Hvorfor bygge en logo?

Hvorfor bygge en logo?

Romanens kvalitet bestemmes av romanen selv, fastslår Dag Solstad i sin siste roman 16.07.41, verken av forfatteren, leseren eller kritikeren. Romanen er så god som den er: «Altså, det er egenskaper ved verket selv som avgjør om det er et betydningsfullt verk eller ikke, og ikke leserne, kritikerne, forlagene, akademia, mediene, eller for den saks skyld forfatteren,» sier Solstad. 

Historien som fortelles kan være god, men det er ikke tilstrekkelig til at den blir romankunst. Det er noe mellom linjene, noe i teksten, noe nærmest ubeskrivelig, men likefullt egenskaper ved romanen, som gjør den til skrivekunst. Den må være godt fortalt og ha en adekvat form som passer til historien. Jeg tror det er med arkitektur på akkurat samme måte.

Om bygningen – i vårt tilfelle Telenor – er et betydningsfullt byggverk, avhenger ikke av hva jeg som kritiker mener. 

Min oppgave blir like fullt å undersøke kvalitetene i bygningen, og vurdere hvorvidt satsingen til det børsnoterte selskapet Telenor på en av verdens vakreste tomter har gitt det resultat vi kunne forvente. Og hva forventer vi når en tidligere monopolbedrift ønsker å bygge «Nordens fremste arbeidsplass for nyskapende virksomhet» med visjon bl. a. om innovasjon, funksjonalitet, miljøansvar og estetiske kvaliteter til en pris av 4 milliarder kroner? 

Først og fremst fikk vi en arkitektkonkurranse. Da kan vi også legge et visst ansvar på juryen for det foreliggende resultat. Vi kan også legge et visst ansvar på tiltakshaver og noen toppolitikere, samt Bærum kommunes administrasjon og politikere; og selvfølgelig arkitekten, her: arkitektkontorene, eller gruppen av arkitektkontor.

Er det samsvar mellom tiltakshavers målsetning, visjonene nevnt ovenfor og det forliggende resultat?

(Jeg er selv meget uenig i lokaliseringen og tomtetildelingen, ja overhodet det å bebygge Fornebu på nåværende tidspunkt. Fornebuutbyggingen er imidlertid et faktum, og jeg forholder meg til det.)

Arkitektur

«Hver gang jeg forsøker å forklare hva arkitektur er, blir det borte for meg,» sa Louis Kahn. Vi fastholder like fullt at utover målbare verdier som funksjonalitet og holdbarhet kjennetegnes arkitektur ved at bygningen har utstråling, besitter umålbare verdier som rører hjertet mer enn hodet.

Hvorfor trer så ikke Telenors nye administrasjonssenter ut av rekken av det alminnelige byggeri? Først og fremst fordi det skjer for mye som kludrer til bygningen – både ute og inne – og ødelegger det romlige potensial situasjonen kunne ha gitt dette sted, denne bygning. Telenorbygningen blir en sammenhengende tirade av sitater, oversettelser, tegn og symboler som verken gir klar tale eller klart svar. Og dette er jo merkelig: Situasjonsplanen kan jo «pisses i sneen». Så enkel er den.

Men tross sin fasetterte form mangler bygningen krystallenes klarhet fordi de anvendte virkemidlene slår hverandre i hjel. Opphopning av bygningsmaterialer ute som inne er påtakelig. Det komplekse forblir komplisert. Sjelden ser man så tydelig hvordan dagens mote former byggeoppgaven: Ikke Telenor. Ikke «Way of life,» men «Way of living,» ville salige Kahn ha sagt.

Også når historiefortellingen har gode tilløp, forsvinner den som bærende fortelling, slått i hjel av nye temaer. Betrakteren får aldri ro til å fordøye det han ser før nye inntrykk maser seg på.

Til tross for alt det positive som kan sies om organisasjonsprinsipp og arbeidsplassers fortreffelighet. Denne bygningen kan ikke kalles arkitektur i min forståelse av begrepet. Dette forhindrer ikke at mennesker trives. Eller sagt på en annen måte: Det at mennesker trives, betyr ikke at de nødvendigvis omgir seg med bygninger av arkitektonisk kvalitet. Og dette er litt trist. For liker du ikke en bok, legger du den fra deg. Liker du ikke huset, kan du vanskelig gjøre annet enn unngå å oppsøke det. 

Arkitektur tilfører mennesker noe positivt, det både tror og vet vi. Det alminnelige byggeri tilfører ikke i samme grad mennesker noe negativt. Hadde det vært tilfelle, ville kravet til estetisk kvalitet – til arkitektur – blitt behandlet på en helt annen måte av myndigheter og tiltakshavere, politikere, leg og lærd. For selv i fravær av arkitektur og arkitektonisk kvalitet trives mennesker. Eksemplene er legio:

Mennesker trives både på McDonald’s og Aker Brygge. Ikke på grunn av matens og bygningenes estetiske kvaliteter, men på grunn av logistikk og strategisk planlegging. Riktig mengde og mix av mat, tilbudt til riktig tid på riktig sted for McDonald’s’ del. Det er ikke bygningene, men sammenstillingen og organiseringen, les: mixen av funksjoner, samt settingen (ved havnen, ved rådhuset, ved vannet, vis-à-vis Akershus festning) som «gjør» Aker Brygge: Her trer hver bygning tilbake til fordel for mix-en: Byplan og byform som distribusjon og organisasjon. Mennesker møtes, og skjønn musikk oppstår...

Noe av det samme skjer med Telenor-bygningen på Fornebu. Jeg kaller det en bygning selv om det er flere, nesten et lite bysenter uten boliger: Telenorbyen. Og de som arbeider her, opplever møtene – de styrte og de tilfeldige – som positivt for arbeidsmiljøet og – tror jeg – for opplevelsen av seg selv. Man har altså kommet inn i en «by» hvor mennesket trives, hvor det er godt å være. Er ikke det nok? Nei, fordi en bygnings ytre uttrykk tilhører offentligheten på samme måte som en enebolig og en garasje gjør det. 

Uaktet Telenors 4-milliarderssatsning forventer man at en tomt med slik beliggenhet blir bebygget på en måte som er stedet verdig, understreker dette og signaliserer innovasjon og fremskrittstro til alle dem som ferdes på fjorden og ankommer perlen i Oslofjorden – Fornebulandet.

Men slik er det ikke.

Situasjonen og grepet

Fra det fjerne oppfattes bebyggelsen som en dvask, tung klump. Mot himmelen og Askerlandet – alt ettersom – en svak krumning. Ingen kneisende former, ingen Manhattan-skyline. Ikke noen skarpe, krystallinske former som skjærer ut luftrommet og gjør krav på å bli sett. Ingen vilje.

Ikke alle byer er synlige på avstand som New York med Manhattan, San Giminiano med sine tårn eller Venezia med sin horisontale masse i vann istukket master, tårn. Noen byer ser du ikke i det hele tatt før du er der. Berlin er for eksempel en slik by – vanskelig å få øye på, skue fra avstand, men rik og varm når du kommer inn. 

Det finnes altså byer som på avstand ikke signaliserer noen egenart fordi de mangler en synlig form. Kommer man nærmere, ser man hva enkeltdelene er laget av, man identifiserer noe som form, og man tenker: Pevsner har rett. Det er på formen man gjenkjenner tingen.

Man nærmer seg Telenorbyen fra nord på den nye Snarøyveien og skjønner langsomt at de krumme linjer i vertikalplanet ikke tilhører bygningen som sådan, men takoppbyggene og glasstakene. Men i dette ligger ingen meningsfull gjenkjennelse, kun en opplysende iakttakelse. Man iakttar også de mange utstikkerne – «fingrene» – i landskapet. De er forskjellige i plan (du har sett på bykartet), men først nå ser du at fasadene er behandlet forskjellig. At det også er en slags logikk (en slags annenhver-gang-orden), ser du først lenge etterpå. Ved første øyekast er uttrykket kaotisk. Vi skal komme tilbake til det, men først mer om situasjonen.

Telenorbyen ligger ytterst på hovedrullebane 2406, landingsbanen som lå på en nedsprengt åsrygg som fulgte retningen på Oslofjordforkastningen. Telenorbyen bryter denne orden og innfører retninger som gjør lesningen av stedet og historien vanskelig, for ikke å si umulig. Topologien er gått tapt. 

Topografien er for så vidt utnyttet, men ikke uttrykt. Den er utnyttet ved at «fingrene» og parkeringshuset går to etasjer ned i forhold til plassen mellom de to bygningsdelene – Telenortorget – og korresponderer med søkket på nordsiden og det noe lavere partiet mot syd. Men bygningens unødvendige kompliserte og usammenhengende ytre gjør det vanskelig å lese faktum at planum for Telenortorget er sammenfallende med rullebanen slik den en gang lå der – et ikke uvesentlig minne om luftfartens historie, som ikke bare består av flymaskiner, men like meget om infrastrukturen de var avhengig av. 

Ferdig utbygget vil området rundt Telenorbyen fremvise en større tetthet enn dagens situasjon. Man stusser like fullt ved at man lenge før man er på høyde med punktet hvor man kunne forstått tverrsnittet og sett inngangssekvensen og Telenor-torget, må kjøre av på en landlig stikkvei til Telenor N, ned i dalen, før man stiger opp til en hellende korttidsparkeringsplass. Helt frem til torget og de desentraliserte inngangene kommer du ikke. Torget er bare for gangtrafikk. Synd. 

Følger man skiltene til parkeringshuset, får man en annen opplevelse av atkomst til anlegget og atkomst til torget. Trygt inne vil du kunne kjenne deg igjen i et godt utformet, gjenkjennelig parkeringshus!! Parkeringshuset er egentlig en åpen carport, meget oversiktlig og elegant utformet; plassert under torget, knyttet til dette både gjennom formen og de «obligatoriske» trappene. Vel oppe på torget har man rimelig god oversikt over inngangen man søker. Forberedelsene ble gjort da man valgte parkeringsplass.

Hvorfor bygge en logo?

Telenorbyen ble planlagt og påbegynt før det forelå en idé og en reguleringsplan for Fornebu. Telenor legger beslag på den beste tomten og blir på en måte premissleverandør og et ulykkelig utgangspunkt for en reguleringsplan. 

Etter mitt skjønn har visjonen om Fornebu blitt ødelagt av Telenors manglende visjon. Det hjelper lite at torget åpner seg mot stranden og fjorden, og at besøkssentret for de utvalgte er plassert her. Torget er stort og langt. For stort og langt for en by som Telenor.

Program og idé

Telenorbyen er en liten by, en samling av åtte innbyrdes oppbrutte enkelthus under en stort, langstrakt rygg over de innvendige forbindelsesbroene på hver side av Telenortorget som er stor nok til a samle fire ganger så mange «innbyggere» som de som «bor» i byen. De blå-rød-hvit/sorte-grønn-kledde stolpene til den franske kunstneren Daniel Burèn, som står der på rekke og rad og fyller opp plassen, gjør den store dimensjon forklart, om ikke fattbar.

Grunnrisset viser en hendig behandling av det store romprogrammet. Vi ser en vellykket organisering, distribusjon; blanding av funksjoner; nedbryting av store dimensjoner til mindre, fattbare enheter. At arbeidsplassene ikke er «private», men tilpasser seg de samarbeidende gruppene fleksibelt, er i denne sammenheng underordnet. Bygningenes oppdeling og store generalitet har langt større verdi for eier og samfunn. Utleiemulighetene er legio. 

H-planen med åtte innganger til åtte bygninger delt opp i 16 hus med 200 avdelinger for grupper av 30 ansatte er organisert slik at det oppstår flest mulige møteplasser i og med at de ansatte nektes snarveier. Dette er bra: Du parkerer din bil, må opp på «byens» torg før du går inn i din bygning, opp trappen eller heisen, går gangene til din plass. Overalt er du synlig, og du ser andre. Man kan faktisk ikke unngå å møte kolleger fra egen og andres avdeling. Dette er de uformelle møter som styrker et felleskap og gir dagen mening. 

Plangrepet er med andre ord både interessant, formålstjenlig og vellykket. 

De ansatte – borgerne av denne for uvedkommende lukkede by – trives og er begeistret. De opplever da også alle siktlinjene og gjennombruddene fra gårdsrom, atrier til torg, skråblikk og utsikt til åser og fjord. Og de store sammenhengende fellesarealer bidrar til åpenhet og trivsel.

Romlig artikulering og uttrykk

Hvorfor støter da denne bygningen mange av oss. For det gjør den. Jeg tror det handler om forskjellen mellom å oppleve «byen» utenfra og innenfra. Og det handler om overartikulering og underartikulering som gjør noe med målestokken. 

Alt er omvendt. Målestokkombytting: Mot det indre torg hvor menneskene søker det intime, burde man ha funnet den lille målestokk. Mot utenverdenen, mot det store landskapet burde byen vist frem de store linjene og den store målestokken. I stedet får vi en oppstykket form- og materialcollage som bryter i stedet for å samle. Det er for mye av alt: travertin, siktglass, fasadeglass, aluminium i ulike nyanser og formater, sink, stål og merkelig nok trepanel. 

Telenortorget er organisatorisk oversiktlig. Der røykerne står, er inngangene som små brudd i de lange linjer og store fasader. Opplevelsesmessig er torget kaldt, avvisende, særlig mot syd hvor den innoverhellende veggen reflekterer himmelen. Dette skal myknes med vegetasjon. Men hvorfor vegetasjon på en sådan plass med et perforert gulv ned – ikke til bakken, men til bilene. Fasaden på nordsiden er litt mindre kald, men mer aggressiv der den utoverhellende veggen avdekker livet bak fasaden. Denne fasaden er for så vidt det eneste som kan minne om flyplass, pussig nok. 

Pussig er det også at to fløyer som i planen viser samme funksjon og nesten samme form og utstrekning, kan utformes så forskjellig, i hvert fall gi så forskjellig inntrykk. Skal de forklare kardinalpunktene?

Formingsgleden er sterkt nærværende i interiøret. Innredninger som Stealth-lignende flak av mørke og lyse tresorter viser ungdommelig friskhet, om ikke alltid funksjonell og formell teft.

Fellesarealenes interiør har mange fine ansatser, dels takket være det overordnete grep, men også på grunn av noen valg som gir spennende romlige interaksjoner. Særlig gjelder dette områdene rundt kantine, restauranter og innvendige lysgårder/atrier.

Besøkssenteret har ikke utnyttet det foreliggende potensial, men er blitt et horisontalt oppdelt brød i en interessant innpakning. Her hadde man hatt muligheten til å gi den eneste krystallinske formen en herlig romlig artikulering ved å utnytte volumet med rom i rommet, men romprogrammet ble for stort for den tildelte form.

Stålkonstruksjonene er i sitt uttrykk ganske grove og svært nærværende. Nærværende også fordi man aner at galleriene man går på, beveger seg. Det er som om de konstruktive materialene skal gi deg en viss uttrygghet og få deg fort inn i ditt arbeidsrom hvor alt er litt mer A4. 

Også i interiøret opplever man unødvendigheter og overartikulering med plutselig tilstedeværelse av opphengt travertin og normale gipsvegger som overraskende får et slags skjold eller skjørt utenpå seg enkelte steder. Dette gir interiøret et preg av ikke holdbart, ikke varig, ikke kvalitet.

Formens problem og demokratiets evne til kaos

Det skjedde noe underveis slik det alltid skjer i en byggesak. Et eller annet signal i konkurransen eller omkonkurransen har gjort arkitektene forsiktige, ikke djerve nok i frasparket. Det må de ha oppdaget da de i skisseprosjektet – illustrasjonsprosjektet til reguleringsplanen – innførte det eneste riktige, nemlig en horisontal avslutning mot himmelen. Ikke buet om kapp med terrengsnittet, men fast som datum. Slik ville fingrene stått ut i luften som markante volumer. Men det ble for høyt for kommunen, og så begynte dragkampen som har ødelagt så mange byggesaker og hus. Ryggraden på hver side av torget ble gjenstand for forhandling: høyere mot nord, lavere mot syd. Forståelig i et tett boligområde, men uforståelig når vi snakker om signalbygg og komposisjon.

Kommunen godkjente glatt en enorm utbygging på 200 000 kvm for ett eneste foretak, men agerte som om man ikke vil at det skal synes. Det hadde vært forløsende om takoppbygg og glasstak hadde fått lov å ha samme høyde som begge ryggrader. Da hadde endelig noe tatt kommandoen i komposisjonen av enkelthusene.

Det offentlige må passe seg når det pirker på ubetydeligheter og stopper estetisk ufarlige garasjer og småhus, men lar de store prosjektene for øvrig herske som de selv vil. Og også når kommunen går inn og detaljstyrer de store prosjektene som i utgangspunktet aldri skulle vært godkjent. Demokrati må ikke bli arkitekturens bane. En komité, et råd eller en gruppe kan ikke utforme noe som helst. De kan gjøre vedtak. Det er alt. 

Likevel blir man imponert over at noen klarer å gå sammen, bygge opp et prosjekteringsteam og gjennomføre et prosjekt så stort og komplisert som Telenor-bygningen. En slik internorganisering er ikke lett, og enda vanskeligere må det ha vært med ulike kultur- og arkitekturidealer innen teamet. 

Hvor lett må det ikke ha vært å være Minouri Yamasaki! Og husker vi hva han svarte da han ble spurt hvorfor han tegnet World Trade Center på Manhattan med to tårn? «You see,» sa han, «I could have made one tower, but I wanted to keep the human scale!» 

Målestokk har noe med det fattbare å gjøre. Også når det rommer arbeidsplasser for 50 000 mennesker, som i WTC.

Emblematisk representasjon. Konklusjon exit

Så det avsluttende spørsmål. Hvorfor sentraliserer Telenor som lever av å forbinde mennesker trådløst over hele kloden? Tror de ikke på egne tjenester? Eller er dette den ultimate erkjennelse av at møtet mellom mennesker av kjøtt og blod er det viktigste i enhver organisasjon. Omsorgsfulle hender verner det skjøre. I så fall er utbyggingen av Telenor et viktig signal for dagens politikere. Men signalbygg fikk det ikke lov til å være, bare et bygget emblem: Telenoremblemet i planen er i den sammenheng noe komisk, fordi det bare kan leses fra de flyene som ikke lenger kan lande på rullebanen emblemet beslaglegger. 

Men hvorfor bygge en logo? Geir Grung gjorde det på 60-tallet da Ringhuset på Volvat ble bygget for firmaet Gustav A. Ring. Problemet oppstod da Ring, som hadde to ringer i emblemet, oppdaget at Grung hadde gitt baker Martens i Bergen den andre. Volvat hadde ikke plass til to ringer. Det ble rettssak av slikt! Faren for en rettssak og plagiat av logo/bygning for Telenor er ikke særlig sannsynlig.

Fakta

Arkitektens beskrivelse: Telenor Fornebu

Interiørarkitektens beskrivelse: Telenor på Fornebu – interiør

Landskapsarkitektens beskrivelse: Telenor – parken og torget

English Summary
WHY BUILD A LOGO?

Appraisal by Einar Dahle

Architecture can be compared to writing in the sense that it not only does the story have to be good; it also has to be well told. It is not the opinion of the critics which makes a building significant. Nonetheless the critic must examine both the effort and the result. The site for the new Telenor building is one of the most beautiful locations in the world, and the stated intention of the client was to realise the most advanced creative workplace in Scandinavia.

So why does the new complex not distinguish itself from the everyday mass of buildings? Most importantly because too much is happening that detracts from the spatial potential of the situation. The building is a tirade of quotes, translations, signs and symbols, despite the simplicity of the main plan. There are too many dif-ferent materials, making the interior comp-licated rather than complex. Nowhere do you get the opportunity to rest from the wealth of impressions. Despite the fact that this building is probably a brilliant place to work, it cannot be called architecture. The fact that the users like a building does not make it architectonically successful – people like McDonald’s as well: for its logistics, the right food in the right place at the right time, not for its aesthetic quali-ties. But is it not enough if it works for the users? No, because the external expres-sion of the building belongs to the public realm, and the prominent site demands a worthy response.

It poses no strong image from a distance, no distinct skyline or form. This is partly due to the restrictions imposed by the local authority, which approved the gigantic development and then wanted it hidden from sight. Consequently, the tentative curves in the vertical plane are just parts of the roofscape and give no firm clues to the understanding of the rest of the complex. The first impression is chaotic, despite the central focus on the inner courtyard. The former clarity of the site, with the runway that followed the contours of the landscape, has been lost in the siting of the new complex and the complicated approach. The functional organisa-tion of the building is very successful flexible workspaces, focused circulation, good visibility inside and out, a high degree of generality, good rental provision.

So why does the building offend? There is a difference in experiencing this miniature city from within or from without, a switch in articulation which affects the sense of scale: towards the central pedest-rian court everything is large, and towards the outer surroundings everything is broken up into a collage of different forms and materials. There is too much of everything, in the exterior as well as in the interior: travertine, glass, aluminium, zinc, steel, wooden panelling.

The building is not so much a strong signal of the future as a built emblem. Unfortunately, the resemblance between the overall plan form and the Telenor logo can only be seen from the air. 

Hvorfor bygge en logo?
​Einar Dahle
Einar Dahle er sivilarkitekt MNAL og professor ved institutt for arkitektur på AHO.
Hvorfor bygge en logo?
Publisert på nett 20. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.