historie fra en sammensatt og uoversiktlig tid. Den som kom dit, trådte inn i ruinene av det som en gang var middelalderens religiøse sentrum i Øst-Norge. Man gikk omkring i restene av et anlegg som ble reist i en brokete tidsalder. Ifølge historikeren J. Huizinga «en tidsalder som malte sine dyder men beskrev sine synder». Malte – og bygget, kunne vi føyet til. Det var en tid da råskinnet solgte porno i kirken, og massemorderen sponset messer for å sikre seg nåde for sin sjel. I kirkeruinene på Domkirkeodden fornemmet man fortsatt det sakrale rommet hvor forholdet mellom mennesket og maktene hadde vært annerledes, komplekst og uforklarlig. 

Det deltakerne i konkurransen skulle belyse, og juryen ta stilling til, var om man kunne utforme et vernebygg som beskyttet de historiske kildeverdiene uten å svekke ruinenes numinøse identitet. 

For å vurdere det nye vernebygget er det nødvendig å se nærmere på hvordan man arkitektonisk sett valgte å forholde seg til ruinene.

«Det arkitektoniske hovedkonsept er enkelt,» sier forfatterne av det vinnende forslaget i konkurransebeskrivelsen: «Gjennom interiørets asymmetriske vridning oppstår det en bevegelse i rommet mellom de gamle ruinene og det nye vernebygget som gir en allegori på tidsforskyvning og historisk perspektiv. Det oppstår en dynamisk spenning i kontrasten mellom overlyshvelvets formale ro og sideveggenes vindskjevhet.» Og juryen istemmer: «Den tosidige virkningen mellom det regulære og det irregulære vil skape en egnet spenning. Prosjektet spiller på kontrastvirkning til det eksisterende nærmiljø både gjennom hovedform, målestokk og materialvirkning.» 

Vinnerutkastets mest fremtredende trekk er nettopp denne tilliten til at spenningen som oppstår ved en ekstrem konstellasjon av motsetninger, godtgjør arkitektonisk kvalitet. Og det er denne klokkertroen på spenning som adekvat arkitektonisk konsept for denne oppgaven, som danner grunnlaget for min hovedinnvending mot prosjektet. 

Hamardomen strutter av motsetninger: den nye vernebygget kontra de gamle ruinene, poesi kontra fornuft, det lette glasset kontra den tunge steinen, den teknologiske konstruksjonen kontra det sakrale rommet, middelalderens mysterium kontra vår tids rasjonalitet.

Det at nytt møter gammelt er ikke interessant. Denne kontrasttankegangen er for enkel, for lettvint. Etter min mening er det en illusjon å tro at man ved å maksimere avstanden mellom motsetninger utdyper eller synliggjør kvalitetene ved de respektive parter. I virkeligheten skaper man et vakuum der en hel bestand av muligheter går tapt ved mangel på næring. Jeg tror at denne oppgaven krevet en langt mer nyansert romlig strategi for at ruinene skulle gis en sjanse til å komme til sin rett. Enkelheten i dagens vernebygg er hverken ærbødig eller subtil, den oppleves som en mangel på utvikling av det arkitektoniske potensialet oppgaven rommet. 

Hamardomen er utformet som en krysning mellom arkitektoniske fortolkninger av faktiske og antatte opplysninger om Hamar domkirkes form, og valgte geometriske 

faktorer: Vernebyggets plan er dreiet 110  i forhold ruinene, mens byggets horisontale mønedrager er plassert i den antatte posisjonen til domkirkens midtskipshvelv; vinkelavviket mellom grunnplan og møneplan gjør at det dannes en hyperbolsk paraboloide. I forlengelsen av ruinene av tverrskipet er imidlertid sidene i vernebygget plane, dette gjør at de dobbeltkrumme veggflatene brytes, og at vernebyggets grunnflate minimaliseres. Resultatet av denne eklektiske formingsstrategien er en deformert romlig geometrisk figur,– hentydningene til middelalderkirken er vanskelig å oppfatte for den uinvidde. 

Det å tillegge geometriske forhold et narrativt innhold er velkjent og velbrukt prosjekteringsmetodikk; i Hamardomen skal den asymmetriske konstruksjonen være et uttrykk for oppgavens historiske dimensjon. Jeg vil hevde at denne formen for prosjekttilnærming mister mye av sin gyldighet utenfor tegnebordet – der geometri og grafikk er tolkningsvennlige abstrakter – og at denne tilnærmingen i mange tilfeller påfører prosjektet en geometrisk orden som virker hemmende for den arkitektoniske løsningen. Prosjektet svekkes fordi den følsomhet for situasjonen som oppgaven krever, settes til side til fordel for ønsket om å rendyrke en formal idé. Når det gjelder Hamardomen, oppfatter jeg den stringent gjennomførte tekniske riggen som et reduktivt svar på en enestående kompleks og delikat oppgave, og jeg vil stille spørsmål ved prosjektets følsomhet overfor landskapet, ruinene og historien.

Foto: Riksantikvarens arkiv.
Foto: Riksantikvarens arkiv.

Vernebygget på Domkirkeodden er kledd i klart glass. Glasset er festet til konstruksjonen med gjennomgående bolter, det er fuget med silikon. Terrenget rundt vernebygget på Domkirkeodden er justert slik at fundamentdrageren som bærer bygningen, skjules; bare en prefabrikkert sokkeltopp stikker frem over grunnen. Innenfor glasset, mellom ruinene og de syrevaskede sokkelelementene, er det plantet gress i maskingrus uten organiske masser. Gresset vannes i sommerhalvåret, når det er mulig å forhindre kondens ved hjelp av naturlig ventilasjon. 

Som det går frem av materialbeskrivelsen, har det vært arkitektenes intensjon at vernebyggets vegger ikke skal danne noe entydig skille mellom ute og inne; Visuelt sett skal ruinene inngå som en del av det omkringliggende landskap. Terrenget skal oppleves som en kontinuerlig flate helt frem til ruinene. Med andre ord; vernebygget er forsøkt løst på en slik måte at det skal gjøre lite av seg, slik at Domkirkeodden i størst mulig grad skal kunne oppleves slik den var før ruinene ble pakket inn i grønn presenning, – før konkurransen ble utlyst. Resultat av denne ydmyke holdningen til stedet er at det trekkes store veksler på omgivelsene. Landskapet er gitt en arkitektonisk rolle ved at det skal bidra til kvaliteter i det rommet ruinene står i. Lyset i Hamardomen er en ubearbeidet konsekvens av været og årstiden, og det eneste mørket i bygningen er det som oppstår når dagen blir borte ved solnedgang. Vernebygningen synes å være et instrument til å se, eller oppleve forholdet mellom ruin og landskap. Dette er interessant, men jeg synes ikke det er vellykket. Riktignok oppleves konstruksjonen instrumental i sin presisjon, men som arkitektonisk gestaltning virker den dimensjonsfattig og lite engasjerende. Den allestedsnærværende transparens gir for få arkitektoniske impulser. Forholdet mellom tilskueren, ruinene og landskapet trivialiseres ved denne kliniske behandlingen av problemstillingen.

Intensjonene til tross, det nye vernebygget avskjærer ruinene fra sin opprinnelige landskapelige sammenheng og danner et rom omkring dem hvorfra de kan studeres som gjenstander i et museum. Og det er nettopp dette som opptar meg; hvordan kan man som tilskuer oppleve ruinene. Man kan se på dem utenfra,– som gjennom et monter, eller man kan gå inn i vernebygningen, på det nye steingulvet som dekker hele ruinens flateareal, og som gjør det mulig å benytte bygningen som forsamlingslokale. Ønsker man å gå rundt ruinene – innenfor glasset –, må man trå på det utplantede gresset som virker sårbart og derfor avvisende, flere steder må man bøye seg for å komme under og forbi ståldragerne. Denne vandringen mellom den nye og den gamle konstruksjonen kunne ha vært en stor museal opplevelse – jeg synes det er problematisk at den ikke er det. Slik jeg ser det, er det betenkelig man har valgt å gjennomføre denne byggeoppgaven med et prosjekt hvis geometri og planløsning ikke gjør det mulig. Dette er et rom hvis premisser ikke kan være dannet ut fra hensynet til ruinene eller til dem som kommer til Domkirkeodden for å oppleve disse. I dette rommet er ruinene redusert til kraftløse, stumme artefakter uten evne til å formidle noen historie. Noe er drept her. 

Lund og Slaattos tilnærming til oppgaven har resultert i en spektakulær, men ikke desto mindre banal bygning, som tross sin intrikate geometri og imponerende konstruksjon ikke har maktet å ivareta de sakrale og monumentale kvalitetene ruinene var i besittelse av. I ly av det nye vernebygget fremstår domkirkeruinene som hjelpeløse bygningsrester avhengige av rituelle seremonier for å påkalle minnet om den status de en gang hadde. 

Fakta

Les arkitektenes beskrivelse av Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner her.

Les Christian Norberg-Schulz omtale av Hamardomen og vernebygget her.

Vernebygget på domkirkeodden
Publisert på nett 15. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.