Glemt Mies

Christian Norberg-Schulz om Mies van der Rohes Tugendhat-hus.

Foto: Chriatian Norberg-Schulz
Foto: Chriatian Norberg-Schulz

Mies van der Rohes Tugendhat-hus eksisterer ennå. Shabby og glemt av de fleste har det overlevet krig og omveltninger og lever sin Tornerose-søvn i en stille gate i Brno. Under krigen holdt Gestapo til i huset og etterpå ble det brukt som danseskole (noen sier nattklubb). I dag tjener det et formål som er mer i pakt med det nye Tsjekkoslovakias idealer: barn med fysiske defekter leker rundt Mies' forkrommede søyler, og søte hvitkledte sykegymnaster åpner døren for den sjeldne gjest. Likevel er det trist å se huset. Mange forandringer er gjort og vedlikeholdet har vært heller utilstrekkelig. Dette understreker opplevelsen av at huset allerede er foreldet, at det tilhører en tid som er forbi. For den store luksus-eneboligen er jo utvilsomt en byggeoppgave som vil forsvinne. Basert på sosial ulikhet og lett tilgang på tjenere, har den neppe noen berettigelse i fremtiden. 

På tross av dette står Tugendhat-huset som en av de viktigste og betydeligste ytelser fra den tidlige funksjonalismen. Her fikk Mies for første gang anledning til å gi permanent form til to av de mest grunnleggende prinsipper i den moderne arkitekturen: den klare konstruksjon og den åpne plan. I det vesentlige er huset bygget opp omkring et regelmessig skjelett av stålsøyler, og den store oppholdsavdelingen er oppdelt av frittstående veggskjermer. Mot haven og utsikten åpner rommene seg i store, sammenhengende glassflater. Slik illustrerer huset prinsipper som ikke er bundet til noen bestemt byggeoppgave, og som er like aktuelle i dag. 


Foto: Chriatian Norberg-Schulz
Foto: Chriatian Norberg-Schulz
Foto: Chriatian Norberg-Schulz
Foto: Chriatian Norberg-Schulz
Plan av overetasjen.

Plan av overetasjen.

Plan av underetasjen.

Plan av underetasjen.

Huset ligger i en skråning og inngangen er på annen etasjes plan. Fra gaten virker det lavt og beskjedent. Den store pipestokken er blitt vesentlig forhøyet og forøvrig er gesimsen forsynt med en vanlig takrenne. De flate takene og innvendige nedløpene fra førkrigstiden hadde jo som bekjent sine tekniske svakheter. Pussen er også temmelig medtatt og illustrerer en annen umodenhet hos den tidlige «barberte» funksjonalismen. Den tålte dårlig patina og ble fort eldet. Mot haven legger en først og fremst merke til at de fleste av de store speilglassrutene er erstattet av en smårutet oppdeling ved at sekundære jernsprosser er skrudd på de opprinnelige vindusrammene. Dette skyldes sikkert ikke ønsket om å introdusere en litt malplasert «idyll», men enkelt nok at de store rutene gikk med under krigen, og at denne glassdimensjonen var uoppdrivelig i årene umiddelbart etterpå. Den skjønne haven, den brede travertinkledte trappen opp til huset, terrassen og oppholdsavdelingen danner et arkitektonisk hele som fremdeles er av stor suggestiv virkning. Inne blir en slått av at hovedrommet slett ikke «virker så stort som det er». Dette kan vel skyldes at alt som heter innredning er forsvunnet. Møbler, tepper, forheng og den store, krumme palisanderveggen er borte. Derimot står de korsformede stålsøylene og skinner i sin opprinnelige, forkrommede glans, og onyxveggen gir varme og rikdom til den strenge arkitekturen. Brian Knox treffer spikeren på hodet når han sier: «How cerebral it is, and how desirable! »1

I dag er planen å forvandle huset til foreningslokale for Brhos arkitekter. Som ledd i dette vil en pusse det opp og sette det istand nøyaktig slik det var fra Mies' hånd. Ideen er glimrende. Brnos arkitekter får et tilholdssted som vel er helt enestående, og samtidig inspirasjon til å videreføre den moderne retningen som ga byen så mange betydelige byggverk i 30-årene. Planen om å restaurere Tugendhat-huset viser oss at en ikke lenger står fremmed overfor hovedtendensene i den nyere arkitektoniske utviklingen, og dens gjennomføring ville sikre for ettertiden et av de viktigste byggverk fra vår egen epoke. 

Slik omtalen så ut opprinnelig i Byggekunst nr. 5 1963.

Slik omtalen så ut opprinnelig i Byggekunst nr. 5 1963.

Slik omtalen så ut opprinnelig i Byggekunst nr. 5 1963.

Slik omtalen så ut opprinnelig i Byggekunst nr. 5 1963.

Noter
  1. Brian Knox: Bohemia and Morania. An architectural campanion. Faber London 1962.
Glemt Mies
Publisert på nett 11. juli 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1963. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.