Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold? Foto: MF
Foto: MF

Landskap på avveie?

Landskapsanalysen som veiviser i en pluralistisk samtid

Beskrivelse, tolkning og verdisetting av landskaper er blitt en viktig del av naturforvaltningen i Norge, nedfelt i lovverket og utlagt i offentlige veiledere og rutiner. Men hva er et landskap? Med utgangspunkt i eksempelet Vøringsfossen tar Marius Fiskevold for seg de fortellingene som ligger bak det vi kaller ”landskapet”, og de skiftende verdiene som styrer dagens tilsynelatende objektive analysepraksis.

Da Christopher Hansteen på vei mellom Christiania og Bergen i 1821 tok en avstikker fra veien, klatret opp på brinken ved Vøringsfossen og brått så ned i avgrunnen under seg, var han den første som i moderne tid så fossen og området rundt estetisk som landskap.

Da Hansteen senere formulerte sine erfaringer, utførte han et arbeid som til forveksling ligner den oppgaven profesjonelle landskapsarkitekter utfører i dag: Han gjorde landskapet til gjenstand for en fortelling. Siden 1970-tallet har denne fortellingen blitt fremstilt i henhold til vår forståelse av hva landskap er, og hvordan det kan operasjonaliseres når det skal tas beslutninger på vegne av fellesskapet.1 I offentlige plan-, forvaltnings- og vernesaker foregår møtet med Vøringsfossen oftere gjennom illustrerte dokumenter enn ved å stå ansikt til ansikt med svimlende juv og brusende fossefall.

Det fortalte landskapet

Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til denne metodens oppbygning, etterprøvbarhet og disposisjoner. Det blir avgjørende å kunne forstå hvilket landskap det er som kommer til uttrykk i metodens forskjellige analysefortellinger. Møtet med landskapet Vøringsfossen, slik det fremstilles i forskjellige analyser, viser hvorfor dette spørsmålet i det hele tatt stilles.2

Når det for eksempel vises til ”… 1800-talet sin naturbaserte turisme der attraksjonsverdien vart knytt til naturfenomenet foss og elv” og det legges til grunn at ”[l]andskapsverdiane i Hardanger generelt og Vøringsfossen spesielt er vel kjent og dokumentert”, kommer det tydelig frem både hva metodetradisjonen interesser seg for og hvilken status den innrømmer analysegjenstanden.3

“Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til metoden.”

Premissene for metodens landskapsforståelse er likevel ikke avklart. Mellom Hansteens observasjon og dagens analysepraksis ligger et tidsspenn på over 190 år. Er det for eksempel områdets materielle kjennetegn, slik Hansteen iakttok dem, de estetiske idealene slik de kom til uttrykk i Hansteens samtid, områdets historie som landskap, nåværende status som reiselivsikon, den følelsesmessige tilstanden Hansteen ble hensatt i etter møtet med fossen, eller rett og slett forvaltningens etterspørsel etter et legitimt beslutningsgrunnlag, som kommer til uttrykk i landskapsanalysen?

Formuleringen av den europeiske landskapskonvensjonen har gitt spørsmålet om hva landskap er et uttrykk for, og hvordan det kan bli gjort til gjenstand for avklart kunnskap, fornyet aktualitet. 4, 5 Det har blant annet blitt stilt spørsmål ved hvor grunnlaget for denne kunnskapen bør ligge; for eksempel hos eksperter eller ”folk flest”.6 I tillegg har det blitt utarbeidet forslag til nye analysemetoder på flere ulike fagfelt.7 Bredden i diskusjonen og variasjonen i antall innfallsvinkler stiller også den norske analysetradisjonen i et nytt lys.

Med analysefortellingene fra Vøringsfossen som illustrasjoner på en innarbeidet metodetradisjon, kan det  argumenteres for at det rådende metodeverktøyet unnviker å ta stilling til hva landskap er. Dette blir særlig tydelig når oppmerksomheten rettes inn mot overgangen mellom materiell erfaring og verbal ytring. Jeg vil hevde at det springende punktet i denne sammenhengen ikke nødvendigvis er kompleksiteten i verden rundt oss, men heller en manglende oppmerksomhet på mulighetene som ligger i skillet mellom området og fortellingen om området. For det første mangler den profesjonsbaserte metoden en tydelig forankring i en akademisk teoritradisjon. Eksempler på landskapsbaserte teorier finnes foruten i den nordiske kulturkretsen også innenfor anglo-amerikanske og tyske vitenskapsretninger. 8, 9, 10 Og for det andre er det aktuelle metodeverktøyet lite egnet til å skille en hvilken som helst fortelling om området fra de som behandler området som landskap. For å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid, må derfor metodeverktøyet gi analytikeren muligheter for å identifisere et avklart landskap blant alle de ulike mulighetene og fortellingene som foreligger.

Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid? Foto: MF
Foto: MF

Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid?

Do current methods of landscape analysis allow us access to the contemporary landscape?

Et verdinøytralt område og et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonen

Områders materielle innhold har stått sentralt i norsk analysepraksis, som er basert på at ulike kjennetegn avdekkes og tilordnes forhåndsdefinerte kategorier.11 Slik kan metoden inventere store landområder etter en standardisert identifikasjonsnøkkel basert på visuelle likheter. Elementer i området beskrives som komponenter i et verdinøytralt og observatøruavhengig landskap. Nasjonalt referansesystem for landskap og Statens vegvesens håndbok 140 Konsekvensanalyser er eksempler på metodeverktøy innenfor en slik inventeringstradisjon. Landskapsanalyse Vøringsfossen følger referansesystemets oppbygning. Landskapet kategoriseres i henhold til standardkomponentene, og gis deretter en verdi: ”Metoden tek utgangspunkt i vurdering av komponentane si/sitt mangfald – inntrykksstyrke – heilskap etter gitte kriterier. Landskapet sin opplevingsverdi er delt inn i klassane A, B og C, der A er den høgaste og vert nytta om det vakraste vi har av nasjonale landskap. 12

Når landskapet rundt Vøringsfossen blir tildelt karakteren A, skjer altså dette etter en metode der komponenter som landskapets hovedformer og vann og vassdrag blir beskrevet og vurdert tilsynelatende analytisk.

Den analytiske fremgangsmåten er likevel ikke til hinder for den nærmest euforiske beskrivelsen som blir leseren til del i fortellingens oppsummering, kalt ”landskapskarakter”: ”Heilskapleg, dramatisk og spektakulært landskap. Ei komprimert oppleving av overgangen mellom det rolege fjellandskapet og det ultimate fjordlandskapet. Ein nasjonalskatt av ei landskapsoppleving i Noreg med Vøringsfossen som hovudattraksjon – eit nasjonallandskap.” 13

Mindre medrivende blir ikke beskrivelsene når analytikeren forlater det grenseløse fugleperspektivet og beskriver landskapet som kjøreopplevelse.14 I verdi- og sårbarhetsanalysen for Hardanger blir det store området delt inn i strekninger og delstrekninger, til dels med støtte i Nasjonalt referansesystem for landskap.15 Strekningen i den øvre delen av Måbødalen, der Vøringsfossen kan skimtes i ”… vanndamp som stiger opp fra juvet…”, blir gitt svært stor verdi siden ”[l]andskapet oppleves som dramatisk og intenst.”16

Som eksemplene viser, sliter inventeringstradisjonen med å skille observatøren fra det observerte. Enten det dreier seg om Nasjonalt referansesystem for landskap eller fagtema landskapsbilde i Statens vegvesens Håndbok 140, bygges landskapsanalysen opp på grunnlag av tilforlatelige begreper som for eksempel bebyggelse, vann og vegetasjon. Uten klare begrunnelser tas deretter disse elementene videre i abstrakte kategorier som landform, kanter og bevegelseslinjer, fortsatt under overskrifter som datagrunnlag eller landskapskarakter. Stillferdig foretas det med andre ord en tilsynelatende entydig faglig konseptualisering av landskap. I denne overgangen blir imidlertid ikke forholdet mellom den omtalte materialiteten og fortellerens tolkning av denne materialiteten nevneverdig påaktet. Inventeringstradisjonen tviholder på objektiviteten, og derav legitimiteten, som ligger i de kvantifiserbare elementene. Samtidig avstår den ikke fra å trekke dem inn i et særegent begrepsapparat som kun trenede spesialister behersker.

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold?

Can we identify the tourist landscape, as it is expressed in the actual use of an area?

Et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonens utrettelige forsøk på å opprettholde skillet mellom et nøytralt materielt landskap og et verdsatt landskap, blir stadig tilført friske krefter.17 På den annen side finnes det røster, både i den norske inventeringstradisjonens oppblomstringstid på 1990-tallet og internasjonalt i dag, som har hevdet at innsatsen ikke bare blir satt på feil brikker, men på galt spill.18 Sakliggjøringen av landskapet har hatt sin pris, hevder for eksempel Ludwig Trepl; analysegjenstanden selv, fenomenet landskap, har blitt et offer for systemtenkningen.19 Landskapsanalysenes begeistringsytringer vitner indirekte om en tilsvarende erkjennelse. Landskap er mer enn standardiserte komponenter og kart delt inn i enhetlige områder.

I et befolket landskap virker den europeiske landskapskonvensjonen nærmest forløsende når den ikke bare fastslår at landskap er områder preget av naturlige og kulturelle faktorer, men også presiserer at den menneskelige oppfatningen av disse områdene må anerkjennes som en nødvendig del av landskapsbegrepet: ”’Landskap’ betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer.”

I den engelske originalteksten kan ordet oppfatning tilbakeføres til perception. Med ”persepsjon” menes ikke bare en passiv registrering av sanseinntrykk, men også en aktivt vurderende utvelgelse og fastholdelse av aspekter ved denne strømmen av inntrykk. Når et område oppfattes som et landskap, innebærer det med andre ord at visse trekk og tilstander ved området først legges merke til og deretter opprettholdes fremfor andre mulige forståelser. ”Landscape is a way of seeing the world,” som den amerikanske geografen Dennis Cosgrove konkluderer.20 Som landskap foreligger området i allerede tolket og meningsbærende form.

Enhver tolkning og fremstilling av landskap vil derfor ikke kunne avgrenses til det materielle fotavtrykket, men må nødvendigvis også befatte seg med det historiske tidsbildet som materialiteten er blitt fremstilt i. I dette fastholdte og nærværende bildet kommer iakttagerens forventninger, erfaringer og erindringer til uttrykk, enten bildet foreligger som forestilling eller observasjon. Bildet blir den referansen som iakttageren orienterer seg ut fra og knytter sine vurderinger til. Innslaget av det synbare og synlige gjør bildet til en møteplass for variasjoner gitt av alt fra vær og årstider til skiftende interesser og fortellinger. På denne måten blir landskapsbildet både synliggjørende og anskueliggjørende, illustrerende og forklarende, enten det iakttas ved selvsyn, eller fremstilles med tekst og illustrasjoner i en analysefortelling.

Identifikasjon av landskap

Ethvert område inneholder et billedmangfold. Områdets landskap, som bilde, må derfor identifiseres. Når et landskap blir gjort til et felles anliggende, kan heller ikke identifikasjonen av landskapet avgrenses til materielle kjennetegn, personlige emosjoner, kulturelle konvensjoner eller potensial som salgsvare. Identifikasjonsarbeidet kan ikke dvele ved bildet, men må undersøke de allmenne og virksomme betingelsene for selve billeddannelsen. I min doktorgradsavhandling har jeg foreslått et begrepsbasert alternativ til den etablerte, kartbaserte analysetradisjonen.21 Med begrepene horisont, frekvens og motiv vil identifikasjonen da kunne avdekke om bildet dannes gjennom ferd eller fortelling, om det primært kommer til syne i hverdag eller fest, og endelig, med hvilken intensjon den aktuelle billeddannelsen foregår. Billedmangfoldet i området rundt Vøringsfossen kan tjene som illustrasjon på denne metoden.

Turismens landskap. Foto: MF
Foto: MF

Turismens landskap.

The tourist landscape.

Landskapets horisont: ferd og fortelling

Hansteen befant seg innenfor en materiell og konkret horisont da han lot øynene følge vannmassene utfor kanten. Samtidig handlet han innenfor en like premissgivende kunnskaps- og forståelseshorisont da han med sitt estetisk vurderende blikk iakttok området som landskap. Ferden gir landskapet et materielt og kvalitativt innhold, mens fortellingen tilfører landskapet en symbolsk referanse.

I tiden som er gått siden Hansteen forlot brinken, er tallrike fortellinger satt i omløp på stedet: Vannkraftutbygging gjennom reguleringen av Sysendammen, veihistorie gjennom anleggelse av flere generasjoners veier oppover Måbødalen, velstandsutvikling gjennom etablering av hyttefelt i Sysendalen, profesjonseksponering gjennom flere arkitektkonkurranser, og ikke minst turismen.

Som fortellingene vitner om, er også den materielle situasjonen forandret. Dette gjelder ikke bare anleggelsen av veier, hyttefelt, damkonstruksjoner og reguleringen av hele vassdraget; den materielle landskapsendringen er også knyttet til hvordan man ankommer stedet. Der Hansteen fulgte de gamle slepene over Hardangervidda til fots, fulgte en periode på 1800-tallet da båt til Eidfjord og fottur opp ble vanlig. Den første kjøreveien til fossen ble ferdig i 1916, og ble først erstattet av ny vei i 1986.22 I dag ligger fossen tilgjengelig noen timer i bil fra hovedstaden.

En identifikasjon av landskapets horisont krever presisjon. Selv på stedet preges iakttagelsen både av ferden og fortellingen. Når øyet streifer et område med fortellingen som rettesnor, virker fortellingen ferden. Når inntrykkene samles og kommer til uttrykk for eksempel i en tekst, virker ferden fortellingen. Erfaringen gir grunnlag for teksten, og teksten samler erfaringen i en meningsbærende ytring. Det kulturelle og materielle erfaringsgrunnlaget vil likevel kunne føres tilbake til hvert sitt opphav.

Landskapets frekvens: hverdag og fest

Hansteen befant seg på reise mellom Christiania og Bergen da han bestemte seg for å ta en avstikker fra veien. Slik ble møtet med Vøringsfossen til en enestående fest og et høydepunkt blant ferdens mange billeddannelser. På en tilsvarende måte vil landskap i andre sammenhenger kunne iakttas og forstås som en veksling mellom dagligdagse rutiner og unntakstilstander av kortere eller lengre varighet.

Som fortelling ble landskapet Vøringsfossen en klassiker allerede kort tid etter Hansteens beretning.23 Det kulturelle landskapet lever videre og opprettholder landskapets rykte på tross av den skiftende materielle situasjonen. Det avgjørende er i dette tilfelle ikke den materielle situasjonen i området, men at den samme fortellingen fortelles uforandret gang på gang. 

Landskapets frekvens kan imidlertid også utledes av ferdens regelmessighet. Et sted som Vøringsfossen besøkes gjerne en gang i blant. Synet av fossen danner et unntak fra hverdagsrutiner og dagligliv. Og for en besøkende langveis fra, danner det tilsvarende en overgang mellom lange, skogkledde daler, den åpne vidda og det dramatiske fjordlandet i vest. 

Betydningen av landskapets frekvens fremstår tydeligst i horisontskiftet som følger av en ny fortelling, gjennomføringen av en ny ferd i området, eller i overgangen mellom ferd og fortelling, fortelling og ferd. ”Det øvrig Gennemrystende ved denne Scene vil jeg ei vanhellige ved kraftløse Beskrivelser”, innser Hansteen. ”Reis selv hen og sku! Er alt hvad jeg har at sige.”24 Bruddet introduserer nye landskap eller tar avskjed med det kjente. Skiftet vil imidlertid også kunne utløses av gjentagelsen, selv der ferden eller fortellingen opprettholdes, bekreftes eller revurderes som en følge av dypere kjennskap til og rikere erfaring med området.

Identifiseres kraftutbyggingens landskap, slik det 
kommer til uttrykk i vassdragsreguleringer? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres kraftutbyggingens landskap, slik det kommer til uttrykk i vassdragsreguleringer?

Can we identify the landscape of waterway management?

Landskapets motiv: intensjon og valg

Hansteen dro ikke over fjellet for å se en attraksjon, men for å gjøre geografiske oppmålinger. Da han forsøkte å måle fossens høyde, fulgte dette i etterkant av den estetiske erfaringen av området som landskap. I denne overgangen skiftet samtidig iakttagelsen fra det som kunne kalles et estetisk til det som kunne kalles et vitenskapelig motiv. Motivet fanges hverken opp av landskapets horisont eller frekvens, men angir derimot rammene som områdets innhold samles innenfor. Slik vil valg av motiv også innebære at det tas stilling til hvilket landskap analysemetoden ønsker å fremstille.

“Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier...”

Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier som ikke nødvendigvis er forenlige, selv om de alle refererer til det samme området. Som ett av tre ikonpunkter i strategien til Nasjonale turistveger innlemmes området rundt Vøringsfossen for eksempel i oppfatninger som er styrt av distriktspolitiske og næringslivsbaserte motiver. Som hytteområde på grensen til Hardangervidda blir området en del av lokalpolitiske og grunneierbaserte motiver. Og som regulert vassdrag er det allerede gjort til gjenstand for kraftproduksjonsmotiver.

Motivet preger iakttagelsen av både kulturelle og materielle landskap. Når for eksempel en damingeniør i kraft av sitt yrke ser et landskap i et kart eller i et område, vil iakttagelsen styres av hvordan han oppfatter områdets egnethet for kraftproduksjon. Når en politiker eller økonom betrakter området, derimot, vil deres motiver ikke nødvendigvis være knyttet til vannfall og terrenghelning, men for eksempel til de økonomiske og sysselsettingsmessige virkningene av den regulerte naturen. En avklaring av motivet vil derfor kunne si noe om hvorvidt vi snakker om landskap eller om området som et opportunt virkemiddel.

Ser vi vårt eget landskap?

Når vi leser landskapsanalyser, for eksempel av Vøringsfossen, ser vi tydelig at måten analysen gjennomføres på i seg selv gir uttrykk for hva forfatteren mener med landskap. Med fortellingene som følger av metoden, gis dette landskapet utbredelse og innflytelse. Ved gjentatt praksis holdes dette oppfattede landskapet ved like. Når metodetradisjonen, i et forsøk på å leve opp til naturvitenskapelige objektivitetsidealer, har institusjonalisert landskapet med utgangspunkt i materielle objekter, må man også spørre seg om hva dette landskapet kan gi oss av kunnskap om den tiden vi lever i. Ser vi vårt eget landskap?

Identifiseres velstandssamfunnets landskap, slik det kommer til uttrykk i den pågående hyttebyggingen? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres velstandssamfunnets landskap, slik det kommer til uttrykk i den pågående hyttebyggingen?

Can we identify the landscape of the welfare society, as it is expressed in the development of holiday homes?

Horisont: Analysefortellingen lokaliserer et symbolsk bilde

Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde av analysedokumentets tekst og illustrasjoner. Øyet streifer ikke land og vann, men hviler mot en tekst, anlagt med en bestemt synsvinkel og formulert som en særegen fortelling. Metodetradisjonens manglende forståelse for skillet mellom det symbolske, allerede tolkede og det kvalitative, umiddelbart sansbare, bildet, gjør det mulig for analytikeren å opprettholde referansen til det materielle området selv om analysegjenstanden nå er å finne blant de mange fortellingene som området er innlemmet i. Dette fører både til at analytikeren lett overser mangfoldet av fortellinger som refererer til området, og at han ignorerer ferdens kvalitative variasjoner.

“Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde.”

Allerede i forordet til Landskapsanalyse Vøringsfossen, der det vises til en landskapskvalitet som kalles ”klassisk”, definerer det faglige arbeidet seg bort fra det dynamiske kulturlandskapet i området. Landskapsanalyse Vøringsfossen nevner for eksempel ikke Sysendammen, mens Landskapsanalyse Hardanger begrenser seg til å kalle den ”... en vegg i landskapet.”25

Hadde metodetradisjonen viet ferden større oppmerksomhet, ville kanskje Landskapsanalyse Vøringsfossen kunnet bemerke at de siste meterne frem til juvet fortsatt kan tilbakelegges på Hansteens vis. I stedet konsentrerer analysen seg om ”kalkulert sikt”. Paradoksalt nok viser de tydelige analysekartene noe av det mest karakteristiske ved Vøringsfossen: den er knapt synlig fra noe lett tilgjengelig sted. At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel av det opprinnelige, får heller ingen følger for landskapets klassikerstatus. Det symbolske bildet foreligger allerede før analysen gjennomføres, og endres ikke i løpet av prosessen.

Identifiseres det programmerte landskapet, slik det kommer til uttrykk i ferdsel langs dagens veier? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres det programmerte landskapet, slik det kommer til uttrykk i ferdsel langs dagens veier?

Can we identify the programmed landscape of today‘s roads and motorised traffic?

Frekvens: Det symbolske bildet blir prosedyre

Når områdets materialitet danner basis for metodetradisjonen, blir heller ikke landskapets frekvens påaktet. Betegnende nok legger Landskapsanalyse Vøringsfossen stor vekt på et emne som geologi. Betydningen av for eksempel årstider, vannføring utenfor sommersesongen og skiftende klima, gjøres ikke til sentrale analyseemner. Det statiske vektlegges på bekostning av det skiftende og dynamiske.

“At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel har ikke fått noen følger for landskapets klassikerstatus.”

De materielle analysemetodene har også hatt forbausende lang levetid. Nasjonalt referansesystem for landskap ble for eksempel ferdigstilt i 2005, men de grunnleggende komponentene kan føres tilbake til 1987.26 Og da revisjonen av HB140 Konsekvensanalyser ble igangsatt i 2002, var en av de grunnleggende premissene at strukturen i metoden skulle holdes uforandret.27 Både det som gjøres til gjenstand for analyse, og måten det konseptualiseres på, avspeiler dermed en forutsigbar og alminneliggjort oppfatning. Når kategoriene som stilles til rådighet for utledning av ethvert områdes landskapskarakter er landskapets hovedformer, landskapets småformer, vann og vassdrag, vegetasjon, jordbruk og bebyggelse og anlegg, blir nødvendigvis forskjeller visket ut og utlignet av kategoribruken alene.

Redselen for ”det subjektive” har gitt ideologien om verdinøytralitet og observatøruavhengighet nærmest fritt spillerom. I den offentlige forvaltningen har vekstvilkårene for en slik ideologi vist seg svært gunstige. Som del av et forvaltningsregime har landskap, i likhet med en rekke andre kvalitative fenomener, kun endt opp med å innfri det målet som Jean Francois Lyotard kaller performativity: Analysegjenstandens innhold skal gjøres effektivt, friksjonsfritt og kalkulerbart.28 Det allerede foreliggende symbolske landskapet gjøres til prosedyre, og får deretter definere område etter område.

Motiv: forvaltningsteknikk eller identifikasjon av velferd?

”Det overordna målet er å ta vare på landskapet sin karakter som naturområde i vidare utvikling av turistveg og turistnæring” heter det i Landskapsanalyse Vøringsfossen.29 ”Formålet med analysen er å fremskaffe grunnlagsmateriale om vegstrekningenes verdi og kvalitet som nasjonal turistveg” følger Landskapsanalyse Hardanger opp.30 Analysefortellingenes formål gjenfinnes i bakgrunnen til prosjektet Nasjonale turistveger, som de begge er utløst av: ”Ved å auka Noreg sin attraktivitet som reisemål for vegfarande turistar frå så vel eige land som utlandet, skal turistvegane styrka næringslivet, ikkje minst i distrikta.”31 Når så prosjektets virkemiddel er å presentere turistene ”… for det ypparste av norsk natur”, virker ikke lenger landskapsanalysens gjenstand like åpenbar.32 Er det natur som landskap, slik vi kan se det utvikle seg gjennom kulturhistorien, med Hansteens iakttagelse som ett av de nasjonale høydepunktene? Eller er det natur som reiselivsnæringens ypperste salgsvare og distriktspolitikkens mest symboltunge virkemiddel?

I sin iver etter å fjerne alle verdistandpunkter og kulturelle referanser fra analysemetodens oppbygning, står inventeringsstrategien nærmest uten ryggdekning når dette spørsmålet blir stilt. De gjentatte analyseøvelsene har gradvis visket ut sporene av iakttagelsens kulturelle opphav. Når en landskapsanalyse som den for Vøringsfossen benytter Det nasjonale referansesystemet for landskap, tar den imidlertid ikke bare i bruk et verdinøytralt analyseverktøy, men retter seg samtidig etter de valg og disposisjoner som ligger nedfelt i analysemetodens historiske utvikling. Referansesystemet ble blant annet utviklet for å kunne overvåke utviklingen i landbruket, mens tankegangen bak selve systemutformingen også kan spores tilbake til landskapsarkitekten R.B. Littons sceniske evaluering av skogsområder i Nord-Amerika.33

En klarere forståelse og bruk av motivet ville derimot kunne tydeliggjøre landskapsanalysens berettigelse og formål. Igjen vil analysemetoden måtte foreta et valg mellom flere ulike motiver som landskapet kan oppfattes som et uttrykk for.

Identifiseres forholdet mellom naturkreftenes spill og innslaget av samfunnsreguleringer og tekniske inngrep? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres forholdet mellom naturkreftenes spill og innslaget av samfunnsreguleringer og tekniske inngrep?

Can we identify the relationship between natural forces and the regulations of society and technology?

Landskap på avveie?

Ikke lenge etter Hansteens reise vant Vøringsfossen ry som attraksjon. Deretter befestet den sin posisjon som reiselivsklassiker. Med landskapsanalysen som kunnskapskanal kunne vi i dag spørre hva som er igjen av dette landskapet, nå som det foreligger planer om kilometerlange gangstier, utallige utsiktsplattformer og sammenhengende sikringsgjerder rundt hele juvet.34 Skal vi glemme Hansteen og hans småbekymrede ferd opp på brinken, der han den gang så juvet slik det fortsatt kan oppleves i dag? Skal vi heller la Vøringsfossen fullbyrdes som produkt og bli et bilde på kalkulert overflod og opplevelsesekstase?35 I så fall kunne landskapsanalysen fastslått at vi med det buktende gjerdet på juvkanten fjerner den siste rest av Hansteens opprinnelige landskap, og at den sublime naturestetikken en gang for alle er blitt avløst av hverdagslivets estetikk, preget av stedløse ideologier som nullvisjonen eller intensjonen om universell utforming.

Alternativt kunne analytikeren ha funnet rester av det kvalitative ved å følge vannmassene med øyet utfor kanten av juvet og deretter møtt dem igjen i bunnen av gjelet, gjennomvåt av fråde og føyke, betraktende det massive og hensiktsløse fallet som aldri avsluttes mot det alltid avvisende bergmassivet. En større forståelse av gjenstanden, av landskapet, kunne i slike saker med fordel ha styrket landskapsanalysens presisjon og argumentasjonskraft.

Omstart for landskapsanalysen

Med erindringen vendt mot fossen forsøkte Hansteen å gi en beskrivelse av synet som møtte ham på brinken. Ingen hadde tidligere beskrevet det slik. Dagens analysemetoder for landskap gir imidlertid avkall på muligheten for en tilsvarende nytolkning av området. Metodetradisjonen for landskapsanalyser har siden 1970-tallet blitt utviklet etter idealer om verdinøytralitet og observatøruavhengighet. På veien har analysemetoden vunnet innpass som ”tema” i standardrepertoaret for landskapskartlegging og konsekvensanalyser. Til gjengjeld har analysegjenstanden selv, landskapet, nærmest blitt kapslet inn av arealkategorier og definisjonskriterier overtatt fra samfunnsøkonomisk velferdsteori og naturvitenskapelig virkelighetsforståelse. 3637

“Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. ”

Dersom den profesjonsbaserte landskapsanalysen skal kunne gjenvinne noe av sin nytte som veiviser i menneskelivets rikdom, slik Ritter uttrykker det, må den bli en kilde til kunnskap for den som ønsker å se forbindelsen mellom materiell erfaring og oppfatningen av et område, og som prøver å forstå forholdet mellom mennesket og den verden vi lever og skaper i.38 Hvis vi oppgir landskapsanalysens argumentasjonskraft i bytte med politiserte verdier, anvendbare modeller eller faglig immunitet, mister vi ikke bare evnen til å anskueliggjøre landskap i vår egen tid, men vi påfører også oss selv et tap, slik Anne Katrine Geelmuyden hevdet for snart 20 år siden: ”… vi nekter å se oss selv slik vi er.”39 Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. Kart og arealkategorier må byttes ut med et begrepsapparat der ikke bare materialitetens egenskaper listes opp, men hvor begrepene utledes av og beskriver samtidig og aktuell praksis. Istedenfor å gjøre analyseoppgaven til arbeidsprosedyre, kan landskapsanalysen gi oss en mulighet til å identifisere forskjellige landskap som en dialektikk mellom ferd og fortelling, hverdag og fest, utvalgt og sett innenfor et samlende motiv. 

Forholdet mellom naturkrefter og tekniske inngrep. Foto: MF
Foto: MF

Forholdet mellom naturkrefter og tekniske inngrep.

Natural forces and the regulations of technology.

Noter
  1. Opplegg for analysemetoder finnes for eksempel i Feste, Jan & Oterholm, Alf-Ivar (1973): Landskapskarakter: vurdering av fattbarhet og estetisk kvalitet i naturlandskapet, Statens vegvesen (1988/1997/2006) HB 140 Konsekvensanalyser.
  2. I denne artikkelen vil det refereres til Asplan Viak (2008): Landskapsanalyse Vøringsfossen og Cowi as (2011): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  3. Asplan Viak (2008:3): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  4. Den europeiske landskapskonvensjonen er formulert av Europarådet, underskrevet av Norge i 2001 og satt i kraft i 2004.
  5. I forbindelse med markeringen av 10-årsjubileet til konvensjonen ble det avholdt en konferanse der blant annet en rekke ulike analysemetoder ble presentert.
  6. Se f.eks. Jones, Michael (2007): The European landscape convention and the question of public participation i Landscape Research 32(5):613 - 633.Jones, Michael, Howard, Peter, Olwig, Kenneth, Primdahl, Jørgen & Herlin, Ingrid Sarlöv (2007): Multiple interfaces of the European
  7. Se f.eks. en landskapsøkologisk tilnærming i: Tveit, Mari Sundli (2007): A conceptual framework for assessing visual landscape character using indicators: the VisuLandsframework. Og en sosiologisk tilnærming i: Ås. Ruud, Marit Ekne (2007): Sosiokulturelle stedsanalyser:veileder. Oslo.
  8. Se f.eks. Geelmuyden, Anne Katrine (1989): Landskapsopplevelse og landskap; ideologi eller ideologikritikk? Olwig, Kenneth (1996): Recovering the substantive nature of landscape i Annals of the Association of American Geographers: S. 630-653.
  9. Se f.eks. Cosgrove, Dennis (1998): Social formation and symbolic landscape. Madison.
  10. Ritter, Joachim (2003:36): i Dehs, Jørgen Æstetiske teorier. Seel, Martin (1996): Eine Ästhetik der Natur. Trepl, Ludwig (2012:230): Die Idee der Landschaft
  11. Se f.eks. Bruun, Magne (1983): Vurdering av landskapskvalitet: utkast til arbeidsopplegg. Amundsen, Ingerlise (1995): Vegutforming og landskapstilpassing: visuelle forhold i norsk vegbygging fra 1930 til i dag.
  12. Asplan Viak (2008:8): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  13. Asplan Viak (2008:8): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  14. Statens vegvesen (2006): HB 140 Konsekvensanalyser.
  15. Cowi as (2011:6): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  16. Cowi as (2011:20): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  17. Se f.eks. Artsdatabanken (2009): Naturtyper i Norge, Bakgrunnsdokument 1.0, Clemetsen, Morten (2010): Landskapskarakter: framgangsmåte for vurdering av landskapskarakter og landskapsverdi
  18. Geelmuyden, Anne Katrine (1993): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei. Ås. Trepl, Ludwig (2012): Die Idee der Landschaft.Bielefeld.
  19. Trepl, Ludwig (2012:230): Die Idee der Landschaft.Bielefeld.
  20. Cosgrove, Dennis (1998:13): Social formation and symbolic landscape. Madison
  21. Fiskevold, Marius (2011:148): Veien som vilje og forestilling.
  22. Statens vegvesen (2002:171): Vegvalg, nasjonal verneplan.
  23. Se f.eks Orla Lehmann (1865): Norge og Nordmændene. Reiseerindringer fra 1836 og 1865.
  24. Hansteen, Christopher (1859:42): Bemærkninger og Iakttagelser paa en Reise fra Christiania til Bergen og tilbage i Sommeren 1821.
  25. Cowi as (2011:18): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  26. Nordisk ministerråd (1987): Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen.1.
  27. Fiskevold, Marius (2011:143): Veien som vilje og forestilling. Ås.
  28. Lyotard, Jean Francois (1984): The postmodern condition.Manchester.
  29. Asplan Viak (2008:30): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  30. Cowi as (2011:4): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  31. Statens vegvesen (2004): Prosjektdirektiv Nasjonale Turistveger
  32. Statens vegvesen (2004): Prosjektdirektiv Nasjonale Turistveger
  33. Litton, Roger Burton (1972): Aesthetic dimensions of the landscape. Både Bruun og Amundsen bygger på forfatterens arbeider med landskapsanalysen.
  34. Norske arkitektkonkurranser 428 (2010): Begrenset arkitektkonkurranse Nasjonale turistveger: Vøringsfossen
  35. Urry, John (2002:56); The Tourist Gaze. Second Edition.London.
  36. Fiskevold, Marius (2011:148): Veien som vilje og forestilling. Ås. Her argumenteres det med at samfunnsøkonomisk virkelighetsforståelse innfører en metodetenkning som også langt på vei gjennomsyrer de ulike fagtemaene, blant annet landskap.
  37. Geelmuyden (1993): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei, Trepl (2012) Die Idee der Landschaft. Forfatterne stiller spørsmål ved om det naturvitenskapelig inspirerte skillet mellom en objektiv verden og en subjektiv/faglig verdsettelse av denne verdenen i det hele tatt er brukbart på et fenomen som landskap.
  38. Ritter, Joachim (2003:36): i Dehs, Jørgen Æstetiske teorier. Odense.
  39. Geelmuyden, Anne Katrine (1993:193): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei
English Summary
Landscape on the Wrong Track

By Marius Fiskevold

Description, interpretation and valuation of landscapes has become an important part of the management of natural resources in Norway, embedded in legislation and explained in public guidelines and procedures. But what is a landscape?

Taking the shifting perceptions of the Vøringsfossen waterfall as an example, landscape architect Marius Fiskevold examines the narratives behind what we call “the landscape”. Fiskevold’s analysis exposes the changing values that govern what we like to imagine to be today’s objective administrative practices.

The hidden narratives of the supposedly neutral analytic methods we take for granted today, actually conspire to prevent us from developing new interpretations of our landscapes, concludes Fiskevold. Ossified categorisations and criteria have encapsulated our understanding of landscape, separating it from both societal and scientific insights and developments.

Professionalised landscape analysis, then, needs to become a source of knowledge for the realisation of a connection between material experience and the perception of a certain area, for the understanding of the connection between humans and their environment.

Landskap på avveie?
Marius Fiskevold
Marius Fiskevold er landskaps-arkitekt og forsvarte sin Phd-avhandling ved UMB i januar 2012. Han jobber i Sweco Norge as.
Landskap på avveie?
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.