Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

På jakt etter fortiden

Landskapsarkitektens rolle i gjenskapingen av Stends historiske hageanlegg

Hageanlegget på Stend i Fana tilhører en av de få gjenværende hovedgårdene i Norge fra 1600-tallet. Siden 2011 har Hordaland Fylkeskommune i samarbeid med forskere og landskapsarkitekter ledet et tverrfaglig arbeid med å gjenskape deler av Stends historiske hageanlegg.

Fig. 2. Hovedbygningen har form som en hestesko med fløyene samlet omkring en forplass. Den opprinnelige symmetrien i huset gjenspeilte seg også i hagens inndeling. Dronebilde fra hagen i 2016.  Foto: Jens Christian Lindheim Skulstad

Fig. 2. Hovedbygningen har form som en hestesko med fløyene samlet omkring en forplass. Den opprinnelige symmetrien i huset gjenspeilte seg også i hagens inndeling. Dronebilde fra hagen i 2016. 

The symmetry of the house is reflected in the garden layout. Drone photo from 2016.

Foto: Jens Christian Lindheim Skulstad

Stend ligger i Fana, sørøst i Bergen kommune og ca. 15 km fra Bergen sentrum. Hovedbygningen er fra 1680-årene og ble fredet i 1924. I dag eier Hordaland fylkeskommune eiendommen og Stend vidaregåande skule disponerer mesteparten det opprinnelige anlegget. Mot sjøen ligger Hordamuseet. Anlegget er aksialt med en romslig midtgang i hovedhuset. I første etasje ligger den nyrestaurerte Riddersalen med verdifulle barokke veggdekorasjoner som det finnes få andre eksempler på i Norge, og som i dag blir brukt til ulike arrangementer (HFK 2010). I andre etasje ligger en ark med et mindre rom, en slags ”Havestue”, i hagens midtakse. Her hadde man tidligere både utsikt over hele hagen og lysthuset som lå i enden av aksen fra huset. Den opprinnelige symmetrien i huset gjenspeilte seg også i hagens inndeling. 

Før arbeidet startet framstod det opprinnelige hagearealet på Stend sterkt fragmentert, med et internatbygg fra tidlig 1900-tall, en stor parkeringsplass og den kryssende fylkesveien som forstyrrende elementer. En gruslagt plass foran huset og sentralaksen var de eneste synlige rester av et formalanlegg. (Fig. 1)

Kildegrunnlaget var relativt begrenset i denne tidlige fasen av prosjektet. Gjennom et flerårig undersøkelsesarbeid med ulike metoder, stadig nye tolkningsforslag og gjentatte hagearkeologiske undersøkelser, har det lyktes å gjenskape grunntrekkene av den gamle formalhagen (rapportene er tilgjengelige på Fylkeskommunens hjemmeside, se kilde: HFK 2012). I anledning Stend jordbruksskoles 150-årsjubileum ble den gjenskapte hagen på Stend offisielt åpnet i 2016. (Fig. 2)

Fig. 1. Stend i 2012, før prosjektet startet. 
 

Fig. 1. Stend i 2012, før prosjektet startet. 

Stend in 2012, before the start of the reconstruction.

Fig. 3. Hovedgangens fundament etter den arkeologiske utgravingen i 2013. Dette er antakelig de eldste rester av et hageanlegg på 1600-tallet.  Foto: B.A. Fredriksen
Foto: B.A. Fredriksen

Fig. 3. Hovedgangens fundament etter den arkeologiske utgravingen i 2013. Dette er antakelig de eldste rester av et hageanlegg på 1600-tallet. 

Archaeological excavation showing remains of the 17th century garden.

Historien

Fram til 1528 var eiendommen en del av et klostergods. Da overtok Vincens Lunge, men først da Hans Kristoffersen Hiort kjøpte halvparten av Lunges eiendom i 1680 får man inntrykk av større byggeaktiviteter på Stend. Hiort, en dansk-norsk embetsmann, bygde det nåværende hovedhuset, som stod ferdig tidlig i 1680-årene. Det er svært sannsynlig at Hiort på samme tid anla den første hagen på Stend. Ingen dokumenter bekrefter innhold eller størrelse. En sammenligning med andre anlegg fra slutten av 1600-tallet viser at bygging av et påkostet hus oftest ble fulgt av etablering av et hageanlegg (Dietze 2000: 40). Hiorts hage må ha vært symmetrisk, med en midtakse og tverrakse, da det var vanlig i datidens hageanlegg. Hovedgangen fra hans tid, med en bredde på tre meter, er blitt avdekket arkeologisk. (Fig. 3)

En fortegnelse fra 1741 er av relevans for Hiorts anlegg. Her er nevnt tre lysthus og to fiskedammer, men verken posisjon eller størrelse er nærmere beskrevet (UiB, MS nr 466; Østgård 2013: 15; ILP 2012).

Fig. 4a. Utsnitt av Christies kart fra 1776 viser avgrensningen av anlegget i 1770-årene. 

Fig. 4a. Utsnitt av Christies kart fra 1776 viser avgrensningen av anlegget i 1770-årene. 

Map from 1776 shows the boundaries of the estate in the late 18th century. 

Fig. 4b. Wilsons kart fra 1867 viser rester av det formale hageanlegget med røtter i 1600-tallet. 

Fig. 4b. Wilsons kart fra 1867 viser rester av det formale hageanlegget med røtter i 1600-tallet. 

Map of the garden from 1867 confirming elements from the older formal garden.

Etter at Hiort døde i 1690 hadde Stend flere ulike eiere frem til 1741, da kanselliråd Wollert Danckertsen kjøpte eiendommen. Han står for neste periode i hagens historie, i tiden mellom 1741-1765. Danckertsen omtales som en rik mann med flere eiendommer i Bergen. Han skal ha bodd på Stend, i motsetning til tidligere eiere som kun brukte gården som lyststed. Et inventarium fra 1765 beskriver anlegget detaljert: hovedhusets interiør, hagen med steingard, igjen to fiskedammer med karuss, et lysthus, et materialhus og flere hus utenfor steingjerdet (UiB, MS nr 466). Hagens utstrekning antydes på senere kart. (Fig. 4 a og b, fig. 5) Grunntrekkene i hagen var formale/symmetriske og en videreføring fra Hiorts tid. Antakelig var kvarterene nærmest huset forbeholdt prydvekster, mens kvarterer lenger bort ble brukt til nytteplanter og frukthage. Denne typen inndeling kombinert med kanaler og bueganger finnes i regionen fra samme periode, som for eksempel De Besches hage i Bergen fra slutten av 1700-tallet (Moe 1988: 3-34).

“Prosjekter som skal gjenskape historiske hage- og parkanlegg krever en tverrvitenskapelig tilnærming .”

Den neste åpenbart viktige perioden i hagens historie er knyttet til Krohn-familien, som eide Stend gjennom tre generasjoner fra 1765 til 1834. Den første hageinteresserte eieren var etatsråd Wollert Krohn som bodde i Bergen, men brukte Stend som lystgård i sommermånedene (Østgård 2013: 16). Flere arkivdokumenter viser at Wollert Krohn videreutvikler anlegget. I 1784 blir hagestatuer levert fra København (UiB, MS 438). Buegangen kan bekreftes for første gang i 1779 og er beskrevet av gjester i tiden mellom 1800-1825 (Fossbakk 2011: 53). Det første kjente kartet som viser Stend relativt detaljert, ble laget i Krohns tid. (Fig. 4a) Kartet er tegnet i 1776 av landmåler Werner Hosewinckel Christie, men selve hageskissen på kartet er påført i ettertid, trolig så sent som på 1800-tallet. Hageskissen har et helt annet preg enn resten av kartet, og andre likende kart av Christie. Detaljstudier av kartet viser at hagen opprinnelig bare var markert med en grønn firkant (ILP 2012: 10-12). Kartet må dermed tolkes i sammenheng med andre kilder. Viktige elementer som vises er buegangen, drivhuset, et lysthus i enden av hovedaksen og noen små hagehus. 

Hele landmåler Werner Hosewinckel Christies kart fra 1776. Selve hageskissen på kartet er påført i ettertid, trolig så sent som på 1800-tallet.
 

Hele landmåler Werner Hosewinckel Christies kart fra 1776. Selve hageskissen på kartet er påført i ettertid, trolig så sent som på 1800-tallet.

The full extent of the 1776 map.

I 1792 overtok agent Wollert Krohn Stend etter faren. Han eide anlegget frem til 1834 og var svært aktiv i forhold til hus og hage (ILP 2012: 13ff). I 1795 nevnes et lysthus og et materialhus i regnskapene. Bestilling av planter og frø er dokumentert mellom 1794 og frem til 1830-tallet (ILP 2012: 13ff). Fra 1799 var det en ansatt gartner som hadde ansvar for hagen. I 1816 lagde Johan Fredrik Leonard Dreier et prospekt over Stend som viser hagen foran hovedhuset. (Fig. 5) Bildet viser formalhagen inndelt med kvarterer, en prydhage foran hovedfasaden og en nyttedel med frukthage i den mest synlige delen av bildet. Hagen ut fra husets fasade ses ikke på tegningen, men lysthuset som lå i hovedaksen er vist, sammen med materialhuset like ved. Det kan altså virke som om Wollert Krohn stort sett viderefører hovedelementene fra tidligere eiere. Dreiers prospekt gir en tidsriktig oppsummering av hele anleggets uttrykk. Sannsynligvis var det i Wollert Krohns tid at en mindre landskapspark ble føyd til på østsiden av formalhagen, mellom hovedhuset og den senere jordbruksskolen. I 1916 beskrives den slik: ”Her skal ha været en opmurt forhøining med bed av keiserkroner og rabatter av porselænsblomster. Ved siden herav – paa den nuværende nye haves plads foran sidefløien – fortsatte frie plantninger av løn og pyramidepoppel nedover skraaningene.” (Schnitler 1916: 201 ff og Bergem 1917: 107 ff). Bed kantet med skyggesildre, Saxifraga umbrosa på det lille utsiktsplatået i landskapsparken virker troverdig for 1800-tallsanlegget og kanskje var ”keiserkronene” i stedet de martagonliljene som fortsatt finnes i skogbunnen samme sted. Agent Wollert Krohn solgte eiendommen i 1842 til Wollert Konow. I 1860-årene solgte Konow deler av eiendommen til Bergenshus Amt, til etableringen av en jordbruksskole. 

Fig. 5. Hagens lengde langs tverraksen kan leses ut av Dreiers prospekt fra 1816. Her får man også et inntrykk av flere detaljer: oransjeri foran til høyre i anlegget, buegangen, overgangen mellom pryd- og nyttedel, lysthus, materialhus og steingjerde. 
 

Fig. 5. Hagens lengde langs tverraksen kan leses ut av Dreiers prospekt fra 1816. Her får man også et inntrykk av flere detaljer: oransjeri foran til høyre i anlegget, buegangen, overgangen mellom pryd- og nyttedel, lysthus, materialhus og steingjerde. 

The length of the garden can be seen in this prospect from 1816, together with a number of details: orangery, arch, pavilion and kitchen garden.

Jordbruksskolen eier anlegget fra 1866/67. I 1861 var den gamle prydhagen forfalt, og skolen anla en ny hage vest for den gamle. Av opprinnelige elementer fra prydhagen omtales i 1917 bare den gamle bygdeveien med allétrær. Skolens bestyrer G. A. Wilson tegnet i 1867 et kart over eiendommen der hoved- og tverraksen i den gamle hagen blir antydet. (Fig. 4b) Det virker som om det fortsatt lå et lysthus i hovedaksen. Aksen foran hovedbygningen ble fornyet senest på 1930-tallet. I 1950-årene ble Fanaveien lagt gjennom parken og delte anlegget i to. Stedet der lysthuset var plassert befinner seg trolig på den andre siden av veien. I området der dammene og oransjeriet lå, kom i 1931 et internat for skoleelever.

Tverrfaglig prosess

Prosjekter som skal gjenskape historiske hage- og parkanlegg krever en tverrvitenskapelig tilnærming og involvering av bred fagkunnskap med metoder fra ulike fagfelt, som kunst- og kulturhistorie, hagearkeologi, botanikk, arkitektur, anleggsteknikk og kartanalyse. Det er nødvendig for den faglige ledelsen å kjenne grunnleggende trekk i alle de relevante fagfeltene for å kunne håndtere verdiene et slikt kulturminne har. Landskapsarkitekturfaget har hatt en slik rolle i dette prosjektet. De siste tiårene har fagfeltet historiske hager blitt en egen gren innen landskapsarkitekturfaget i Norge. Det er særlig denne faglige prosessen at prosjektet utmerker seg. 

Forarbeidet til de fysiske undersøkelsene bestod av litteratur- og arkivsøk (ILP 2012). Stends hage er grundig beskrevet med både historiske og nyere bidrag (Schnitler 1916 og Søndre Bergenhus Amts landbruksskole 1917, HFK 2010, Fossbakk 2011). I tillegg ble det gjort nye arkivstudier i Krohnfamiliens arkiv, nå oppbevart på Universitetet i Bergen (UiB). Ulike kartsamlinger ble konsultert, som Statsarkivet i Bergen, Manusskriptsamlingen i UiB og Fylkesarkivet til Hordaland Fylkeskommune. Bildesamlingen ved Universitetet i Bergen har flere fotografier fra hagen i tiden mellom 1869 og 1950-tallet.

De innledende fysiske undersøkelsene i hagen ble utført med georadarundersøkelser i 2011 og 2012 (Johansen/Biwall 2011 og Winroth/Andreasson 2012) samt hagearkeologiske utgravinger i 2011, 2013 og 2014 (HFK 2011 og 2013). I forbindelse med utgravingen i 2011 ble det tatt pollenprøver (Halvorsen 2011a, b). Det er også foretatt en vegetasjonsregistrering (Brunstad Skoglund 2013).

Fig. 6. Tolkningskartet oppsummerer de viktigste funnene: sentralaksen, tverraksen, steingjerde, kanalene og dammer, lysthus og oransjeri. Internatsbygning øverst. Undersøkelsen antyder at mange elementer fortsatt kan ligge skjult under bakken. 1. Oransjeri, 2. Kanal, georadar og arkeologi, 3. Mur, arkeologiske funn, 4. Buegang, Dreier 1816 5. Materialhus, plassering usikker, 6. Lysthus og buet mur, proposjoner usikre, 7. Midtakse 3 m, arkeologisk funn, 8. Kvarterer 9.45 x 9.45 m 9. Tidligere hjørnepaviljong. Dreier 1816. Korresponderer med gangvei. Foto:  Helle Blindheim Strandhagen
Foto: Helle Blindheim Strandhagen

Fig. 6. Tolkningskartet oppsummerer de viktigste funnene: sentralaksen, tverraksen, steingjerde, kanalene og dammer, lysthus og oransjeri. Internatsbygning øverst. Undersøkelsen antyder at mange elementer fortsatt kan ligge skjult under bakken. 1. Oransjeri, 2. Kanal, georadar og arkeologi, 3. Mur, arkeologiske funn, 4. Buegang, Dreier 1816 5. Materialhus, plassering usikker, 6. Lysthus og buet mur, proposjoner usikre, 7. Midtakse 3 m, arkeologisk funn, 8. Kvarterer 9.45 x 9.45 m 9. Tidligere hjørnepaviljong. Dreier 1816. Korresponderer med gangvei.

Interpretive map of the different garden elements and their sources. 1. Orangery, 2. Canal, 3. Stone wall, 4. Arch, 5. Sheds, 6. Pavilion, 7. Central axis, 8. Planting beds, 9.45 x 9.45 m 9. Former corner pavilion.

Forprosjektet med ulike undersøkelser har gitt mye ny viten om hageanlegget. Det har vist seg at hagen er eldre enn tidligere antatt. Den ble trolig opparbeidet allerede på slutten av 1600-tallet, og det var trolig allerede da et like stort anlegg som senere dokumentert på kart og prospekt fra tidlig 1800-tall. Agent Wollert Krohns livsstil og hans bruk av anlegget til selskap og fest, har ført til at Stend ble omtalt som ”Krohn-familiens hage”. På grunn av gode økonomiske tider hadde hagen på Stend en blomstringstid under Wollert Krohn. Men det virker som de viktigste elementene, som steingjerde, dammer og lysthus, allerede var etablert før 1765. 

En rapport med historisk dokumentasjon som sammenfattet alle analysene fra de ulike faggruppene ble laget på slutten av den første fasen i prosjektet. (Fig. 6) Rapporten ble grunnlaget for flere drøftingsrunder. Inngående drøftingsrunder som involverte ulike fagfelt bidro til å sikre gode argumenter for valg av tilbakeføringsår og ulike tiltak knyttet til det. På bakgrunn av dette ble det laget en plan for fremtidige tiltak (ILP 2014). Institutt for landskapsplanlegging utarbeidet en overordnet plan for gjenskaping, og på dette tidspunktet ble også en lokal landskapsarkitekt involvert for å sikre detaljprosjektering og oppfølging i realiseringsfasen. Alle i den indre fagkjernen var samlet til beslutningsmøte da rapportene og planen forelå. En åpen prosess og mulighet til kontinuerlig tolkning og tilpasninger underveis var viktig for å sikre best mulig resultat. 

“På Stend har det vært viktig å gjenskape opprinnelig terrengnivå foran huset for å opprettholde forholdet mellom hus og hage.”

Realiseringen av prosjektet startet allerede i 2013, med oppformering av historisk plantemateriale. Ettersom alt plantemateriell skal være historisk korrekt tar det tid før de lave buksbomhekkene kommer på plass, samt fullverdig beplantning i parterrene. Den fysiske gjenskapningen startet i 2014. Hagen på Stend er blitt formet etter grunntrekkene hagen hadde fra sent 1600-tall til inn på 1800-tallet. Gamle hagebøker, som blant annet Horticultura fra 1694 av Christian Gartner og Blochs Horticultura Danica, har vært gode referanseverk. På grunn av manglende funn er hagens detaljering innenfor hvert kvarter en fri tolkning. Det er søkt å gi et tidsmessig uttrykk fra tiden rundt 1800, da Dreier laget en rekke illustrasjoner av hager i Bergensområdet. Det meste av arbeidet med hagen er nå fullført og hagen ble åpnet i september 2016.

Gjenskapningen av hagen

Året 1816, da Dreier dokumenterte anlegget, er valgt som tilbakeføringsår, for å favne utviklingen av anlegget fra slutten av 1600-tallet til tidlig 1800-tall. På denne måten illustreres flere faser i hagens historie. Kildematerialet gir ikke nok belegg for en rekonstruksjon av anlegget i alle detaljer. Det er kun hovedstrukturen med proporsjoner og kvarterinndeling som lar seg rekonstruere i betydningen tilbakeføring til en bestemt dokumentert tilstand. Det er søkt å benytte kunnskap om andre anlegg i omegnen av Bergen for å trekke kvalifiserte slutninger om hvordan Stend kan ha sett ut. Damsgård hovedgård, Milde og Baroniet Rosendal, som gjennomgikk en lignende gjenskapelsesprosess på 1990-tallet, er de mest velholdte referanseanleggene i regionen. Ekspertisen som er opparbeidet omkring dem har vært til god nytte i gjenskapingsprosessen på Stend. 

Utgravingen i 2013 avdekket at grusplassen foran hovedbygningen hadde om lag samme størrelse som i den tidligere formalhagen. I historiske anlegg er det avgjørende at toppnivå ikke heves eller endres. På Stend har det vært viktig å gjenskape opprinnelig terrengnivå foran huset for å opprettholde forholdet mellom hus og hage, her ved trinnet ned fra altanen. 

Hagens ytre avgrensing mot nord ble påvist ved funn av fundamentet for hagemuren nordøst for internatet. Ut fra de overnevnte funnene kan det sluttes at hele hagen med stor sannsynlighet har vært inndelt i åtte kvadratiske kvarterer eller fire rektangulære. Kvadratoppdelingen var det vanlige mønsteret på slutten av 1600-tallet da hagen ble anlagt, og er blant annet beskrevet i Gartners Horticultura. Antallet kvarterer og bredden på gangveiene stemmer med de målene Gartner anbefalte for et anlegg av denne størrelsen. Dreiers prospekter fra Bergenstrakten rundt 1800 viser at Gartners anbefalinger fremdeles var på moten. Det er dermed mulig at hagen på Stend fikk kvadratiske kvarterer rundt 1680, og at denne grunnstrukturen ble videreført i anlegget, antagelig helt inn på 1800-tallet.

Fig. 7. Den gjenskapte hagen. Den gruslagte sentralaksen ut i hagen var 3 m bred, mens de mindre gangveiene rundt kvarterene var 1,26m (to alen). ). De firkantede kvarterene er 9,45x9,45m. 1. Hovedhus, 2. Vognskjul, 3. Pergola, 4. Informasjonsskilt, 5. Prydkvarter, 6. Nyttekvarter, 7. Gresskvarter.  Foto: Anne Irgens, Norconsult.
Foto: Anne Irgens, Norconsult.

Fig. 7. Den gjenskapte hagen. Den gruslagte sentralaksen ut i hagen var 3 m bred, mens de mindre gangveiene rundt kvarterene var 1,26m (to alen). ). De firkantede kvarterene er 9,45x9,45m. 1. Hovedhus, 2. Vognskjul, 3. Pergola, 4. Informasjonsskilt, 5. Prydkvarter, 6. Nyttekvarter, 7. Gresskvarter. 

The reconstructed garden. 1. Main house, 2. Carriage house, 3. Pergola, 4. Information sign, 5. Flower beds, 6. Kitchen garden beds, 7. Grass bed.

I gjenskapingen av hagen er det lagt opp til fire prydkvarter og seks nyttekvarter. Prydkvarterene organiseres i hver ende av midtaksen, og nyttekvarterene i tilknytning til tverraksen. Det er ikke kjent hvordan den opprinnelige fordelingen var mellom pryd og nytte, eller om det var mer blandet. Muligens var nyttekvarterene først og fremst lagt i den lavereliggende delen av hagen i nord, der parkeringsplassen nå ligger. Dreiers stikk indikerer nyttekvarterer der. (Fig. 7)

“Det har vært en utfordring å skaffe gamle sorter, særlig av sommerblomster og busker.”

Christian Gartner anbefalte i Horticultura omramming av kvarterene med treaktige vekster, roser, bærbusker mv. (Balvoll/Weisæth 1994: 37). Dette var en tradisjon som holdt stand lenge. Imidlertid viser Dreiers mange stikk fra rundt 1800 stor variasjon, der de omsluttende bedene i kvarterene ikke alltid består av hekker, men vel så ofte hadde en åpnere karakter, som blomsterbed. Prydkvarterene i planforslaget har fått utforming som bed, med ytre innramming av buksbomhekker. De indre bedene er kantet med gresstorv, slik som i Rosendal. Inndelingen av prydkvarterene er basert på den vanlige renessansehageformen med en sirkel i et korsdelt kvadrat. Bruk av buksbom i ytterkant av kvarterene er kjent fra Rosendal, og var svært utbredt i tilsvarende, mer eller mindre samtidige anlegg i hele nordvest-Europa. Nyttekvarterene er opparbeidet med dyrkingsbed og anbefalt med jordganger som en tradisjonell kjøkkenhage. 

Stend i 2016. Gresskanter var vanlige i de gamle norske formalhagene. Planteutvalget i bedene vil etter hvert få mer historisk riktige vekster, men det tar tid å få oppformert plantemateriale av for eksempel historiske stauder fra området. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016. Gresskanter var vanlige i de gamle norske formalhagene. Planteutvalget i bedene vil etter hvert få mer historisk riktige vekster, men det tar tid å få oppformert plantemateriale av for eksempel historiske stauder fra området.

Stend in 2016. Turf edges were often used in old Norwegian gardens. More historic plant material in the borders will be planted in the coming years. 

Det er ikke plantet buksbomhekker i hagen ennå. Arboretet på Milde, tilknyttet Universitet i Bergen, dyrker buksbomplanter til hagen. Stiklinger er tatt fra en busk fra 1700-tallet som står på Store Milde Hovedgård noen kilometer unna og er under oppaling for utplanting våren 2017. Det er plantet ut åtte enkeltstående buksbombusker fra samme kultivar i stikrysset midt i hagen. Disse er plassert der utgravningene viste antydning til plantehull.

Plantevalget ellers i anlegget er basert på gammelt kildemateriale fra denne hagen og tilsvarende hager i området. Dette er planter som ble introdusert før 1816. Det har vært en utfordring å skaffe gamle sorter, særlig av sommerblomster og busker. Det er hentet stauder fra den historiske hagen ved Damsgård hovedgård, som er fra omtrent samme tidsepoke, og det ble kjøpt stauder av historiske sorter fra Heidatun Staudegartneri på Sunnmøre. Det er prydkvarterene det har vært fokus på nå de første årene, med valg av riktig plantemateriell. Nyttekvartene er plantet med ”moderne” urter i ytterrammen, mens det i dyrkningsfeltet har vært sådd havre og bygg – mest for prydverdi. 

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016.

Stend in 2016. 

Hagen på Stend ligger i et fuktig område på berggrunn som veksler mellom dype partier og grunne fjellnabber med lommer av jord mellom. Det bød derfor på store utfordringer med dreneringen som måtte legges på kryss og tvers for å komme klar av bergnabbene uten sprenging. Det er lagt inn en del overvannsluk på strategiske steder. For ytterligere å forsikre oss mot problemer med overvann er hagen lagt med et ensidig fall på 1:40 mot nord-øst. Dette er lite synlig for det blotte øye, men har vært svært effektivt. Selv på regnfulle dager er det ikke problemer med overvann hverken på grusdekker eller i bed. 

Valg av grus til grusgangene har vært utfordrende. Det ble funnet et tynt lag med rødlig naturgrus nede i jordlagene under utgravingen. Dette var antakelig fra de gamle grusgangene og ble kanskje hentet fra fjæren i fjorden nedenfor. Denne grusen dannet utgangspunkt for jakten på riktig grustype. Valget falt til sist på en rødlig naturgrus fra Modalen med ganske lite finstoff, men mye sand. 

Flere lysthus er nevnt i arkivmaterialet. Lysthuset i midtaksen lå trolig på andre siden av hovedveien. Gjenoppbygging av dette synes ikke aktuelt nå, men det er viktig å ta vare på sporene i grunnen. I kildene er det også nevnt et materialhus som antakelig har ligget som et eget kvarter i anlegget. Lignende arealbruk for lysthus/gartnerens hus kan man finne i anlegget i Rosendal. Det anbefales å la dette kvarteret stå med enkel gressplen foreløpig. Muligens kan huset (etter antydningene fra Dreiers prospekt) gjenskapes på sikt. 

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016.

Stend in 2016.

Oppsummering og kritisk tilbakeblikk

Det er en langsiktig målsetning å gjenskape hele det formale anlegget på Stend med lysthus, oransjeri, dammer og murer. En gjenskaping vil gi et mer helhetlig inntrykk av anleggets proporsjoner og utforming. Siden dette vil innebære flytting av parkeringsplass, riving av internatbygg og flytting av hovedveien er det nok et stykke frem i tid.

I forvaltningen av området er det viktig å betrakte hele det tidligere hagearealet som et bevaringsverdig område. De hagearkeologiske undersøkelsene samt georadarundersøkelsen har vist at det finnes en god del spor bevart i bakken. Særlig har funnet av muren som avgrenset hagen mot dagens hovedvei vært av stor betydning for å definere hagens utstrekning fra 1700-tallet. En gjenskapning av de resterende hagedelene, som dammer, buegang, oransjeri og lysthus, vil kreve nye undersøkelser og faglige vurderinger. Ellers er det fare for å lage en form for fri fornyelse som ikke har noe med den historiske originalen å gjøre, verken i utstrekning eller innhold. 

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016.

Stend in 2016.

Erfaringen fra prosjektet viser at det kan være en utfordring å gjenskape historiske originale elementer uten å følge ønsket om å justere dem etter dagens formspråk. Som landskapsarkitekter har man tendens til å pynte eller rydde opp, slik at besøkende eller beboere skal få en god og attraktiv opplevelse. Og selv om det kalles et historisk anlegg med røtter tilbake til 1700-tallet, så er det dagens tolkning av historien som får innflytelse og gir føringer. Frem til nå har dette prosjektet forsøkt å holde den historiske linjen forholdsvis konsekvent. Historiske kilder, enten i form av kart, litteratur eller arkivkilder, eller funn på stedet, har alltid gitt ledetråden for en beslutning. Samtidig har man hatt en kritisk holdning til kildene, da ikke alle omtaler kan tolkes som ”sanne”. 

For dagens vedlikehold/budsjetter er det også en utfordring å gjenskape elementer som krever store ressurser. Det er valgt grus med kant av tre i stedet for jordganger i kvarterene, da det ble for krevende å vedlikeholde en gresskant som går rett over i jord. For å få til snorrette kanter, og slik at retningene ikke skal endres over tid, er det satt ned øyeskruer for feste av retningssnor i hvert hjørne av kvarterene. Disse er skjult under grusen og skal brukes hver vår for å justere vinklene på gresskantene.

Sentralaksen i Stends restaurerte hageanlegg, 2016. Foto: Camilla Waage
Foto: Camilla Waage

Sentralaksen i Stends restaurerte hageanlegg, 2016.

The central axis of the reconstructed garden at Stend, 2016.

Når et anlegg har gjennomgått så fundamentale endringer, med en stor hovedvei, nye bygninger og parkeringsplass i hagen, er det ikke lett å finne gode svar. Det var et ønske å skjerme anlegget fra hovedveien med en støyskjerm, noe som ikke har historisk forankring. Det ble også diskutert å plante hekker mot parkeringsplassen, slik at den ikke synes fra hagen. Men også dette er elementer som ikke har noe å gjøre i en hage fra denne tiden. I prosjekter med krav til historisk forankring er det svært viktig å ikke trekke inn dagens estetiske tilnærming. Og for å forstå estetikken fra 1700- eller 1800-tallet blir et samarbeid med forskningen på feltet helt avgjørende. Det holder ikke å bruke et prospekt som mal, det gjelder å forstå den historiske konteksten, historisk plantebruk og historiske anleggsteknikker. Dette var et krav/betingelse da prosjektet startet.

Prosjektet har bidratt til å heve, fornye og utvikle norsk landskapsarkitektur ved å rette fokus mot historisk teoretisk kunnskap i anvendte landskapsprosjekter. Kunnskap om historien støtter en bredere forståelse av anlegget og bidrar til å videreutvikle verdifulle grøntanlegg på en mer forsvarlig måte. Prosjektet har bidratt til å øke kompetansen i hagekunsthistorie, historisk konstruksjonsteknikk og plantebruken i de ulike involverte disiplinene, i forvaltningen og de utførende fagkreftene. Prosjektet har også overført kunnskap om norsk hagekunst til fagene som historie, arkeologi og botanikk. Involvering av studenter fra landskapsarkitektutdanningen ved ILP, gjennom kurs, studentprosjekter og masteroppgaver, har bidratt til å formidle ny kunnskap og metoder også til neste generasjon landskapsarkitekter. Det er i årene som kommer behov for å styrke kunnskapen om de grønne kulturminnenes betydning både i forskning, formidling og forvaltning. Prosjektet viser at det er mulig å komme frem til en faglig forankret gjenskaping, til tross for at man i starten hadde lite håndfast kunnskap om den historiske hagen. Dette er en viktig erfaring å ha med seg i møte med andre historiske anlegg, som kanskje ved første øyekast ser ut til å være tapt.

Historiske anlegg krever mye håndarbeid. Anleggsgartnere fra Tommys Hage & Anlegg AS under skjøtselsoppdrag på Stend, 2016. Foto: Camilla Waage
Foto: Camilla Waage

Historiske anlegg krever mye håndarbeid. Anleggsgartnere fra Tommys Hage & Anlegg AS under skjøtselsoppdrag på Stend, 2016.

Historical gardens require a lot of manual maintenance. Gardeners at Stend, 2016.

Referanser/litteratur
Litteratur

Balvoll, Gudmund og Weisæth, Gunnar (1994). Horticultura. Norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner. Ås 1994.

Bergem, (1917). Havebruket. I: Søndre Bergenhus Amts landbruksskole. Søndre Bergenhus Amts landbruksskole: særlig skolen på Stend 1866-1916. Bergen 1917, s. 107-119.

Brunstad Skoglund, S. E. (2013). Botanisk kartlegging av dagens hage ved Stend Hovedgård. Botanisk undersøkelse UiB 2013.

Dietze, A. (2000). “1600-talls kjøkkenhagetradisjon på Baroniet Rosendal, Kvinnherad, Norge.” I: Moe, D., Salvesen, P. H. & Øvstedal, D. O. (red.) Historiske hager. Bergen Museums skrifter nr.5. Alma mater forlag. S. 40-45.

Fossbakk, Karin (2011). Krohns hage på Stend 1771-1834. Masterarbeid UMB Ås 2011. 

Halvorsen, Lene (2011a). “Pollenanalyser av prøver fra sjakt 1b.” De naturhistoriske samlinger. UIB 2011. 

Halvorsen, Lene (2011b). “Pollenanalyser av prøver fra sjakt 2.” De naturhistoriske samlinger. UIB 2011. 

HFK, Hordaland Fylkeskommune, (2010). Stend – frå høvdingsete til representasjonsstad. Dokumentasjonsheftet av Hordaland Fylkekommune 2010.

HFK, Hordaland Fylkeskommune (2011). Stend hovedgård. Hagearkeologisk registrering i samband med reetablering av renessansehagen på Stend. Rapport 72/2011. 

HFK, Hordaland Fylkeskommune (2013). Stend hovedgård. Hagearkeologisk registrering i samband med reetablering av renessansehagen på Stend. Rapport 72/2013. 

ILP, Institutt for landskapsplanlegging, (2012). Stend hovedgård. Sammendrag arkivsøk. Ås 2012.

ILP, Institutt for landskapsplanlegging (2014). Stend hovedgård. Plan for fremtidige tiltak. Ås 2014.

Johansen, Lise-Marie Bye og Biwall, Anders (2011). Georadarundersøkelser av hageanlegget på Stend. NIKU og RAÄ 2011. 

Moe, Dagfinn (1988). De Besche Haven – Ole Bulls plass: havehistorie i Bergens sentrum. I: Årbok (Gamle Bergen museum). 1988. s. 3-34.

Schnitler, C.W. (1916). Norske Haver i gammel og ny tid. Bind 1. Kristiania 1916.

Søndre Bergenhus Amts landbruksskole (1917). Søndre Bergenhus Amts landbruksskole: særlig skolen på Stend 1866-1916. Bergen 1917. 

Winroth, Lars og Andreasson, Anna (2012). “Stend hovedgård - Trädgårdsarkeologisk georadarundersökning 2012.” Archaeogarden 2012. 

Upublisert:

UiB, MS 438, side 278 til 289, Manuskriptsamling UiB.

UiB, MS 466 Gårdsregnskaper fra Stend, -Manuskriptsamling UiB.

Østgård, Arne. Stend Jordbruksskole. Upublisert manuskript. Tilsendt på mail 2013.

Internet:

HFK, Hordaland Fylkeskommune (2012), http://www.hordaland.no/nn-NO/... [ sist besøkt 10.01.2017]

English Summary
The hunt for the past. The role of the landscape architect in the recreation of the historic garden at Stend

By Annegreth Dietze-Schirdewahn, Bjørn Anders Fredriksen, Anne K. Irgens

The garden at Stend in Fana outside Bergen is one of the few surviving 17th century manor gardens in Norway. Around 1800 the manor was one of the most beautiful country estates in the Bergen region, mentioned in a number of sources. Since 2011, local authorities together with landscape architects and researchers from the Norwegian University of Life Sciences have worked to recreate parts of the garden, which opened in 2016. This article describes the history of the manor, the recreation work and the important role of the landscape architect.

The estate has been extended and resolved since its beginnings as a monastery. The garden layout is recorded in a number of historical maps and other documents, and confirmed by georadar surveys and archaeological excavation.

The reconstruction project started with the propagation of plant material, based on gardening treatises from the period. The layout of walls and paths were determined by the excavation. The actual planting plan, however, is a free interpretation of what might have been in the year 1816, a mixture of decorative planting and kitchen gardens. The interpretive aspect is a challenge. It is unavoidable that certain adjustments are made to suit today’s preferences and technological developments. Nonetheless, the project has contributed to the development of knowledge and techniques in today’s landscape architecture as well as other disciplines involved in the recreation.

This research article was peer-reviewed and approved by independent experts.

På jakt etter fortiden
Annegreth Dietze-Schirdewahn
Annegreth Dietze-Schirdewahn er professor i hagekunsthistorie, Institutt for landskapsarkitektur, LANDSAM-fakultet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
På jakt etter fortiden
Bjørn Anders Fredriksen
Bjørn Anders Fredriksen var postdok i hagekunsthistorie under prosjektet (LANDSAM/NMBU) og er nå parksjef ved samme universitet.
På jakt etter fortiden
Anne K. Irgens
Anne K. Irgens er landskapsarkitekt og ansatt i Norconsult Landskap i Bergen.
På jakt etter fortiden
Publisert på nett 20. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Forskning