Lekenhet og ansvar

Intervju med Reinhard Kropf partner i Helen & Hard AS

“Evokativt og sanselig”, sier Helen & Hard om byggverket de har skapt til verdensutstillingen i Shanghai 2010. Det Stavangerbaserte kontoret, grunnlagt av Siv Helene Stangeland og Reinhard Kropf, har en tradisjon for å forene lekenhet og ansvar, og mestrer balansegangen mellom det bevisste og det tilsynelatende tøylesløse. Helle Benedicte Berg har snakket med Reinhard Kropf om utfordringene ved å skape innovativ og samtidig bærekraftig arkitektur til en hyperkommersiell storskalaevent som EXPO.

RK: I utgangspunktet var vi ikke interessert i å delta i konkurransen om den norske paviljongen i EXPO 2010. Det vil si, inntil vi hørte at tema skulle være ”Better City. Better Life”, og at det skulle handle om bærekraftig byutvikling og urbanisering. For oss ble det en kreativ utfordring å finne ut hvordan et slikt bidrag, der enorme ressurser blir brukt for stort sett å kastes etterpå, faktisk også har mulighet til å være bærekraftig og meningsfullt i et lengre tidsperspektiv. 

Reinhard Kropf og Siv Helene Stangeland. Foto: Erik Brekke

Reinhard Kropf og Siv Helene Stangeland.

Foto: Erik Brekke

HBB: I utgangspunktet ganske motsetningsfullt?

RK: Fra starten av var det klart for oss at paviljongens liv etter EXPO var den viktigste formgenererende kraften. Eller mer presist: At nettopp etterbruken kan gjenspeile det ønskede budskapet Norge har i en slik sammenheng, og samtidig nedfelles i en konkret romlig og konstruktiv idé. Kort sagt består denne konstruktive ideen av femten ”trær” bygget av norsk limtre og kinesisk bambus, som til sammen spenner opp paviljongens romlige volum. Hvert tre kan lett flatpakkes i en container og gjenbrukes som en parkinstallasjon eller lekeplass etter EXPO. Trærnes ”røtter” danner utstillingen, ved at de er vevet sammen til et organisk opplevelseslandskap. ”Trekronene” utgjøres av et membrantak, delt opp i femten firepunktseil.

HBB: Hvilke muligheter ga konteksten? Tomta og området langs Huangpu-elven i Shanghai sentrum? Vi hører at tradisjonelle boliger er revet, og befolkningen flyttet, til fordel for utstillingsbygg? 

RK: I starten interesserte det oss å forstå forhistorien til EXPO-tomta. Vi undersøkte en del rundt relokaliseringsprosjektene, hvor titusener av familier har blitt flyttet til nye boligområder utenfor Shanghai. Relokaliseringspolitikken i Kina er en kompleks og i våre øyne radikal praksis som er vanskelig å forstå ut fra europeiske, mer individbeskyttende verdier. Uavhengig av kulturelle forskjeller virker det som om mange mener disse nye boligområdene mangler fellesarealer, leke- og rekreasjonsområder. Dette behovet ble et konseptuelt utgangspunkt for det videre arbeidet vårt med paviljongen. Vår opprinnelige idé var at den skulle kunne relokaliseres og gjenbrukes som parkinstallasjoner og lekeplasser i de nye boligområdene. I dag kan vi si at dette, i sin opprinnelige form, var naivt og ikke gjennomførbart i den korte tidsperioden. Men ideen skapte samtidig en meningsfull drivkraft som var helt vesentlig for prosjektets utvikling. Resultatet av den tidlige kontekstuelle studien nedfelte seg i paviljongen – som et mangfoldig parklandskap av ”trær” som lett kan bygges ned, flyttes og bygges opp igjen med nye stedsspesifikke tilpasninger for ulike aktiviteter.

HBB: Som kontor har dere tidligere uttalt at dere ønsker å utforske bærekraftig potensial og ressursforvaltning i hvert prosjekt. Hvordan er dette ivaretatt her? 

RK: Ved siden av en bevissthet om ressursbruk som en konsekvens av EXPO- arrangementets korte levetid, stilte vi i konkurransefasen mer generelle spørsmål om hvordan Norge kan bidra til temaet: ”Better city. Better life”. Vi rekrutterte en ressursgruppe bestående av personer med ulik kunnskap om, og forankring i, det kinesiske samfunn. Etter noen workshoper på Tou Scene i Stavanger konkluderte vi med at Norges bidrag kunne handle om å fremheve sosial bærekraft – ved blant annet å utvikle rekreasjonsområder, parker og møtesteder i byer gjennom åpne, demokratiske prosesser. Utstillingen i paviljongen handler blant annet om dette. ”Trærne” kan brukes som ”sosiale installasjoner” i offentlige rom etter at EXPO-utstillingen er over. I tillegg er bruken av tre i paviljongen miljøvennlig. Vi tror det ligger et potensial i kunnskapsoverføringen dette kan gi til Kina.

HBB: I hvilken grad har dere brukt lokale ressurser og aktører? 

RK: I arbeidet med etterbruken har flere organisasjoner, grupper og enkeltpersoner engasjert seg. Vi har avholdt workshops med studenter fra GAFA i Guangzhou og Tongji universitetet i Shanghai om hvordan trærne kan etterbrukes. Resultatet ble stilt ut i Guangzhou og Shanghai i november og vi håper samarbeidet kan fortsette. 

En annen tidlig intensjon var å bygge trærne av et nytt produkt, kalt Glue-bam, Glue laminated bamboo. Vi samarbeidet med patenteieren av produktet, men klarte dessverre ikke å komme i mål, fordi det ennå ikke er et godkjent byggemateriale i Kina. Vi har likevel brukt bambus som byggematerial for alle sekundærdeler av trærne: I røttene, som danner hele utstillingen og opplevelseslandskapet, og i påforinger på greinene som skjuler alle tekniske føringer. Vi har også samarbeidet tett med det kinesiske arkitektkontoret SHZF, spesielt i detaljprosjekterings- og oppfølgingsfasen. Med unntak av hovedkonstruksjonen til trærne, er paviljongen produsert i Kina.

HBB: Dette er et kommersielt prosjekt – Shanghai EXPO blir sammenliknet med Olympiske leker i Beijing. Hvordan har dette påvirket dere kunstnerisk? 

“Vi var, helt fra starten av, klar over at vi begir oss ut på tynn is og at vi trengte et robust og samtidig fleksibelt konsept som kunne tåle mye støy underveis.”

RK: Ja, det er et kommersielt prosjekt, men i første rekke er det byråkratiske krefter som har preget og styrt utviklingsprosessen. Dette har vært en stor utfordring og til tider frustrerende, spesielt med hensyn til de korte tidsfristene vi har hatt. 

Men nettopp denne umulige situasjonen, med mange involverte parter, kulturforskjellene, det kommersielle spektakkelet på den ene siden og EXPOs tema om bærekraftig byutvikling på den andre siden, har også vært et inspirerende vepsebol. Vi var, helt fra starten av, klar over at vi begir oss ut på tynn is og at det trengs et robust og samtidig fleksibelt konsept som kan tåle mye støy underveis. Med dette i bakhodet utviklet vi de femten trærne som inneholder ”alt”. For oss har det ligget en utfordring i hvordan man skaper en synlig og underholdende paviljong, som fremdeles bærer og forståeliggjør et viktig budskap.

HBB: Jeg antar at dere har hatt behov for en mer åpen og løsere innfallsvinkel med prosjektet i Shanghai. Hva kan Norge og Kina bidra med til hverandre, i dagens arkitekturbilde?

RK: Det finnes sikkert et potensial for utveksling. Samtidig er de politiske forutsetningene og ikke minst skalaen mellom norsk og kinesisk arkitektur såpass forskjellig at det er vanskelig å peke ut konkrete muligheter for kunnskapsoverføring og faglig utveksling. Vi har etter hvert erfart at forutsetningen ligger i en tydelig og spisset kompetanse som trengs i det kinesiske markedet. Selvfølgelig shopper de også europeiske stjerner.

HBB: Ser dere for dere flere prosjekter i Kina?

RK: Vi kunne gjerne tenkt oss å gjøre et miljøvennlig boligprosjekt eller restaureringsprosjekt. Mange av de gamle landsbyene som rives i Shanghai ville være interessante å transformere til nye bydeler. Og så håper vi at vi kan jobbe med etterbruk av de femten trærne. 

English Summary
Playfulness and responsibility

Interview with Reinhard Kropf, partner, Helen & Hard AS

By Helle Benedicte Berg

“Evocative and sensual” is how the duo Helen & Hard describe their EXPO pavilion. The Stavanger based office has made it a tradition to combine playfulness with responsibility, and they have mastered the balance between the conscious and the apparently unrestrained. Helle Benedicte Berg interviewed Reinhard Kropf about the challenge of creating innovative and sustainable architecture for such a super-commercial large-scale event as the EXPO, the challenge of finding a re-use for the structure and the possibilities of working in China.

Lekenhet og ansvar
Helle Benedicte Berg
Helle Benedicte Berg er utdannet by- og samfunnsviter. Hun jobber for tiden som frilansjournalist, skribent og faglitterær forfatter.
Lekenhet og ansvar
Publisert på nett 11. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.