Restauranten i tredveårene. 

Ingierstrand bad – en fredning verdt

Ingierstrand bad ble bygd som et programmatisk funksjonalistisk anlegg – en syntese av den nye tids livsstil og arkitektur, av landskap og bygninger. Historiens tilfeldige gang har latt det bli liggende nesten uten endringer i 65 år. Nå står en stor boligutbygging for døren i området i nærheten. Monumentet kan fortsatt bevares, men det haster!

Folkekjær funkis

Ingierstrand bad har i snart tre generasjoner dannet rammen for det moderne friluftslivet slik det vant fram i vårt århundre. Helt siden starten vant badet oslofolks hjerter, tilsynelatende uanfektet av skiftende tiders debatt om modernismen, funksjonalismen og stygt og pent. Restaurantbygningens krystallinske rektangelformer i kontrast til stupetårnets kursiv mot fjorden har hevdet sin skjønnhet og selvfølgelige plass i nordmenns sinn som moderne arkitektur på sitt beste. 

Da byggearbeidene startet tidlig i 1933, var det som en del av et storstilt prosjekt for utbygging av Svartskogs nordre del. Planene ville ha gitt hovedstaden en eksklusiv forstad med 7-800 villaer på 2-3 måls tomter – og privatisert kystlinjen i en halv mils lengde. 

En nyanlagt vei fra utløpet av Gjersjøelva og sørover mot Roald Amundsens hjem hadde gjort området tilgjengelig, og folk strømmet til de nye bademulighetene. Som et forsøk på å bringe «villbadingen» inn i ordende former, men – kanskje enda viktigere – som et mulig ledd i markedsføringen av boligprosjektet, besluttet man – med treffsikker sans for såvel egen som allmenninteresse, å anlegge et «offentlig sjøbadested» med inngangsbetaling. Innenfor et inngjerdet område på 25-30 mål ble Ingierstrand bad åpnet sommeren 1933. 

Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Ingierstrand, stupetårnet.  Foto: Oslo Bymuseum, fotograf ukjent.

Ingierstrand, stupetårnet. 

Foto: Oslo Bymuseum, fotograf ukjent.

Badet

Veger og stier, garderobeanlegg, kiosker, vaktstue og en mindre restaurantbygning ble bygd på kort tid, og selve landemerket, stupetårnet, ble reist i armert betong. Anlegget som sto ferdig sommeren 1933, er et rendyrket eksempel på funksjonalistisk landskapsarkitektur, med tilpassing til natur og topografi, nøktern ressursbruk og en bevisst regi av de forskjellige funksjoner. Slik beskriver arkitektene, Ole Lind Schistad og Eyvind Moestue, sin oppgave i Byggekunst nr. 5 1933: «... man har bare å anbringe bygninger og attraksjoner på land og i vann på en slik måte at de agerende, de badende selv fordeler sig i scenariet som man på forhånd tenker sig det: mammaene og barna i sandbukten med lekeplass like bakenfor, ungdommen flirtende på svabergene, og de heroiske stupere som viser sig fra stupetårnets timeter plasert rett utenfor friluftsserveringens beundrende publikum».

På Ingierstrand møttes ungdommer av begge kjønn og alle samfunnslag: «I dag er fellesbadning den naturligste sak av verden på hver badestrand i Norge. Ingen tar anstøt, for der er ingen ting å ta anstøt av. Ingen bruker kikkert eller glor med øine på stilk. Ingen hviner kokett hverken på land eller sjø. Men aldri siden antikken har vel menneskene dyrket solen med slik intens lidenskap som nu; det er som en høitid, en slags gudstjeneste når nogen tusen mennesker ligger slengt langs bergene på Ingierstrand en søndag formiddag og stirrer ut det usannsynlige blå mens solen bruner og baker lemmene deres og furukronene blander sin balsam med sjøluften...» (Aftenposten, en sommerdag i 1934).

Mens doktor Holmen i Sigurd Hoels roman kunne kjøre sin Buick fra Theater-cafeen og ut til stranden, sto folk tett i bussen med samme reisemål. De blanke svaberg var en demokratisk arena: Tjue år før Chuck Berry fant en ny ungdomskultur sitt møtested her ute. 

Restauranten i tredveårene. 
 

Restauranten i tredveårene. 

Wilse/Norsk Folkemuseums billedsamling.

Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness

Restauranten

Anlegget ble allerede fra starten en suksess, med 60 000 besøkende første sesong, og man besluttet å bygge en større restaurant året etter. Dette skjedde i et tempo som er egnet til å imponere: Fra prosjekteringsstart på vinteren til ferdig bygg tok det ca. fire måneder. Samtidige omtaler i pressen røper en heroisk innstilling hos utbyggerne: Kjørebroen fra øvre parkering til restaurantens hovedinngang – en 50 meter lang buet betongbro – ble bygd og var ferdig og kjøreklar på 10 dager.

Arkitektene så også stedets muligheter for en enkel fundamentering; rett på fjellknausene ble hovedbygningens pilarer og terrasser tilpasset «...med et minimum av sprengning og utfylning. Dette har helt naturlig fremkalt et beveget og livlig anlegg med publikum plasert i forskjellige høider, hvor alle kan se hinannen og samtidig nyde utsikten».

Den sirkulære danseplattingen – i ettertid betegnet som landets første eksempel på en Pilz- konstruksjon – er et viktig element. Skisser fra arkitektenes hånd kan tyde på at denne var med i bildet allerede før restauranten fikk sin form. 

Da restaurantbygningen ble åpnet to dager før 17. mai 1934, var det altså som sluttstenen i et anlegg, der utomhusanlegget var ferdig på forhånd. Slik har Ingierstrand bad og restaurant fra starten av stått fram som et ferdig anlegg. 

Ingierstrand ble snart internasjonalt kjent. Den hjemlige faglige anerkjennelsen kom noe senere: I 1961 fikk Ingierstrand bad Houens pris. 

Mens badeanlegget ble reist på rekordtid, kom den store boligbyggingen aldri til utførelse. Et av de viktigste hindere var mangel på ledninger for vann og kloakk. Samtidig var man på flere hold blitt opptatt av å sikre de gjenværende ubebygde strandområder for allmennheten. I løpet av tredveårene gikk Oslo kommune til oppkjøp av en rekke områder i nabokommunene rundt Oslofjorden 

Presset på strandområdene var stort, omfattende områder ble privatisert og inngjerdet. Oslofjordens friluftsråd sendte i 1934 et skriv til Oslo arkitektforening, der de innbyr til samarbeid om retningslinjer for reguleringsplaner rundt fjorden. I Byggekunst nr. 5 1934 tar Eyvind Alnæs dette opp i et eget nummer om Stor-Oslo og Oslofjorden. Her dukker tanken opp om en 100-meters strandsone, som foreslått av Svenska turistföreningen samme år. 

Allerede i 1936 ble Ingierstrand bad solgt til Oslo kommune.

Etter en kort, men hektisk periode på slutten av de glade og modernistiske tredveårene, overtok etterkrigstidas gravalvor. Restaurant Skansen fra 1927 – Nordens første funksjonalistiske bygg – ble revet i 1970 etter en lang nedtur, Ekebergrestauranten forfalt til «Åreknuten» og Hvalstrand bad sto til nedfalls. 

Samtidig ble man etter hvert smertelig klar over at badevannets kvalitet falt igjennom, sammenlignet med det som ble tilgjengelig på Mallorca og Las Palmas. både mht. temperatur – og ikke minst renhet. Først i de siste tiår har vi fått tilbake en vannkvalitet som er akseptabel.

Illustrasjon til reguleringsplanforslag fra 1991. Oppegård kommune. Ikke vedtatt. 1:4000.
 

Illustrasjon til reguleringsplanforslag fra 1991. Oppegård kommune. Ikke vedtatt. 1:4000.

Ingierstrand i dag – fredning og revitalisering eller fortsatt forfall?

Ingierstrand bad framstår i dag som et av våre klareste eksempler på den klassiske modernismen. Sammenstillingen av det strenge uttrykket vi finner i restaurantbygningen, og badeanleggets bevisste, nærmest programmatiske tilpassing og bruk av terreng og vegetasjon gjør stedet til et nasjonalt hovedeksempel på en enhet av funksjonalistisk arkitektur og landskapsarkitektur i samspill. Anlegget må bevares for framtiden. 

Det planlegges nå en større utbygging av Svartskog. En mulig etablering av en ny bydel i gangavstand, dvs. 1–3 km sør for Ingierstrand, betyr økt tilstrømning, økt belastning – og nye muligheter og utfordringer for stedet. Det er økende interesse for en utvidelse av sesongen og en utvidet bruk, særlig av restaurantbygningen, slik at en revitalisering kan bli mulig. Derfor er det viktig at premissene for framtidig rehabilitering og bruk av anlegget nå legges innenfor de rammene som en fredning kan gi.

Med sine 65 år er anlegget tydelig preget av mange års manglende vedlikehold. Når bygninger skal vernes, vil diskusjonen ofte dreie seg om hvilket tidsuttrykk som skal få prege de bygningsdeler som må endres. Ingierstrand bad må i en slik sammenheng betraktes som ett bestemt tidsbilde, nemlig slik det sto ferdig i 1934. Men flere elementer er rett og slett blitt borte, slik som takterrassen på restaurantbygget, kjørebroen og rutsjebanen, likeså detaljer som de karakteristiske flaggstangtoppene og stupetårnets flaggstang. Stupetårnets sviktbrett er demontert, og de opprinnelige luftige og elegante rekkverk er erstattet med trauste aluminiumkonstruksjoner som bærer preg av bygningskontroll og barnesikre brystninger. 

Ved en eventuell utvidelse av sesongen vil det dukke opp behov for bygningsmessige endringer. Her møter vi en ny utfordring, slik det alltid vil være med verneverdige bygg. Det lar seg vanskelig gjøre å isolere vinduspanelene uten å endre deres preg. En løsning kan være å sette inn varevinduer i den kalde årstid. Taket kan kanskje isoleres på en enklere måte. Stupetårnet og danseplattingen må i alle fall rehabiliteres før armeringen ruster. 

Gjennom 80- og 90-årene har det vært gjort flere forsøk på å drive restaurantbygningen, med varierende kulturelt ambisjonsnivå og store problemer med å oppnå et økonomisk fundament for driften.

De tre forbundene NAL, NLA og NIL gikk i 1997 sammen om et forslag om fredning av Ingierstrand bad. Riksantikvaren hadde allerede vedtatt fredning av Hvalstrand bad, og bl.a. av kapasitetsgrunner fant man ikke å kunne prioritere Ingierstrand. Det fantes derimot ingen faglige motforestillinger, og man henviste til fylkeskommunen for en eventuell oppfølging. 

Forslaget har nå fått ny aktualitet. Vi arkitekter har en spesiell utfordring i å forvalte og bringe videre den kulturarven som Ingierstrand bad er en del av. La oss kjenne vår besøkelsestid!

Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Foto: Ole A. Krogness
Ingierstrand bad – en fredning verdt
Ola Bettum
Ola Bettum er utdannet landskapsarkitekt og byplanlegger ved universitetet på Ås og Arkitekthøgskolen i Oslo (UMB/AHO 1978). Han er professor ved institutt for…les mer
Ingierstrand bad – en fredning verdt
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.