Norges Varemesse.

Handelsmaskin på Lillestrøm

Selv om utvekslingen av gjenstander, av varer, er en aktivitet som er så gammel som mennesket selv, og organisasjonen av denne utvekslingen en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av den vestlige sivilisasjon og ikke minst rundt utviklingen av bysamfunn, har de bygde rammene rundt denne aktiviteten aldri vært særlig faste. Tradisjonelt finner vareutveksling, handel, sted i det offentlige rom, og markeder har i de fleste samfunn blitt avviklet utendørs. Etablerte markeder i velorganiserte bysentra kan etter hvert ha blitt utstyrt med tak, men den grunnleggende friheten som ligger i at ulike individer eller grupper kan bringe sine høyst ulike varer sammen på ett sted, til torgs, har for det meste holdt selve planen fri.

Varemessene, slik vi kjenner dem i dag som vareutstillinger, har utviklet seg direkte fra markedets prinsipp. Ordet «messe» kommer fra det latinske «missa», messe i betydningen gudstjeneste, og stammer fra en tid da store markeder ble avviklet på de tidene da folk allikevel kom sammen for å feire religiøse høytider – mikkelsmess, nyttår og påske. Markedenes avgrensning i tid gjorde permanente bygninger overflødige. Selv i en av Europas fremste messebyer, Leipzig, som fungerte som organisert sentrum for internasjonal handel siden begynnelsen av 1500-tallet, ble varemessene holdt i ulike typer markedsboder og midlertidige varehus frem til 1896, da byens handelsorganisasjoner bygget «verdens første messebygg». I vårt land i dag er utendørsmarkedene stort sett er fortrengt av butikker, men den grunnleggende «markedsfriheten» nedarvet fra tradisjonelle torgdager gjenspeiles fremdeles i messebyggene, både i deres størrelse og ikke minst i det altoverskyggende kravet til romlig fleksibilitet.

Messeområdet i Leipzig.
 

Messeområdet i Leipzig.

MESSEBYGGENE

Av alle utstillingsbygg er dagens varemesser kanskje de mest krevende. Her skal svært ulike gjenstander stilles ut, fra havseilere og skurtreskere til mikroelektronikk, ofte samtidig. Store menneskemasser skal nå frem til de riktige varene. Utstillinger med svært ulike tekniske behov skal rigges opp og ned, effektivt og på kort tid. Messesentrene i ulike land konkurrerer om å tilby utstillerne den beste service og de mest hensiktsmessige lokaler. Det sier seg selv at det først og fremst er tekniske krav som dominerer de fysiske rammene for moderne messeaktivitet.

Dagens varemessebegrep, der utstillerne først og fremst møtes for å vise frem vareprøver, eksempler på sin produksjon, er en relativt ny ting, og en utvikling fra tidligere tiders markeder der hele varelageret ble lagt frem til salg. Bakgrunnen for denne utviklingen er naturligvis 1800-tallets industrialiserte masseproduksjon, som førte til at begrepet «mustermesse», eller mønstermesse, ble lansert i Leipzig i slutten av 1880-årene. London holdt sin første mønstermesse i 1915, så Norge lå faktisk ikke langt etter da ideen om et «nasjonalt kjøpestevne» ble lansert i 1918.

Motivasjonen for stiftelsen av Norges Varemesse var først å fremst å organisere en mønstring som kunne hjelpe norsk produksjon å stå imot presset fra utenlandske varer, ettersom importen i økende grad slukte landets valutareserver i årene etter første verdenskrig. Den første nasjonale varemessen i Norge fant sted september 1920 på Akershus festningsplass. Messene ble avholdt i det fri, frem til den 15. «riksmønstringen» ble åpnet i det nye messebygget på Sjølyst i 1962. Norges Varemesse åpnet deretter også for internasjonal deltakelse, og utviklet i løpet av 60- og 70-tallet varemesser slik vi kjenner dem i dag.

Norges Varemesse
 

Norges Varemesse

OSLOS VAREMESSE

De begrensede utviklingsmulighetene på den trange tomta som etter hvert lå svært nær bykjernen, kvalte til slutt messebygget på Sjølyst, og Oslo kommune muliggjorde en nyetablering ved å la stiftelsen Norges Varemesse omregulere tomten sin til boligformål så området kunne selges med den nødvendige gevinst. Varemessen kjøpte ny tomt på Lillestrøm, og skaffet seg gjennom en begrenset prosjektkonkurranse et nybygg som, ifølge varemessens egen servicebrosjyre, skal være en del av et «kostnadseffektivt markedsføringsverktøy» for utstillere fra hele verden. Byggoppgaven på Lillestrøm skiller seg dermed ikke ut fra andre messebyggoppgaver: et stort og fleksibelt bygg for utstilling av alle tenkelige typer handelsvarer.

Norges Varemesse har gjennom så å si hele utviklingen av prosjektet samarbeidet med en stor hotellkjede i utviklingen av det som nå er blitt «Norges største messe- og kongressenter», bestående av et messebygg på 54 000 kvm og et kongresshotell. Arne Henriksen Arkitekter og Bystrup Arkitekter har samarbeidet om messebygget, mens ØKAW Arkitekter har stått for Rainbow Hotel Arena, som vi ikke skal gjennomgå nærmere her.

Messebygget består av fire haller av ulik størrelse og oppbygning, fra 7 300 kvm søylefritt areal med en maksimalhøyde – til havseilerne – på 16,6 meter, til småhaller på 1 800 kvm. Den største av hallene, på 10 600 kvm, er en ombygning av et eksisterende lagerbygg som sto på tomten. Alle hallene kan underdeles med teknisk enkle håndgrep, og delene kan fungere helt uavhengig av hverandre; ulike utstillinger kan settes opp og tas ned mens andre arrangementer pågår, takket være servicegater som ligger mellom alle hallene og betjenes fra et utvendig serviceområde på baksiden av bygget, helt atskilt fra publikumsområdene. Den livsnødvendige romlige og tekniske fleksibiliteten er fortrinnlig ivaretatt, og kravet til effektive utstillingsarealer er oppfylt, messemaskinen er velorganisert på grensen til det elegante, samtidig som det overordnede arkitektoniske grepet er klart og lesbart.

Palazzo del Lavoro. Arkitekt: Pier Luigi Nervi.
 

Palazzo del Lavoro. Arkitekt: Pier Luigi Nervi.

TO PRINSIPIELLE TILNÆRMINGER

Det er naturligvis ikke noen nødvendig motsetning mellom fleksibilitet og arkitektonisk uttrykk. Men ser man på noen av de messebygg som er reist i løpet av de siste hundre år, blir det klart at det er to hovedmåter å angripe messebyggoppgaven på: en stor boks, eller et arrangement av flere mindre bokser. Ingen av dem gir noen garanti for et vellykket resultat. Valget av hovedprinsipp vil naturligvis avhenge av programmets størrelse, men er også et uttrykk for ulike arkitektoniske holdninger.

I BK 2-62 presenterer Christian Norberg-Schulz Pier Luigi Nervis Palazzo del Lavoro i Torino, bygget til jubileumsutstillingen i 1961. Naturlig nok slår Norberg-Schulz fast at «Ingen annen byggeoppgave er så fullstendig underkastet kravet om fleksibilitet som utstillingshallen». Nervi løser oppgaven ved hjelp av 16 store betongsøyler, som holder et tak som dekker ett stor volum på til sammen 25 000 kvm. Norberg-Schulz priser dette «geniale, samlende grep», og beskriver Nervis bygg som et «allsidig åpent system», som er fleksibelt ved at konstruksjonssystemet, med sin «tekniskplastiske» form, prinsipielt kan utvides i alle retninger. Lignende grep, om enn i mindre målestokk, preger ikke uventet løsningene som vises i konkurransen om messebygget på Sjølyst (1956, vunnet av Jan Inge Hovig, Egil Mørck og Chr. Norberg-Schulz) og konkurransen om messehall i Drammen i 1962, kanskje klarest uttrykt i Trygve Kleivens forslag til et helt sirkulært bygg i kanten av Drammen park. Men kan dette hovedprinsippet med et samlende grep, en overordnet, helhetlig form, gi et levedyktig svar på dagens fleksibilitetskrav?

Den andre prinsipielle måten å nærme seg messebygget på er å se det som en agglomerasjon av flere haller for ulike formål. Det som utover i verden ofte beskrives som «messeområder», er som oftest slike agglomerasjoner, ofte oppstått over tid ved at nye haller er bygget ved siden av de opprinnelige, og forbundet med åpne eller innebygde gater. Leipzigs gamle messeområde er et eksempel på dette, et kjempeområde ordnet av et gatesystem med haller fra ulike historiske perioder, dominert av Sovjetunionens paviljong, et praktbygg fra 1950. Hannovermessen, en av Europas største med et totalt byggareal på 475 000 kvm fordelt på et tyvetalls store enkelthaller, er oppstått på samme måte. I Norge kan Siddissenteret i Stavanger stå som et eksempel på en slik utvikling (se BK 4-02, s. 36-42), som er krevende å styre, både økonomisk og planleggingsmessig.

ET ROBUST ARKITEKTONISK GREP

Det finnes imidlertid også eksempler på planlagte agglomerasjoner. Leipzig fikk et nytt messeområde i 1996, tegnet av Gerkan Marg und Partner etter en internasjonal konkurranse. Anlegget er på totalt 272 000 kvm, og består av fem haller og et kongressbygg, som bindes sammen av en sentralhall i glass, tegnet av den britiske arkitekten Ian Ritchie (se BK 1-97). Det nye messebygget på Lillestrøm er basert på et lignende grep: ett ordnende element, nemlig vandrehallen med tilhørende pergola, binder sammen anleggets haller og gir messemaskinen et helhetlig uttrykk.

Det er utviklingen over tid, med om- og påbygginger av ulike slag, som som oftest bryter ned helheten i et så funksjonsrettet bygg som en varemesse. Den bærende arkitektoniske ideen må dermed være så robust at den kan tåle, eller kanskje til og med være med på å ordne, disse endringene. Henriksen/Bystrups grep er å gjøre sirkulasjonssonen (snarere enn det man kunne tenke seg burde kunne leses som anleggets hovedrom, nemlig utstillingshallene) til det dominerende arkitektoniske elementet. Vandrehallen strekker seg fra hotellet og togatkomsten, langs alle hallene, frem til den storslagne inngangssituasjonen mot parkeringsplassen. Sirkulasjonssonen er samtidig den delen av bygget som er den mest generelle og for så vidt den minst viktige for messens virksomhet, og dermed blir den også mindre sårbar for de endringer i tekniske behov som helt sikkert vil påvirke hallene i årene fremover. Vandrehallen kan utvides øst-over og flere haller legges til dersom det noen gang skulle blir aktuelt, uten at det påvirker hovedideen. Såfremt tomteforholdene tillater det, er det dermed en sjanse for at Norges Varemesse kan beholde sitt generøse hoveduttrykk også i fremtiden: Det arkitektoniske hovedgrepet er enkelt og robust.

Norges Varemesse.
 

Norges Varemesse.

MÅLESTOKK

Rent arkitektonisk er det også vandrehallen som formidler overgangen fra de enorme messerommene til mennesket på parkeringsplassen. På en enkel måte har Henriksen/Bystrup løst det klassiske arkitektoniske problem: hvordan man går fra det store til det lille og omvendt. Løsningen ligger i at de store elementene (vandrehallens fasade, pergolaen) er holdt enkle i formen, med minimal detaljering, slik at hele byggets lengde og høyde kan fattes i det øyeblikk man stiger ut av sin bil og ser bygget på avstand, den lange veggen som strekker seg fra hovedinngangen helt bort til hotellet, med toppen på hallvolumene så vidt synlige bak. Fra parkeringsplassen inn til inngangen går en lang flaggborg som bringer byggets dimensjoner så å si frem til bildøren, og selve inngangspartiet (dører og vindfang), når man kommer dit, er plassert som en «boks i boksen», med en rektangulær form og en enkel detaljering som gjentas i de ulike servicefunksjonene informasjonsskranker, serveringssteder osv. innover i vandrehallen.

ATKOMSTER

Messebygget er uten tvil best lesbart fra hovedveien, fra bilatkomsten. Kommer man den andre veien, fra jernbanestasjonen, er situasjonen mindre avklart. Selve inngangspartiet er ikke uthevet på denne siden; pergolaen skyter ut og markerer en fortsettelse, men selve inngangen, en enkel glasskyvedør i plan med fasaden, er vanskelig å få øye på. Skal man til hotellet fra denne veien, må man lete seg frem til hovedinngangen rundt hjørnet ved hjelp av skilt. Selve den fysiske overgangen fra hotellet til messebygget, en glassbro i annen etasje, virker også nødtørftig utformet, uten arkitektonisk forankring i noen av byggene. Atkomsten fra stasjonen er heller ikke oppløftende: Som ankommende kollektivtrafikant ser man ut over en uryddig parkeringsplass, uten spor av den storslagne flaggborgen som ønsker privatbilistene velkommen. Forhåpentlig er dette ikke en refleksjon av prioriteringen av de ulike transportmidler.

Området mellom stasjonen og varemessekomplekset er riktignok ennå under utvikling. Det er ikke engang sikkert at man kommer til å se varemessen fra stasjonen i det hele tatt. Det er avhengig av hvordan bebyggelsen i dette området utvikler seg. Men all den stund jernbanestasjon og bilparkering ligger på hver sin side av tomten, virker det uheldig at de to endene av vandrehallen er utformet så ulikt.

Funksjonsinndelingen i planen for messebygget, med en publikumsdel mot en åpen plass i syd og en servicedel mot nord, har gitt mulighet til en vellykket tilpasning til Lillestrøms tradisjonelle målestokk. Det toetasjes servicebygget som strekker seg langs Nesgata, forholder seg på en naturlig måte til trehusbebyggelsen på den andre siden av gaten.

Offentlighet – utvikling av sjøfronten, Oslo; messeområde. Arkitekt: Space Group.
 

Offentlighet – utvikling av sjøfronten, Oslo; messeområde. Arkitekt: Space Group.

Offentlighet – utvikling av sjøfronten, Oslo; messeområde. Arkitekt: Space Group.
 

Offentlighet – utvikling av sjøfronten, Oslo; messeområde. Arkitekt: Space Group.

BYDELEN LILLESTRØM

Under Arkitekturtriennalen i 2 000 foreslo arkitektene i Space Group at som en del av utviklingen av Oslo sjøfront kunne man legge varemessen på lokk over sporområdet på Oslo Sentralstasjon. På en måte kan man si at det er dette som nå har skjedd. Fra avgangshallen på Oslo S tar det bare 12 minutter før man står på plattformen på Lillestrøm. På de samme 12 minuttene kunne man for eksempel kanskje rekke å gå opp til Slottsparken, ta bytrikken til øvre Grünerløkka eller en buss til begynnelsen av Drammensveien. 12 minutter er ikke lang tid. Togene går hvert kvarter. Målt i tid ville man bo mer sentralt, det vil si nærmere Oslo sentrum, i en av de nye leilighetene i Lillestrøm Syd enn for eksempel i bydelene Røa eller Nordstrand. 

Lokaliseringen av Norges Varemesse på Lillestrøm, halvveis mellom Oslo sentrum og den nye hovedflyplassen, er uten tvil et viktig skritt mot realiseringen av intensjonen om Gardermokorridoren, både planleggingsmessig og investeringsmessig sett. Men det er mer enn en bedrift som er flyttet: Varemessen er en del av vårt mentale bilde av byen, hovedstadens borgere er vant til å ha en varemesse, mange har kjørt forbi bygget hver eneste dag i årevis. Nå er denne delen av vår urbane bevissthet transplantert til et sted som for mange byboere bare har vært en endestasjon for lokaltoget. Og hva skjer når man gjør noe slikt? Byboerens blikk flytter seg, og det som var utkant, kommer et skritt nærmere, blir et mulig sted å dra.

Slik er varehandelen fremdeles urbanitetens bærer: 60 000 av byens borgere dro til Lillestrøm høsten 2002 for å se på biler da messen «Autofil» åpnet det nye bygget. Avisoverskriftene har villet ha det til at «Norges Varemesse har flyttet ut av byen». Jeg vil heller si det omvendt, at med dette bygget strekker Oslo seg for første gang helt til Lillestrøm.

English Summary
THE MACHINE FOR TRADE

In this appraisal, Ingerid Helsing Almaas outlines the history of European trade fairs tracing their origins to the exchange of 

goods, which is at the very base of Western civilisation. Almaas argues that the overriding concern for functional flexibility that characterises modern trade fair halls, stems from the traditional market place, where trade took place outdoors, from temporary stands. A modern trade fair hall must accommodate object from sailing ships to microelectronics, and enable the right goods to reach the right people.

Almaas praises the excellent functionality of the new buildings at Lillestrøm, and describes the design of the circulation hall in particular as a robust and elegant 

architectonic move. She also looks at the urban context of the siting of the trade fair at Lillestrøm, half way between the new airport at Gardermoen and the city centre, and concludes that the choice of this site, 12 minutes by train from Oslo central station, really makes Lillestrøm a part of the urban fabric of the capital.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Handelsmaskin på Lillestrøm
Publisert på nett 17. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.