Artikler / Leder

Kunstenes mor?

Arkitekturen er kunstenes mor, heter det. Uttrykket stammer fra en fortid da flere andre kunstuttrykk, ikke minst maleriet og skulpturen, var knyttet til dekorasjonen av bygg. Men metaforen har fremdeles noen interessante assosiasjoner, ikke minst i et samfunn der morsbegrepet, eller morsrollen, har endret seg en god del de siste par-tre generasjonene.

Karyatidene, Erechteion, Aten. 420 f.kr. Foto: wikimedia commons

Karyatidene, Erechteion, Aten. 420 f.kr.

Foto: wikimedia commons

Særlig arkitekter har lett for å tenke at hvis arkitekturen er kunstenes mor, the mother of all arts, så må jo det bety at arkitekturen er en slags kunsten over alle kunster, den som samler det hele, over and beyond, liksom. Men det å være mor til en kunstner behøver jo ikke på noen måte å bety at man er kunstner selv. Kanskje snarere tvert imot. Morsansvar er, som enhver mor vet (og far, men vi holder oss for øyeblikket til morsmetaforen), noe helt annet enn å brife med egne evner. Å være mor er å nære like mye som å lede, det er å sørge for andres oppholdelse, å skape rom for andre, kanskje til og med på bekostning av egne utfoldelsesmuligheter. Å være mor (jada, og far) er å ta det ultimate ansvar. Eller hva?

Så hva slags mor er det egentlig arkitekturkunsten er? Og for hvem?

Brukermedvirkning er ikke noe nytt i arkitektursammenheng. Fra tidligere tiders templer og palasser, der vi må regne med at prester og fyrster hadde relativt stor innflytelse, til dagens brukerrepresentanter, utviklere og offentlige godkjenningsordninger, går det en rød tråd: Arkitekturen er ikke, og har aldri vært, noen fri kunst. Det er ikke sikkert at Frank Gehry ville være helt enig med meg i det, men å lage arkitektur er ikke først og fremst å forme enkeltobjekter.

I dette nummeret av Arkitektur N viser vi en del prosjekter der medvirkningsprosessene har vært viktige. Mer enn viktige: Samhandlingen mellom de ulike deltakerne i prosjekterings- og byggeprosessen har i grunnen vært hele poenget med prosjektene. Haugen/Zohar har sammen med en rekke andre mennesker i borettslaget der de bor brukt fem år med møter og dugnader på å bygge om en gammel transformatorstasjon til et felleshus. I Kirkenes har arkitekter og landskapsarkitekter på Steinsvik Arkitektkontor og hos BC Arkitektur gått inn i et nært samspill med bruker og entreprenør for å utvikle en god løsning for Kirkenes skoler. Saunders Architecture har vært involvert med fiskerne på Fogo Island på Newfoundland i mange år, og det store hotellet de akkurat har ferdigstilt der er det siste uttrykket for de felles ambisjonene Shorefast Foundation har satt seg fore å virkeliggjøre. I Sand har lokalbefolkningen holdt avstemminger om Rintala Eggertssons ulike løsningsforslag for Høse bro. Resultatene av disse prosessene er en inkluderende arkitektur i ordets videste forstand – en arkitektur som gir rom for, som former rom for, de menneskene som skal bruke den, en arkitektur som er forankret i livet.

“Arkitektur er ikke noen fri kunst.”

Det høres så opplagt ut. Men i disse helt sikkert ofte vanskelige og tidkrevende prosessene dreier det seg om mye mer enn funksjonsdiagrammer og en omforent programforståelse. Det er arkitekturen, ikke diagrammene, som skal gjenspeile måten vi ønsker å leve på. Og det er bare gjennom samhandling, om det nå er på dugnader eller i rikholdige medvirkningsprosesser, at arkitekturen kan bli et uttrykk for flere menneskers ambisjoner. I disse prosessene er arkitektens innsikt, erfaring og evne til nytenkning en helt vesentlig bestanddel.

Arkitektur er ikke noen fri kunst. Arkitekter er avhengige av andre, mange andre, på samme måte som andre er avhengige av oss. Vår kunst ligger i å søke i fellesskapets store erfaringsbank etter de ingrediensene som gjør at meningsfull arkitektur kan oppstå, og fordi vi ikke er tjenere men aktive deltakere i denne prosessen, må vi engasjere mer enn bare vår formingsevne – vi trenger samfunnsengasjement, etikk, medmenneskelighet. Hele vår mors- og farsevne. Først da kan vi lage en arkitektur der folk kan gjenkjenne, og kanskje til og med utvide, sine virkelighetshorisonter.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Kunstenes mor?
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.