To byrom i Oslo

Hvordan kan et byrom legge til rette for et aktivt byliv?  Alf Haukeland ser på to ulike situasjoner.

To mindre plassrom i Oslo har fått en ansiktsløftning. Rommene er veldig forskjellige i forhold til kontekst, situasjon og form, men har også noen felles trekk som det er verdt å dvele ved. Vinkelplassen på Majorstua er en terrasse, egentlig bare et utvidet fortau i gaterommet, mens Schandorffs plass på Hammersborg nesten er en terrenginstallasjon. Den første brukes av veldig mange, den andre brukes av få. Den ene legger til rette for aktiv offentlig bruk, mens den andre muligens privatiserer mer enn den tilrettelegger for offentlig liv.

Vinkelplassen

Vinkelplassen på Majorstua ble gitt offentligheten da den moderne Vinkelgården tvers overfor Majorstuhuset ble bygget på 1930-tallet. Fasadene ble da trukket tilbake fra byggelinjene i krysset mellom Majorstugata og Bogstadveien, og ga rom for litt mer fotgjengerliv i dette intense krysset med trikk og biler i begge retninger og en heftig fotgjengerstrøm fra Bogstadveien til kollektivknutepunktet i og ved Majorstuhuset. Dette er en helt plan plass, der det er gulvet sammen med de tilstøtende husenes arkitektur som gestalter rommet. Rommet er det sentrale, og mange mennesker har antakelig passert og brukt det gjennom mange år, uten å egentlig legge merke til den veldefinerte lille plassen.

Fra Schandorffs plass med nedgangen til parkeringskjelleren.
 

Fra Schandorffs plass med nedgangen til parkeringskjelleren.

From Schandorffs plass with the entrance to the underground car park.

Schandorffs plass

Schandorffs plass var en blindgate som stanget mot murene og trappen opp mot den nyklassisistiske kolonnaden som kneiser på nordsiden av Deichmanske Bibliotek på Hammersborghøyden. På nordsiden av gata lå en rekke bygårder, på sørsiden hviler trefoldighetskirken på en ukomfortabel seng av små plenflater, noen skjeve trapper og murer av tung granitt, flankert av en bulkete skrå asfaltflate for adkomst og parkering for privilegerte ansatte og besøkende til kirken. Her har det aldri vært mange som har oppholdt seg. Rommet har vært parkeringsplass og det har vært kronglete å komme seg opp mot kolonnaden og Keysers gate.

Begge byrommene er oppgradert i løpet av det siste året, en oppgradering som i begge tilfeller er drevet frem av prosjekter for rehabilitering av de tilgrensende bygningene. På Vinkelplassen er det Vinkelgården som har fått seg en omgang, den har fått nye kiosker og kjappe butikker henvendt mot folkestrømmen på gateplanet utenfor. Heldigvis har urmakeren og kaffebaren beholdt sine rom mot plassen – et ordentlig byliv hjelpes av at det er kontinuitet i steder der man kan handle og forfriske seg. I etasjene oppover i Vinkelgården ser det foreløpig litt tomt ut, men tannlegene er igjen – de som i byggets barndom var fremskrittets tjenere, i fasjonable lokaliteter.

Offentlig eller privat?

På Schandorffs plass har NAV flyttet inn. NAV har bygd seg et nytt hus, med en stor parkeringskjeller som svar på egne ønsker og kommunens normer. Inngangen til kjelleren ligger ut mot plassen, og gir en følelse at det er parkeringen som er den viktigste driveren bak disposisjonen. Kjelleren viser seg frem med en rustinnfattet glassdør, som gir illevarslende assosiasjoner – er det en pornobar der nede eller andre lyssky aktiviteter? Døren bidrar til at terrassen inn mot NAV oppleves som privat, til tross for at det egentlig er et offentlig rom. Betongrampene som slynger seg opp mot kolonnaden bak Deichmanske gir imidlertid endelig ordentlig tilgjengelighet til et sted som tidligere var svært avsondret fra omgivelsene. Her kan man komme opp til det nyklassisistiske kolonnaderommet og videre bort i Fredensborgveien. Forbindelsen bidrar til større gjennomsiktighet og mer bevegelse omkring kolonnaden, som er et vakkert og spesielt sted i byen. 

Inn mot NAV-huset er det flere granittkledde terrasser, den viktigste henvendt mot inngangspartiet. Her står det bord og stoler som gir bud om en varm og deilig sommerpause for de ansatte, men det er ingen tilbud eller henvendelse mot offentligheten på terrassene langs fasaden, noe som er unødvendig og trist. Det er noen mindre terrasser med sittemuligheter for publikum på den mellomste terrassen langs rampen, der de ensomme fastskrudde stolene venter på at folk skal komme og sette seg ned, men disse er sekundære.

En stillferdig oppgradering

Vinkelplassens gulv er dekket med store kvadratiske granittheller som står godt til Vinkelgårdens geometri og arkitektur. Det er deilig å oppleve et sted hvor de fallende lengders tyranni er brutt. Hele Oslo sentrum er etter hvert dekket av store granittplater i fallende lengder, på sett og vis vår tids asfalt, et manifest omkring større rikdom som muliggjør høyere standard på bygulvet, men ensformig og egentlig ganske kjedelig. En trapp i samme granitt som gulvet tar terrengspranget fra Majorstuveien og opp på plassen i det sørlige hjørnet. Stripeteipen på trinnene forteller nok en gang at kontrastfarger hadde vært et klokere valg, selv om de på plantegningen kan se ut som umotiverte svarte felter i den ellers enhetlige flaten. En hvilestein utformet av Gunn Harbitz gir ett sentralt fokuspunkt på plassen og det holder! Slik har Vinkelplassen fått en stillferdig og formsikker oppgradering, som kanskje knapt merkes av de mange som haster forbi eller stikker innom i butikkene, kaffebaren eller kioskene.

Helhet og detaljer?

Schandorffs plass, som ingen tidligere brukte, har i kontrast til Vinkelplassens stillferdige oppgradering blitt ”stylet”, med en dynamisk rampe som det bærende element i rommets komposisjon. Det mest fremtredende elementet er de tykke, solide cortenstålveggene som holder den slyngende gangbanen opp mot Keysersgate. Stålet er det samme som i det sentrale inngangspartiet på NAV-huset, og knytter de to prosjektene sammen i en materialmessig enhet.

Material- og formkomposisjonen blir likevel unødig kompleks og uklar når vi beveger oss ut i rommet mot Trefoldighetskirken. På toppen av veggene som vender mot NAV er det satt grålakkerte flattstålsrekkverk med vertikale spiler. Men på den andre siden, der man holder hånden for å støtte seg opp langs rampen, er det brukt grålakkerte rørrekkverk. Rekkverkmangfoldet forstyrrer og roter til et ellers sterkt og tydelig grep. Hvorfor er ikke cortenveggene trukket helt opp og gjort transparente med utskårne huller eller spalter? Hvorfor er rekkverket så fint detaljert på NAV-siden, men grovt og ordinært mot Trefoldighetskirken? Er det konsentrasjonen om planen som nok en gang har gjort formgiverne blinde for den romlige opplevelsen? Når rommet åpenbarer seg med alle elementer som er lagt inn, hender det at opplevelsen er blitt mindre klar enn man kunne forvente i forhold til den kanskje grafisk elegante planen.

Men det største savnet ved Schandorffs plass er likevel at det ikke har blitt ryddet opp i situasjonen omkring den vakre trefoldighetskirken. Kirken er jo det viktigste bygget her, ved siden av Deichmanske Bibliotek. Situasjonsplanen viser en oppgradering også rundt kirken, som det tydeligvis ikke har vært penger eller engasjement til å gjennomføre til nå. Det er å håpe at tomteeierne kan finne rom for å bøte på dette.

English Summary
Two urban spaces in Oslo

By Alf Haukeland

Two minor urban spaces in the centre of Oslo have had a face-lift. The spaces are very different in context and form, and one is used by many people and the other by few, but they also share some important characteristics, says Alf Haukeland in this commentary. One facilitates an active public use, whilst the other possibly actually privatises the space rather than making it public.

At Schandorffs plass, the central location of the entrance to the private underground parking gives the surrounding area an air of secrecy, and the ramp seems unnecessarily complex, and prescriptive despite the fact that it actually opens a new through route. At Vinkelplassen, in contrast, the simple open plane leaves the users free to navigate the space as they see fit.

To byrom i Oslo
Alf Haukeland
Alf Haukeland er landskapsarkitekt MNLA og ansatt i Asplan Viak hvor han er gruppeleder for landskapsarkitektene i Sandvika og Oslo. Han er…les mer
To byrom i Oslo
Publisert på nett 11. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.