Magisk og virkelig

Magisk og virkelig

For en stund siden overhørte jeg en postkortfabrikant beklage seg over at Oslo ikke hadde et merkebygg han kunne trykke på kortene sine. Med et slikt bygg ville han kunne selge flere postkort, og det ville komme flere besøkende til byen slik at han også hadde flere å selge postkort til. Jeg tror han er glad for at vi får ett nytt operahus i Oslo. 

Merkevarebygg

Postkortfabrikantens beklagelser er tegn på en generell tendens i offentlige diskusjoner om arkitektur, både i Norge og internasjonalt. Ønsket om en «Bilbaoeffekt» dukker opp i offentlige konkurranseprogram, og reklameeffekten av arkitektur blir prissatt i bedrifters budsjetter. Steder og regioner behandles som varer i det globale turist- og arbeidsmarkedet, og institusjonsbygg har fått en ny rolle som merkevarebyggere av økonomisk stedsverdi.

Dette kan jo være vel og bra hvis det bare fører til økt fokus og satsning på arkitektur. Signalbygg kan på sitt beste skape identitet og en nesten barnlig fascinasjon. En merkevarestrategi fra arkitektens side kan i tillegg styrke en arkitektonisk idé i en turbulent byggeprosess som ofte er utsatt for ytre politisk og økonomisk press. Arkitekturobjektet kan, ved å fremstå som et image, feste seg i en offentlig bevissthet lenge før det er bygget. 

En slik strategi blir først uheldig hvis arkitektonisk verdi reduseres til bare å være et spørsmål om imagebygging, og andre kvaliteter som materialitet, romopplevelser, lysvirkning og gode funksjonsløsninger utelates fra både diskursen og budsjettene. Som konsekvens kan vi da få bygg som er tilnærmet pornografiske i sin kombinasjon av lettlest symbolikk, formmessig overtydelighet og mangel på kvalitetsmessig innhold.

Oppskriften på et merkevarebygg er, som med andre merkevarer, rask gjenkjennelighet og lesning – lesningen må kunne skje på brøkdelen av et sekund. Hele verket skal kunne gripes i ett bilde, i prospektet, på postkortet eller i amatørfotografens snapshotmotiv. En annen ingrediens kan være formmessig symbolikk, som gjør at arkitekturen forteller en historie som lett kan gjengis til media og investorer.

Responsiv strategi

Jensen & Skodvin Arkitektkontor AS har valgt en annen taktikk for å operere i denne samtiden, og kanskje nettopp derfor burde prosjektene deres vekke interesse. Gjennom tidligere prosjekter som Reiselivsprosjektet i Sogn og Fjordane har de vist at man kan ta i bruk en form for responsiv designstrategi. I møte med de spesifikke forholdene i hver kvadratmeter av tomten, med hvert ønske i byggeprogrammet, med materialenes muligheter og deres konstruktive begrensninger, oppstår en forhandling mellom det forutbestemte og det fleksible i arkitektenes valg. Slik ryddes et nytt rom, et rom for fokus på andre arkitektoniske verdier enn image.

Så også med Mortensrud kirke, som definitivt ikke egner seg som snapshotmotiv. På bildene kan vi se mange vakre enkeltutsnitt både fra eksteriør og interiør, men aldri ett som gjør at vi griper helheten. Kirken unndrar seg enhver kjapp lesning, både symbolsk og som arkitektonisk form. 

Denne sammenstillingen av romlige og konstruktive elementer virker forunderlig fremmed – kanskje fordi den ikke oppfyller mange konvensjoner i en vestlig arkitekturtradisjon. Kirken fremstår ikke som enhetlig verk og kan ikke uttrykkes i noen form for diagram. Et estetisk ideal som helhet i mangfold er her oppløst, forlatt som målestokk for kvalitet til fordel for noe annet som er vanskelig å begrepsfeste.

Arkitektenes tilnærming kan kanskje betegnes som piecemeal: bitvis, del for del, lapp på lapp. Utenpå selve hovedskipet er det lappet på kor og kapell mot vest, romslig inngangssone mot syd, sideskip med galleri mot øst, utendørs terrasse mot nord. 

Diffuse rom

Men overgangene mellom disse sonene er så diffuse at volumene ikke oppfattes som rene addisjoner. For eksempel skilles inngangspartiet med de verdslige funksjonene kjøkken, toaletter og kirkekafé fra hovedrommet av to atrier, men blandingen av opakt og klart glass gjør distinksjonen mellom sonene mindre tydelig og oppfattelsen av rom og avstand uklar. Samme effekt har bruken av skifer som lysfilter innenfor store glassfelt. Grensene mellom natur og kirkerom, mellom rom og mellomrom, er ubestemte og endrer seg, avhengig av hvor i kirken man befinner seg. Man opplever en slags forrykket rasjonalitet som forsterkes av at bevegelsesmønsteret i bygget er lite styrt og entydig, og dermed ganske atypisk for en kirke; man kan gå mellom atriene eller snike seg rundt på siden av dem, man kan være inne i kirkerommet eller ute i mellomrommet mellom skifer og glass.

Sammensetningen av rom og hendelser kan dermed ikke gripes i ett bilde eller en idé om en form, opplevelsen blir først og fremst en kroppslig erfaring. Opplevelsen skjer i bevegelsen gjennom rommene, ved at man er til stede i alle de forskjellige spillene av lys, rom og materialer. Materialene er i tillegg merkbart til stede, alt er rått og avkledd, man lukter oljen og rusten fra stålkonstruksjonene, fukten fra pussen og steinstøvet fra skiferen. 

Selv om Mortensrud kirke ikke lar seg redusere til ett bilde, er det ikke slik at bygget mangler sterke enkeltmotiver. Det viktigste eksemplet er skiferveggen som omslutter øvre del av kirkerommet. Den er et sterkt tilstedeværende element som gir bygget identitet og gjenkjennelighet. Samtidig bidrar veggen til at bygget oppleves så forunderlig. Den er på samme tid tektonisk og irrasjonell, materielt til stede og nesten magisk fremmed. Ved at den tunge stenen er løftet opp og festet mellom stålkonstruksjonene snus forholdet mellom tungt og lett, transparent og tett på hodet. I motsetning til steinforblendingene som dukker opp i så mange «stedstilpassede» forskjønningsprosjekter, er det her gjort tydelig at skiferen ikke er bærende. Skiferveggen har ikke noen rasjonell oppgave, men er likevel det viktigste arkitektoniske element i bygget. Den definerer selve kirkerommet og slipper samtidig fragmenter av verden utenfor inn – bevegelser i trærne eller skyene, sollys eller lyskasterlys fra idrettsbanen nedenfor. Med veggen fastholdes en dualisme mellom på den ene side realiteten i steinens tyngde og materialitet og på den annen side det magiske ved opphevingen av nettopp denne tyngden og materialiteten; kirkerommet kan kanskje slik inneha en ladning som egner seg for kontemplering over mysterier og underverker. 

Glasshuden utenfor den løftede skiferveggen åpner sikten mot skråningen og landskapet i øst og bryter dermed med kirketradisjonens introverte, kontemplative rom. Samtidig er innlemmelsen av landskapet i den religiøse opplevelsen ikke fremmed i en nordisk arkitekturtradisjon. Furustammene som er beholdt både inne i og utenfor bygget, klokketårnet i tre, grunnfjellet som får stikke opp av betongen, og stålsøylene som trer til side for bergnabbene, forsterker denne koblingen. Samtidig virker den innlemmende holdningen til landskapet som en naturlig del av den bitvise og responsive tilnærmingen til byggeoppgaven; det er ikke motiver fra den nordiske regionalismen som etterapes. Elementene er selvfølgelig til stede og beriker det romlige mangfoldet, snarere enn å virke tvungent nostalgiske. 

Det er brukt et mangfold av materialer og virkemidler – skifer som lysfilter, skifer som forblending, zinkkledning, betongvegger med puss, slipt betonggulv, oljet råstål og galvanisert stål, rød tegl i hvelv og perforerte, korrugerte stålplater i tak, klart glass, blått glass og opakt glass, tredetaljer, finerplater og lakkert tegl – noe som bidrar ytterligere til byggets fragmentarisk uttrykk. Samtidig har materialene en felles brutalitet, som likevel går inn i en asketisk helhet, og møtene mellom materialer og konstruksjoner er så enkelt og gjennomtenkt detaljert at denne helheten fastholdes.  

Det møblerte tomrom

En kirke er en interessant arkitekturoppgave – ikke bare fordi den er tradisjonelt sett er et merkebygg, men fordi dens kanskje viktigste program er tomrom. Et kirkerom trenger ikke å forstyrres av ventilasjonsrør, stikkontakter, akustiske plater, kabelbroer eller vaskelister. Dette er en oppgave som kler Jensen og Skodvins arkitektur godt: askesen, de kontrollerte enkeltelementene, råheten, irrasjonaliteten. 

En slik arkitektur er kanskje spesielt sårbar for forandringer eller tilleggselementer. Man kan merke det i Mortensrud kirke ved at tillegget av møblering og kunstnerisk utsmykking balanserer på kanten av hva arkitekturen kan tåle. De polerte eikebenkene med kongeblått ulltrekk, tegnet av interiørarkitekt Terje Hope, og den fargerike altertavlen av Gunnar Torvund er flotte, men må konkurrere for mye med tungt stål og stablet skifer. På den annen side er elementene med på å gi et underlig, men ganske sympatisk, hjemlig preg. Dette forsterkes av at rommet har forholdsvis små dimensjoner og dessuten svært liten etterklang til kirkebygg å være. Den store glassflaten som åpner sikten ut mot naturen, men også mot den lokale fotballbanen, kan gi assosiasjoner til et panoramavindu i en dagligstue. Slik fremstår ikke kirken som spesielt sakral i tradisjonell forstand, snarere som et hjemlig rom for menigheten.

Menighetshuset mot syd er funksjonsmessig den egentlige dagligstuen, med et stort fellesrom omkranset av bibliotek, kontorer, kjøkken, spiserom og fleksible gallerier. Allrommet med overlys mot fondveggen er tenkt som et bruks- og møtested også for andre trosmiljøer i området. Men det viktigste arkitektoniske rommet bygget skaper, er kanskje kirkebakken med furutrærne, rommet som dannes mellom menighetshuset, kirken og skrenten mot vest. Menighetshuset har ellers enkle og gode løsninger for rom og kommunikasjon, men når ikke helt det samme nivå av gjennomtegning og materialholding som man finner i kirken. Kanskje dette ikke bare er et resultat av møtet med de mer profane hensyn knyttet til programmet. Hele anlegget er gjennomført med et lavt budsjett og en visstnok svært vanskelig samarbeidspartner under byggeprosessen. 

Å bryte konvensjoner

Morris Weitz, en filosof som har skrevet om kunstkritikkens rolle,  påpeker at den viktigste oppgaven ikke er å avgrense hva som er kunst, men å åpne opp verket slik at betrakteren kan få en utvidet forståelse. Når et verk bryter med tradisjoner i arkitekturen, står vi overfor noe som kan virke lukket og ukjent og kanskje til og med stygt. En alternativ til en kritisk analyse kan være å vise til eksempler som gir gjenkjennelighet – Aaltos Villa Mairea kan være en slik referanse. Villaen har likhetstrekk med kirken i og med at den er lite enhetlig og sluttet i form og materialbruk, samtidig som Aalto ved hjelp av detaljering, materialer og rom skapte et byggverk som det fortsatt refereres til over hele verden. 

Jensen og Skodvin har med Mortensrud kirke utviklet et bygg som på grunn av en ukonvensjonell tilnærming til arkitektur, en gjennomført detaljering og modig materialbruk er interessant også i et internasjonalt perspektiv. Den fragmentariske collagen av elementer kan gi assosiasjoner til arkitekter som Rem Koolhaas, Bernhard Tschumi eller Peter Eisenman, men har ikke deres ironi, bruk av ukonvensjonelle materialer eller fokus på overlappende 

diagram. I motsetning til de to sistnevnte henter Jensen og Skodvin heller ikke motstand i teorier utenfor selve byggeoppgaven. Samtidig kan den tektoniske holdningen til detaljer og materialer minne om sveitsere som Peter Zumthor og Herzog & de Meuron, men den mangler disses smykkeskrinfinish og kartesianske former. Jensen og Skodvins bygg virker mer uferdige, mindre avsluttede. 

Mortensrud kirke er definitivt et fascinerende svar på kirken som byggeoppgave. Menigheten har fått et hus som overrasker med forunderlige rom og magiske opplevelser. Men bygget er også interessant som demonstrasjon av en generell strategi og en holdning til det å skape steder der mennesker skal være. En bitvis tilnærming later til å være både tilpasningsdyktig og robust når målet er å opprettholde arkitektonisk kvalitet innenfor de realistiske rammer en forholder seg til som byggende arkitekt. 

Jensen og Skodvins responsive strategi kan slik sees som en av flere mulige veier til å ta vare på kvaliteter i opplevelsen av rom, av lys, av materialer og av landskap, en av flere mulige veier til å ta vare på ikke målbare verdier i arkitekturen. Dette er velkomment i en samtid der arkitekturen står i fare for å bli betraktet som merkevare, og med dette reduseres til å handle om overfladiske komposisjoner og lettlest symbolikk.

Fakta

Les arkitektenes beskrivelse her: Mortensrud Kirke

Les Interiørarkitekt Terje Hopes beskrivelse av Alter, døpefont, talerstol, lesepult og knefall og Billedhugger Gunnar Torvund beskrivelse av Altertavlen her: Mortensrud kirke - interiør

English Summary

Mortensrud Church

Commentary by Sissil Morseth Gromholt

The desire for a «Bilbao effect», for postcard architecture, is often expressed in public discussions about architecture. Such signal buildings can become points of identity, fascinating images in the public consciousness, but they can also be almost pornographic in their combination of facile symbolism and exaggerated form: a building which can be read in a single picture in a tourist brochure.

Jensen & Skodvin Arkitektkontor has chosen a different tactic. Their earlier projects demonstrate a kind of responsive design strategy, a process where it is the negotiation between the predetermined and the flexible which decides how the building deals with the programme requirements, the specifics of the site and the material possibilities. Mortensrud Church does not present any simple snapshot motifs. It appears as an unreadable collage of spatial and constructional elements, which seems strangely alien – the church dissolves the aesthetic absolute which demands harmony in diversity, and presents us with something else which is more difficult to grasp.

The spatial organisation can be described as piecemeal, the zones of transition between the functional spaces are diffuse, and the ambiguity is emphasised by the use of materials. The sequence of clear and opaque glass, the elevated slate wall that filters the light into the main ceremonial space, the oiled steel structure – everything is tactile, present, designed primarily for a bodily experience. The inclusion of the landscape, the trees retained within the building and the rocks rising through the concrete floor all add to the sense of a responsive rather than formal approach.

When a work breaks with architectural conventions in this way, it can appear closed, strange, even ugly. It is difficult to say whether Mortensrud Church will become a place of beauty for its future users. But it represents a welcome approach in a time where architecture more often than not is reduced to superficial compositions and easy symbolism.

Magisk og virkelig
Sissil Morseth Gromholt
Sissil Morseth Gromholt er Sivilarkitekt MNAL med diplom fra AHO og jobber i PUSHAK AS. PUSHAK AS ble etablert i 2008 og eies og drives av…les mer
Magisk og virkelig
Publisert på nett 11. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.