Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012. Foto: RRA
Foto: RRA
Artikler / Essay

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk

Det turistiske blikket presses i én retning: mot det som blir oppfattet som vakkert. Og veien fører turistene fram. I Norge hyller en romantisk norsk turistkultur og veienes attraktive arkitektur ”fjellet” og ”naturen”. Men fjellet har ikke alltid vært pent, sier Runar Døving. Og kommer kanskje ikke alltid til å være det heller.

For noen år siden fikk en god venn og jeg det for oss at vi skulle dra til Hamar for å se på VM i banesykling. I en pause gikk vi en tur ut for å ta en liten joint. Utenfor sto et slags gigantisk fuglereir laget av tømmerstokker. Vi klatret opp og hadde glitrende utsikt til den omvendte prammen andre tunger kaller “Vikingskipet”. Mens vi satt der begynte det å lukte hvitvin. Det ble gjort i stand til vernissage. 

Det viste seg å være åpningen av et stort utendørs kunstprosjekt i anledning OL ‘94, der åtte kunstnere hadde laget hvert sitt verk. Fuglereiret vi satt i var laget av japaneren Takamasa Kuniyasu. Ordfører og kulturråd holdt taler. Så skulle vernissagen gå fra verk til verk. Vi fulgte etter. 


Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993. Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993.

Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993.

Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika
Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993. Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993.

Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993.

Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Siden vi var de eneste utenforstående fikk vi flere nysgjerrige spørsmål om årsaken til vår tilstedeværelse. Vi svarte som sant var, at vi var publikummere på sykkel-VM som hoppet av for å følge denne utstillingen i stedet. Det gjorde oss umåtelig populære. Kunsten hadde tatt to tilskuere fra VM, stjålet publikum fra selveste sporten! For oss var valget enkelt: Med kunst følger kanapeer og mer hvitvin. At vi samtidig kunne bidra til kulturlivets eksistensberettigelse var en fortreffelig motytelse.  

Det andre verket vi kom til var den finske kunstneren Lauri Astalas forgylte ramme på omtrent 3x4 meter, som sto vendt mot Åkersvika. På den forgylte siden var det plassert et rutenett av den typen malere brukte for å tegne landskap på 1600- og 1700-tallet. En skjematisk måte å etterlikne naturen på. Tolkningen av verket ved Mjøsa er for så vidt enkel. Rammen med grid’et styrer hva man skal se, og viser til en kunsthistorisk endring, formulert i en periode der den fotografiske gjengivelsen kanskje har vært idealet. Samtidig peker rammen mot alt man ikke ser når man retter blikket i én retning. Og det forgylte markerer hvilket blikk som er det høyverdige. 

Slik er også turistene. De er indeksikale. De ser, slik man oppfordrer barn til å se: “Se, der er en stein som ser ut som en rose!”, og alle turistene ser ut av vinduet. “Ja se, en stein som ser ut som en rose!”, sier turistene. Og så går de ut av bussen og tar bilder av steinen som ser ut som en rose. Turistene følger ordre som man følger pilene på gulvet på IKEA. Studier viser at turisters fotografering er tilsvarende rituell. Fotoalbumene er like. De viser den samme utsikten, den samme solnedgangen, bare med andre søsken, venner og foreldre på bildene. 

Det turistiske blikket presses i én retning, skilter og rasteplasser blir bygget med mer eller mindre artikulerte mål om å styre turistenes blikk mot det som blir oppfattet som vakkert. I Norge hylles norsk kultur og veienes arkitektur skal ramme inn og hylle fjellet og naturen. Men fjellet har ikke alltid vært pent. 

Carl Larsson: “Blomsterfönstret”, ca. 1894. Foto: Wikimedia Commons

Carl Larsson: “Blomsterfönstret”, ca. 1894.

Carl Larsson: “The Flower Window, c. 1894.

Foto: Wikimedia Commons
Harald Sohlberg: “Vinternatt i fjellene”, 1911-14. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Harald Sohlberg: “Vinternatt i fjellene”, 1911-14.

Harald Sohlberg: “A winter‘s night in the mountains”, 1911-14

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Anders Zorn: “Badande kullor i bastun”, 1906. Foto: Wikimedia Commons
Foto: Wikimedia Commons

Anders Zorn: “Badande kullor i bastun”, 1906.

Anders Zorn: “Women bathing in the sauna”, 1906.

Da fjellet ble pent 

Før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt. Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men tenk deg for eksempel at du er vietnameser. Det vakreste du vet er dypgrønne rismarker med masse mennesker i arbeid. En dag får du bind for øynene og blir fraktet til et ukjent sted. Det er ikke ubehagelig, for du stoler på din gode norske venn som skal bringe deg til stedet han har fortalt er det vakreste på jord. Ta-ta-ta, fanfare: ”Nå kan du åpne!” Du gnir deg i øynene, det skinner i hvitt. Helt øde, iskaldt. Du har hørt om kristendommen og trodde helvetet var varmt. Den gale mannen ved siden av deg smiler og sier på bergensk: ”Er det ikkje skjønt!” Du har havnet på det norske fjellet. 

“Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt.”

Han forteller ivrig om slekta, slår hull i isen for å hente vann. Han viser deg utedoen, der du stirrer måpende på falmende bilder av Carl Larssons pedantiske familieidyll, Sohlbergs ”Vinternatt i Rondane” og Zorns nakne blondiner. En falmet kylling i gul papp står i vindusposten. Du vet at de ikke kommer til å tro deg hjemme når du forteller at de synes dette er pent. 

Ut fra teorien om at det er menneskenes ervervsgrunnlag som danner grunnlaget for kulturers estetikk, er det lett å skjønne hvorfor det var slettene på Østlandet som for noen hundre år siden sto øverst i det norske smakshierarkiet. Men Norge har aldri vært en øy utenfor verdens motehus. Frankrikes solkonge styrte smaken også her, og i barokkhagen var symmetri, fullkomne sirkler og kvadrater de perfekte formene, selv om det i Norge bare var noen herregårder i Østfold som kunne måle seg med det europeiske idealet. 

Blikket til vår første turist, Aasmund Olavsson Vinje, var ennå fylt av disse idealene da han sommeren 1860 vandret gjennom landet. Han skrev om fjellbygdenes armod der det ”knapt fannst ei veite i den kaldsure jord, og det var so det urde og krudde av skjer i kvar einaste aakerleppe, og paa den steinutte eng var der mest berre sjølvsaatt gras som i gamle dagar, for jordi var arm og vatnsjuk”. Enda skulte man i Norge stygt på fjellet, dette heslige massiv for vetter og utstøtte. Og norske kunstnere reiste ut av landet for å finne vakre steder å male. 

“Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge.”

Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge. De norske kunstnerne vendte hjem, fjellsetra ble plutselig fin, ordet ”pittoresk” ble oppfunnet på norsk og troll ble fortryllende. Så kom engelskmennene for å oppleve det ville skjønne. I begynnelsen så nordmannen dumt på dem; han holdt frem hånda og tok imot betaling for å frakte dem opp til toppen, og lo i smug av deres galskap. Men sakte og sikkert internaliserte også nordmenn lengselen mot naturen. Det ville, fjellet, isødet, havet, fikk nå estetiske kvaliteter. Det sublime: det skjønne og det storslått dramatiske i forening. 

I 1866 tok Vinje og Thomas Heftye initiativ til en norsk turistforening. Nordmenn ble også smittet av tanken på å bruke tid ute i vinternaturen – for moro skyld! Rundt det forrige århundreskiftet gikk Nansen på ski, og under OL i 1994 Viste Vi Verden Vinterveien, mens turistforeningen passerte 100 000 medlemmer. Galskapen er blitt en inngrodd del av den kulturelle ryggmargen, så vi faktisk mener at fjellet er objektivt pent. 

Estetiske selvbedrag er interessante. Smaken er som kemneren og 17. mai – noe du ikke kan slåss mot. Har du først begynt å nynne på ”nu ser jeg atter slike fjell og daler”, får du den aldri ut av hodet. 

Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892. Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum
Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum

Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892.

Tourists gather at Røysheim Inn in the Bøverdalen valley, 1892

Turismens indeksikale kringler 

Nå kommer turistene til Norge på grunn av “naturen”, mens nasjonen, eller snarere landets private aktører, tjener penger på hotell- og restaurantdrift, showbiz og transport. Det er derfor en kamp om å få turistene til å stoppe

Det er ikke tilfeldig at det er korrupsjon i turistbransjen. Turistene skal styres. Veien fører turistene fram. Hvis du driver et mindre spisested på Vestlandet, vil det koste ti millioner å drive reklame på tysk tv, uten særlig effekt, mens du for noen få tusenlapper kan få bussjåføren til å ta en ekstra svingom. Det kjempes dermed også om hvem som skal ha rett til å føre turistene til attraksjonene – og nettopp her er det Statens Vegvesen som har påtatt seg ansvaret. 

For å kapre de som kommer langs veien, vil enhver ordfører ha et skilt til sin ”severdighet” eller ”attraksjon”. En lokkekringle. Da går det fort inflasjon i kringleskilt på norske veier. Det er mange som har stoppet bilen i ferien, fulgt et kringleskilt, og lurt på hva som var det severdige i akkurat den grøfta. Statens vegvesen bygger rasteplasser og viser vei. De rydder også opp i nasjonens skiltbakeri. Hos Vegvesenets skiltbyråkrater gjelder for tiden forskjellen mellom brune og blå kringler.

De blå skiltene med kringlen kalles ”632 severdighet”. Vegdirektoratet har gitt følgende bestemmelser for anvendelsen av dette servicesymbolet: ”Symbol 632 kan brukes for severdighet som er betydningsfull eller interessant – for eksempel museum, fortidsminne, historisk byggverk, spesielt naturfenomen m.m. Skiltingen bør være tilrådd av vedkommende myndighet eller turistorganisasjon.” Brunt har imidlertid etablert seg som en ”turistfarge” for trafikkskilt i Europa. I Norge har man derfor satt opp en del brune service- og vegvisningsskilt for ”særlig viktige severdigheter”.

Her gjelder det å holde jussen rett i munnen: Brunt er en virkelig attraksjon, blått er bare en simpel severdighet. Men Norge er fullt av kommunale kverulanter, som mener at deres blå severdighet egentlig er en brun attraksjon. Så har vi det gående. Klagebunkene vokser. Det går inflasjon også i brune skilt. Men Statens Vegvesen er hevet over slike estetiske problemer. De brander Nasjonale turistveger med både firkant og kringle. Og veien taler sitt eget språk.

Serviceskilt 613.1 Rasteplass. Foto: Statens vegvesen

Serviceskilt 613.1 Rasteplass.

Service sign 613.1 Rest stop.

Foto: Statens vegvesen
Serviceskilt 640.10 Severdighet. Foto: Statens vegvesen

Serviceskilt 640.10 Severdighet.

Service sign 640.10 Attraction.

Foto: Statens vegvesen

Turistens vei 

Veiene ligger der midt i glaninga, men de fleste veier har hittil vært utenfor arkitekturens og turistnæringens betraktninger, overlatt til samferdselens teknokrati. Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Et nettverk som binder Kaupanger til Rom. De største gårdene fikk æren av å få veien lagt over gårdstunet. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret. Mange sluttet å stoppe, de ville reise fort igjennom. Med den eventyrlige veksten i bilparken ble presset for stort for de små stedene. Det ble utrivelig og farlig å ha tusenvis av biler rasende igjennom tunet. Derfor besluttet lokale så vel som sentrale myndigheter å legge veien utenom. Slik ble veiene egenmektige. De fikk navn etter broer og tunneler, og ikke lenger etter stedene de engang forbandt. Veien ble et “ikke-sted”, som Marc Augé kaller det, et sted som eksisterer løsrevet fra stedene. 

“Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret.”

Etter at bilen ble større enn mennesket, ble veien en fiende. I naturvernets tidsalder mener vi at veien lager “arr” og “sår” i naturen, mens tunnelen skåner landskapet. Men forestillingen om sår eller arr viser til en tatt-for-gitthet om det uberørte landskapets verdi. Med andre ord at naturen er gitt, mens kulturen ikke skal synes. 

Veibygging har en staselig historie. I Norge er det vanskelig å bygge vei i bratta, så både rallaren og ingeniøren har høy status. Den første veien som raste ned fra Filefjell mot Lærdalsøyri, som nå kalles en ”scenic route”, var storslått ingeniørkunst i det som nå ble forstått som storslått natur. Og turistene kom. Til slutt gikk nordmenn med på det selv. Jo da, fossen er fin den, kunne de si, når de fikk tenkt seg om. Og så løftet de nye øyne mot Trollveggen og satte Geiranger på frimerke. 

Fjellet og fjorden ble attraksjoner. Og med turistene ble en næring skapt. Fjordene gikk for fullt, snekkere bygget sveitserhoteller og lokale jenter fikk på seg hvitt forkle. Men i den norske nasjonalromantiske kulturen skjedde det flere ting samtidig. Velstand skulle også bygges med kraft og industri. Ingeniørene bygde også kraftstasjoner, aluminiumsverk og lærte å bore i fjell. To konkurrerende næringer vokste fram, med ulik oppfattelse av veiens estetiske betydning. 

Atlanterhavsvegen. Fra en annonse for Mercedes Benz.
 

Atlanterhavsvegen. Fra en annonse for Mercedes Benz.

The Atlantic Coast Road. From an advert for Mercedez Benz.

En vei er en vanskelig investering. Prisen per meter må inn i et langsiktig regnestykke. Men det er ikke lenger sikkert at den korteste veien til målet er den beste investeringen. For turisten og pendleren representerer veien to ytterpunkter. Turisten har reisen som mål, pendleren har målet for reisen. Pendleren ser ikke på utsikten, turisten gjør ikke annet. For turisten er tiden på fergekaia og på båten eksotisk fritid, for pendleren er det venting. 

Når man anlegger en vei, kan man sørge for at utsikten fra veien er mest mulig spektakulær. Man kan velge broen framfor tunnelen, man kan velge å heve den istedenfor å senke den i terrenget, og man kan beskjære trærne så utsikten blir stor. Trollstigen og Atlanterhavsveien er gode eksempler. Veiene er kunstverk i seg selv, gitt av ingeniørens meisling og staking. Veien er både attraksjon og ferdsel. Den er en dobbelt attraksjon. Den tiltrekker i kraft av sin nødvendighet og i kraft av det sublime – og den framhever landskapet. 

Ørnesvingen, Geiranger. Arkitekt: 3RW arkitekter og Smedsvig Landskap, 2005. Foto:  3RW
Foto: 3RW

Ørnesvingen, Geiranger. Arkitekt: 3RW arkitekter og Smedsvig Landskap, 2005.

Ørnesvingen, the Geiranger Fjord. Architect: 3RW architects and Smedsvig Landskap AS, 2005.

Nasjonalistiske turistveier

Sjefen for veien er blitt sjefen for estetikken. Hva slags estetiske refleksjoner veiens ingeniører gjør seg kan ikke leses i noen som helst form for skrift. Vi kan bare tolke resultatene: De samarbeider med arkitekter som liker å bryte med landskapet. Hva er det de stiller til skue? Hvor er det de vil at vi skal se? 

Rasteplassenes estetiske forbilde er ifølge boken Nasjonale turistveger fra 2010 Theodor Kittelsen. Og slik fortsetter Omvegens bejublede rasteplasser: Selvika i Havøysund er “ut mot havet”, Tungeneset i Senja viser skarv i solnedgang. Bergsbotn i Senja, Stegastein og Ørnesvingen i Greiranger synger “No ser eg atter slike fjell og fjordar”. Børra på Andøya ligger under regnbuen. Fra rasteplassene ved Gudbrandsjuvet, Allmannajuvet og Videfossen på Gamle Strynefjellsvegens buldrer nøkken og fra Flotane i Aurlandsfjellet tramper Jutultroll. 

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012. Foto: RRA
Foto: RRA

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012.

Viewpoint Trollstigen. Architect: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012.

Om det er erhvervsgrunnlaget som danner grunnlaget også for estetikken i 2012, er det de nasjonalistiske subsidiers estetikk. De Nasjonale turistvegene gir utsikt over det nasjonalromantiske Norge anno 1880. Teorien om at modernismen ikke er annet enn en firkantet videreføring av romantikken, er bevist med Nasjonale turistveier. De er nasjonalromantiske stoppesteder for innvortes bruk. På den ene siden kan man kanskje være stolte av at Norge er stort nok til å være så introvert, til å tørre å la troll, nøkk, fjell og fjord være det bærende for nasjonens representative estetiske blikk. For meg er det bare Atlanterhavsveien som hever seg over kringleskiltet og er på vei mot noe, som har et sublimt mål, og samtidig blir nettopp det.

“At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres.”

At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres. Når arkeologer fra planeten Alienne kommer til Norge om ti tusen år, vil de finne noen merkelig avrundede betongkonstruksjoner ved Sohlbergplassen. De klarer ikke å tolke det som boliger, men finner ut at hullene må ha vært til trærne, som de ikke skjønner hvorfor skulle stå urørt. De leter, men finner ikke noe som gir inntrykk av nytteverdi, og klarer ikke å forstå betongens estetikk. De vil spekulere og sannsynligvis komme fram til at dette må ha vært åsted for en rituell aktivitet, noe de ville ha helt rett i. At ritualet besto i at folk på ferd skulle stoppe, for så, individuelt eller i små grupper, gå ut og se på og ta bilde av, hverandre og Rondane, vil de aldri kunne forstå –  det brune skiltet har jo dessverre forvitret. Det bisarre er at vi selv tar det for gitt at ”Vinternatt i Rondane” har en estetisk verdi. Som om veien som går forbi ikke kan være seg selv nok. 

Utsiktspunkt Sohlbergplassen. Arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005. Foto: Carl-Viggo Hølmebakk
Foto: Carl-Viggo Hølmebakk

Utsiktspunkt Sohlbergplassen. Arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005.

Viewpoint Sohlbergplassen. Architect: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005.

Epilog

Vernissagen er nesten over. Det er kun ett verk igjen før sjampanjen. Vi kommer fram til et hus. Tre av husets sider er dekket med vedstabler. På den ene gavlsiden har kunstnerne Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen fjernet veggen og erstattet den med pleksiglass. På gulvet i første etasje har de plassert to slitte lenestoler og strødd mengder med poteter over hele gulvet. Nå står stolene i et hav av lilla groer som svaier sakte. 

Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen, husmannsplass, Åkersvika, 1993. Foto: Kulturlandskap Åkersvika
Foto: Kulturlandskap Åkersvika

Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen, husmannsplass, Åkersvika, 1993.

Wenche K. Eckhoff and Finn Åge Andersen, farm house, Åkersvika, 1993.

Referanser/litteratur

Augé, M. 1995, Non-places : introduction to an anthropology of supermodernity, Verso, London.

Kant, I. 1995, Kritikk av dømmekraften, Pax-palimpsest, Oslo.

Neumann, I.B & Sending O.J. (red.) 2003, Regjering i Norge, Pax forlag, Oslo.

Vinje, A.O. 1962, Ferdaminne. Frå sommaren 1860, Samlaget, Oslo.

English Summary
Nationalist Tourist Routes. On the governmentality of the tourist gaze

Essay by Runar Døving

Norwegian culture and the architecture of the roads, particularly as it aims itself at visitors, have always celebrated the mountains and nature. But the mountains were not always beautiful – 150 years ago they were just obstacles. In this essay, Runar Døving describes the formation of the tourist gaze in Norway. Tourists follow directions as loyally as the arrows on the floor at IKEA, says Døving; their experience is constructed, their photo albums identical.

The competition for the status of official “attraction” is fierce, and the importance of the roads connecting these attractions has increased, developing from the engineering feat it was to connect remote parts of a rocky country to the aesthetic efforts of the National Tourist Routes, parts of a conscious branding of Norway as a tourist destination. The aesthetic attitude governing current construction has its roots in a 19th century romanticism – they end in nothing, concludes Døving, and so are clearly constructed for ritual rather than functional purposes; for the ritual of stopping and looking. And, bizarrely, we seem to accept this as enough.

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk
Runar Døving
Runar Døving er professor i sosialantropologi ved Markedshøyskolen i Oslo og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).
Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.