Møtets teater

Møtets teater

Midt på Finnmarksvidda ligger en bygd ved en elv. Bygda heter Karasjok, hovedsenter for samefolket. Av de 30 –70 000 samene i Norge er 8668 registrert i samemanntallet, som siden 1989 representeres ved det folkevalgte Sametinget. Den bærende visjonen bak ønsket om et eget Sameting er selvbestemmelse over egne livsvilkår. Dette enkle og grunnleggende kravet er det tingets 39 representanter skal arbeide mot. For å kunne fungere som en troverdig ramme rundt en slik oppgave må Sametingets bygg fremtre som om visjonen allerede var realisert. Iscenesetting? Ja. Men ikke mer teater enn i ethvert bygg som gir plass for spillet om samfunnets maktstrukturer – arrangement og fremføring blir bare så mye mer tydelig her, på vidda, hvor det finnes så få andre synlige tegn på menneskelig organisasjon.

Stein Halvorsens og Christian Sundbys oppgave har vært å forme scenografien rundt et møtested, og folk kommer allerede langveis fra, fra Masi, fra Tana, fra hele Sameland, for å ta del i aktørenes utfoldelse når anledningen byr seg.  For å tydeliggjøre denne møteplassens struktur har Halvorsen og Sundby fulgt god modernistisk praksis og gjort bruk av funksjonenes symbolpotensiale. Det politiske hovedrommet, plenumssalen, er anleggets mest slående og lett gjenkjennelige form. Den grånende kjegleformen, åpenbart hentet fra samenes spisstelt eller lavvo, er synlig over grantoppene både fra hovedveien og fra bygdesenteret, fra snøscooterverksted, postkontor og supermarked. 

Rundt kjeglen er det lagt en halvsirkel, hvor folk i arbeid på kontorer og møterom ser ut på omgivelsene, og en lang vandrehall hegner om det symbolske sentrum. Fra åpne gallerier kan ansatte og besøkende se Sametingets representanter og administrasjon gå til sin daglige dont, og samtidig få et blikk innover til den store lavvoen og det aller helligste, «naturhagen» med et lite stykke av viddas sårbare lyngmark. Adkomsten til plenumssalen går over en to-etasjes glassbro ved enden av vandrehallen, hvor de folkevalgte får et glimt av utsikten over bygda før de samles. Broen kløver kjeglen og åpner den lukkede formen – et forbilledlig symbol på det åpne demokrati. 

Publikums- og fellesfunksjoner som bibliotek og kantine har fått plass i ett stort åpent rom, et segment av sirkelen som møter lynghagen med byggets eneste rette utvendige vegg. Hovedinngangen, som fører rett inn i dette rommet, er umiddelbar og overraskende: Fra mørket og kulda utenfor står man plutselig ved siden av bålet, under en menneskeskapt stjernehimmel av glødende elektriske pærer. Følelsen av å ha kommet frem er så sterk at til og med parkeringsplassen i småskogen utenfor blir noe positivt, et samlingssted; med rekker av lysende pullerter med innebygde stikk for motorvarmere fremstår den som mer omtenksomt utformet enn det meste av det andre som er bygget i Karasjok. –Bures boahtin, sier en smilende kvinne idet man stiger inn. –Velkommen til Sametinget.

På et sted som dette, der Finnmarksvidda strekker seg bokstavelig talt fra dørstokken, er plasseringen i naturen paradoksalt nok kanskje det minst viktige ved bygget. Anlegget fortolker ikke naturen, hverken gjennom kontrast til eller som en gjenklang av naturformer og -formasjoner. Det forholder seg til menneskene. I den grad man kan snakke om et nomadefolks bygningstradisjon, er kanskje den største likheten til samenes konstruksjoner (i tillegg til plenumssalens teltform) at bygget er så lite stedsavhengig. Det er som om det er tatt med annetsteds fra og satt ned i lyngen, med sin egen geometri og symbolikk. I Karasjok kommune bor det litt under 2800 mennesker, fordelt på 5450 kvadratkilometer. Her er det så mye natur og så få mennesker at det er avstanden til naturen, snarere enn nærheten, som gir mening til møtestedet. 

Dagens bygningsmiljø i Karasjok for øvrig er en mer eller mindre tilfeldig fremvekst av ferdighus som sprer seg fra elvebredden innover på flatene i småskogen. Det er ikke mye som har et bearbeidet forhold til terreng eller landskap. Men det er også noe upretensiøst over husklyngene, noe funksjonspresist og direkte som gir plass til nybygget. På avstand er kjegleformen det eneste som peker seg ut. Ser man anlegget fra broen over Karasjokka, forsvinner resten av bygget i lia, i skogen og den omkringliggende bebyggelsen. Kommer man langs riksveien fra Kautokeino, dukker kjeglen opp i skogen, trekledt og stor, tett på. Tar man andre veien, fra flyplassen i Lakselv, ser man såvidt kjeglespissen i silhuett over trærne idet man kjører inn i bygda. Men det er ikke før man kommer helt frem at byggets ytre særpreg, den luftede bordkledningen, glasset, betongen, blir tydelig. Først da fremtrer monumentaliteten i den enkle, runde formen og den skrånende ytterveggen; først der tar forestillingen fatt.

Arkitektonisk troverdighet avhenger av opplevelsen av konsekvens, av sammenheng – uavhengig av byggets alder eller det man vil kalle stilart. Dersom de er konsekvent gjennomført, kan et italiensk renessanseslott og et moderne kontorbygg fremstå som like overbevisende. Arkitekturen ligger i hvordan den overordnede romlige ideen kan forstås i de konstruerte detaljene. I dette ligger det en meget presis dramaturgi. En slik iscenesettelse av virkeligheten er det bare mulig å få til dersom man behersker alle de teknikker som skal til, så man gjennom sitt arkitekthåndverk kan overbevise tilskueren om at slik kan verden være. Dessverre er det et faktum at den moderne byggeprosessen gjør det svært vanskelig å beholde kontrollen over detaljgjennomføringen, og et arkitektonisk gjennomført eller troverdig bygg er derfor en sjelden ting. Vanligvis må man enten tilpasse arkitekturen etter det som er praktisk mulig, eller ofre detaljkvaliteten for å få råd til å beholde et slags omtrentlig bilde av den opprinnelige ideen. Det siste er kanskje det tristeste.

Møtets teater
Møtets teater

I denne sammenhengen har Halvorsen og Sundby har fått til overraskende mye i Karasjok. De unngår på sett og vis både den ene og den andre fellen; de har tydeligvis hatt anledning til å detaljere en hel del, og den overordnede ideen er fremdeles til stede. På nært hold har anlegget for Sametinget en rik variasjon i løsninger og materialer. Det er imidlertid selve detaljrikdommen man reagerer på, kanskje har arkitektene faktisk fått til for mye – det som ved første øyekast virker berikende, vekker etterhvert en mistanke om at formgiverne har hatt altfor mange ideer de vil ha fremført. Alt er teknisk godt gjort, men det virker som om behovet for kontroll over utførelsen har gått på bekostning av en helhetsvurdering – man spør seg for eksempel om det er nødvendig for et bygg på tre etasjer med en nettoareal på 2715 kvm å ha 8-9 forskjellige utforminger av rekkverk og gelendre?

Glassbroen som splitter kjegleformen, med store glassfelter og en tynn bærekonstruksjon, er holdt i en minimal detaljering, antakelig som kontrast til kjeglens kompliserte trekledning. Men som så ofte i et isolasjonsmessig meget krevende klima kommer beslagene i veien: Glassbroen krones av et kassetak av samme materiale som det som dekker snittkantene i kjeglen, og den tilsiktede kontrasten forkludres. Dersom det hadde dreid seg om tynne metallbånd, hadde slike detaljer spilt en underordnet rolle, men når man må opp i 40-50 cm beslag, blir de svært fremtredende. I tillegg stemmer det kvadratiske rutemønsteret som inndeler glasset i plenumssalens overlys, av en eller annen grunn hverken med falsene i beslaget eller med glassinndelingen i broen under. Kvadratet stemmer dårlig med kjeglesnittets parabel og virker stivt og vilkårlig, på et av byggets absolutt viktigste punkter.

Det er naturligvis lett i ethvert bygg å plukke frem eksempler på mindre heldige løsninger, men i dette prosjektet er hovedformene så enkle at de fordrer klar tale i detaljene, en artikulasjon som ikke alltid er til stede. Dette blir særlig tydelig i detaljeringen av de viktige møtene mellom byggets hovedelementer, for eksempel i hjørnene mellom halvsirkelen og bibliotekets indre fasade, der to forskjellige fasadesystemer, et horisontalt og et vertikalt, settes sammen uten noe forsøk på å forklare møtet. Et bredt fasadefelt i glass er det eneste som skiller, for bredt til å forstås som et klart sekundært element. Takgesimsene på de to delene flukter ikke, men det lille spranget som skiller dem, er heller ikke nok til å skape forskjell. Hierarkiene er uklare, det er som om byggets viktige formale møter er løst som enkelthendelser, snarere enn som deler av en og samme fortelling.

På utsiden av sirkelen, i den krumme fasaden, fungerer det bedre – der er det bare ett hovedsystem, den horisontale bordkledningen, og det vertikale treverket i solavskjermingen og stålkonstruksjonen som bærer den, er klart sekundære elementer. Fasadens struktur dramatiseres ved at de vertikale skjermene speiler seg i de skrå vindusflatene etter som man går mot inngangen. Når et bygg inntar virkeligheten, skaper lys og bevegelse stadig nye variasjoner som ikke alltid må tegnes.

Men på tross av, eller kanskje heller på grunn av, alt de har tillatt seg å ta med, har Halvorsen og Sundby oppnådd én svært viktig ting. Det er helt nødvendig for skuespillets troverdighet at produksjonen lykkes i å skape det som på engelsk kalles suspension of disbelief, altså at publikum overbevises om stykkets realitet – at man henføres. Dette har de fått til. Ikke minst fordi alle konstruksjoner og detaljer er åpne og lesbare, slike at mange av de ulike løsningene til slutt fletter seg visuelt i hverandre. Man ser alltid gjennom et rekkverk eller en søylerekke videre inn til noe annet og beslektet, og det hele danner en slags naturlig og troverdig helhet, nær og forståelig, som i skogen. Fortellingen er ikke alltid konsekvent, men i den udisiplinerte rikdommen skapes en egen verden, et møtestedets teater i tre og glass.

Møtets teater
 
Fakta

Arkitektens beskrivelse av finner du her: Sametinget i Karasjok

Interiørarkitekt Rannveig Getzs beskrivelse av innredningen av Sametinget finner du her: Innredning av Sametinget

English Summary
The theatre of meetings

Review by Ingerid Helsing Almaas

In the middle of the high plains of Finn-mark there is a village by a river: Karasjok, the main centre of the indigenous Sami people, who since 1989 have been represented by the Sami parliament. The new parliament building provides a convincing backdrop by the use of the symbolic potential of the primary functions. The main political space, the plenary hall, is also given the most striking form, a cone which echoes the Sami tent, or lavvo. The main entrance is through the sheltering outer wall into the public space of the library, and delivers you suddenly from the cold and dark outside into the a warm interior lit by a myriad glowing electric lights.

Making convincing architecture depends on creating the experience of consistency, of connections. The overall architectonic idea has to be readable in every detail, requiring a precise sense of narra-tive and drama. Such a drama can only be managed through a thorough understanding of the craft of building. In this project, however, one’s suspicion is aroused by the sheer number of different details: The overall idea becomes blurred. Is it really necessary for a three-storey building to have 8 or 9 types of handrail? One understands the main lines of thought, but the reality of the details frequently gets in the way, as if the important formal junctions have all been solved separately, rather than as parts of a whole story.

But despite this, the architects have succeeded in one very important aspect. Theatre depends on suspension of disbe-lief, the audience must believe in the reality of what they see. This they have achieved: through the openness and clarity of each of the many individual solutions, a believable whole mysteriously appears, immediate and understandable in timber and glass.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Møtets teater
Publisert på nett 16. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.