Nationalbibliotek

– fra Gutenberg-galaksen til det digitale kunnskapsunivers

«To poison a nation, poison its stories. A demoralised nation tells demoralised stories to itself. Beware of the storytellers who are not fully conscious of the importance of their gifts, and who are irresponsible in the application of their art: they could unwittingly help along the psychic destruction of their people.» 

Ben Okri 

Fra det nye universitetsbiblioteket, Blindern. Foto: Jiri Havran

Fra det nye universitetsbiblioteket, Blindern.

Foto: Jiri Havran

Millenniumsmøteplassen. Ved inngangen til et nytt tusenår er det fristende å tenke på biblioteket som nettopp det. Biblioteket har vært med oss gjennom historien, i forskjellige utforminger, helt siden menneskene lærte seg å samle og videreføre kunnskap og visdom til stadig nye generasjoner. Oppbevarings- og formidlingsmediene har skiftet, fra hulemalerier, helleristninger, bein og skilpaddeskall via leirtavler, papyrus og pergament fram til papiret og boktrykkerkunsten. Hele tiden har biblioteket og bibliotekarene i sin mangetusenårige historie, som institusjon og yrkesgruppe, sørget for en sammenbinding av kunnskap, kultur og nasjonal identitet gjennom tid og rom. Derfor liker jeg, som den nigerianske forfatteren Ben Okri gjør det med forfattere, å sammenligne bibliotek og bibliotekarer med historiefortellerne som kan gi oss nasjonens historie. Og da helst på en beåndet og inspirerende måte, forankret i fortiden, som et samleverk for samtid og framtid. 

I fem hundre år har vi i vår vestlige kulturkrets oppholdt oss i det jeg kaller Gutenberg-galaksen i kunnskapsuniverset. Trykk på papir har vært den dominerende meddelelsesform helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Da hadde vi etter hvert fått innretninger som kunne fange inn, lagre og distribuere bilder og lyd, og etter hvert utviklet dette seg til radio, film, fjernsyn, video og kombinasjoner av disse med de tradisjonelle trykkmediene. På slutten av det tusenåret vi nettopp har forlatt, kommer så den store revolusjonen med datamaskinen, digitalisering og internett. Den gjør det mulig å overføre alle de tidligere former for informasjonsbærere til det digitale format, for lagring og spredning, og åpner for en informasjonstilgjengelighet som aldri før har eksistert i menneskehetens historie. 

Bibliotekene, og særlig nasjonalbiblioteket, må selvsagt ta dette innover seg. Samtiden er, og framtiden vil i enda større grad være preget av et mangfold av elektroniske informasjonsbærere som bringer oss kunnskap og opplevelser. Og det hele kommer hjem til oss, til vår arbeidsstasjon og vår dataskjerm. Dette har fått mange til å predikere bibliotekenes overflødighet og bibliotekarenes endelikt som yrkesgruppe. Mye tyder imidlertid på at biblioteket som intellektuelt, sosialt og kulturelt samlingspunkt vil ha en like sentral funksjon på vår reise inn i det digitale kunnskapsunivers som det har hatt under vårt fem hundre år lange opphold i Gutenberg-galaksen. 

Ser vi oss rundt i verden, og særlig i Europa, så vil vi se at det bygges nye, flotte bibliotekbygg som aldri før. Og gamle, ærverdige biblioteker renoveres til sin fordums glans med utvidelser og tekniske oppdateringer for å møte en ny tid. Både i Stockholm, Helsingfors og Reykjavik fins det gode eksempler på dette. I København finner vi Danmarks fantastiske nye nasjonalbibliotek med tilnavnet «Den sorte diamant», som har forandret hele havnefronten i denne delen av byen, og som representerer et vesentlig byutviklingselement i tillegg til sin primærfunksjon som bibliotek. Det samme finner vi i Paris, London og Frankfurt, og går vi til den andre siden av kloden, vil vi finne det samme i Kuala Lumpur, Singapore, Canberra, Tokyo og Beijing. Vanligvis er de knyttet sammen med store prosjekter relatert til byutvikling, nasjonal fundamentering av kunnskaps- og kulturutvikling, samt sikring og utvikling av nasjonens språk og identitet. Solide sentra med muligheter for sannhetssøkende historiefortelling. 

Denne form for nasjonale fyrtårn kan vise vei tilbake i historien, men dessuten peke inn i en framtid preget av et mediemangfold som daglig sender brottsjøer av allehånde informasjon innover oss. Ofte er de av flyktig karakter, «pseudohendelser», her i dag – borte i morgen. For enkeltmennesket som for samfunnet blir det en utfordring å finne fram i denne elektroniske informasjonsjungelen. Da er det at biblioteket og bibliotekarene kan vise vei gjennom jungelen, til farbare vannveier, framkommelige stier, til stille sletter under løvverket og til vannhull som ikke er forgiftet. Den menneskelige faktor i en maskintid må vi ikke undervurdere. Faren er ikke at vi lager maskiner som kan erstatte menneskelige aktiviteter, men at menneskene begynner å tenke som maskiner. Det å vite at biblioteket er der som mangfoldets møteplass, og at vi der kan finne et menneske, ofte en vennlig, kunnskapsrik kvinne, som kan hjelpe oss med snarveier til å finne fram, det oppveier mange dager og netter i ensom internettsurfing. 

Framtiden er digital, heter det. Mye tyder på det. Selv om det aldri før i historien har blitt trykt så mange bøker, aviser, ukeblader som i dag. Likevel taper tradisjonell trykk på papir terreng til de andre mediene, og særlig til den digitaliserte informasjon. En betydelig utfordring blir derfor å sørge for samfunnsinteressene i en digital medietid, slik at medborgerne sikres tilgang til informasjon i alle medier, minst like godt og greitt som i «trykk på papir»-tiden. Dette er hva jeg kaller «Det moderne paradoks», aldri har vi i prinsippet hatt så rik tilgang på informasjon, men aldri har informasjonen vært så gjerdet inn av betalingsordninger og reell og potensiell kommersialisering. Er dette måten for å sikre at vi får opplyste og engasjert medborgere, som vår demokratiske samfunnsform er helt avhengig av?

Framtiden skal utvilsomt bli digital. Den er det allerede. Dette må også bibliotekene forholde seg til. «Framtiden var her mens vi sov, da vi våknet, var den gått». Utsagnet gjelder heldigvis ikke nasjonalbiblioteket. Vi føler nok fra norsk side at vi er på parti med framtiden, og at vi både i lovgivning og i praktisk utforming av tjenester har tatt innover oss en utvikling i retning av økt mediemangfold og digitalisering. Men samtidig skal vi også ha med oss de tradisjonelle informasjonsbærerne, og da i særlig grad boka. Å sikre norsk språk og kultur er ingen liten oppgave i en digital tid, hvor våre gode venner æ, ø, å kjemper en kamp på vikende front, og hvor vår flora og fauna snart vil være «beriket» med loevetann og bjorner. 

Og i all denne digitalisering, internett-tilpasning, interaktivitet, distanseundervisning, og ikke minst individualitet finnes muligheten til fortsatt å bli mer menneske i møtet med andre mennesker. Millenniumsmøteplassen – nasjonalbiblioteket, som i spennende og innbydende bygningsmessige løsninger tilbyr nettopp dette, i tillegg til det digitale bibliotek som spenner over hele nasjonen og kobler oss sammen med de globale nettverk. Visst er verden vakker, men vi skal venne oss til å få øye på det. Arkitektonisk utforming av den kulturelle storstue som et nasjonalbibliotek er, vil derfor være av særlig viktighet. Og linjene trekkes tilbake til fortiden gjennom den nye bygningen til biblioteket i Alexandria, selve ikonet for bibliotekarisk virksomhet i vår vestlige historie. Nettopp i en digital tid trenger vi solide, vakre og framtidsrettede arkitektoniske løsninger for nasjonalbibliotekene. Den aller beste nyheten for oss her i landet er selvsagt at vi fortsatt har muligheten til få dette til. 

Fra det nye universitetsbiblioteket, Blindern. Foto: Jiri Havran
Foto: Jiri Havran

Fra det nye universitetsbiblioteket, Blindern.

Bendik Rugaas
Bendik Rugaas (f. 1942), cand.real. 1967, med eksamen fra Statens bibliotekshøgskole 1971. Rugaas er nasjonalbibliotekar siden 1994, og var planleggings- og samordningsminister 1996-97.
Nationalbibliotek
Publisert på nett 12. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.