Stort. Alma Oftedal opplever skala og størrelse som en distinkt utfordring i møte med minnestedet på 
Ground Zero. Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Gode steder for vonde minner

Hva er et godt minnested? Alma Oftedal følger opp Arkitektur Ns Utøya-utgave med et kritisk blikk på terror-minnesmerket på Ground Zero i New York og Vietnamkrigs-minnesmerket i Washington DC.

Etter en lang og stille kø-vandring kommer jeg inn i parken som er anlagt på Ground Zero for å minnes terrorangrepene på World Trade Center i 1993 og 2001. Her er en skog av små eiketrær på et vakkert plassgulv. Kulden slår mot meg i det jeg nærmer meg de to vannbassengene som utgjør selve minnesmerket. Dette er Amerikas største menneskeskapte vannfall. Vannet faller ti meter ned mot bunnen av to enorme bassenger, før det strømmer videre ned i mindre bassenger i midten av de store. De små bassengene er så dype at man ikke kan se bunnen deres fra der man står oppe på plassen, og jeg får følelsen av å se ned i to bunnløse, blødende sår.

Fravær

Ground Zero Memorial Park er designet av arkitekten Michael Arad og landskapsarkitekten Peter Walker, etter at Arad vant over 5 200 andre i minnesmerke-konkurransen med forslaget Reflecting Absence. New York-borgeren Arad forteller at han etter terrorangrepet 9/11 hadde en visjon om «en avgrunn som åpnet seg i Hudsonelvas vannflate, et ubegripelig tomrom, en revne i vår verdensforståelse som åpnet mot intetheten» (Arad 2005, min oversettelse). Han visualiserte det som to bassenger som fløt med øverste kant i flukt med Hudsonelvas overflate, så dype at de gav inntrykk av å være bunnløse. På Ground Zero ble dette konseptet videreutviklet. De to bassengene ble plassert slik at de markerte tvillingtårnenes fotavtrykk, og de fikk glassvegger for å fungere som lysgraver i et stort, underjordisk område der man kunne se ut mot lyset gjennom vannsløret, langs en kant der navnene til de som døde i terrorangrepet 11. september 2001 og i bombingen av World Trade Center 26. februar 1993 skulle stå. En etasje dypere ned skulle grunnsteinene til de to tårnene være eksponert, og her, ved de spontane minnestedene etter 9/11, var det planlagt et skjermet område for de direkte berørte. I løpet av realiseringsprosessen ble imidlertid hele den underjordiske delen fjernet fra prosjektet, og navnene til de omkomne ble heller inngravert på bronsepaneler langs bassengkantene oppe på plassen. Det er med andre ord en svært forenklet versjon av vinnerforslaget Reflecting Absence som er realisert på Ground Zero.

”Jeg får følelsen av å se ned i to bunnløse, blødende sår.”

Refleksjon av et fravær, slik Ground Zero-minnesmerket retter seg mot, er den mest brukte metaforen i moderne minnesmerke-utforming i USA (Doss 2010). Men hvilket fravær er det egentlig som reflekteres på Ground Zero? Ambisjonen er antagelig først og fremst å reflektere fraværet av de døde. Stående i minneparken er jeg ikke overbevist om at dette skjer. Jeg blir heller oppmerksom på at de to bassengene er altfor store, at de splitter plassen og de besøkende og gir inntrykk av en industriell verden med umenneskelige proporsjoner. Størrelsen kunne vært rettferdiggjort av bassengenes opprinnelige funksjon, altså å slippe lys ned i det underjordiske minneområdet, men slik stedet har endt opp med å bli, opplever jeg at fokuset på de døde overdøves av vannbrølet, kulden og den ekstremt store skalaen. Det er som om minnesmerket handler mer om fraværet av bygningene enn om fraværet av de døde.

Når Arad bruker uttrykk som «et ubegripelig tomrom», forstår jeg det slik at fravær av mening også var ment å være et aspekt ved minnesmerket, at et tomrom åpner seg der livet før var meningsfullt. Bunnløsheten i de nedre bassengene illustrerer dette. Selve hendelsen blir også illustrert, vannet som faller og faller gir assosiasjoner til menneskene som falt, tårnene som styrtet sammen. Jeg kan dessuten ikke fri meg fra følelsen av at det kalde rommet rundt bassengene er en illustrasjon av døden. Aspekter ved tragedien er altså dramatisk iscenesatt på Ground Zero, men det er gjort på en illustrerende måte og oppleves som respektløst forenklende.

”Det er som om minnesmerket handler mer om fraværet av bygningene enn om fraværet av de døde.”

Denne kalde dagen sent i november er likevel dødsillustrasjonen en hjelp til å få tak i hvilket fravær minnesmerket reflekterer, fordi den gir meg en anledning til å sammenlikne Hudsonelva, som konseptuelt sett er den som renner ned i bassengenes avgrunn, med elva i et annet dødsrike, Hades i gresk mytologi. Elva Lethe i Hades var koblet til glemsel. Hudsonelva i bassengene har den helt motsatte effekten: med sitt aggressive brøl signaliserer den at dette aldri skal glemmes. Sårene skal forbli åpne. Det fraværet som sterkest reflekteres på Ground Zero, er fraværet av forsoning.

Stort. Alma Oftedal opplever skala og størrelse som en distinkt utfordring i møte med minnestedet på 
Ground Zero. Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Stort. Alma Oftedal opplever skala og størrelse som en distinkt utfordring i møte med minnestedet på Ground Zero.

Trøst

Er det å bidra til forsoning en funksjon et minnesmerke bør ha? Kan man forvente av enkeltpersoner og samfunn at de skal forsone seg med det uhyrlige, uten at man dermed bidrar til en usynliggjøring av reelle motsetninger og sår? Er det ikke nettopp et sår som bør vises fram, dersom man ønsker å fortelle den sanne historien om tragiske hendelser og store tap?

Flere av naboene på Sørbråten mente ikke det. De fryktet at Jonas Dahlbergs Utøya-minnesmerke Memory Wound ville være re-traumatiserende og splittende med sitt fokus på såret (Hellevik mfl. 2015). Om det ville blitt det, får vi aldri vite, siden det ikke vil bli realisert. Men at en sår-referanse i seg selv ikke trenger å føre til et varig splittende minnesmerke, er kunstneren og arkitekten Maya Lins minnesmerke i Washington over de falne amerikanerne i Vietnamkrigen – Vietnam Veterans Memorial – fra 1982 et bevis på.

Lin beskrev minnesmerket som et knivkutt i jorden, en revne som tydeliggjør en smerte. Før det var bygget, ble også dette minnesmerket kritisert for å fortelle sår-historien. Mange mente at det heller burde fokusert på en heroisk historie som ville legitimert de falne soldatenes død. Men etter hvert stilnet kritikken. Vietnam Veterans Memorial består av en lang granittmur som lener seg mot en gressbakke. På muren er navnene til de 58 272 amerikanerne som døde i krigen inngravert. Minnesmerket reflekterer ikke fravær; det er snarere en manifestasjon av det motsatte, av de dødes nærvær, siden alt fokus er på navnene deres på muren. Det tolker eller illustrerer ikke katastrofen eller døden. Det er ikke et sted der man føler krigens gru, men et rom for savnet av de som falt. Med sin åpne v-form og humane skala er muren nesten som en omfavnelse. Det er et sted å komme til for den enkelte sørgende, og samtidig har det den monumentaliteten som gjør det egnet til offentlige markeringer.

”Det er ikke et sted der man føler krigens gru, men et rom for savnet av de som falt.”

På tross av sår-metaforen, endte ikke Vietnam Veterans Memorial opp med å bli en hendelsesfortolkning. Det legger heller ikke føringer for hvordan man bør gå videre som samfunn eller enkeltmenneske, slik for eksempel minnesmerker som ensidig oppfordrer til heltedyrkelse kan oppleves å gjøre. I stedet tilbyr det helt enkelt et rom som man kan komme til med de følelsene man faktisk har. Hele følelsesspekteret kan rommes i vandringen langs muren. Den tar imot oss med åpne armer, og det føles som en trøst. Vietnam Veterans Memorial er et godt sted å komme til. La oss håpe at det kommende minnestedet på Utøyakaia vil bli det samme.

Vanskelig. Når arkitekturen skal uttrykke våre kollektive sorgprosesser møter arkitektene et sett krav man vanligvis ikke stilles overfor.   Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Vanskelig. Når arkitekturen skal uttrykke våre kollektive sorgprosesser møter arkitektene et sett krav man vanligvis ikke stilles overfor.  

Referanser/litteratur

Arad, Michael. 2005. «World Trade Center Site Memorial». I Architecture & Urbanism nr. 6.

Doss, Erika. 2010. Memorial Mania. Public Feeling In America. The University of Chicago Press.

Hellesvik, Per Olav og Per Hellevik. 2015. Psykososiale konsekvenser av nasjonalt minnesmerke i Hole. Rapport fra Nasjonalt senter for vold og traumatisk stress. Lastet ned 19.02.2018 fra: https://www.regjeringen.no/con...

English Summary
Good places for painful memories

Article by Alma Oftedal

What makes a good memorial site? In this article, Alma Oftedal critically examines two memorials: Ground Zero in New York and the Vietnam Veterans Memorial in Washington DC. 

– Should memorials encourage reconciliation with the monstrous events of a terror attack? Or should they be wounds that tell the story of tragic events and great losses?, Oftedal asks.

Gode steder for vonde minner
Alma Oftedal
Alma Oftedal er arkitekt, skribent og foreleser, med diplom fra AHO og BA i litteraturvitenskap fra UiO.
Foto: Bjørn Brochmann​
Publisert på nett 06. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.