Artikler / Leder

Turistatraksjon

Så er den på plass. Den nye Holmenkollbakken, omspunnet av rykter, diskusjoner og kontroverser helt fra starten, helt fra konkurransen i 2007. "Danske Julien de Smedt Architects står bak forslaget som vant arkitektkonkurransen for Nye Holmenkollen, men nå ser det ut til at den aldri vil bli bygd", stod det å lese på Teknisk Ukeblads hjemmesider samme dag som konkurranseresultatet ble offentliggjort. Byrådet gikk kort etter konkurransen inn for å bygge om den gamle bakken en gang til i stedet for å bygge nytt. Deretter gikk det slag i slag med snuoperasjoner, tautrekking, budsjettsprekk og arkitektprotester. Byråd ble sendt på dør og kulturministeren ropte om skandale. Men i 20n inviterte Norge til skifest, og 300 ooo mennesker holdt hus rundt Holmenkollen i de 12 dagene verdensmesterskapet varte.

Holmenkollbakken.  Foto: Marco Boella

Holmenkollbakken. 

Foto: Marco Boella

Og nå ligger den nye bakken der og glimrer blant granene, lysende gjennom tåka høyt oppe over byen. Det umistelige gamle hoppet, med det klumpete tårnhuset som så ubegripelig fikk tilnavnet "Diamanten", er borte. Ser man på bildene av det nå, ser den verdenskjente oldingen blant sportsarenaer merkelig spinkel ut. Strukket oppover og oppover ettersom hopperne ville videre, konstruksjonen magrere og magrere, med de uskjønne føttene plantet i et voksende hav av provisorier og tilfeldige servicebygg. Var det dette vi skulle ha bygget videre på, for n'te gang siden OL i 1952? Nei, det var godt den fikk slippe nå.

Forventningen er en underlig ting. Hoppbakken på Holmenkollen er (ifølge Oslo kommunes egne Holmenkollenhjemmesider) verdens tredje mest berømte sportsarena, bare slått av Wembley og Wimbledon. Ola Bettum, som anmelder de to hoppbakkene i det nye nasjonalanlegget i dette nummeret, mener det skyldes kombinasjonen av sted og aktivitet; den absurde sporten skihopp tross alt er, og bakkens spektakulære plassering, synlig fra nesten hvor som helst over hele hovedstaden. Selve bygningen, hoppbakkens arkitektur, har mindre å si - så lenge den svimlende utsikten er der, kommer turistene uansett. Så lenge tårnet, tilløpet, strekker seg opp i himmelen over grantoppene vil postkortene fortsette å spre sine små Norgesbilder utover i verden. Bakken trenger ikke å være noe mesterverk. Den skal bare være nok. Nok til at balansen mellom forventing og bekreftelse opprettholdes. Og selv om JDS Architects er skuffet over å ha blitt holdt utenfor viktige deler av gjennomføringsprosessen, og forhindret fra å gjøre bakken virkelig bra, er det ikke tvil om at de har gjort mer enn nok.

De store grepene, slik de kan sees nede fra sentrum, levner ingen tvil om at Oslo fremdeles er byen med hoppbakken. Den brede lysende stripen der oppe har en helt annen og tydeligere fremtoning enn den gamle bakken noen gang hadde. Den innfrir verdens forventinger. Så får det heller være at JDS ikke fikk følge prosjektet sitt helt fram til ferdig arkitektur.

"De store grepene, slik de kan sees nede fra sentrum, Ievner ingen tvil om at Oslo fremdeles er byen med nappbakken."

For det er jo først når du er i mål, når du er kommet helt frem, at byggeriet blir arkitektur. Det er når utformingen og sammenstillingen av delene er forstått og fulgt helt frem, at en ny virkelighet blir til. I en helt annen artikkel i dette nummeret forteller Mare Neveu om en diskusjon av de klassiske søyleordenene i 1700-tallets Venezia,. der arkitekturprofessoren Carlo Lodoli går hardt ut mot de av sine kolleger som bare opererer som stilkopister, som bare gjentar ordenenes form uten noen forståelse av materialenes egenskaper og deres konstruktive dimensjoneringen. Neveu velger seg en liten gjenstand, en åregaffel, for å forklare hvordan materiale, funksjon og form er nødt til å utvikles sammen for å få et godt nok resultat.

I de små og enkle gjenstandene er kvalitetskravene åpenbare. Funksjon og estetikk er ett. Lager du ikke en god nok åregaffel, kan du ikke ro. Jo større gjenstandene er og jo mer kompliserte prosessene blir, jo vanskeligere er det å opprettholde den nesten håndverksmessige intimiteten som en sjelden gang kan prege også veldig store bygg, også noen av dem som bygges i dag. Men en slik intimitet er krevende. JDS har fortalt oss med all mulig tydelighet at de mener at Oslo kommune ikke har levd opp til det kravet, at de forspilte mulighetene til å oppnå kvalitet er mange, kanskje for mange. Men når vintermørket legger seg over Oslogryta, og det hvite lyset tennes i Holmenkollbakken og gjør januartåken til en blendende eter mot Nordmarkas mørke tretopper, er det klart at byen fremdeles har et unikt landemerke. Det er mulig at alle detaljene i stålkonstruksjonen og betongdekkene ikke er på plass, og at arenaområdet er strødd som en slagmark med skur og gjerder og skrap. 

Men når hele byen og gjester fra alle verdenshjørner løfter hodet og ser mot skogen, er det noe vi har fått til.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Turistatraksjon
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.