Artikler / Leder

Skal det være et ikon?

Da det fjortende århundre ebbet ut var den ortodokse kristendommen truet fra alle kanter. Det østromerske keiserriket hadde skrumpet inn til det nærmest bare var Konstantinopel igjen, Ottomanene marsjerte inn-over Øst-Europa, og keiser Manuel II Palailogos’ tiggerferd til London og Paris hadde mislykkes i å samle en militærmakt som kunne motstå muslimenes ekspansjon. Situasjonen var desperat. Her hjalp bare troen. Og med Sultan Bayezid den førstes soldater mer eller mindre ved byporten, bestilte den bysantinske keiseren seg et ikon.

Icon of the Triumph of Orthodoxy. Konstantinopel, ca. 1400. Foto: British Museum

Icon of the Triumph of Orthodoxy. Konstantinopel, ca. 1400.

Foto: British Museum

Det greske ordet ”ikon”, eikon, betyr rett og slett ”bilde”. Ikonenes betydning sto helt sentralt i den ortodokse kristendommen. Diskusjonen om hvorvidt bildetilbedelse er å regne som avgudsdyrkelse har holdt seg gående fra Moses’ tredje bud opp til dagens Muhammedkarikaturer, men i den ortodokse kirken var både produksjonen og framvisningen av ikonene, helgenbildene, en svært viktig del av religionsutøvelsen. Men den bysantinske keiserens ikon fra slutten av 1400-tallet, som i dag henger i British Museum, er ikke noe hvilket som helst helgenbilde: det er et ikonenes ikon, et bilde av et bilde – det tar for seg selve ikonet som objekt, som symbol for den ortodokse tro. Bildet heter ”Ortodoksiens Triumf”, og viser keiserinne Theodora og hennes sønn, som i år 843 gjenoppreiste ikonenes posisjon etter at ikonoklastene gjennom det åttende århundre hadde gått hardt til verks mot bilder av Jesus og andre kristne helgener. Theodora og prestene hennes presenterer oss for et Hodegetria, et bilde av Jesu mor med sin sønn, veien til frelsen i de kristne religionene. Under i bildet står en rekke ortodokse helgener, som alle utmerket seg ved å forsvare ikonene mot ikonoklastenes herjinger, for eksempel nonnen ytterst til venstre, som ble henrettet etter å ha sparket vekk stigen under en soldat som var i ferd med å fjerne et kristusbilde som hang over porten til Konstantinopels keiserpalass. Soldaten falt ned og slo seg i hjel, og nonnen led martyrdøden. Bilder er ikke noe å spøke med.

I dag bruker vi selvfølgelig som oftest ordet ”ikon” i overført betydning, men dagens verdslige ”ikoner” er allikevel mer enn bare bilder. Et ikon, sier ordboken, er ikke bare et bilde, det er et forbilde. Og selv om vår mediehverdag formelig kryr av ikoner (et nettsøk på for eksempel ”pop icon” gir snaut en milliard treff), er det ikke uten grunn at Tjuvholmen KS har gitt det nye museums- og kontorkomplekset ytterst ved Oslofjorden navnet Tjuvholmen Icon Complex. På samme måte som den bysantinske keiserens håp om et pr-boost for sitt vaklende herredømme, gir navnet Tjuvholmen Icon Complex uttrykk for hvilken betydning oppdragsgiveren – og utvilsomt også leietakerne, for ikke å snakke om de samarbeidende offentlige myndigheter – håper at anlegget skal få.

“Men ikoner blir ikke til over natten, og det er ikke nødvendigvis den som bestiller dem som kan gi dem betydning.”

Ikke fordi Fjordbyen på noen måte vakler. Så langt strekker ikke denne tvilsomme analogien seg. Utviklingen av hovedstadens sjøkant ser ut til å bli en formidabel suksess, litt avhengig av hvordan man definerer suksesskriteriene, selvfølgelig. Og for hvem. Men det står ingen fiendehær ved Fjordbyens porter; det er i høyden en og annen kritisk røst som piper til inne bak bymurene mens de fleste ellers forbereder seg til fest. Men behovet for branding er like sterkt i dagens Oslo som i 1300-tallets Bysants, og på samme måte som ”Ortodoksiens Triumf” foregriper ”Tjuvholmen Icon Complex” den betydningen dette anlegget skal få. Forteller du folk mange nok ganger at dette er en triumf, så begynner de til slutt å kalle det en triumf, uansett hvor stort nederlaget i realiteten er. Og forteller du folk at dette er et ikon, eller sågar et Icon tegnet av en arkitekt med et verdenskjent navn, så blir det til slutt et Icon de ser, selv om realiteten egentlig fortjener en god porsjon spørsmålstegn.

Men ikoner blir ikke til over natten, og det er ikke nødvendigvis den som bestiller dem som kan gi dem betydning. Man går ikke i døden for et bilde med mindre det er blitt en del av noe man tror på og identifiserer seg med, en del av livet. Så det gjenstår fremdeles å se om det nye bildet vi har fått på Tjuvholmen av hvordan byen skal se ut, av hvordan fremtiden vil bli, vil overbevise dagens ikonoklaster. Tjuvholmen, med sitt Icon Complex, har fremdeles til gode å bli en viktig del av byens liv.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Skal det være et ikon?
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.