Artikler / Leder

Fra papir til politikk

Med regjeringens nye arkitekturpolitikkdokument, Arkitektur.nå, er Europan-konkurransene i Norge blitt en del av norsk arkitekturpolitikk. På side 84 i dokumentet, i kapittel 4. «Kunnskap, kompetanse og formidling skal prege arkitekturen», står det blant annet å lese: «Europan bidrar til å presentere nye og innovative løsninger for kommuner og utviklere». Nettopp. Europans rolle i et nøtteskall. Videre står det: «Utfordringer knyttet til urbanisering og klimaforandringer krever nye konsepter for hvordan byen organiseres».

Europan 10. Vinner i oslo, Haugerud. Motto: «shuffle». Eriksen Skajaa Arkitekter

Europan 10. Vinner i oslo, Haugerud. Motto: «shuffle». Eriksen Skajaa Arkitekter

Arkitektur N har fulgt Europan siden starten i 2003. Vi har presentert våre lesere for vinnerprosjektene på de norske tomtene, og etterhvert forsøkt å finne ut av hvordan det gikk med alle de unge arkitektene rundt om i Europa som vant i Norge og kom for å møte planleggere og byggherrer rundt om i norske kommuner. Erfaringene er gode. To prosjekter er bygget: April Arkitekters prosjekt for Jåttå-tomten i Europan 7 sto ferdig i 2008, og spanjolene Clara Murado, Juan Elvira og Enrique Krahes prosjekt for studentboliger i Europan 9 er under oppføring i Trondheim.

Til tross for at Europan-konkurransene internasjonalt foregår på reelle tomter, er det faktisk svært sjelden at prosjektene realiseres – de fleste konkurransene er i realiteten idékonkurranser, og resultatet er i første rekke heder og ære til vinnerlaget. Norge har opparbeidet seg en særstilling i forhold til realismen i prosjektene. Ikke bare fordi ting bygges, men også fordi unge arkitekter har fått reguleringsplanoppdrag og andre utredningsoppdrag i etterkant av vinnerprosjektene, og fordi dialogen som Europan setter i gang i mange tilfeller har fått konsekvenser for den videre utviklingen av tomtene.

Europan skal «videreføres og styrkes», står det avslutningsvis i det samme avsnittet i Arkitektur.nå. Men politikk er mer enn ord. Nye utfordringer krever, som dokumentet påpeker, nye løsninger. «Vi kan ikke løse problemer med den samme måten å tenke på som vi brukte da vi skapte dem», sa Albert Einstein. Dette peker på det som kanskje er den viktigste utfordringen for Europan fremover. For hvordan tar man imot de mulighetene som Europan-prosjektene representerer? Slik det er nå, forutsettes prosjektene å skulle kunne operere innenfor vanlig norsk planleggings- og byggepraksis. Studentboligene i Trondheim oppføres som totalentreprise. Mange av planleggingsprosjektene står og stanger i byråkratiet. Det er ingen sikkerhet for at kvaliteten som bor i prosjektet blir tatt vare på og videreført. Gir dette tilstrekkelige rammer for nytenkning? Nytenkning bærer med seg usikkerhet og risiko: Faktorer som raskt omsettes til kostnader og til forsinkelser i forhold til godt etablerte og velprøvde standarder. 

Men disse samme velprøvde standardene holder altså ikke mål: nye problemer oppstår, og regjeringen etterlyser altså innovasjon, og de vil ha unge, ofte uerfarne arkitekter på banen. Da må også kommunene få anledning til å gi Europan-prosjektene og den innovasjonen de representerer reelle vilkår. I den internasjonale byggutstillingen IBA Emscher Park (1989-1999, se Byggekunst nr. 8-1999) stilte de prosjektene som oppfylte IBAs krav til sosial og økologisk bærekraft først i køen ved tildelingen av offentlige midler, og de ble forsert gjennom den offentlige saksbehandlingen. De fikk altså fortrinn framfor andre, konvensjonelle prosjekter. Ved hjelp av dette hadde IBA i løpet av ti år realisert 120 prosjekter, hvorav 70 var byggeprosjekter tegnet av første-premie-vinner i arkitektkonkurranse. Fem milliarder deutsche mark, mer enn to og en halv milliard euro, hadde i løpet av disse ti årene gått til realisering av IBAs prosjekter. Og IBA-organisasjonen hadde bare 30 faste ansatte. Dette handlet altså ikke om å erstatte ett byråkrati med et annet: Det handlet om unntak, om snarveier, om nye og smartere måter å gjøre ting på – både i det enkelte prosjekt, men kanskje ennå viktigere: i realiseringsapparatet.

Eksemplet er relevant fremdeles. For å få til nye ting må vi tenke på nye måter. Europans veletablerte internasjonale nettverk er en gullgruve for den norske arkitektur- politikken. Men arkitektur og planlegging er dyrt og krevende, og innovasjon medfører et stort ansvar. Dersom regjeringen mener alvor når de ber om nytenkning, må de gjøre det mulig for kommunene å prøve de forslagene de får, og å ta den risikoen som innovasjonen innebærer. Først da går Arkitektur.nå fra å være papir til å bli politikk.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Fra papir til politikk
Publisert på nett 20. september 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.