«Signalbygg»

– forsøk på å posisjonsbestemme ordet

Signalbygg er ikke et ord med etablert betydning og hevd i arkitekturfaget. Kun i én av beskrivelsene som følger byggene som presenteres i Byggekunst nr. 1 2003 forekommer ordet signalbygg, og det forekommer kun av og til i arkitektenes beskrivelser som har vært gjengitt i Byggekunst de seneste årene. I Norsk språkråd er ikke dette ordet registrert. Det forekommer heller ikke i Arne Gunnarsjaas Arkitekturleksikon, og det eksisterer ikke som søkeord i basene til Arkitektakademiets bibliotek.

På tross av at ordet ikke fins i leksika og databaser viser det seg likevel at det har en viss utbredelse der man i dag snakker om arkitektur og arkitektoniske prosjekter, at det har vært i bruk blant arkitekter siden ca. 1990 og at utbredelsen har økt de siste årene. Det har også bruken av kjerneleddet signal alene og andre ordsammenstillinger med signal som kjerne. For eksempel uttalte en av landets ledende optikere i et NRK-intervju om trender for brillefatninger i november 2002 at «brillen har en signaleffekt», og at «historisk signaliserer brillen «jeg er en intellektuell person»», og «…at den i dag gir signal om sosial status og smak». (Ordet «signaleffekt» er heller ikke oppført i ordlistene.)

«Signalbygg»

Semiologen Thomas A. Seboek (ref. Contribution to the Doctrine of Signs. Lanham, Md.: Univ. Press of America 1976) regner ‘signal’ som medlem av tegnfamilien sammen med symbol, ikon, symptom, navn og anvisning. Det egenartete ved signalet er at det alltid er sansbart og konvensjonelt, og at det utløser en (umiddelbar) reaksjon hos den som mottar denne type tegn.

Ordet signal er en middelalderlatinsk form av det latinske signum. Signum er i innhold og omfang svært likt det nordeuropeiske ordet tegn. Opp til 1800-tallet ble ordet signal brukt synonymt med ord som symbol og merke. Men med innføring av moderne kommunikasjon fikk det sin nåværende betydning som uttrykk for kodifisert informasjonsformidling/melding. Ordet tegn (sign i engelsk og signe i fransk) har fått rollen som det mest generelle begrepet i familien. Anvisning og signal skiller seg fra de øvrige fire ved at de rommer et element av handling; anvisning kun i avsender, signal presumptivt både fra avsender og mottaker.

I utvidet betydning kan ordet signal betegne det å introdusere – være opptakt til – en hendelse, som f.eks. at når løvet faller, går det mot vinter, og andre ganger i talemåter som f.eks. at n.n. sender ut signaler.

Således er ordet signal selv et eksempel på at ord kan endre referanse og valør, og at begreper kan endre omfang og innhold fra tid til annen og fra sted til sted, og at ett og samme ord kan anvendes i mer enn én betydning.

For ordet bygg har vi en lang tradisjon for bruk av ordet i sammenstillinger som f.eks. helsebygg, skolebygg, administrasjonsbygg, kontorbygg, lagerbygg etc. etc. Disse sammensatte ordene gir tilleggsinformasjon om byggets funksjon og type. Gjelder dette også for ordet signalbygg? Er det i det hele tatt mulig å sette ordet signal sammen med ordet bygg til ett ord uten å tøye den alminnelig utbredte forståelsen av ordene signal og bygg til det urimelige?

Liten historie om «signalbygg»

Et søk etter «signalbygg» i NALs arkiver og på internett førte tilbake til arbeidet med OL på Lillehammer, til dokumenter fra LOOCs designavdeling. I «OL ‘94 Visuell profil. Del: arkitektur og omgivelser – overordnede og generelle premisser» fra 1990 er «signalbygg» presentert som et mål. Her heter det blant annet (s. 2) at «Hver arenakommune bør framstå med et eget signalbygg eller identifikasjonselement som gir symboleffekt og bærekraft som lekenes og stedets kjennetegn.», og (s. 14) «Enkelte omgivelser, bygninger eller produkter bør i hver kommune fremstå som signalbygg som markerer stedets egenart og byggets funksjon i forhold til karakteristiske landskapsdrag og eksisterende bebyggelse…», og (s. 15) «Service-elementene bør ha et lett og generelt preg, med klar signaleffekt og OL-tilknytning» (uth. ved KN). Ordet forekommer imidlertid ikke i presentasjonene av bygg og anlegg i Byggekunst 5-6 1993. Men i siste halvdel av nittitallet kommer ordet mer og mer til anvendelse.

I 1996 uttalte NALs konkurransekomité at «Statsråd Åse Klevelands innsats for arkitektur og design krever også at vi bidrar til å skille ut de særlig viktige oppgavene – signalbyggene» (Arkitektnytt nr. 6 1996). 

I Rundskriv (H-7/97), «Om endringer av estetikkbestemmelser i Plan- og bygningsloven» heter det under 5.2 Innsigelsesgrunnlag – Bygninger og anlegg av spesiell betydning for fellesskapet: «Offentlige eller private bygninger og anlegg som oppleves og brukes av mange, er ofte signalbygg og samlingspunkter i kommunen og tettstedene. Det er viktig at disse funksjonelt og estetisk får en god lokalisering og utforming. Dette kan være parker, rådhus, idrettshaller skyssstasjoner, større skoleanlegg eller kjøpesentra, godt synlige bensinstasjoner, hotell- og overnattingsanlegg og fritidsparker. Dersom slike anlegg vil utgjøre et dominerende estetisk trekk i den enkelte kommune/tettsted, vil det være grunnlag for å vurdere å fremme innsigelse på estetisk grunnlag dersom tiltak er uheldig plassert og utformet.»

I mars 1998 uttaler daværende styremedlem i NAL, Reiulf Ramstad seg til Aftenposten om problemene ved Vestbanen: «Riv alt sammen…for at operaen skal bli et signalbygg for fremtiden.» I debatten om nytt operahus i Stortinget, juni 1998, uttalte sakens ordfører at «Det er lagt vekt på at den nye operaen skal være et signalbygg for det neste århundre». I debatten ble det også lansert et prosjekt på oljeplattform ute i fjorden der direktør Runar Døvig i Oslo Kunstverk uttalte til Nettavisen at «Dette vil være et signalbygg. Det vil kunne tiltrekke seg stor interesse». Da Stortinget sa ja til å bygge opera i 2001, uttalte operasjef og ballettsjef samstemt at «Snøhettas arkitektoniske konsept vil gi nasjonen et signalbygg som viser Norge på sitt beste». 

Operaen skal ligge på Vestbanen, slo Thomas Thiis-Evensen fast i et innlegg i Aftenposten januar 1998. Målet med artikkelen var å reise en diskusjon om hva man ville med byggeoppgaven. Som én av to ideer om «operabyggets mening» peker han på operaen som monument: «Den flerfoldige funksjonen som spenner mellom musikk, dans og teater, er samlet i ett bilde, til ett signalbygg i «splendid isolation». I slike tilfelle oppfattes byggene som symboler på kunstens status, men også på nasjonal brynde og evne til løft.»

I 1998 er knutepunktet Lysaker oppe i formannskapet i Bærum. I sakspapirene karakteriseres Lysakers bygde omgivelser bl.a. med «til dels ekspressive signalbygg».

Etter modell av OL på Lillehammer ble det også laget en designhåndbok for Oslo Lufthavn Gardermoen. Her heter det under kapitlet «adkomstsonen» at ekspedisjonsbygget og flygeledertårnet skal være «arkitektonisk dominerende elementer i adkomstsonen», og i kapitlet «landskapsforming» som «fondmotivet i adkomstsonen». I en redegjørelse for designhåndboken under tittel «Gardermoen – mål for arkitekturen», Byggekunst nr. 1 1999, blir derimot de to bygningene holdt frem som «de viktigste signalbyggene. Tårnet skal skal dominere som landemerke, og terminalen er stedet de reisende lett skal finne veien til. Derfor skal ingen annen bebyggelse konkurrere med disse om oppmerksomheten». Det kan altså ligge to «signalbygg» side ved side, og et «signalbygg» er jevngodt med at bygningen fremheves og er synlig.

I Arkitektnytt nr. 7 1999 presenteres resultatet av konkurransen om Kolbotn under tittelen «Samlende sentrum med signalbygg» – signalbygget er kulturhuset, som «skal bli et signalbygg som styrker kommunens identitet». Og i januar 2001 mener juryen i konkurransen om ny brannstasjon i Bergen at vinnerprosjektet «framstår som et signalbygg med sterk form». Oslo og Akershushøgskolens studentskipnad omtaler samskipnadens prosjekt for flere hybler og boligadministrasjon som sitt signalbygg. I Stavanger prosjekterte Brandsberg-Dahls Arkitektkontor AS nye Forum Rica Hotell som et tårn på 21 etasjer – «et signalbygg for messe- og konferansesenteret mot omverdenen». Stavanger Aftenblad vil bygge 25 etasjer på Forus og «synes det er fornuftig med et signalbygg på grensen mellom Stavanger og Sandnes».

I Ålesund anså arkitekten at «tomtesituasjonen innbød til å forme et signalbygg for Kystverket», som sto ferdig i 2000. I Trondheim prosjekterer PKA «et signalbygg i 4 etasjer, som er utformet i kontrast til de omkringliggende historiske bygningene…(for) et mer åpent, synlig og publikumsvennlig politi».

Etter konkurransen om Bodø sentrum vest vinteren 1999-2000 var et av juryens råd til videre arbeider «…et bygg på kaihjørnet vest for Sjøgata, både som et signalbygg som vil markere innseilingen til Bodø…». I Meråker kommune la de i mars 2000 frem en kulturplan der de under «Krav for estetisk kvalitet, kulturbygg» gir signalbygg en særlig posisjon i den fysiske planlegging: «8. Byggverk: Begrepet dekker både bygninger og anlegg. Anlegg kan defineres som tekniske installasjoner som for eksempel bruer, veger, høgspentledninger eller bussskur. Spesielt viktige bygninger på et område kalles «signalbygg», og bør behandles særlig varsomt med tanke på videre inspirasjon og «smitteeffekt». I juni 2000 kan vi lese at Telenor Eiendom har levert og åpnet sitt første signalbygg ved Telenor Tyholt «…fremtidens kontorbygg…miljøer for Nordens beste arbeidsplasser».

Sommeren 2001 diskuterte man om klosterbygningen på Utstein skal kalkes. Riksantikvaren vil kalke og mener at klosterbygningen godt kan skille seg ut og dominere landskapet. Førstekonsulenten i kulturminneavdelingen, Morten Stige, uttaler til Stavanger Aftenblad at «I middelalderen satte klostrene og kirkene langt på vei premissene for omgivelsene rundt. Mange av dem ble reist som viktige signalbygg, og fikk derfor også en svært dominerende beliggenhet i landskapet».

I sin beskrivelse peker Lunde og Løvseth Arkitekter AS selv på at Høgskolen i Agder er formet i campustradisjonen, og at de således sikter mot at «anlegget får visuell gjenkjennelighet som et signalbygg».

I premissene for konseptkonkurransen om utbygging av Tjuvholmen i Oslo lyder premiss/føring nr. 7: «Området bør i tillegg til å signalisere høy kvalitet også inneholde et signalbygg som fremhever denne kvaliteten».

Og slik er det nå – vi finner ordet signalbygg i offentlige manualer, i arkitektenes beskrivelser, i uttalelser fra Riksantikvaren, i argumentasjonen til utbyggere, i avis- og tidsskriftartikler, i politisk diskusjon og i menigmanns leserinnlegg i media. «Signalbygg» skal sannelig dekke/oppfylle mange behov, hensyn og idealer. Av eksemplene ser vi at ordet settes inn som bærer av 

ganske forskjellige betydninger – noen ganger støttet av alternative formuleringer eller presiseringer, noen ganger uten. «Signalbygg» skal bidra til å skille ut de viktigste oppgavene, innvarsle epoker, vise Norge på det beste, presentere bildet av operahusets virksomhet, gi form til det ekspressive, bære frem fremtidens kontorbygg, sette bygninger fra fortiden i sitt rette perspektiv osv.

«Signalbygg» – en selvmotsigelse

Da jeg begynte arbeidet med denne artikkelen, søkte jeg etter bygg og bygningstyper som kunne falle inn i omfanget av begrepet. I det perspektivet som den refererte ordbruken setter opp, er selvfølgelig kirketårnet et signalbygg, kulturhus og viktige offentlige bygg kan bli signalbygg, likeså store hotellbygg og kjøpesentra, og kanskje bensinstasjoner markerer seg som signalbygg. Det hvite varehuset Sundt i Bergen virker som signalbygg, likeså Ishavskatedralen (Troms-dalen kirke), og tårnet på Ullevål sykehus i Oslo, mens tårnet på Gaustad sykehus kanskje er mer av et symbol. Hva med flygeledertårnet på Oslo Lufthavn Gardermoen? Vil folk regne det for et signalbygg? Det er jo imidlertid høyt fordi funksjonen krever det.

I søk etter å fylle begrepet «signalbygg» med innhold sammenlignet jeg kvalitetene ved disse byggene og de forannevnte prosjektene med den leksikale mening av ordet signal. Da brast frimodigheten. Man kunne si mye om prosjektenes posisjon og virkning i landskapet og det sosiale liv, men noe signal i ordets alminnelige forstand sender de ikke ut. 

Nå er vi vel kjent med at ord kan endre referanse og valør, og at begreper kan endre omfang og innhold fra tid til annen og fra sted til sted, og at ett og samme ord kan anvendes i mer enn én betydning. Men det butter mot når betydningene både er ganske nær hverandre og likevel danner motsigelse på meningsplanet, som den konvensjonelle bruk av signal og «signal» sammenstilt med «bygg». I denne nye bruken av  ordet signal kan det ikke være snakk om noe konvensjonsbestemt signal, men om en virkning som man tenker seg har noe av den samme kvaliteten – om signal i overført betydning, en slags metafor.

Hvilke kvaliteter fra «signal» er det så man vil ha med seg inn i arkitekturen? Så vidt jeg kan se, er det bare en: det moderne signalet som ligger i å bruke ordet signal.

Men vi kan ikke uten videre slippe den alminnelige betydningen av signal som sanselig fenomen som fører til en reaksjon. Gjør vi det har vi ikke noe annet ord som dekker slike forhold. Ord som appell, anrop, fanfare, vink, alarm, varsel o.l. har ikke samme omfang som signal, de er ikke så generelle og betegner særlige former for signaler. På den annen side er ingen av de andre ordene i tegnfamilien passende: Ikon betegner et umiddelbart gjenkjennelig bilde av et objekt, symbol er et tegn som bærer tilstrekkelig informasjon å representere en annen størrelse, symptom et utslag og et uttrykk for en tilstand, og navnet er oftest en vilkårlig valgt betegnelse for en eller flere gjenstander. 

Normalt ligger det også en viljeshandling bak et signal. Noen har bestemt seg for å sende det. Kanskje kan vi si at en bygning er et signal, at noen har bestemt seg for å bruke den til å sende et signal? Men kan en gjenstand, og særlig en som er så stor og stabil som en bygning, som sådan være et signal? Er ikke et av de sentrale kjennetegnene ved et signal at det sendes ut ved at noe endrer seg, vekker oppmerksomhet og fører til reaksjon? Det nærmeste man har kommet denne situasjonen i arkitekturen, er i Piano og Rogers’ prosjekt for Centre Pompidou; men selv her ville ikke bygget blitt et signal, kun en bærer av signaler.

Ordet «signalbygg» er således selvmotsigende. Ikke bare er det selvmotsigende, det har heller ikke noe betydningsinnhold som berører arkitektur, bortsett fra selve ordet «bygg», og at ordet etterhvert er blitt anvendt på en del bygg og prosjekter. Men enhver kan jo gi et hvilket-som-helst navn til hva-som-helst. Vi så jo også i starten av denne artikkelen at LOOCs designavdeling, som høyst sannsynlig lanserte ordet overfor fagmiljøet, hadde et vidt og liberalt syn på hva som kan regnes for (signal)bygg: «Enkelte omgivelser, bygninger eller produkter bør i hver kommune fremstå som signalbygg som markerer stedets egenart og byggets funksjon.» Ved presentasjonen av bygg og anlegg til OL på Lillehammer i Byggekunst i 1994 brukes som sagt ikke ordet signalbygg. For eksempel omtalte arkitekten for Håkons Hall og Kristins Hall disse byggene som portalbygg, og for Hamar Olympiske Amfis del fremhevet arkitekten at virkemidlene var ryddet slik at den kunne fremstå som arena. Hamar olympiahall – Vikingeskipet – ble ikke karakterisert, men av arkitekten omtalt som en fremmedartet og markant form, frigjort fra den tradisjonelle «uskjønne arenaformen». Selv ved presentasjon av Lysgårdsbakkene hoppanlegg ble ikke «signalbygg» nevnt, det ble derimot fremhevet at det hadde vært sentralt «å etablere klare avgrensninger mellom natur og menneskeverk».

Men ingen røk uten ild. At ordsammenstillingen «signalbygg» er lansert og har funnet grobunn, slått rot og vokser, kan tyde på at det har vært ledig plass. Det har vært behov for noe nytt og for ord som favner mer enn den saksrettede benevning.

Signalet uttrykker: Her er det! Pass på! Gå! Se hit! etc. Dette er ikke noen kvalitet som berører arkitekturen, på samme måte som en bil er ikke noe signal. En bil viser seg selv. At man så må passe seg for bilen, er ikke noe signal, men en sidevirkning ved bilens tilstedeværelse.

«Verbicide»

Ordet «signalbygg» er som sagt selvmotsigende og angir ingen kvalitet ved arkitekturen. Kan det likevel fylle en funksjon i meningsutvekslingen om arkitektur? Diskusjonen om arkitektur er jo full av blomstrende metaforer og saklig sett selvmotsigelser som f.eks «bygningens vennlighet» eller «veggens bevegelse». «Signalbygg» forekommer allerede i omtaler og kritikker skrevet av fagfolk som fører et vel balansert språk. En samtale uten ord i overført eller utvidet betydning blir traurige greier. Men det går vel en grense mellom det å finne den treffende metafor og det å pynte seg med lånte fjær.

Ut fra måten ordet brukes på, ser det ut til at man med ordet signalbygg tror man kan samle arkitekturens representative oppgaver i én sekk: et hus så flott at alle legger merke til det og husker det, og ikke kan glemme hva det inneholder og representerer.

I etablert byggfaglig tale er det her snakk om markante bygg på fremskutt plass, som er vel plassert på en romslig tomt, som rager opp over og/eller står i kontrast til omgivelsene, er påkostet og presenterer eierne/brukerne ved enten å legge grunnlaget for en designlinje eller tar hensyn til en designprofil som eksisterer etc. etc.. Opp gjennom årene er slike deler av byggeoppgaven karakterisert gjennom ord og begreper som situasjon, orden, geometri, markant, monumental, fondvirkning, siktlinjer, avstands- og nærvirkning, høyhus og artikulering m.m. Hverken samfunnet eller arkitektfaget har råd til å legge disse nyansene i (fag)språket på hyllen for en kjappere sjargong. Da kan det fort bli til at man må helt ned i bunnen av brønnen hver gang man skal argumentere for en eller annen mer (eller mindre) komplisert sammenheng. Faget må selv ta vare på den språklige arv det forvalter, ingen andre gjør det. Det ligger makt og posisjon i språk. 

Man kan på den annen side tolke ordet signalbygg som utrykk for «branding» – for arkitekturen i merkevarebyggingens tjeneste – slik at «signalbygg» danner en lett uklart definert plattform for samtale om aspekter ved byggeoppgaven mellom byggherre og arkitekt. Da kan ordet virker nærmest som et parameter i en prosess. Det har vært laget arkitektur før under slike betingelser. De sterkeste merkvarebyggerne i Norge har jo vært kirken og staten. Men de byggene som står mest markant frem i denne byggherretradisjonen, er jo det vi kaller arkitektur eller byggekunst. De som ikke står frem på samme måte, går mer anonymt inn i bygningsarven. Vi har arkitekturen som ideal og intensjon; hva skal vi da med et ord til – til og med et fremmedord – for de samme kvaliteter?

«Signalbygg» er et av de ord som kommer inn eller får utvidet betydning og tilfredsstiller et behov som springer ut av en språk- og livssituasjon liksom f.eks. kul, kommunikasjon, kreativ, stress, postmoderne, urban, kontekst, autonom eller minimalisme. Felles for disse ordene er at de virker, ja nettopp, som signaler om talerens perspektiv og tilhørighet. Ordenes referanse er imidlertid ofte bare omtrentlig. Og det er jo greit i dagligtale der kommunikasjonen består i like høy grad av signaler som av målrettet samtale. Men i faglig sammenheng kan svakt definerte og etablerte ord føre til uheldige forbisnakkelser og misforforståelser – og oppgaver kan forsvinne i tåketale. Nye situasjoner som krever nye ord, og motene i dagligspråket og i fagsjargong er en selvfølgelig del av endringsprosessen i språktilfang og betydninger, men det er også en kritisk holdning til nyvinningene. 

I Studies in Words lanserte forfatteren og filologen C.S.Lewis ordet verbicide – ordmord – som betegnelse for moteord som brer seg i språket på bekostning av andre og mer dekkende ord. Mordene 

foregår på forskjellig vis, men den viktigste måten er ved inflasjon. Han nevner for eksempel awfully istedenfor very, unthinkable istenfor undesireable og sadism istedenfor cruelty. Her i landet kunne vi nevne forbannet for opprørt, myte for rykte, tragedie for ulykke og signal for å gi tegn, varsle, melde m.m. Hadde vi utviklet et navn for slik språklig kannibalisme, ville vi vel ikke tatt så sterkt i som Lewis, men inflasjonen – trykket fra motebølgene – er den samme.

«Signalbygg»
Publisert på nett 17. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.