Artikler / Leder

Fremtidsminner

– Hva liker du best, fortiden eller framtiden? spurte jeg forleden dag min ni år gamle datter. Det var en tidlig morgen i slutten av august, vi var på vei til bussen. – Fortiden kanskje, kom det kjapt. – For man vet jo hva man har opplevd, og hvis det var noe fint, så er jo fortiden ganske bra. Men framtiden vet vi jo ikke noe om.

Det fredede pissoaret i Stensparken i Oslo. Dagens Næringsliv 28. april 2009.

Det fredede pissoaret i Stensparken i Oslo. Dagens Næringsliv 28. april 2009.

Så enkelt kan det sies. Fortiden er trygg, den er fast, den gir forankring for tradisjoner og identitet, både vår personlige identitet og det vi opplever som felles verdier.

I år er det Kulturminneår. Miljøverndepartementet ser i år mot hver enkelt av oss, mot hverdagen.”Kulturminneåret 2009 er opptatt av å åpne kulturminnebegrepet”, står det å lese på www.kulturminnearet2009.no. ”Kulturminner er både de 1000 år gamle kirkene … og de små tingene, nærmere i tid”. Fokus i Kulturminneåret 2009 er på ”Dagliglivets kulturminner” (se www.dagligliv.no), på det personlige, det som ”forteller noe vesentlig om hvem du er”. Publikum oppmuntres til å dokumentere ting som betyr noe for dem personlig, og sende inn bilder på mms. Det beste bildet vinner en matboks fra dagligliv.no. Jeg skal ikke gå lenger inn i vurderingen av Kulturminneåret 2009 – det gjør Mari Hvattum i sin innledende artikkel i dette nummeret, og vi følger opp med en kort artikkelserie om et utvalg av Norges byggede monumenter, deres status og vår omgang med dem.

Men departementets fokus på ”dagliglivet”, på det personlige, er interessant, fordi det handler om verdi, om hva samfunnet anser som verdifullt. Det som ”betyr noe” for ett individ, har jo ikke nødvendigvis noen betydning for andre. Hvordan skal man unngå at Kulturminneåret fortaper seg i en fråtsing i personlige minner? Hvordan har dagligliv.no tenkt å bestemme hvem som skal få de matboksene? Får jeg en matboks hvis fortiden min var fin? Hva hvis den ikke var fin, og jeg sender inn bilde av det, får jeg en matboks da?

Vi tror vi kjenner fortiden. Både vår personlige og vår felles historie – slik vi den er blitt framstilt for oss og slik vi har fortalt den til andre – ligger bak oss, i faste kapitler, med sine minner og merkesteiner. Vi har en forestilling om at den ikke endrer seg, og at hvis vi kan holde den fast, så vil den representere en slags sannhet, eller i det minste en erfaring som kan gi grunnlag for å si noe om hva som skjer nå, eller hva som kommer til å skje.

– Men det er jo litt vanskelig, fortsatte min datter. – For det kan jo være man kommer til å oppleve noe enda finere i framtiden, og det kan man jo ikke vite. – Nei, sa jeg. – Det kan man jo ikke vite.

Egentlig vet vi vel like lite om fortiden som vi vet om framtiden. Historien skrives stadig om, etter som ny forskning og nye tolkninger avdekker ny kunnskap. Til og med vår personlige historie skrives om etter som vi ser tilbake på den med stadig nye øyne, i lys av stadig nye erfaringer. Samtidig tror jeg vi egentlig vet ganske mye om framtiden. En forventning, en intensjon eller et ønske gir en helt bestemt retning til det vi sier og gjør, og avgjør den formen framtiden kommer til å ta. En forståelse av fortiden gir framtiden en retning. Derfor er det kanskje er det ikke så stor forskjell på minner og forventninger.

Kulturminnene spiller en vesentlig rolle i å holde fast fortiden for oss. Men det viktigste er kanskje at de valgene vi gjør i forhold til fortidsminner, både de private og de vi regner som felles, sier mye om hva vi ønsker oss av framtiden. Derfor ønsker jeg meg et Kulturminneår for framtiden. Der Ukens kulturminner ikke bare sier noe om hva vi har gjort og hva vi setter pris på, men om hva vi vil, både som individer og i fellesskap. Der jeg kan vinne en matboks hvis jeg sender en melding om noe fint jeg har tenkt å gjøre, eller noe jeg tror kommer til å skje. Et år der våre intensjoner kan få like stor betydning som de tingene vi har tatt vare på. Et år for framtidsminner.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Fremtidsminner
Publisert på nett 27. juni 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.