Artikler / Leder

Helt grunnleggende

I bunn og grunn dreier det seg om vinduer. Selvfølgelig finnes det vitenskapelig belegg for at barn lærer bedre i rom med godt med dagslys.

Phillips Exeter Academy Library, New Hampshire. Louis Kahn, 1971.

Phillips Exeter Academy Library, New Hampshire. Louis Kahn, 1971.

I den mye siterte amerikanske Heschong Mahone-studien fra 1999, som tok for seg 21 000 barn i 1000 klasserom, scoret skoleelever som jobbet i rom med dagslys 20% bedre på matteprøvene sine, og de leste 26% raskere. Og det er forsket mye på hva et godt læringsmiljø er. Men poenget er jo at dette burde vi ikke trenge kjempeundersøkelser og vitenskapelig bevis for å forstå. Det er en grunn til at vi betaler mer for utvendig lugar. Mennesket lever best i lyset. Og som arkitekt trenger man ikke være Louis Kahn for å skjønne at det er en god idé å slippe inn dagslys til skolebarn, eller å gi skoletrøtte ungdommer noe annet enn læreren å se på.

Men i jakten på den kompakte skoleformen driver norske arkitekter, ifølge forsker Leif Houck, for tiden storstilt eksperimentering med skoleelevers og læreres ve og vel, enten det nå er for å spare kostbare kvadratmetre eller for å spare planeten for unødige karbonutslipp. Dagslyset er på vei ut av norske skoler. Houck har sett på hvilke prosjekter det er som vinner dagens arkitektkonkurranser om skolebygg.

“I 7-8 av 10 undersøkte konkurranseforslag hadde vinnerprosjektet de smaleste og dypeste klasserommene, færrest – om noen – grupperom med dagslys, lavest andel løpemeter fasade per klasse og i snitt en større andel kvadratmeter undervisnings-arealer uten dagslys enn taperprosjektene”, sier Houck. Undervisningsarealer uten dagslys? Er det ikke helt grunnleggende arkitektfaglig håndverk å sørge for at folk får lys og utsikt? Og særlig unger, som ofte ikke får være med på byggemøtene og snakke for seg selv? Hva er det vi holder på med?

På spørsmål om hva som kan ligge bak denne utviklingen, viser både myndigheter og arkitekter til gjeldende forskrifter, nærmere bestemt TEK10, som jo som kjent legger stor vekt på energisparing og utslippsreduksjoner, og enda verre blir det med TEK15, om vi skal tro ryktene. Det er klart vi skal bygge smartere når det gjelder energi og klima. Men det kan ikke få bety at vi skal bygge dummere på andre områder. Vi må kunne tilegne oss ny kunnskap uten å gi eksisterende innsikt på båten.

Nøkkelordet i TEK ser ut til å være det magiske “tilfredsstillende”. Verneombudet for Oslo-skolen strever veldig med “tilfredsstillende”. Tilfredsstillende for hvem? “Rom for varig opphold skal ha vindu som gir tilfredsstillende tilgang på dagslys, med mindre virksomheten tilsier noe annet”, står det i TEK10. Det samme gjelder utsyn. Det er mulig jeg er gammeldags, men for ”virksomheter som tilsier noe annet” ser jeg for meg bøttekott, mørkerom og den slags.

I bunn og grunn dreier det seg om vinduer. Selvfølgelig finnes det vitenskapelig belegg for at barn lærer bedre i rom med godt med dagslys.

Det som står om dagslys og utsikt i TEK er et veldig kort avsnitt, før forskriften går over i det betydelig mer detaljerte kapitlet om våtrom. Her burde det ringe en bjelle: I de tre korte setningene ligger jo så å si hele arkitekturhistorien, fra vi først krøp ut av de mørke hulene, til Vitruvius og Kahn. Er det ikke stort sett lys og utsikt arkitektene har holdt på med? Men TEK snakker ikke om arkitektur. Paradokset er jo at ”tilfredsstillende” ikke er på lagt nær bra nok. For ”tilfredsstillende” skal jo bare tilfredsstille loven, ikke menneskene. TEK er kontraktsmessige minstekrav. De skal sikre liv og helse. Når ble minstekravet det vi strekker oss etter? Når ble minstekravet veien til arkitektur? Må det stå i TEK at vi skal bry oss om hvordan barna har det på skolen?

Joda, det er det andre ordet også: ”Bestillingen”. Brukerne har ikke lagt vekt på dagslysforholdene, sies det. Oppdragsgiver prioriterer energihensyn. Det er ikke ”bestilt” dagslys. Jasså. Og hvis oppdragsgiveren ikke er kjent med verken Vitruvius eller Heschong Mahone? Hvilken status har bestillingen da? Hvordan skal arkitektfaget kunne opprettholde noen som helst status som kilde til kunnskap om det bygde miljø, hvis vi ikke er med på å utfordre de bestillingene som åpenbart ikke er til samfunnets beste?

Snart er det valg. Skolebygg er et samfunnsanliggende. Barn og unges læresituasjon er et samfunnsanliggende. Og for å ha noen som helst troverdighet skal arkitekt-faget være på lag med barna når det gjelder vinduer. Med ungdommene. Med lærerne. De skal ha lys og utsikt. Uansett.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Helt grunnleggende
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.