Hamardomen

Hamardomen

Mjøsa med Helgøya er mer enn noe annet sted Norges hjerte. Her møtes nord og sør, øst og vest, og møtet skjer i den fruktbare «oasen» omkring Hamar, der den «hellige» øya med hjerteform er sentrum. I dette betydningsfulle landskapet ble Hamardomen reist, og markerte som kirker flest solens gang fra øst mot vest, som et sinnbilde på livet mellom fødsel og død. På tvers av landet selv, slik at dettes sør/nord-bevegelse ble stanset i sin midte.

Domen hadde således en enestående beliggenhet, ikke bare som sentrum for Mjøsa-oasen, men som midtpunkt for hele landet. Med romansk kraft og tyngde sto den på odden som peker mot Helgøya, inntil den i 1567 ble ødelagt av svenskene. Den var riktignok allerede forfallen, og noen år tidligere hadde kongen bestemt at den skulle istandsettes, «da den var den skjønneste kirke i hele Norge».

Minner om en forgangen tid har ulik betydning. Når det gjelder Hamardomen, var ikke ruinen bare uttrykksfull i seg selv, men betydningen av dens beliggenhet går altså ut over det historiske og estetiske; den forteller noe om landet selv og om at menneskenes bosetninger tidligere var samstemt med dette. Derfor måtte ruinen vernes, og selv om mange var mot tanken om å «pakke» den inn, ble arkitektkonkurranse holdt.

Jeg var en av dem som tvilte på «vernebygget». La ruinen stå som minne og landemerke, selv om den forvitrer, var mitt syn. Men lang erfaring har lært meg å se tingene før jeg uttaler meg om dem, og en tur til Hamar fulgte innvielsen. Og utrolig, men sant: her er virkelig noe lykkes!

Førsteinntrykket av glasshuset var medrivende. Lett og levende står det der med sine speilende og transparente flater som svøper seg rundt ruinen. Denne anes innenfor som noe mektig og uventet. (For hvem venter seg at et drivhus skal inneholde murer, søyler og buer?) Forholdet til omgivelsene er også overbevisende. Sverre Fehns kraftfulle museum i den gamle bispeborgen bakenfor kunne ikke hatt en lignende bygning som pendant; her var kontrast nødvendig, og dermed understreker de to bygningene hverandre. Mens museet trekker seg inn bak odden, betoner vernebygget dennes retning mot Helgøya. Ytterst på odden har arkitekt Kjell Lund reist en klokkestøpul i stål, der to bronseklokker kan fylle naturrommet med klang. Vi minnes Goethes ord: «Det er ikke alltid nødvendig at sannheten kroppsliggjøres, det er nok at den bølger frem gjennom luften som vennlig-alvorlig klokkeklang.» Glasshuset tar opp rommets klang og blir dom. «Hamardomen» står det på Hedmarksmuseets folder, og en domkirke er virkelig kommet i stand. Byggeoppgaven var et vernebygg, og resultatet er en kirke!

Det er særlig når man trer inn at kirken åpenbarer seg. Strengt og kjølig, men samtidig et sted der noe vesentlig viser seg. Hva skyldes dette? Alene ville glasshuset bare vært en spennende konstruksjon, men i forhold til ruinen fremtrer det som en lysfolie som gir det gamle murverket ny eksistens. Før sto det der som et minne, nå er det igjen blitt levende! Her passer Sverre Fehns ord: «Kun ved å manifestere nuet, får man fortiden i tale.» Vernebygget viser at intet virkelig forgår. Det bare trekker seg inn i seg selv og venter på at noen skal gi det liv igjen.

Her er dette lykkes på grunn av løsningens vesentlige klarhet. Det omfattende nye rommet vil først og fremst være et lysfylt «telt», men dette tar også opp i seg den gamle kirkens hovedskip og tverrskip. Derved forenes ruinenes deler, uten at noen «imitasjon» kommer i stand. «Teltets» vindskjeve flater omkring skipenes akser «henger» således ned og gir vernebygget frihet i rommet. Dermed får ruinen tilbake sin styrke; den blir virkelig levende igjen, og betyr plutselig så meget mer enn da den sto som en trist rest av noe som engang var. Nå lever den på nytt, idet vernebyggets langhvelv hever blikket fra de tunge buene mot opprinnelsen i øst. Slik blir den umiddelbare opplevelsen av sakralt rom artikulert på kristent vis, og helheten slutter seg som dom til den store europeiske tradisjon.

Det er enkelheten som taler her: lysfolien, den horisontale rytmen, den vertikale stigningen, og materialenes  nærvær. Det opprinnelige, med andre ord: det som gir alle ting deres vesen.

Hamardomen
 
Fakta

Les arkitektenes beskrivelse av Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner her.

Les Beate Hølmebakks omtale av Vernebygget på domkirkeodden her.

Hamardomen
Publisert på nett 15. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.