Artikler / Leder

Kunnskapen

Vi er født uten kunnskap. Det er lett å glemme at vi som mennesker i det såkalte ”kunnskapssamfunnet”, i tillegg til at menneskebarn fødes svært tidlig i sitt utviklingsforløp og er fysisk helt ute av stand til å ta vare på seg selv, ikke har med oss noe av det som etterhvert har gitt oss herredømme over kloden: Menneskenes lager av kunnskap og kulturell erfaring, møysommelig bygget opp gjennom årtusener, må overføres på nytt, hver gang, til hvert eneste nye menneske.

Eidsvollsbygningen. Foto: Kjersti Almåsvold/wikimedia

Eidsvollsbygningen.

Foto: Kjersti Almåsvold/wikimedia

De store hjernene som tvinger oss så tidlig ut av mødrene våre og ut i verden, er derfor selvsagt innrettet på å lære. Som skolereformator Mosse Jørgensen så treffende sa en gang: ”Det skal godt gjøres å ta fra barn lærelysten – å lære er jo det eneste de kan!” Alt vi mennesker skal drive med, fra å plante frø til å skifte tennplugger til å fylle wikipedia, er avhengig av at kunnskapen formidles fra en generasjon til den neste. Men kunnskap er en flyktig ting – den følger menneskene og dør hvis den ikke brukes. Ettersom vår kollektive erfaring vokser, er det derfor blitt helt nødvendig for samfunnet å utvikle effektive strategier for lagring og formidling av store mengder kompleks kunnskap.

Det er dette bibliotekene er til. Og skolene. Og universitetene. Dersom et ”kunnskapssamfunn” (som om det finnes samfunn som ikke er basert på kunnskap) skal fungere, må denne formidlingen prioriteres. Kunnskapssystemene våre må også synliggjøres. De må æres, som man kanskje hadde sagt i et tidligere århundre, vi må vise hverandre at vi tar dem på alvor. Og samfunnets byggverk er selvsagt en åpenbar anledning for et samfunn til å vise hva vi tar alvorlig. 

I år er det 200-års jubileum for den norske grunnloven av 1814. Mange taler skal holdes, mange bøker utgis, mange diskusjonskvelder skal ta for seg grunnlovens historie, utvikling og relevans. I februar åpner den nyrestaurerte Eidsvollsbygningen, der skoleklasser og andre besøkende kan føle suset fra ukene rundt forfatningens tilblivelse – kanskje til og med suset fra den franske revolusjon. Eidsvollsbygningen er ikke noe monument i seg selv. Men i hundreåret som fulgte bygget den nye selvstendige nasjonen en rekke av de monumentalbygningene som preger hovedstaden den dag i dag: Slottet med slottsparken i 1830-årene, botsfengselet som sto ferdig i 1851, Universitetet i 1852, Gaustad sykehus i 1855, Stortingsbygningen i 1866, Nasjonal-galleriet i 1881.

Nasjonen bygger selvsagt i dag også. Men det økende fokuset på isolerte regneark om kortsiktig lønnsomhet, både i byggevirksomheten og i de offentlige institusjoner, har gjort tidlige århundrers monumentalitet til en fjern drøm.

Ikke fordi moderne arkitektur, eller moderne byggteknologi, ikke kan levere monumentalbygg, derom er det selvsagt ingen tvil. Men det blir ikke monumentalbygg hvis man ikke tenker monumentalt. Tenker man på skolene som produksjonssteder for karakterer og vekttall, så er det det de blir. Tenker man på universitetene ut fra læringens lønnsomhet, vil de prioriteringene også prege universitetsarkitekturen.

Snøhettas bibliotek i North Carolina er oppmuntrende. Ikke fordi det er påkostet, for det er det ikke. Men fordi både byggherresiden og arkitektene tidlig hadde fokus på at bygningen spilte en rolle utover å legge nye arealer til campus: Oppgaven var å omsette nye kunnskapsformer og nye formidlingsverktøy til bygget virkelighet. På feltet kunnskapsbygg, kanskje mer enn noe annet felt, er det vesentlig å kunne være dynamisk og unngå å lene seg på konvensjonene.

“Mitt håp for årets grunnlovsjubileum er et fornyet fokus på kunnskapens idealer.”

Mitt håp for årets grunnlovsjubileum er et fornyet fokus på kunnskapens idealer. De tankene som utviklet seg gjennom opplysnings-tidens Europa og endte opp i en beskjeden sal på Eidsvoll, hadde samfunnets beste som mål. Et nytt og demokratisk samfunn, fundert på fornuften og på kunnskap om verden. Det står ikke noe om lønnsomhet i grunnloven. Og når dagens velferdssamfunn skal ære Eidsvollsforsamlingen, ønsker jeg meg at det er rundt skolene vi samles. At vi bygger oss lærings- og forskningssteder som virkelig kan vise at vi fortsetter å bygge videre på den kunnskapen som har bragt oss dit vi er i dag, og at vi ikke har begravet samfunnsidealene i maset om målstyring og midlertidig markedsrelevans. Til morgendagens beste.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Kunnskapen
Publisert på nett 10. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.