Artikler / Leder

Sterkest er den som står mest alene

«Mange skjønner ikke hva vi holder på med. Særlig arkitekter.» Det er et sitat jeg har hørt fra mange interiørarkitekter i arbeidet med dette bladet. Så derfor vil jeg bare fortelle dere: Det der er en helt høl i huet ting å si. Slutt med det!

Byggekunst 100 år! Forsiden av Arkitektur N nr.2 2019 er en oppgradering av Christian Norberg-Schulz legendariske omslag på Byggekunst nr.2 1966. Den gangen var sauene og enga et bilde på strukturalismen. I denne utgaven handler det om hvorvidt interiør- og bygningsarkitekter er én flokk eller to. Foto: Bjørn Brochmann

Byggekunst 100 år! Forsiden av Arkitektur N nr.2 2019 er en oppgradering av Christian Norberg-Schulz legendariske omslag på Byggekunst nr.2 1966. Den gangen var sauene og enga et bilde på strukturalismen. I denne utgaven handler det om hvorvidt interiør- og bygningsarkitekter er én flokk eller to.

Foto: Bjørn Brochmann

Det mystifiserer faget deres på en helt unødvendig måte og er bare irriterende. For interiørarkitekter jobber med interiører. Det sier seg selv. Og man kan kalle det brukermedvirkning eller behovsanalyse eller programutredninger eller hva man vil, men det ender jo uansett opp med innsiden av et rom. Og det rommet har maling, materialer og møbler. I get it.

Arkitektur N nr.2 2019 handler altså om hvorvidt interiørarkitekter og bygningsarkitekter egentlig burde slå seg sammen eller ikke. Og jeg skred til verket med en holdning som klart helte mot at dette burde være ett fag. Vi arbeider da alle med hus, med et mål om å bedre kvaliteten på de bygde omgivelsene? Nærheten mellom de to fagene er på mange måter mye større enn mellom for eksempel reguleringsplaner og husbygging. Og hvis interiørarkitektur ble et institutt på AHO, BAS og NTNU ville man slippe alle mindreverdighetskompleksene som hefter ved å ikke være «ekte» arkitekt. De to feltene ville inngå i en sunn faglig utveksling og tåpelige problemer, som at interiørarkitekter ikke får tiltaksklasse, ville forsvinne av seg selv.

Jeg snakket med veldig mange interiørarkitekter om dette. Noen var enige, andre uenige – og alle var mer eller mindre uenige med hverandre. Allikevel skjedde det noe med meg. Gradvis, i løpet av alle disse samtalene og alle timene jeg bladde gjennom gamle utgaver av Byggekunst og Bonytt, endret jeg mening.

Årsaken til det er ikke at interiørarkitektur er mer mystisk eller ligner mindre på bygningsarkitektur enn jeg hadde trodd. Snarere tvert imot, det som gikk opp for meg er viktigheten av faget akkurat som det er, i all sin enkelhet. Et fag som i utdannelse og utøvelse sverger til aktivitet i målestokk 1:1. Som konsekvent forholder seg til det menneskelige som utgangspunkt for all formgivning. Og som, om enn litt tilfeldig, har beholdt en utdanning med et kunstnerisk fundament.

Slik jeg nå ser det, er det en rekke grunner til å holde fast ved dette som et separat fag, men la meg særlig fremheve at forskjellen i seg selv er en kvalitet. Jeg tror på tverrfaglighet. Men en slik modell fordrer jo ulike fag, ellers får vi jo bare en stor faglighet, en generisk, ensrettet modus som tenker like tanker frem mot like løsninger. Ja, så ligner kanskje interiørarkitektur og bygningsarkitektur mer på hverandre enn det reguleringsarkitektur og bygningsarkitektur gjør. Men jeg tror alle er enige om at verden hadde vært et bedre sted om man hadde en egen skole som utdannet knalldyktige, dedikerte reguleringseksperter. 

Ulike løp og faglig spisskompetanse er i seg selv bedre enn generalisme, tror jeg. Vi lever i en tid der det har gått sport i å slå sammen ting. På generelt grunnlag må jeg si at jeg sliter veldig med å se de positive konsekvensene av det. Arkitektfaget er dessuten stadig mer preget av differensierte arbeidsoppgaver og krav om særkompetanse. Dermed fremstår det plutselig som om det som egentlig er en historisk tilfeldighet, nemlig at AHO og industridesign forlot Kunsthøgskolen, mens interiør ble igjen, egentlig var et lykketreff, en blessing in disguise som det heter.

Alle skjønner hva interiørarkitekter holder på med. Det betyr ikke at faget får den annerkjennelsen det fortjener. Så la meg avslutte med å si at jeg er takknemlig for alle interiørarkitekter som har holdt fast ved sin egen profesjon og klart å odle frem en sterk fagkultur, ofte i et barskt og lite gjestmildt klima. Jeg håper at dere snart vil høste fruktene av arbeidet gjennom bred anerkjennelse og aksept. Jeg skjønner at mange tenker at det hadde vært bra om de to fagene var ett. Men jeg tror tiden snart vil komme da egenarten ikke lenger vil føles som en hemsko, men snarere en stor styrke.

– Gaute Brochmannn

Sterkest er den som står mest alene
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N fra desember 2017. 
Sterkest er den som står mest alene
Publisert på nett 23. april 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2019. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.