Artikler / Leder

Unntakene

Bygg- og anleggsnæringen har en årlig omsetning på ca. 570 milliarder kroner, og sektoren står for 15% av verdiskapingen i Norge. Bygg og anlegg er den største næringen i landet målt i antall bedrifter. Ikke desto mindre bruker 90% av alle disse bedriftene mindre enn 5% på forskning og utvikling, og 24% bruker ingenting. Det sier litt om klimaet for nytenkning. Så selv om en ganske stor andel av norske bygg tegnes av arkitekter – og vi antar at det er et uttrykk for en vilje til kvalitet – så er norsk byggebransje ikke fokusert på innovasjon.1 

Typisk norsk arkitektur, eller et unntak? Vennesla bibliotek og kulturhus. Helen & Hard 2011. Foto: Emile Ashley
Foto: Emile Ashley

Typisk norsk arkitektur, eller et unntak? Vennesla bibliotek og kulturhus. Helen & Hard 2011.

“De prosjektene som trekkes frem for å representere ”norsk arkitektur i dag” er blitt til på tross av, ikke på grunn av, forholdene i dagens norske byggebransje.”Norske arkitekter sier at til tross for at det bygges mye i Norge, er vilkårene for arkitektenes yrkesutøvelse blitt betydelig vanskeligere de siste ti-tolv årene. Bygge-prosessen er i økende grad fokusert på forutsigbarhet i økonomien og standardisering av tekniske løsninger, en utvikling som ikke gir mye rom for bearbeidelse av prosjektet underveis i prosessen. Kvaliteten holdes som oftest på et minimumsnivå i forhold til forskriftskrav og økonomi.

“De prosjektene som trekkes frem for å representere ”norsk arkitektur i dag” er blitt til på tross av, ikke på grunn av, forholdene i dagens norske byggebransje.”

Men det finnes unntak. Dette peker på noe svært vesentlig: De prosjektene som trekkes frem på utstillinger og i publikasjoner og som vises verden over som ”norsk arkitektur”, er unntakene. Omtrent 30% av nye bygg i Norge tegnes av arkitekter. Dette er et høyt tall i global sammenheng, der gjennomsnittlig 2% av bygg er tegnet av arkitekter, men det er lavt i forhold til hvor mye som bygges i Norge. Den gjennomsnittlige norske byggherren er ikke særlig ambisiøs, det gjennomsnittlige byggebudsjettet ikke særlig stort, den gjennomsnittlige entreprenør ikke særlig innovativ eller kvalitetsorientert. De prosjektene som trekkes frem for å representere ”norsk arkitektur i dag” er i de fleste tilfeller blitt til på tross av, ikke på grunn av, forholdene i dagens norske byggebransje.

Det er grunn til å huske på dette også når norske myndigheter klapper seg selv på skulderen for å ha produsert en arkitekturpolitikk, som ble lansert i 2010 i form av dokumentet arkitektur.nå, og som nå skal evalueres. Dokumentet oppsummerer mange aspekter ved status quo på en utmerket måte, og trekker frem noen gode initiativer som fremtidige satsningsområder. Men dersom regjeringen mener alvor med det som står i kapitteloverskriftene, at ”Miljø- og energivennlige løsninger skal prege arkitekturen”, at ”Byer og tettsteder skal utvikles med arkitektur av god kvalitet”, eller at ”Staten skal være et forbilde”, kreves det en mye større innsats enn den vi ser i et gjennomsnittlig byggeprosjekt i dag, statlig eller privat. ”God arkitektur skal bidra til god livskvalitet”, står det under overskriften ”Visjon”. Det er i de aller fleste tilfeller langt frem dit.

De fleste av de prosjektene og bygningene som illustrerer arkitektur.nå – Operaen, Preikestolhytta, I-BOX i Tromsø, boligprosjektet på Svartlamoen, Tautra Mariakloster, Hamsunsenteret, Solbergplassen, Mortensrud kirke og flere andre – er svært spesielle bygg. De har en kvalitet, en arkitektonisk tydelighet, en oppfinnsom materialbruk, som er et resultat av spesielle, heller enn konvensjonelle, omstendigheter. Kanskje var det spesielt ambisiøse byggherrer, gode konkurranse-prosesser, gode arkitekter, spesielt dyktige ingeniører, eller entreprenører og håndverkere som var villige til å strekke seg litt lenger.

Det blir meningsløst å skulle oppsummere eller generalisere en utvikling på grunnlag av en mer eller mindre tilfeldig samling av slike unntak. Det er bygget noen svært gode ting de siste årene i dette landet. Men heller enn å skulle sammenfatte dette i generaliteter, må vi se etter det spesifikke. Hva var det som gjorde at akkurat dette prosjektet ble så bra? Hvem var med? Hva gjorde de? Og kan man gjenskape de samme forholdene andre steder? Først da får prosjektene en overføringsverdi. Først da kan man påvirke og forbedre de prosessene, den politikken, den økonomien som legger rammene for dagens arkitektur. Hvis unntakene fikk legge premissene, kunne man bygge en arkitekturpolitikk på erfaringer med hvordan kvalitet faktisk oppnås, og ikke bare på intensjoner.

Noter
    Foto: Tommy Ellingsen
    Ingerid Helsing Almaas
    Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
    Unntakene
    Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.